Rasisme og homofobi i politikken

Stakkars Sverige. Politikere både i og utenfor i Sverige står i kø for å beklage at det svenske folk har stemt inn et innvandringsfiendtlig og til dels islamofobt parti i riksdagen. Store deler av valgkampen og dekningen av den, har vært preget av denne redselsfulle muligheten. Selv om Sverigedemokratene ikke er åpenlyst rasistiske, ligger frieriet til en uuttalt rasisme i befolkningen klart i grunnen for deres appell. Mange sentrale personer i partiet har også bakgrunn fra forskjellige klarere rasistiske organisasjoner.

Det er ikke bare i politikken Sverigedemokratene har fått gjennomslag for sitt frieri til rasismen. Også svensk kristendom har offisielt måtte åpne opp for dem. Partiet har siden 2001 vært valgt inn til Kyrkomötet, Svenska kyrkans høyeste organ, og har bare økt sin representasjon ved hvert valg siden.

Det er mange forskjellige typer fordommer der ute. Et av problemene med seieren til et parti som så åpenbart baserer seg på fordommene i samfunnet mot én del av befolkningen, er at det åpner opp for at andre politiske bevegelser vil spille på utbredte fordommer mot andre minoriteter.

Sverigedemokratenes gjennomslag handler derfor om mer enn bare rasisme. Når samfunnet først har åpnet opp for at fordommer skal kunne styre politikken overfor én befolkningsgruppe, har man ikke lenger noe argument for at ikke tilsvarende fordommer skal styre politikken overfor andre grupper.

Ingen vet hvordan dette vil ende. Om Sverigedemokratene med sitt rasistiske grunnfjell klarer å holde sin stilling til neste valg, kunne det for eksempel hende at det dukker opp homokritiske partier, partier som ikke er åpenlyst homofobe, men der en uuttalt homofobi i befolkningen ligger klart i grunnen for deres appell. Tenk hva dét ville gjort med politikken her i Norden.

Saken sto opprinnelig i Dagbladet 21. september 2010 under tittelen «Stakkars Sverige»