I all evighet

Det er i kinoens mørke, i sofakroken foran tv-skjermen, folk flest i dag får forestillingene om hva som skjer etter døden. Det er her vi finner trøst og håp om at det hele skal ende bra. I all evighet.

Clint Eastwoods nye film, Hereafter, forteller oss hva som venter oss etter døden gjennom en rekke vitnesbyrd. En fransk journalist har en fantastisk nær-døden-opplevelse, når hun blir skylt av gårde med tsunamien i 2004. En amerikansk lagerarbeider nærmest plages av sine evner til å kommunisere med vennligsinnede døde. En engelsk gutt fortviler over tapet av sin tvillingbror, helt til broren, takket være det amerikanske mediet, kan fortelle at alt er greit, fint, og ingen ting å bekymre seg over. Det er faktisk morsomt å være død og vektløs, får vi opplyst av den nylig avdøde gutten som tilsynelatende vil beholde sin barnlige fascinasjon over tilværelsen for all tid.

Vi er i spillefilmens verden. Men Hereafter sprenger flere av fiksjonens rammer. Filmen har et klart budskap. Budskapet er like så enkelt, som det er attraktivt logisk. Døden er ingenting å frykte. Døden er en fantastisk tilstand der vi beholder vår bevissthet i all evighet.

Filmen forsvarer budskapet, i alt sitt håp og all sin godhet, nesten dogmatisk, idet den franske journalisten klager over alle som ikke vil akseptere hennes vitnesbyrd, «Hva jeg har sett med egne øyne, hvor vi skal, hva vil alle vil oppleve, alle som en av oss.» Det er ikke bare hovedpersonenes vitnesbyrd i Hereafter, filmen vil vi skal tro på. Svært mange mennesker har i virkeligheten kunnet fortelle om opplevelser av lys og fred når de våknet opp fra å ha vært klinisk døde i kortere perioder. Dette er, ifølge filmen, «bevis» på at døden som sådan er en tilværelse av lys og fred i all evighet – selv om altså ingen av de reelle vitnemålene vi har, er fra annet enn noen få minutters erfaring som død. Dette er en overbevisning som også finnes i mye nyreligiøsitet. Det er følgelig denne nyreligiøse troen, ikke vitenskapelige fakta, filmen formidler til folk flest.

Hereafter er ikke enestående, men bare én i en rekke lignende Hollywood-fremstillinger av det hinsidige. I Disney-tegnefilmen Min bror bjørnen er det å dø ensbetydende med å bli oppslukt av et lys av uendelig kjærlighet, innsikt og fellesskap med alt levende. I Field of dreams er døden en tilværelse der man får oppfylt sine inderligste drømmer. I Ghost lærer vi at et vidunderlig lys kaller på alle noenlunde gode mennesker. Ifølge Peter Jacksons The lovely bones, er døden en rekke vidunderlige landskap, der selv de som er drept på det mest uhyrlige vis kan finne fred og en meningsfull tilværelse. Flere fjernsynsserier bekrefter den samme forsonende fremstillingen av døden. I Ghost whisperer, Medium og Dead like me hjelper hovedpersonene døde sjeler mot et lysfylt dødsrike.

Film og TV-verdenens til tider svært så eksplisitte fremstilling av tilværelsen som død, fremstår som desto mer markant i lyset av samtidig kristendoms fremstilling av det hinsidige. Selv om Den norske kirke mer enn noe annet vår nasjonale dødsinstitusjon, er den desto mer taus om hva som skjer etter dødsøyeblikket. Uansett i hvor liten grad man har vært aktiv i kirken, velger de aller fleste en begravelse i kirkelig regi, mens det å trøste etterlatte er en av statskirkeprestenes mest synlige roller. Men så stopper det.

Mens høy og lav tidligere fikk klar beskjed av presteskapet hvordan det ville gå i evigheten, sier de store kirkene oftest i dag ikke annet enn at sjelen vår er antagelig udødelig. Mens tidligere kirkekunst er full av både fantastiske og redselsfulle illustrasjoner av evigheten, overlater kirken detaljene til andre i dag.

Hva som skjer i døden er og blir et trosspørsmål, siden ingenting er verken bevist eller motbevist. Kirkens nesten demonstrative taushet på dette trosfeltet, innebærer at det har oppstått et vakuum, et tomrom, som nå fylles av andre aktører. Og det er her Hollywood kommer inn med sitt bejaende og fascinerende bilde av døden, godt avstemt med moderne metavitenskapelige spekulasjoner og en utbredt moralsk overbevisning om at alle fortjener å ha det bra – i all evighet.

På denne måten er Hereafter og de andre dødsfremstillingene i Hollywoods regi, blitt filmen vi tror på.

Saken sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 27. januar 2011

Film, fjernsyn, tegneserie og Gud

«Ukens navn» i Studvest, studentavisen ved Universitetet i Bergen. Litt artig

DENNE VEKA SNAKKAR ME MED: DAG ØISTEIN ENDSJØ
Yrke: Professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Aktuell med: Boka «Det folk vil ha - Religion og populærkultur».

Les resten av saken i Studvest 26. januar 2011.

Med Disney som religion

Disney, Harry Potter og Ringenes Herre bidrar vel så mye til religiøs interesse som trossamfunnenes kanoniske tekster.

Av Dag Øistein Endsjø, UiB, og Liv Ingeborg Lied, MF, forfattere av boken Det folk vil ha. Religion og populærkultur

48,5 PROSENT av nordmenn hadde hatt kontakt med religiøse spørsmål gjennom TV i løpet av det siste året, viste en internasjonal religionsundersøkelse i 2008. TVNorges «Åndenes makt» hadde i snitt 400 000 seere per program samme år. 22,6 prosent av danskene svarte at de bearbeidet åndelige spørsmål ved å se ulike TV-show.

Kirkebesøk og bibellesning havnet lenger ned på listen, med henholdsvis 6,7 og 3,9 prosent.

Disse tallene antyder at noe har skjedd. De reflekterer blant annet det faktum at populærkulturen det siste tiåret har vært oversvømt av religiøse symboler, forestillinger, fortellinger og figurer. Bøker og filmer som «Da Vinci-koden», «Harry Potter»-serien og «Twilight»-eposet og TV-serier som «X-files», «Ghost whisperer» og «True blood», utgjør bare toppen av isfjellet.

Mye av det som i dag ofte refereres til som samfunnets sekularisering, kan like gjerne være et tegn på at deler av religionen har skiftet arena. I stedet for en generell svekkelse av religion som sådan, kan det være at religion heller ytrer seg i sammenhenger der vi ikke er vant til å se etter den.

Mens prekestolen og forsamlingshuset før var de viktigste arenaene for samfunnets fortellinger, er det i dag andre medier som har overtatt. Selv mange av de kristne beretninger møter ikke lenger folk første gang i kirkelig regi, men i populærkulturen. Tegnefilmen «Istid 2»s beretning om den store oversvømmelsen, er mange norske barns første møte med den bibelske syndflodsmyten. Filmen, som er Norges syvende mest sette film noensinne, er slik med på å skape primærreferanser for norske barn. På tilsvarende vis har mange sitt første møte med bibelske endetidsprofetier gjennom metallmusikk og filmer som «The Omen», «Matrix» og «Wall E».

Selv om mye fokus er blitt rettet mot klart nyreligiøse mediafenomener som Snåsa-mannen Joralf Gjerstad og prinsesse Märtha Louise, er ikke populærkulturens religion synonymt bare med nyreligiøsitet. Populærkulturen gir rom for alle mulige forskjellige former for religiøsitet. TV-serier som «Den syvende himmel» og «Touched by an angel» presenterer ganske tradisjonelle kristne verdier. Filmer som «The passion of the Christ», «Jurassic Park» og «Prinsen av Egypt» resirkulerer bibelske fortellinger, mens Bollywood-epos gjenforteller eldgamle hindumyter for millioner av troende.

Det hersker ingen tvil om at populærkulturen bruker etablerte religiøse forestillinger for å lage spennende fortellinger og for å selge ulike produkter. Men populærkulturen skaper også nye religiøse forestillinger. På den internasjonale arena er religionsdannelsen jedisme et av de tydeligste eksemplene på dette.

Bortimot en halv million mennesker i engelsktalende land er ifølge offisielle folketellinger, tilhengere av denne Star Wars-baserte religionen.

Disney-konsernet, som en av populærkulturens aller mektigste aktører, har i tiår med stor suksess fremmet sin egen drømmetro gjennom film og fornøyelsesparker: «When you wish upon a star, your dreams come true». Og folk kjøper budskapet: Flere nordmenn velger Disneys julekavalkade og dens evangelium fremfor å gå i kirken på selveste julaften.

Titusener av dødssyke amerikanske barn synes også å trykke denne trosbekjennelsen til sine bryst. Når de får velge et siste ønske gjennom veldedighetsorganisasjonen Make-a-Wish Foundation®, så er 45 prosent av alle ønskene Disney-relaterte.

De fleste utslagene av hvordan religion i populærkultur preger vår tilværelse, er kanskje ikke så dramatiske, men desto mer viktige nettopp fordi de fyller hverdagen til så mange av oss. Det er ikke bare alle de populærkulturelle filmene, dramaseriene, bøkene og musikken som stadig presenterer oss for religiøse sannheter og forestillinger. TV-kanalen FEM vier med stor suksess hele torsdagskvelden til hekser, vampyrer, engler, synske medier, kornsirkler og samtaler med de døde.

Stuene våre befolkes av Buddha, Maria-statuetter, Jesus, englevinger og englebarn. Gullsmedkjeden Thune reklamerer for forlovelsesringer med bibelsk autoritet («og størst av alt er kjærligheten») og Odd Børretzen ønsker at han kan pantes og slik gå inn i evigheten.

Det faktum at populærkulturen representerer en primærleverandør av religion i dag, er likevel ikke ensbetydende med at tradisjonelle religiøse institusjoner har mistet grepet. For millioner verden over, er de tradisjonelle trossamfunnene fremdeles deres primære tilknytning i tilværelsen. For mange fungerer tradisjonelle trossamfunn og religionen i populærkulturen side om side. Andre ganger igjen, synes populærkulturens religiøsitet å sende folk i retning av institusjonell religion: Populærkulturelle fulltreffere som Dan Browns bøker og «The passion of the Christ», inspirerer folk å gå tilbake de religiøse kildene.

Hadde det ikke vært for den populærkulturelle julens hegemoni, ville kanskje ikke så mange spurte seg selv «hvor er Jesus i julefeiringen?», og følgelig heller ikke fylt kirkene denne ene dagen i året.

Faktum er at man ikke lenger bare kan se på de klart definerte religiøse institusjonene, for å forstå hvilken rolle religionen spiller i dag. Harry Potter og Ringenes Herre bidrar vel så mye til religiøs interesse som trossamfunnenes kanoniske tekster. Disney-konsernet er en tyngre premissleverandør for hverdagsreligiøsitet enn mange religiøse dogmer. Og for mange har FEMs «Den andre siden» og talkshowets åndelige mentorer like stor påvirkningskraft for utviklingen av religiøse forestillinger som tradisjonelle religiøse autoriteter.

At religionen er på vei tilbake, har lenge vært påpekt. Færre har lagt merke til på hvilken måte troen først og fremst har satt preg på våre liv igjen. Det er i populærkulturen det skjer. The truth is out there.

Saken sto opprinnelig i Dagbladet 20. januar 2011

Det folk vil ha. Religion og populærkultur

VG bruker Bibelen til å selge aviser. I fornøyelsesparken Holy Land Experience kan du se Jesus bli korsfestet hver dag kl. 16.30 og kjøpe tilgivelses-nagler etterpå. Interiørtrenden Country Living utstyrer norske hjem med engler, Maria-figurer og kors. Og på New Zealand oppgir 1,5 prosent av befolkningen at de tilhører Star Wars-religionen jedisme. Hvordan skal vi forstå alle disse fenomenene?

Mens tradisjonelle religioner sliter med tilslutningen og selv nyere religiøse bevegelser ikke oppildner mer enn små grupper, er likevel samfunnet gjennomsyret av religion. Religionen manifesterer seg i mange tilsynelatende sekulære sammenhenger: i tv-program, musikk, filmer, bøker, dataspill, design og fornøyelsesparker.

Det folk vil ha er en bok om religion og populærkultur. De to forfatterne argumenterer for at religionen er tett sammenvevd med det kommersielle, det trivielle og det folkelige, og forekommer i svært mange ulike og overraskende støpninger. Gjennom eksempler som Disneyland, Prada-reklamer, Istid-filmene og Melodi Grand Prix, synliggjør boken hvordan religiøse elementer brukes i hverdagens fortellinger og uttrykksformer.

Det folk vil ha. Religion og populærkultur
Dag Øistein Endsjø og Liv Ingeborg Lied
Ny bok på Universitetsforlaget nå 14. januar 2011.

Vær snill, ellers…

Han er levende død, en frafallen helgen og straffer de som ikke oppfører seg som de skal. Skrekkfilmens fremstilling av Julenissen som et monster, er nærmere virkeligheten enn det vi kanskje ønsker å si til barna våre.

I den finske julefilmen Rare exports er Julenissen et livsfarlig monster som spiser slemme barn. Selv om han i mange hundre år har ligget levende begravd i nedfrossen tilstand i midten av et fjell, sørger Julenissens hjelpere for at barna blir behørig straffet om de ikke er snille. Men om Julenissen selv tines frem igjen, er ingen barn – absolutt ingen – lenger trygge.

Den finske skrekknissen er et godt stykke unna hvordan den moderne Julenissen gjerne fremstilles, med sin aura av kommersialisme, plast og overstadig lystighet. Når julenattens dype mørke senker seg, er det få ting som gjør mer for å lyse opp de truende skyggene enn den joviale Santa Claus.

Men ved nærmere ettersyn finner vi at den skjeggete pelskledde skikkelsen har en adskillig mørkere side.

Julenissen sprer slett ikke bare fryd og glede. Som vi synger om i Santa Claus is coming to town, finner han også «ut hvem som er slem og hvem som er snill.» Det går ikke an å slippe unna, hvor enn du forsøker å gjemme deg. For Julenissen «ser deg når du sover, han ser deg når du er våken.» Du har derfor ikke noe valg. «Du må passe deg. Du må ikke gråte. Du må ikke sutre.» Hvis ikke går det ille. Hvordan det eksakt vil gå deg ille, varierer. Du kan risikere å få kull i stedet for julegaver. Eller som man kan lese i det anonyme diktet Old Santeclaus fra 1821, en av de viktigste tekstene i Julenissens mytologi, får ulydige barn et bjerkeris som foreldrene kan bruke på dem. I Rare exports blir slemme barn spist med hud og hår.

Men hvem er egentlig denne allvitende skikkelsen som straffer og belønner deg etter hvilken liste han setter deg opp på? I Tim Burtons burleske film Nightmare before Christmas blir julen kuppet av halloweens mange skrømt og vandøde skikkelser. Hele filmens konsept er bygget rundt motsetningen mellom den glade og joviale Julenissen og det han angivelig ikke er. Men egentlig er denne motsetningen kun en filmatisk konstruksjon. For Julenissen er også død. Han vil bare ikke ligge rolig i graven sin.

Julenissen, Santa Claus, Sankt Nikolas døde ettersigende 6. desember 346 i den greske byen Myra i Lilleasia. Om ikke alle er like enige om selve dødsdatoen, er det ingen som betviler det faktum at biskopen kjent for sin gavmildhet, har vært død i snart to tusen år.

Mens hvis Julenissen er død, hvordan kan han da fly over hustakene på julekvelden? Døde helgener gjør mirakuløse ting, og Sankt Nikolas kvalifiserer helt klart både etter katolske og ortodokse kriterier som en død helgen. Men da Sankt Nikolas tok skikkelse av den pelskledde Santa Claus eller Julenissen, tok ikke helgenen bare en ny rolle. Han ga opp sin tro. Han forlot kristendommen som hadde gjort ham til en helgen. Det er som en frafallen helgen han konkurrerer med Jesusbarnet om oppmerksomheten i juletiden.

Da den frafalne Sankt Nikolas på begynnelsen av 1800-tallet ble Julenisssen og begynte å bevege seg rundt på nattehimmelen, var han likevel ikke den første i disse mørke sfærene. Vinternatten var allerede full av andre skikkelser som fløy gjennom luften. Her fantes orskorsreia, eller den ville jakten som det heter andre steder i Europa. Dette var følget av andre døde skikkelser som hadde sviktet den sanne tro og følgelig aldri funnet roen. Om du møtte dette flyvende følget, var du ille ute. Underlige syn og lyder i luften var god grunn til å lukke og bolte alle skodder og dører og håpe at de holdt.

Om det var nå så, at man selve julekvelden, mirakuløst nok, skulle høre lyden av hovslag og dombjeller oppe i luften, bør man kanskje tenke seg om to ganger før man går ut og ser hva som er der ute i det kalde mørket. Og så får man bare håpe at den pelskledde allvitende skikkelsen ikke har satt deg på feil liste.

Saken sto opprinngelig på trykk i Bergens Tidende 24. desember 2010.

Ta livslykken fra dem

KrF og dets to nordiske søsterpartier har definert livslykken – og gjort det klart at den skal være forbeholdt heterofile.

KrF har sammen med Kristdemokraterna i Sverige og Finland lansert et forslag i Nordisk råd om å måle lykken til Nordens befolkning. Hva lykke består av, har de tre kristelige partiene allerede langt på vei definert: «Livskvalitet i stor grad handler om å være sammen». Det handler om «familie og venner», presiserer Dagfinn Høybråten.

Disse lykkestatistikkene skal ikke bare noteres og kumuleres, men være utgangspunktet for å «utvikle et mål for brutto nasjonal livskvalitet.» «Dersom livskvalitet er målet, og livskvalitet i stor grad handler om å være sammen, kan politikken få nye perspektiver», skriver Høybråten i forslaget sitt sammen med sine finske og svenske kristenpolitiske kolleger.

Det kan godt være. Ikke minst gir det et nytt perspektiv på de kristelige partienes egen politikk. Alle tre partier har gjort det klart hvordan de ser familie og ekteskap som de viktigste lykkeskapende størrelser i samfunnet. Som de finske Kristdemokraterna sier: «Den beste formen for parrelasjon er et ekteskap som bygger på likestilt fellesskap.» «Fungerende familier er uunnværlige for et godt samfunn», presiserer de svenske Kristdemokraterna. For KrF er familien nærmest ensbetydende med hvordan partiet definerer lykken, siden familien «er den viktigste arenaen for tilhørighet, nærhet og felleskap.» Alle de tre nordiske partiene har med andre ord allerede lenge stått for en politikk som de mener fremmer lykke for det store flertallet.

Samtidig er alle de tre kristelige partiene enige om at ekteskapet skal være forbeholdt heterofile. Selv muligheten til å skape trygge rammer for egne familier skal nektes andre enn heterofile par.

Når KrF og deres to nordiske søsterpartier så klart har erklært at den største lykken bare er å finne innenfor familien og ekteskapets rammer, har de samtidig vist hva som er det egentlige målet for deres innstendige forsøk på å utelukke homofile par fra ekteskapet. De har skjønt at de ikke lenger kan forby mennesker å leve homofilt, slik KrF fremdeles gikk inn for i 1972. Men de kan ta livslykken fra dem.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 30. november 2010

Bare ikke snakk om det

Vår nye sexprest Einar Gelius trues med oppsigelse av Oslo-biskop Ole Christian Kvarme. Spørsmålet er om han straffes på grunn av sine handlinger eller på grunn av sin ærlighet.

Etter forskjellige tidligere episoder, er det utslagsgivende for oppsigelsesforsøket Gelius’ nokså selvutleverende skildringer av egen seksualitet i boken Sex og religion. Hans svært kreative forsøk i samme bok på å få Bibelen til å fremstå som sexvennlig, har ikke blitt kritisert i like sterk grad i kirkelige miljøer.

Det er viktig å være klar over at den varslede oppsigelsen av kjendispresten, egentlig ikke handler om han har hatt sex med kvinner han ikke er gift med. Det handler om at han har snakket om dette. Det er svært usannsynlig at Gelius er den eneste statskirkeprest med tilsvarende heteroseksuell adferd, men ingen av disse andre snakker om det. Og følgelig blir det ingen sak.

Den norske kirke har lang tradisjon på å tolerere det det ikke er åpenhet om. Da den første heterosamboende norske presten ble ansatt i Sør-Hålogaland ifjor, vakte dette betraktelig motstand i Kirken. At ugifte prester har ikkesamboende kjærester som de er seksuelt aktive med, er derimot sjeldent problematisert. Selv motstanden i deler av statskirken mot homofile prester, begrenser seg i stor grad til de som er gift eller i partnerskap og slik signaliserer åpent at de lever homofilt.

Ethvert trossamfunn står fritt til selv å bestemme hvilke teologiske kriterier de legger til grunn for ansettelser i vigslede stillinger, uansett om det gjelder kjønn, hudfarge, seksuell praksis eller hva det nå skal være. Om Bispedømmerådet i Oslo følger opp den varslede oppsigelsessaken, har de derfor i utgangspunktet sitt på det tørre. Men Kirken må samtidig kunne begrunne teologisk hvorfor de ønsker å avsette en prest.

Om Kirken ønsker å avsette Gelius på grunn av hva han skriver om seg selv i boken, må den derfor klargjøre følgende: Er det altså sånn at Kirken faktisk mener at prestene kan gjøre hva de vil av samtykkende sex, så lenger de ikke snakker om det? Eller er det sånn at prestene faktisk ikke har lov å ha annet enn sex innenfor ekteskapet?

Uansett hva Kirken velger, vil en slik oppsigelsessak skape nye dilemmaer for den. Skal Kirken institusjonalisere seksuell dobbeltmoral av samme type Inger Lise Rypdal synger om i Fru Johnsen? Eller skal den faktisk kreve av prestene at de ikke har annen sex enn hva de gjør innenfor ekteskapet?

Den norske kirkes klare fordømmelse av samboende prester, er allerede et klart signal til statskirkekristne generelt om at noen av dem er bedre enn andre. Et nytt absolutt krav om at ugifte prester skal være seksuelt avholdne, vil være en enda sterkere melding til folk flest at de hører med i et B-lag. Så vet vi det.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 18. november 2010.

Det kristne blodet

Om eventyrenes troll virkelig finnes, innebærer det at vi mennesker også må se igjen på vår egen menneskelige natur – ikke minst vårt blod. Dette er en av problemstillingene i den nye storfilmen Trolljegeren, der det avsløres at staten prøver å skjule for oss at det finnes troll der ute i den villeste naturen.
Når et ungt filmteam fra Høgskulen i Volda følger med landets eneste trolljeger (i Otto Jespersens skikkelse), får de oppleve hvordan statens Trollsikkerhetstjeneste (TST) jobber for å kontrollere og bortforklare trollenes herjinger. Men når en av høyskolestudentene faktisk viser seg å være kristen, går det riktig ille. Trollene sanser kristenheten på lukten, og den uheldige kristenstudenten blir spist.

Kristenmannsblod er altså av en annen substans en annet blod. Troen på Gud og Jesus gjør noe med blodet vårt. Selv om trolljegeren ikke er sikker på hvordan troll reagerer på muslimsk blod, får vi sett at heller ikke dette er i samme kategori som kristent blod. Det forblir likevel uklart om muslimsk blod er av en annen substans enn blodet til ikketroende.

Lukten av sann tro
I den norske eventyrverdenen spiller kristenmannsblod en sentral rolle. Trollene lukter ikke bare dette blodet, men dette er hvordan uhyrene identifiserer sine motstandere. Trollene er fiender av den sanne tro.
I Trolljegeren defineres troll som dyr, men deres evne til å kjenne igjen kristendom på lukten viser at det likevel ikke er så enkelt. Ulikt dyr flest forholder troll seg til religion.

Ved kristendommens inntreden mange steder, sluttet folk ofte ikke å tro på gamle guder og andre overnaturlige skikkelser: De ble i stedet sett som tilhørende det andre laget, det demoniske. De kristenfiendtlige trollene kan på lignende vis forbindes med førkristne jotner og underjordiske vesener.

At tro og lukt hører sammen er en gammel religiøs forestilling. Mennesker besatt av demoner luktet like ille som demonene selv, normalt kristne mennesker hadde en nøytral lukt, mens virkelig hellige mennesker gjerne utsondret fantastiske dufter fordi deres inderlige tro gjorde selve kroppene deres perfekte. At ukristelige troll kan lukte kristne mens de selv stinker, blir følgelig ikke så overraskende.

Hvem er kristen?
Eventyrene legger ellers lite vekt på religion, så dette med det kristne blodet kan synes noe underlig. Men det er ikke sånn at her fantes kristne og ikkekristne om hverandre. I hele den norske katolske middelalderen og helt frem til Asbjørnsen og Moes tid, var det å være kristen ensbetydende med det å være menneskelig. De eneste som ikke var kristne, var de umenneskelige trollene og andre monstre.

I hvilken grad tidligere norske kristne selv trodde på hva kirken forkynte, var ikke så viktig så lenge man ikke protesterte og gjorde som man skulle. I Trolljegeren er det gjort et annet valg: statskirkemedlemskap er ikke nok til å gjøre blodet ditt kristent. Du må selv tro på Jesus, personlig. Sånn sett går filmskaperne rett inn i debatten om hvem som defineres som kristne. Her forstås like godt flertallet av generelt passive statskirkekristne som utenfor kristenheten. Det kan trollene bevitne.

Kropp og tro
Siden troll ifølge filmen blir opp til 1200 år gamle, har de eldste uhyrene opplevd at nordmenn flest har endret seg fra å være åsatroende, til kristne og til i dag vanskeligere å definere. Men om det så var tilfelle, at det kristne blod var noe særeget, hva skulle det si om oss? Blir blodet fysisk forandret når man finner Jesus eller mister sin tro? Er noen av oss bedre enn andre fysisk sett? Får kristenblodet andre medisinske konsekvenser? Kanskje vi får svar på noe av dette i Trolljegeren 2.
Men troen på at inni er vi slett ikke er like, er likevel levende. Mange kristne er fremdeles overbevist om at deres tro holder dem friske og vil gjøre dem fysisk udødelige ved historiens slutt, mens det ikke går like bra for oss andre. Sånn sett har trollenes luktesans relevans også i dag.

Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 12. november 2010

Hvorfor bry oss?

Dette er en artikkel fra et homoperspektiv, men enhver kan selvfølgelig se bort fra det og ta utgangspunkt i forskjellige deler av sin egen identitet.

Selv om homoene ikke er helt i havn når det gjelder å få fullt diskrimineringsvern i loven, er vi ikke så veldig langt unna full legal likestilling. Også i samfunnet generelt har det vært en positiv holdningsrevolusjon, ikke minst fordi så mye av lovverket er blitt rettet opp. Betyr dette at vi bare kan legge inn årene? Bare slappe av og la oss flyte med strømmen?

Men vent litt. Selv om homoer flest har det bra i Norge i dag, er diskriminering både i og utenfor loven slett ikke borte. Transpersoner, prostituerte og overvektige har null diskrimineringsvern, mens f.eks. funksjonshemmede diskrimineres i de fleste deler av samfunnet akkurat som før og muslimer diskrimineres stadig mer.

Men hva har dette med oss å gjøre? Hvorfor skal vi bry oss om disse andre? Å være homo, bi eller skeiv, handler vel om noe helt annet, enn å være trans, hørselshemmet eller norskkurdisk? Eller gjør det det?

Resten av artikkelen kan leses her på Gaysir.no der artikkelen ble opprinnelig publisert 29. oktober 2010.

Er Bibelen seksualfiendtlig?

Følgende sak sto i Dagbladet 24. oktober 2010, som del av søndagsutgavens faste «Ja» og «Nei»-debattspalte. Dette var «Ja»-svaret.

Bibelen som helhet gir lite grunnlag for sexglede. Det nye testamente kan vanskelig mistolkes: Paulus mener at man helst ikke skal ha sex i det hele tatt. Heteroekteskapet er bare en nødløsning for de som ikke klarer å holde seg. Jesus forklarer at alle som har sex med andre enn sin ene ektefelle (med mindre ektefellen dør), ender i helvete.

Det gamle testamente er ikke særlig mer liberalt. Først og fremst fremstår det som nokså fjernt fra moderne sexdebatt. Selv om man i prinsippet kan ha sex før ekteskapet, er det ikke fritt frem. Kvinner som ikke er jomfru på bryllupsnatten risikerer å bli steinet. De som har sex under menstruasjonen «skal utryddes fra sitt folk». De som har sex med noen av annen etnisitet eller religion vil Gud fordrive fra landet eller drepe med pest, mens han forbanner barn av slike blandingsekteskap i ti slektledd.

Noen av de som slipper lettest unna er faktisk mennesker som tiltrekkes av samme kjønn, selv om alle var forventet også å heterogifte seg. Med unntak av dødsstraff for analsex mellom menn, er det ingen forbud mot homosex. David og Jonatan er uten sidestykke også det mest romantiske paret i hele Bibelen.

Mye av sexen som støttes i Det gamle testamente, er av typen som sjelden anses som forbilledlig i dag. Prostitusjon er helt greit (om enn ikke for prestedøtre), flerkoneri en bra ordning, mannlig utroskap fullstendig uproblematisk (så lenge man ikke ligger med en annen manns kone), mens voldtekt av ugifte ungpiker er en måte å bli gift med dem på.

Å bruke Bibelen som et teologisk argument for generell sexglede er i seg selv et prisverdig foretak, men på ingen måte lett. Men det er minst like vanskelig å bruke Bibelen til støtte for dagens kristenkonservative seksualmoral.

Om man skal ta Bibelen bokstavelig, kan man egentlig bare hylle de jomfruelige samtidig som man så vidt tolererer seksuelt aktive gifte mennesker som aldri har hatt menstruasjonssex, antirasistisk sex, sex før eller utenfor heteroekteskapet, eller vært skilt. Alle andre må fordømmes.

En gudinne for vår tid

Hun snakker om Jesus, lover frelse og fremstår i et overmenneskelig skjær for sine millioner av «monster»-tilhengere. Mens andre popstjerner er blitt elevert til guddommelig status ved sin død, fremstår Lady Gaga som en lys levende kjærlighetsgudinne midt iblant oss, senest i Oslo Spektrum denne helgen.

Hennes budskap er et postmoderne kjærlighetsbudskap, perfekt tilpasset alle usikre tenåringssjeler (i alle aldre), som higer etter å få lov å være den de vil. «Glem alle som har fortalt dere at dere ikke passer inn», sier hun til sine fremmøtte tilhengere i Spektrum. «Dere er superstjerner!»

Les resten av saken i Dagbladet 21. oktober 2010.

Spis, elsk, REIS

Spis, elsk, lev er kinomørkets store oppfordring i høst, i alle fall rettet til det kvinnelige publikummet. Filmen med Julia Roberts i hovedrollen, handler likevel aller mest om å reise. Roberts’ skikkelse er pilegrimen i Italia, India og Bali på søken etter svar. Men hva i all verden finner hun?

Mennesket har så langt vi kan gå tilbake, reist for å finne svar på de store spørsmålene i livet. Gilgamesh dro til verdens ende i en forgjeves søken etter fysisk udødelighet; svaret Odyssevs fant på sine reiser var at ingen steder var som ens eget hjem; Buddha forlot kone og barn for å finne universets sannhet. Høstens nye reisefilm plasserer seg slik i en stor og eldgammel tradisjon.

Spis, elsk, lev baserer seg på Elizabeth Gilberts selvbiografiske superbestselger av samme navn. Den opprinnelige tittelen er Eat, pray, love, mens det religiøse aspektet er av en eller annen grunn valgt bort i den norske tittelen. Karrieremessig vellykket, men lei etter diverse mislykkede kjærlighetsforhold, finner Gilbert ut at hun skal til Italia for å spise, India for å be, og tilbake til Bali fordi hun ønsker å se igjen en gammel vis mann hun har møtt der.

Film om vestlige mennesker som reiser til det som fremstilles som eksotiske steder fordi de er misfornøyd med karrieren, partnere eller begge deler, representerer en egen sjanger. I Shirley Valentine finner den deprimerte engelske hovedpersonen løsningen på livets problemer i Hellas. I Enchanted April drar fire misfornøyde britiske kvinner til Italia og finner selvfølgelig lykken der, akkurat som den desillusjonerte amerikanske hovedpersonen i Under the Tuscan sun. Italienere som selv er lei, må jo følgelig dra videre for å finne harmoni i livet, for eksempel til Tyrkia som i filmen Hamam. Det nye med Spis, elsk, lev er at hovedpersonen reiser til tre land. Slik må det bli mening av.

Den mest umiddelbare observasjonen man får med seg i Spis, elsk, lev, er at alt blir visst fantastisk i utlandet, i alle fall når man er ute og leter etter seg selv. Elendige boforhold er pittoreske, lokal fastfood en gastronomiske nytelse, sure kjerringer eksempler på selvstendige kvinner, mens frekke unger er livsglade barn.

Gode spisesteder, religiøse retreats eller vise personer, ingenting av det hovedpersonen oppsøker i det fjerne utland, er noe hun ikke like godt kunne ha funnet hjemme i New York. Poenger er heller det at hun forandrer seg. Vissheten om at hun ikke lenger er i sin hjemby, gjør at hun ikke bare ser tilværelsen med nye øyne, men at hun også oppfører seg helt annerledes. Dermed blir også stedene annerledes, selv om både menneskene og situasjonene hun ender opp i, i utgangpunktet er til forveksling lik det hun pleier å oppleve på hjemstedet.

Men hva er det egentlig stedet gjør med oss? Steder er aldri nøytrale størrelser, men fulle av forskjellige meninger. Noe av den viktigste forståelsen av et sted er likevel den vi selv har med oss. Så når vi beveger på oss, er det i siste instans vi selv som skaper landskapene slik vi oppfatter dem. Opplevelsen blir aldri uavhengig av subjektet, og naturlig nok er det ikke så lett å reise bort fra seg selv. Det er derfor vi kan lese tusen reiseskildringer fra samme sted: De er aldri like. I siste instans er det vår egen innstilling som blir avgjørende for hvordan vi velger å forstå det vi opplever når vi reiser.

Spis, elsk, lev vil sikkert føre til at mange reiser til både Italia, India og Bali, i et forsøk på å gjenoppleve hva filmenshovedperson får erfare. Men ingen vil erfare det samme. Og det er kanskje det mest beste med å reise. Men det gjelder absolutt hvor som helst man drar, om det er Bali eller Skedsmokorset.

(Artikkelforfatteren har selv reist i 123 land og anser en tur til Ås i Akershus sammen med sin farmor, som sitt livs største reiseopplevelse.)

Denne saken ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 5. oktober 2010

Fordommer og fordommer

Sverigedemokratene er kanskje enda mer homofiendtlige enn innvandrerfiendtlige, men det er det få om noen i offentligheten som har brydd seg med. For dét er visst ikke så farlig. I alle fall er det gammelt nytt. Vi har jo allerede en rekke homofiendtlige partier godt representert både i Sverge og Norge uten at mange har skreket opp om man må unngå å gi dem innflytelse eller å samarbeide med dem.

Se resten av saken på Gaysir.

Rasisme og homofobi i politikken

Stakkars Sverige. Politikere både i og utenfor i Sverige står i kø for å beklage at det svenske folk har stemt inn et innvandringsfiendtlig og til dels islamofobt parti i riksdagen. Store deler av valgkampen og dekningen av den, har vært preget av denne redselsfulle muligheten. Selv om Sverigedemokratene ikke er åpenlyst rasistiske, ligger frieriet til en uuttalt rasisme i befolkningen klart i grunnen for deres appell. Mange sentrale personer i partiet har også bakgrunn fra forskjellige klarere rasistiske organisasjoner.

Det er ikke bare i politikken Sverigedemokratene har fått gjennomslag for sitt frieri til rasismen. Også svensk kristendom har offisielt måtte åpne opp for dem. Partiet har siden 2001 vært valgt inn til Kyrkomötet, Svenska kyrkans høyeste organ, og har bare økt sin representasjon ved hvert valg siden.

Det er mange forskjellige typer fordommer der ute. Et av problemene med seieren til et parti som så åpenbart baserer seg på fordommene i samfunnet mot én del av befolkningen, er at det åpner opp for at andre politiske bevegelser vil spille på utbredte fordommer mot andre minoriteter.

Sverigedemokratenes gjennomslag handler derfor om mer enn bare rasisme. Når samfunnet først har åpnet opp for at fordommer skal kunne styre politikken overfor én befolkningsgruppe, har man ikke lenger noe argument for at ikke tilsvarende fordommer skal styre politikken overfor andre grupper.

Ingen vet hvordan dette vil ende. Om Sverigedemokratene med sitt rasistiske grunnfjell klarer å holde sin stilling til neste valg, kunne det for eksempel hende at det dukker opp homokritiske partier, partier som ikke er åpenlyst homofobe, men der en uuttalt homofobi i befolkningen ligger klart i grunnen for deres appell. Tenk hva dét ville gjort med politikken her i Norden.

Saken sto opprinnelig i Dagbladet 21. september 2010 under tittelen «Stakkars Sverige»

Siv Jensen vil oppheve Terje Schrøders ekteskap

Så innlegget mitt i Dagbladet 7.9. fikk litt følger. Etter at Siv Jensen først nektet å uttale seg til Radio Norge og Fremskrittspartiets sentralt prøvde å bortforklare det hele til TV2s journalist, sto hun altså frem til slutt og sa at hun ønsker å oppheve vennene sitt ekteskap, som hun altså var med på å feire. Så vet vi det.

Se TV2

Den offentlige og private Siv

Siv Jensen var lørdag blant de mange glade gjestene som feiret det flotte bryllupet til dragartist Terje Schrøder og hans kjære, Paolo Tuci. For anledningen kledd i en pen rød kjole, uttalte en smilende Siv til Dagbladet at hun syntes Terje hadde en «ytterst vakker brudekjole».

Men hva gjør Siv Jensen i et bryllup som hun mener aldri burde ha funnet sted? Hvorfor er hun med og feirer et ekteskap som hun selv ønsker å oppheve formelt?
Som leder av Fremskrittspartiet stemte ikke bare Jensen mot innføringen av felles ekteskapslov i 2008, men brukte partipisken for å sørge for at alle andre av Frps stortingsrepresentanter gjorde det samme. Og hun har ikke ombestemt seg: I valgkampen i 2009 lovet hun at Frp skulle gå inn for å oppheve den nye ekteskapsloven.

Man kan lett bli forvirret av mindre. Men kanskje er det sånn at Siv Jensen skiller klart på det offentlige og det private.
Kanskje det bare var den private Siv som var gjest i Terje Schrøders bryllup. Kanskje det bare er den offentlige Siv som er mot bryllup og ekteskap for alle?

Men hadde den offentlige Siv fått det som hun ville, hadde ikke den private Siv kunne hygget seg i noe bryllup. Den private Siv hadde fått erfare at de politiske bestemmelser som den offentlige Siv gjør, hadde hatt svært personlige konsekvenser for hennes to gode venner.

Det politiske får ofte svært personlige konsekvenser. Uten loven Jensen stemte imot, ville Terje og Paolo aldri kunne stått der som et lykkelig brudepar. Om den offentlige Siv får det som hun vil og den nye ekteskapsloven igjen blir opphevet, vil også dette ekteskapet bli annullert.

Et relevant spørsmål blir dermed, den dagen Terje og Paolo får brevet i posten om at deres ekteskap ikke lenger eksisterer, vil den private Siv være der, også da, for å trøste dem i sorgen?

Saken sto opprinnelig i Dagbladet 7. september 2010

Det enkle liv - eller hvorfor ikke bli islamist?

Sliter du i jobben? Går ikke forholdet ditt som du ønsker? Lengter du etter det enkle liv? Kanskje en fundamentalistisk muslimsk bevegelse er løsningen for deg.

I utgangspunktet en absurd tanke for de fleste. Men filme På vei av den bosniske regissøren Jasmila Žbanić, viser hvordan de mest ekstreme bevegelser kan tiltrekke de mest vanlige mennesker.
I På vei, av den bosniske regissøren Jasmila Žbanić, kan du se hvordan man kan oppnå det enkle liv ved hjelp av konservativ islam. Her møter vi det svært så sekulære muslimske samboerparet i trettiårene, Luna og Amar, som lever med artige venner, forskjellige jobbutfordringer, passe frustrerende slektninger, samt litt uklare fremtidsplaner. Etter at Amar mister jobben sin på flyplassen for å ha drukket i arbeidstiden, blir han involvert i den islamistiske wahhabibevegelsen som har enkle absolutte leveregler for alle deler av tilværelsen.

Lunas bestevenninne er filmens konvensjonelle stemme, idet hun umiddelbart (og tilsynelatende feilaktig) refererer til de bosniske wahhabistene som «terrorister» og sier de driver med «hjernevasking». Å stemple alle radikale muslimer som «terrorister», er selvfølgelig vanlig i den vestlige offentlighet. Minst like sedvanlig er det å anklage nye og fremmede religiøse bevegelser, slik den opprinnelig saudiarabiske wahhabibevegelsen er i Bosnia, for å hjernevaske sine tilhengere.

Som enhver annen film, sier På vei mye om sin egen spesifikke tid og sted. Bosnia 2010 er ikke mulig å forstå uten å se til krigen for femten år siden. Men det spesifikke skygger ikke over det allmenne. Det er ikke hevn, hat eller vold Amar møter hos islamistene, men trygghet, tilhørighet og enkle løsninger.

Slik viser På vei hvor lite eksotisk omfavnelsen av religiøs fundamentalisme kan være. Det kan ofte like mye forklares med jakten på det enkle liv, som med spesifikke religiøse, politiske eller sosiale omstendigheter.

Filmens fokus er likevel på Luna som ikke velger de enkle løsningene, men som må forholde seg til at hennes aller nærmeste velger slik en ny radikal retning i livet. Hva skjer med de rundt deg når du velger det enkle liv? Følger de med deg? Forsvinner de sammen med alt det andre?

Drømmen om det enkle liv er en mektig trend i dagens samfunn. Idealet er å forenkle en stadig mer kompleks tilværelse. Maten skal være enkel og nærprodusert. Interiøret skal reflektere simple living. Det er det enkle livet på landet, det enkle livet i storbyen. Man kan leie inn eksperter som fjerner alt «clutter», alt materielt overflødig som hindrer deg i å tenke fritt. I digitaliseringens tidsalder har enkelte lagt fra seg nesten alt; de bor på minimale hybler eller rett og slett på gaten, med tannbørste, en sekk designerklær og sine mange elektroniske filer trygt lagret.

Langt på vei er «det enkle liv» en moderne myte, veien mot den forståtte enkelthet kan være vel som komplisert som noe som helst annet livsprosjekt. Ikke minst erfarer vi dette i På vei. Men dette gjør ikke forestillingene mindre sterke i dagens samfunn.

For all sin sekulære fremtoning, har det enkle liv likevel dype religiøse røtter. Men den opprinnelige religiøse simplismen med sine munker, nonner, asketer og separate samfunn, innebærer ofte et absolutt brudd med den eksisterende hverdag, ikke bare en forenkling. Med sin forenkling av hverdagen, har derfor den moderne islamismen vel så mye til felles med andre sekulære enkelthetbevegelser, som med sine religiøse motstykker.

Men Luna følger ikke etter sin samboer inn i den religiøse enkelhet. Igjen og igjen nekter hun å bytte ut spontanitet, valgmuligheter og kaos, med enkle livsregler. Hun sier nei til et liv uten de mange unødvendige, overflødige, forkludrende elementene, alt det som kanskje er selve livet. Ikke ulikt hvordan John Lennon sang til sin sønn i Beautiful boy (Darling boy): «Livet er hva som skjer deg, mens du er opptatt med å legge andre planer.»

Men du verden så tiltrekkende ideen om det enkle liv er.

Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 27. august 2010.

I begynnelsen var pasta

En ny og verdensomspennende religion har på et par år utviklet seg fra det som opprinnelig var en original kritikk av amerikansk undervisning av den kristne skapelsesberetningen i skolens naturfagtimer. Møt Det flygende spaghettimonsterets kirke.

Ved universiteter og colleger over hele Nord-Amerika kler studenter seg ut som sjørøvere og forkynner et budskap om guddommelighet og toleranse. I parader ifører menn og kvinner seg pasta, enorme kjøttboller og store øyer på stilk, som tegn på sin overbevisning. Fredsdemonstranter har på seg t-skjorter som forkynner at «Jeg tror» og bærer plakater som forlanger «Noodles, not nukes», «Nudler, ikke atomvåpen».

Alle disse menneskene representerer en av verdens nyeste religioner. De er alle blitt omvendt av Det flyvende spaghettimonsteret. De har blitt rørt av Hans nuddelaktige lemmer og har tatt til seg det nye budskap om at all dogmatisme og intoleranse er av det onde. Pastafarierne, som de også kaller seg, er kanskje den sterkest voksende religiøse bevegelsen i dag. Under to år etter den første åpenbaringen, regner allerede tusener av mennesker seg som troende.

En usannsynlig profet
Bobby Henderson, som nylig avsluttet sin bachelorgrad i fysikk ved Oregon State University, er den nye bevegelsens atypiske og halvveis ufrivillige grunnlegger. Som så mange religionsstiftere før ham, hadde Henderson aldri i tankene å starte en ny tro.
Startsskuddet var Hendersons respons til Kansas Skolestyre som hadde vedtatt at skolene i delstaten skulle undervise i den såkalte intelligent design-teorien, side om side med evolusjonisme. Intelligent design er en kristenfundamentalistisk teori basert på ideen om at et intelligent vesen står bak skapelsen av universet.

I stedet for å argumentere mot den grunnleggende mangel på vitenskapelighet i intelligent design, gikk han rett inn i den kristenfundamentalistiske måte å argumentere på. Som han skrev til Kansas Skolestyre, «Hvis intelligent design-teorien ikke er basert på tro, men er en annen vitenskapelig teori, som det hevdes, da må dere også tillate at vår teori blir undervist, siden den også er basert på vitenskap, ikke tro.»

Spaghettimonsteret skapte verden
«Vår teori» som Henderson refererte til, er teorien om at Det flyvende spaghettimonsteret skapte verden for fem tusen år siden, men på en slik måte at vi skal bli forledet til å tro at verden er uendelig mye eldre. Alle tegn på at det har vært en evolusjon, er plantet av Spaghettimonsteret. Hans hellige nuddelhet narrer vitenskapen blant annet ved å gjøre om på karbon 14-målingene. «Hva vår vitenskapsperson ikke innser er at hver gang han gjør en undersøkelse, er Det flyvende spaghettimonsteret der og endrer resultatene med Sine nuddelaktige lemmer.» Henderson la også ved en nå verdensberømt skisse om hvordan Spaghettimonsteret frembragte verden. I begynnelsen skapte Han et fjell, en skog og en dverg.

Det geniale med Hendersons indirekte angrep på de som ønsker å fremme kristen evolusjonisme i undervisningen, er at han i en håndvending skapte en teori som logisk sett er mer solid enn den til de tradisjonelle kreasjonistene. Å referere til en guddom som med overlegg har skapt en verden som fremstår som milliarder av år eldre enn det den egentlig er, er selvfølgelig mer logisk enn å referere til en guddom som egentlig forkynner sannhet, men som har gjort det praktisk talt umulig å bevise at verden ikke er uendelig gammel.

Ikke helt uventet fikk Bobby Henderson aldri noe svar fra Kansas Skolestyre, så han la brevet ut på nettet slik at det ikke skulle være fullstendig forgjeves. Det var her det tok av.

Gjennom internett fikk brevet snart massiv oppmerksomhet og Henderson ble oversvømmet av eposter fra hele verden. På grunn av responsen, satte så Henderson i juni 2005 opp nettsiden for Det flyvende spaghettimonsterets kirke, www.venganza.org. I desember 2005 fikk Henderson en halv million kroner i forskudd for å skrive Det flyvende spaghettimonsterets evangelium. Pengene han tjener, vil han bruke på å kjøpe et ekte sjørøverskip og seile jorden rundt og forkynne pastaens gode budskap.

Klassiske religiøse elementer
Gradvis har den flyvende spaghetti-kulten tatt opp i seg en rekke elementer man finner i mer tradisjonelle religioner. Henderson sier nå selv at Det flyvende spaghettimonsteret åpenbarte seg for ham første gang i en drøm. At guddommelige skikkelser kontakter oss gjennom drømmer, er typisk for svært mange religioner, også kristendommen.

Himmelen i Det flyvende spaghettimonsterets virkelighet kombinerer tradisjonelle ideer om evig salighet med hva salighet egentlig innebærer for unge studenter i dag. Himmelen består blant annet av en enorm ølvulkan og fabrikker som stadig frembringer nye strippere av begge kjønn, men de mannlige stippere «er usynlige for ikke-homo gutta».

Pastafarierne har også tatt til seg en rekke forskjellige symboler. Piratantrekk, av slaget man kan kjøpe på Nille i Halloween-tider, er den hellige klesdrakten. Dette begrunnes teologisk. Siden nedgangen i antallet sjørøvere korrolerer med økt global oppvarming, vil en økning av antallet medvirke til at klimaet stabiliserer seg igjen.

Ikke ulikt hvordan andre nyreligiøse bevegelser konstruerer historiske forbindelse til diverse tidligere bevegelser, slik som gnostikere, hekser og tempelriddere, holder Det flyvende spaghettimonsterets kirke de klassiske sjørøverne som sine teologiske forgjengere. I god nyreligiøs ånd, innebærer også denne forestillingen en sterkt revisjonistisk historieforståelse. Sjørøverne var nemlig slett ikke blodtørstige forbrytere, mener pastafarierne, men gode skikkelser som delte ut sukkertøy til barn. Piratenes dårlige rykte skyldes ene og alene antipastarianske krefter i historien.

Pasta-læren
Grunnprinsippet i Spaghettimonsterets lære er motstand mot alle former for dogmatisme og intoleranse. Sterke påbud hører dermed dårlig inn i en slik sammenheng, og Det flyvende spaghettimonsteret opererer følgelig med ingen Ti bud. I stedet har Spaghettimonsteret gitt oss åtte «jeg skulle egentlig ønske du ikke gjorde». Det første «jeg skulle egentlig ønske du ikke gjorde» speiler Bibelens «Du skal ikke ha andre guder enn meg». Men Spaghettimonsteret sier i stedet: «Jeg skulle egentlig ønske du ikke oppførte deg som en skinnhellig helliger-enn-deg dust når du beskriver Min nuddelaktige guddommelighet. Hvis noen mennesker ikke tror på meg, er det helt greit. Jeg er virkelig ikke så forfengelig.» Toleranse fremmes i anbefaling nummer to: «Jeg skulle egentlig ønske du ikke brukte min eksistens som grunn for å undertrykke, underlegge, straffe, lemleste, og/eller, du vet, være slem mot andre».

I typisk religionshistorisk tradisjon har de første skismaene allerede inntruffet. En av de kjetterske gruppene kritiserer for eksempel forståelsen av sjørøvere som forbilledlige og mener at rettroende heller skal ikle seg ninja-kostymer ved seriøse anledninger. En annen utbrytergruppe, mener mummitroll representerer idealet.

Mer utradisjonelt synes Henderson selv at oppsplittingen av kirken hans er fullstendig utmerket. Han hjelper til og med med gode råd, om det skulle ønskes. I motsetning til så mange andre religionsstiftere, synes Henderson å skjønne at han ikke kan styre hvordan de religiøse forestillingene han er opphav til, vil utvikle seg.
Og hvordan troen på Det flyvende spaghettimonsteret vil utvikle seg er vanskelig å forutse. Det gjenstår å se om bevegelsen vil svinne hen eller om enda flere vil bli rørt av Hans hellige nuddelaktige lemmer.

Denne saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 24. januar 2007.

Men nasjonalromantikken var ikke død

Etter overskriftene i mediene kunne man lett tro at regjeringen akkurat er blitt stoppet i å rasere store deler av landet. I visshet om at nasjonen aldri lenger ville bli det samme, reiste folket seg massivt mot regjeringen som ville ofre all natur på fremskrittets alter.

I realiteten innebar regjeringens opprinnelige forslag at kraftlinjer ville bli trukket i hovedsak godt borte fra selve Hardangerfjorden og kun over et par av de trangeste og minst populære fjordarmene. Alternativet med sjøkabel synes faktisk å få større konsekvenser for vel så mye natur og for flere mennesker, der disse kablene vil gå opp og ned av vannet. Brudeferd i Hardanger i Theodor Kittelsens mer realistiske strek.

Regjeringen falt for en folkeoppstand, men det var et folk som handlet verken i egeninteresse eller for et generelt vern av naturen som sådan. Det var en annen faktor som var avgjørende her. Akkurat da vi trodde at kulturrelativismen og det multikulturelle synes å ha overtatt vår identitet, oppdaget vi at nasjonalromantikken slett ikke var død.

Stoltenberg & Co tapte ikke for radikale miljøforkjempere, men for Tidemand og Gude og deres Brudeferd i Hardanger. Regjeringens planer ble ikke slått tilbake med logiske argumenter, men blåst bort av de emosjonelle naturkreftene som feier gjennom I.C. Dahls hardangermalerier. Milliardene fyker av gårde ikke takket være sterke pressgrupper, men på grunn av kraften i bunader og fjordlandskap og nasjonale drømmer.

Mer enn noe annet definerte nasjonalromantikkens malere hva vår norskhet besto av. Noen landskaper er nemlig ikke bare viktigere enn andre, de er mer norske enn andre. Og Hardanger er det norskeste av det norske. Høyspentmasser går allerede på kryss og tvers over det ganske land, over fjell og åkre, rett gjennom granskogen i Nordmarka, gjennom forsteder og potetåkre, men dette har aldri nådd verken overskrifter eller regjeringskontor. Lørenskog, Åsane og Spydeberg er nemlig ingenting mot den nasjonale kraften som Hardanger ble i besittelse av, takket være det vellykkede nasjonalromantiske og nasjonsbyggende prosjektet.

Det er likevel en nokså selektiv forståelse av hvordan selve det norske urland skal ivaretas, der de norskeste av alle nordmenn, innbyggerne i dette norskeste av Norge sitter med mye av definisjonsmakten. Mens kraftledninger over et par av de minst kjente hardangerfjordarmene likestilles med nasjonens endelige moralske forfall, er derimot en bro rett over Norges nasjonalfjord i god nasjonal ånd. Alle gode nordmenn må forstå hvordan monstermaster ødelegger Norges nasjonallandskap, mens en monsterbro forskjønner det. For de av oss som ikke tar denne nasjonale logikken intuitivt, har hardingene hjulpet oss ved å møte opp i nasjonalbunader foran Stortinget for i sann nasjonal ånd å kjempe for bro og mot kraftlinjer.

Nå som regjeringen har tapt for nasjonalromantikken og må utrede seg vekk fra kraftlinjene over Hardangerfjordens ytterarmer, står andre samfunn i kø for at ytterligere milliarder skal brukes til å få alle kabler mest mulig vekk fra alt og alle slik at man fremdeles kan tro at man lever i Tidemand og Gudes glansperiode. Men her har regjeringen likevel minimalt å frykte. Like lite som nasjonalromantikkens kunstnere brydde seg om kysten av Trøndelag, skogene på Østlandet eller Finnmarksvidda, berører dette essensen av vår nasjonale bevissthet i dag. Folket kan følgelig ikke bry seg mindre.

Saken sto på trykk i Dagbladet 16.8.2010 under tittelen «Nasjonalromantikk».

Hva slåss vi for?

Hvordan er krigen i Afghanistan en «kamp for menneskerettigheter», når vi tolererer at regimet systematisk fornekter noen av de mest grunnleggende menneskerettighetene?

Se hele saken i Aftenposten.