Mennesket har så langt vi kan gå tilbake, reist for å finne svar på de store spørsmålene i livet. Gilgamesh dro til verdens ende i en forgjeves søken etter fysisk udødelighet; svaret Odyssevs fant på sine reiser var at ingen steder var som ens eget hjem; Buddha forlot kone og barn for å finne universets sannhet. Høstens nye reisefilm plasserer seg slik i en stor og eldgammel tradisjon.
Spis, elsk, lev baserer seg på Elizabeth Gilberts selvbiografiske superbestselger av samme navn. Den opprinnelige tittelen er Eat, pray, love, mens det religiøse aspektet er av en eller annen grunn valgt bort i den norske tittelen. Karrieremessig vellykket, men lei etter diverse mislykkede kjærlighetsforhold, finner Gilbert ut at hun skal til Italia for å spise, India for å be, og tilbake til Bali fordi hun ønsker å se igjen en gammel vis mann hun har møtt der.
Film om vestlige mennesker som reiser til det som fremstilles som eksotiske steder fordi de er misfornøyd med karrieren, partnere eller begge deler, representerer en egen sjanger. I Shirley Valentine finner den deprimerte engelske hovedpersonen løsningen på livets problemer i Hellas. I Enchanted April drar fire misfornøyde britiske kvinner til Italia og finner selvfølgelig lykken der, akkurat som den desillusjonerte amerikanske hovedpersonen i Under the Tuscan sun. Italienere som selv er lei, må jo følgelig dra videre for å finne harmoni i livet, for eksempel til Tyrkia som i filmen Hamam. Det nye med Spis, elsk, lev er at hovedpersonen reiser til tre land. Slik må det bli mening av.
Den mest umiddelbare observasjonen man får med seg i Spis, elsk, lev, er at alt blir visst fantastisk i utlandet, i alle fall når man er ute og leter etter seg selv. Elendige boforhold er pittoreske, lokal fastfood en gastronomiske nytelse, sure kjerringer eksempler på selvstendige kvinner, mens frekke unger er livsglade barn.
Gode spisesteder, religiøse retreats eller vise personer, ingenting av det hovedpersonen oppsøker i det fjerne utland, er noe hun ikke like godt kunne ha funnet hjemme i New York. Poenger er heller det at hun forandrer seg. Vissheten om at hun ikke lenger er i sin hjemby, gjør at hun ikke bare ser tilværelsen med nye øyne, men at hun også oppfører seg helt annerledes. Dermed blir også stedene annerledes, selv om både menneskene og situasjonene hun ender opp i, i utgangpunktet er til forveksling lik det hun pleier å oppleve på hjemstedet.
Men hva er det egentlig stedet gjør med oss? Steder er aldri nøytrale størrelser, men fulle av forskjellige meninger. Noe av den viktigste forståelsen av et sted er likevel den vi selv har med oss. Så når vi beveger på oss, er det i siste instans vi selv som skaper landskapene slik vi oppfatter dem. Opplevelsen blir aldri uavhengig av subjektet, og naturlig nok er det ikke så lett å reise bort fra seg selv. Det er derfor vi kan lese tusen reiseskildringer fra samme sted: De er aldri like. I siste instans er det vår egen innstilling som blir avgjørende for hvordan vi velger å forstå det vi opplever når vi reiser.
Spis, elsk, lev vil sikkert føre til at mange reiser til både Italia, India og Bali, i et forsøk på å gjenoppleve hva filmenshovedperson får erfare. Men ingen vil erfare det samme. Og det er kanskje det mest beste med å reise. Men det gjelder absolutt hvor som helst man drar, om det er Bali eller Skedsmokorset.
(Artikkelforfatteren har selv reist i 123 land og anser en tur til Ås i Akershus sammen med sin farmor, som sitt livs største reiseopplevelse.)
Denne saken ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 5. oktober 2010
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar