Denne saken sto opprinnelig på trykk i Blikk nr. 3, 2012.Et knepent, men økende flertall i FNs Menneskerettighetsråd går ikke bare inn for å fremme rettighetene til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, men definerer disse rettighetene som menneskerettigheter. I mars vil Rådet diskutere FNs første lhbt-rapport, som ikke bare viser til omfattende diskriminering, men også fastslår at FNs medlemsland ut fra menneskerettighetene er forpliktet til å legalisere homoseksualitet og fremme antidiskriminering for lhbt-mennesker. Selv om de ikke er medlem av Rådet, spiller Vatikanet likevel en sentral rolle i å legge premissene for argumentasjonen mot dette og for å alliere homofobe kristne og muslimske regimer, så vel som anti-lhbt-aktører i andre land. Men hvorfor er akkurat FN slik en viktig arena for verdens største trossamfunn?
Hvorfor homo er verst
Det er en stund siden Vatikanet mente dødsstraff var det beste for oss og de klarer å forsone seg med at homoseksualitet ikke er forbudt i alle land. I 2008 erklærte de til og med at de «oppfordrer stater til å fjerne straffelovsbestemmelser mot dem», men dette er likevel et nokså hult utsagn. Vatikanet synes det fremdeles er helt greit med homoforbud der det fremdeles finnes og gjør ingenting for å oppheve forbudet mot homoseksualitet i land med stor andel katolikker, slik som Angola, Belize, Kamerun, Kenya, Kiribati, Lesotho, Libanon, Malawi, Papua Ny Guinea, St. Lucia, Tanzania, Togo, Trinidad og Tobago, Uganda og Zambia. De løftet heller ikke en finger for å hindre at det hovedsaklig katolske Burundi kriminaliserte homoseksualitet i 2009. Det er ikke det at Vatikanet ikke har noen innflytelse over disse landene, men de bruker den heller for å få dem fra å støtte lhbt-vennlige initiativ i internasjonale fora.
Det grunnleggende kristne synet er at seksuell avholdenhet er det aller beste for mennesket. Dette kommer klart frem fra Det nye testamente, der Paulus slår fast at heteroekteskapet bare er en nødløsning for seksuelt inkontinente. Prinsippet om at null sex er best, har Den katolske kirke beholdt gjennom sitt krav om total avholdenhet for prester, nonner og munker. Når det gjelder sex innenfor den nestbeste alternativet, ekteskapet, må alltid muligheten for forplantningen holdes åpen, fordi forplantning er det eneste positive aspektet ved sex som sådan.
Siden homosex alltid er uten muligheten for forplanting, følger det fullstendig logisk at homoseksualitet er helt nederst i det katolske sexhierarkiet. Selv heterofil voldtekt og incest er bedre fra et offisielt katolsk synspunkt, idet det kan føre til et nytt liv som ikke på noen måte må fjernes ved abort.
Om Den katolske kirke skal se homoseksualitet som noe positivt, vil dette innebære en omveltning av hele deres syn på sex. At dette skal skje i den nærmeste fremtid, er med andre ord lite sannsynlig.
Forsvarskampen
Uansett hvor negative konsekvenser Vatikanets kamp mot lhbt-rettigheter har for de det egentlig gjelder, er Vatikanets kamp først og fremst en forsvarskamp. Deres kamp er mot det marerittet en forandret omverden representerer for dem. Det er bare få år siden at lhbt-rettigheter ble sett som irrelevante i den internasjonale arena og kun et internt anliggende i spesielt liberale vestlige stater.
Vatikanets taktiske utfordring er at de slåss på to fronter. Den katolske ledelsens kamp mot lhbt-rettigheter i internasjonale fora, er samtidig en kamp mot stadige økende lhbt-toleranse blant sine egne medlemmer. Katolikker er generelt blant de mest homotolerante religiøse gruppene i verden. Det er ikke tilfeldig at katolske land som Belgia, Spania, Argentina, Mexico og Portugal er blant landene som har tillatt homoekteskap. I de fleste vestlige land og i flere latinamerikanske, er katolikkene blant de mest homovennlige.
Vatikanet vet at de må være forsiktige med hvordan de behandler egne medlemmer. Både innstrammingen av prevensjonssynet på 1960-tallet og de mange fordekte seksuelle misbruksakene har bidratt radikal nedgang blant aktive katolikker i mange land. Ved å rette sine angrep til lhbt-vennlige krefter utenfor sin egen flokk, håper de altså å kunne svekke saken både i og utenfor egne rekker uten å støte noen fra seg.
Det virkelig store spørsmålet
Den katolske kirke fortviler ikke mest over at prosessen som nå skjer i FNs regi vil kunne gi lhbt-mennesker bedre liv i mange land. De har lenge vist at de stort sett har kunnet leve med at lhbt-mennesker lever sine liv i fred og ikke utsettes for direkte forfølgelse. Det ulidelige er at ved en allmenn aksept for at lhbt-rettigheter er menneskerettigheter, blir det åpenbart i hvilken grad man må begrense religionenes krav om å få regulere andre menneskers liv, både i og utenfor egne trossamfunn.
Når man ser nøye etter, finnes det ingen andre grunner enn rent religiøse for hvorfor det ikke skal være full likestilling for lhbt-befolkningen i alle land. Men det øyeblikket man nekter religionene retten til å presse gjennom sitt behov for å styre andre menneskers sexliv, innser man at det er liten grunn generelt til å la religionene å styre andre menneskers liv overhodet med annet enn rent spirituelle midler som utkasting av trossamfunn og helvetesfordømming.
Siden dette altså er en grunnleggende menneskerettslig utfordring, er Vatikanets argumentasjon innenfor samme rammer. De påstår selvfølgelig ikke at lhbt-mennesker ikke har menneskerettigheter, men at balansen mellom menneskerettighetene innebærer at andre menneskers religionsfrihet trues om lhbt-mennesker får leve akkurat som de vil. Ifølge Vatikanet har lhbt-mennesker rett til ikke å bli diskriminert på grunn av sine «seksuelle tanker og følelser», men ikke på grunn av sine handlinger. Tvert imot, trues menneskerettighetene til religiøse homofober av at lhbt-menneskers rett til privatliv og ikke-diskriminering. Som Vatikanets offisielle observatør i FNs Menneskerettighetsråd, erkebiskop Silvano Tomasi, erklærte: Kritikken mot mennesker som «har holdninger som ikke støtter seksuell praksis mellom mennesker av samme kjønn … er brudd på grunnleggende menneskerettigheter og kan ikke godtas på noen måte.»
Vatikanstaten er det eneste landet i verden som på ingen måte har forpliktet seg til de generelle menneskerettighetene, verken ved å ratifisere noen av de grunnleggende menneskerettighetskonvensjonene eller ved medlemskap i FN. Den katolske kirke snakker likevel gjerne om menneskerettighetenes verdi generelt. Ikke minst fordi de ser hvilken enorm moralsk kraft menneskerettighetene har i verdenssamfunnet. Det er en av hovedgrunnene til at Vatikanet snakker om at menneskerettighetene er identisk med det de kaller naturloven. Argumentasjonen er at menneskerettighetene må være i overensstemmelse med den menneskelige natur. Men denne såkalte naturloven har ingenting å gjøre med verken Newtons teorier eller menneskelig biologi eller psykologi. Naturloven Vatikanet refererer til er en forestilling om at naturen speiler deres egne religiøse sannheter. Mennesket er i sannhet bare virkelig menneskelig når det lever et liv i overensstemmelse med denne katolske naturloven.
I det øyeblikk det blir en generell aksept for at lhbt-rettigheter er menneskerettigheter, blir det samtidig åpenbart at den katolske naturloven på ingen måte er i overensstemmelse med menneskerettighetene. Og i det øyeblikk folk flest begynner å innse at budskapet til ledelsen i Den katolske kirke faktisk er i strid med menneskerettighetene, skjer det en alvorlig svekkelse av hele deres påstand om at de formidler sannheten. Det er derfor homodramaet som skjer i FN-systemet i disse dager, virkelig er et sant mareritt for Vatikanet.
For sent
Til tross for Vatikanets iherdige innsats for å ekskludere lhbt-rettigheter fra menneskerettighetene, er de for sent ute. At mennesker skal få lov å ha sitt privatliv i fred og ikke skal bli diskriminert eller forfulgt av den grunn, er en så grunnleggende menneskerettighet at enhver bestemmelse i ethvert menneskerettighetsorgan som virkelig har sett på lhbt-rettigheter, slår fast at det er umulig å utdefinere seksuell orientering og kjønnsidentitet og –uttrykk fra menneskerettighetenes beskyttelse.
Om Vatikanet og deres allierte konservative kristne og muslimske nasjoner skulle få medhold i å utdefinere lhbt-rettighetene nå, vil dette i stedet bety en generell relativisering av hele menneskerettighetssystemet – og i realitetens hele systemets undergang. Det øyeblikk man kan utdefinere lesbiske, homofile, bifile og transpersoner fra menneskerettighetenes beskyttelse på grunn av visse religiøse holdninger, kan man selvfølgelig utdefinere hvem som ellers av samme grunn.
Homoer i dag, jøder og funksjonshemmede i morgen, og, selvfølgelig, muslimer og katolikker dagen etter der. Og da, er det ingenting igjen.
Denne saken sto opprinnelig på trykk i Blikk nr. 3, 2012.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar