Denne saken ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 14. juni 2012.
Speilet sprekker, alt håp om udødelighet knuses.Stemoren i eventyret om Snøhvit er den ultimate onde skikkelse. Få om noen har forsvart den slemme dronningen, tatt hennes parti. I brødrene Grimms versjon er hun tvers igjennom grusom. I Disneys univers fremstår hun som en av de verste skurkene noensinne.
I stemorens verden teller ingen andre. Bare hun selv. Alle andre må vike. Dette er hennes absolutte ondskap. Besatt av sin egen skjønnhet, sitter hun foran speilet hver dag – det forheksede speilet som igjen og igjen bekrefter at hun er den vakreste i landet.
Kampen for udødelighet
Vi møter den samme grusomme skikkelse i den nye filmen Snow White and the huntsman. Men regissøren Rupert Sanders har samtidig gjort et nytt grep. Eventyret handler nå om en kamp om udødelighet. Om stemoren spiser Snøhvits hjerte, vil hun leve evig. Men å gjøre eventyret om til en fortelling om udødelighet er ikke tatt ut fra luften. Det er egentlig en logisk oppfølging av eventyrets grunnleggende konflikt.
Så lenge trolldomsspeilet bekrefter at hun er den vakreste, er alt noenlunde harmonisk og stemoren tilfreds. Dramaet, selve eventyret, begynner den dagen speilet forteller at Snøhvit som en nyutsprungen kvinne, er blitt vakrere enn sin stemor. Den dagen bestemmer dronningen for å drepe sin stedatter.
Å drepe den vakrere stedatteren for å fortsatt være den peneste, vil aldri være annet enn en midlertidig løsning. Dagen Snøhvit er død, vil dronningen igjen være den vakreste. Men hun vil være eldre. Og enda eldre den dagen, en ny ung pike slår ut i blomst og er vakrere enn henne. Hun vil selvfølgelig også kunne drepe den nye unge kvinnen. Men hun kan ikke alltid fortsette slik. Alderen vil til slutt innhente henne. Hvis ikke…
Hvis ikke hun blir udødelig – som i Snow White and the huntsman.
Den onde mor
Det fantes opprinnelig ingen ond stemor i eventyret om Snøhvit. Det var ingen stemor i det hele tatt. Opprinnelig er det Snøhvits egen mor som forsøker å drepe sin datter. Brødrene Grimm syntes den drapslystne mor var litt for ille og byttet henne derfor ut med en stemor.
Når vi vet at det opprinnelig er sin egen datter dronningen ønsker å drepe for fremdeles å være den vakreste av alle, innser vi hvordan eventyret egentlig handler om livets ubønnhørlige gang.
Moren/stemoren er kvinnen som nekter å ta livets realiteter over seg – eller rettere sagt dødens realiteter. Vi er alle dømt til å bli overgått av neste generasjon. Mens vi synker hen i alderdom, forgjengelighet og, til slutt, død, kommer stadig nye unge mennesker til.
Men den onde dronningen vil ikke leve videre gjennom sine etterkommere. Hun vil leve videre selv.
Striden mellom Snøhvit og den onde dronningen er slik en kamp for og mot naturens gang. Dronningen ønsker at foreldre skal overleve sine barn. Snøhvit vil at slekter fortsatt skal følge slekters gang.
Dronningen slåss for udødelighetens illusjon. Snøhvit og hennes gode hjelpere – den flotte prinsen, de flinke dvergene og de søte dyrene – står alle på dødens side. Den naturlige død. Der barna overlever sine foreldre.
Livets gang
Hvordan stemoren, egentlig den onde moren, kjemper for udødelighetens prinsipp, gjør henne ikke til noen bedre skikkelse. Kanskje tvert imot. Men når man ser hvordan kampen mellom forgjengelighet og udødelighet er det virkelige temaet i det eldgamle eventyret, ser vi nye perspektiver ved den vakre dronningen.
Men hun taper. Ifølge naturen er hun dømt til å tape. Uansett hvordan det går, om hun blir tvunget til å danse seg i hjel i glødende jernsko som i Grimms eventyr, om hun faller utfor et stup og knuses mot steinene som i Disney, eller om hun dør av alderen som tar henne igjen som i Snow White and the huntsman, er resultatet det samme. Stedatteren, eller egentlig datteren, fortsetter å leve uten moren ved sin side. Moren, stemoren, kjempet forgjeves mot livets gang. Slik er Snøhvit fortellingen om dødens triumf.
Denne saken ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 14. juni 2012.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar