Grandprixmarerittet

Det er takket være EBU, Den europeiske kringkastingsunionen, at den internasjonale eurovisjonsfinalen synes å bli et propagandashow for Aserbajdsjans regjerende Aliyev-familie. Neste år kan det bli enda verre.
Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 11. mai 2012.

Mye kritikk har vært rettet mot det lite demokratiske familieregimet i Aserbajdsjan for hvordan årets eurovisjonsfinale i stadig større grad synes å bli et propagandashow. Selv om det er god grunn til å kritisere regimet generelt for sin mangel på demokrati, er det EBU, Den europeiske kringkastingsunionen, som har ansvaret for at Melodi Grand Prix blir en propagandafarse. NRK og de andre nasjonale fjernsynsselskapene er også medskyldige, for ikke å gå til rette med EBU. Aliyev-familien har alltid styrt landet som sin egen familiebedrift. Å tro at de helt av seg selv ikke ville prøve å gjøre det samme med grandprixfinalen, er som å gi et lam til en tiger og tro at den ikke vil spise det.

Fritt frem for familieshow
For all sin maktvilje og tidvise brutalitet, er det ingen som beskylder Alijevene for å være dumme. Da Aserbajdsjan vant i fjor og fikk retten til å arrangere årets internasjonale finale, skjønte familien at det var uklokt å umiddelbart signalisere at dette skulle bli en festforestilling til deres ære. I stedet har de gått gradvis frem og testet hvor langt de kunne gå i forhold til EBU. Første skritt var å utnevne presidentfruen Mehriban Aliyeva til å lede hele arrangementet. Ingen protester. Deretter ble svigersønnen Emin Agalarov håndplukket til å fremføre pauseshowet. Fremdeles ingen protester fra EBU – tvert imot forsvarte EBU valget ved å si at å nekte Agalarov å opptre ville være en politisk handling.

Med dette er det åpenbart at det er fritt frem for Aliyev-familien. De kan gjøre akkurat som de vil. EBU vil ikke bry seg. Vi kan dermed antagelig glede oss til flere familieoverraskelser frem til finalen går av stabelen 26. mai.

Den andre siden ved Aliyev-familiens stadige behov for å få skinne i rampelyset, er at dette selvfølgelig ikke er mulig uten å sette både demokrati og ytringsfrihet til side. Den glamorøse familien representerer en jernneve med silkehansker. Heller ikke på dette området har EBU gjort noe av betydning. EBU har krevd og fått regimet til å garantere sikkerheten og ytringsfriheten til de tilreisende, deltakere og fans. Regimet som liker å lyve på seg demokratiske verdier, ville selvfølgelig gjort dette uansett. Men EBU har ikke brukt anledningen til å kreve tiltak som vil hjelpe aserbajdsjanere flest. Tvert imot, når Eurovisjonen blir Aliyev-familiens private show, er signalet til innbyggerne at EBU godtar familiens systematiske maktmisbruk.

Verre kan det bli
Det er ikke første gang Eurovisjonsfinalen blir arrangert i et lite demokratisk land. Franco-Spania hadde finalen i 1969, det kommunistiske Jugoslavia i 1990 og Putins Russland i 2009. Disse arrangementene var likevel først og fremst preget av at arrangørlandene etterstrebet et høyest mulig profesjonelt nivå. Selvfølgelig var dette indirekte med på å gi et solskinnsbilde av de tvilsomme regimene, men den direkte propagandaen fikk likevel ligge.

Årets propagandafinale vil ikke gå upåaktet hen. Andre tvilsomme regimer vil ha god grunn til å bli inspirert av EBUs totale mangel på grensesetting. Om Russland vinner igjen, er det ikke sikkert at deres neste finale blir like diskret som sist. Et adskillig mindre demokratisk Ukraina enn i 2005, vil også kunne bruke en eurovisjonsfinale for å fremme sitt nye regime. Man kan bare tenke seg hva Hviterusslands Aleksander Lukasjenko får lyst til etter å ha sett på årets propagandashow, om landet hans vinner.

Myten om EBUs upolitiskhet
EBU gjentar i det uendelige at Eurovisjonen er et upolitisk arrangement. De har blant annet innført strenge regler mot politiske budskap i sangene. Ukraina måtte derfor endre teksten på sin hyllestsang til den oransje revolusjonen i 2005. Selv det tåpelige georgiske bidraget «We don’t wanna put in» ble diskvalifisert i 2009 på grunn av ordspillet som kunne tolkes som kritikk av Russlands Vladimir Putin. Men EBUs vilje til å identifisere og stoppe politisk propaganda, ender der. De tillatter ikke bare å gjøre selve finalen til en propagandashow, men lar seg villig bruke i andre billige propagandatriks.

Makedonia har helt siden debuten i 1996 vært tvunget til å delta under navnet «Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia», fordi den tidligere ottomanske provinsen Hellas ikke tåler at nabolandet kan kalle seg hva det selv vil. Armenerne fikk i 2009 ustraffet slippe til med bilder fra Nagorno-Karabakh da de skulle gi poengene i finalen, som om dette området var en del av Armenia. I 2000 fikk israelerne byttet ut et korrekt kart over landet brukt i sendingen, med et som fremstilte Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem som israelske. Også i Oslo i 2010 fikk landet forhindret at de ble presentert med et kart med de internasjonalt anerkjente grensene. Israel brukte også begge de internasjonale finalene de har arrangert (1979 og 1999), som anledning til systematisk presentere okkuperte områder som om de var en del av Israel.

Tvers igjennom politisk
Det er liten grunn til å høre på EBUs tommer fraser om at Eurovisjonen er upolitisk. Når EBU med alle sine stilltiende nasjonale medlemskringkastinger har godtatt at Aserbajdsjan får gjøre eurovisjonsfinalen til en feiring av den herskende familien, er det desto mer grunn for andre aktører til å spille sin politiske rolle. Journalister bør selvfølgelig bruke anledningen til å sette et kritisk søkelys på både arrangementet og regimet generelt. Artister som skulle føle for det, må selvfølgelig stå fritt til å snakke om demokratiske verdier. Homofile fans som ønsker det, må bare ta og vifte med homoflagg og leie hverandre i Bakus gater.

Når EBU har latt Aserbajdsjan fått lov å gjøre Grand Prix om til et nepotistisk propagandashow, må alle andre få stå fritt til å propagandere på sin måte og vise hva demokrati og ytringsfrihet dreier seg om.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 11. mai 2012.