Hvorfor begrense det nye «vi»?

Mens konge, kronprins, statsminister og talløse andre snakker om hvordan det nye norske «vi» etter tragedien 22. juli omfatter alle, absolutt alle, skriver likestillingsminister Audun Lysbakken i Dagbladet 17. august at det nye «vi» kun er et spørsmål om innvandrere.

Mens Likestillingsombudet inviterer alle markante organisasjoner som arbeider for mangfold, likestilling og inkludering til ekstraordinært møte, inviterer likestillingsministeren bare innvandrerrepresentanter til møte 26. juli.
Selv om vi heldigvis er kommet langt fremover de siste tiårene, er det fremdeles ikke bare etnisitet og religion som får mange til å føle seg utenfor fellesskapet. Funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønn, sosial bakgrunn og annet er fremdeles faktorer som gjør at mange fremdeles føler at de ikke hører med i samfunnets «vi». Blomsterhavet, de mange offentlige kjærlighetserklæringene, det generelle samholdet og samlingen om verdier som demokrati, likestilling og mangfold, fikk nok likevel noen flere også av disse til å føle seg som del av dette viktige «vi».

Hvordan kan da likestillingsministeren forsøke å ekskludere disse igjen? Hvorfor ønsker Lysbakken å begrense det nye «vi»?
Som Marie Simonsen så presist poengterte 24. august, frykter ikke Anders Behring Breiviks og hans meningsfeller bare muslimer. Mest av alt hater de likestilling. Alle former for likestilling. I Behrings manifest gyver han ikke bare løs på antirasister og multikulturalister, men også på feminister, homoaktivister og funksjonshemmetaktivister. Alle disse som ikke vet sin gudegitte plass: Kvinner skal jo underordne seg menn, innvandrere nordmenn, ikke-kristne skal følge kristne verdier, homofile skal være mindre verdt enn heterofile, funksjonshemmede mindre verdt enn ikkefunksjonshemmede.

Det ytterst deprimerende er at Lysbakkens innskrenkende forståelse av det nye norske «vi», slett ikke synes tilfeldig. Igjen og igjen ekskluderer han forskjellige diskrimineringsgrunnlag i sine såkalte likestillingstiltak. Kort før 22. juli stoppet han også det lenge pågåtte arbeidet med å harmonisere likestillings- og diskrimineringslovgivningen som ville gi alle diskrimineringsgrunnlag samme vern i loven, uansett om det gjaldt kjønn, etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk, alder eller andre liknende vesentlige forhold. Helt uten noen egentlig begrunnelse, forkastet han lovforslaget som i høringen hadde samlet antirasister, innvandrere, homo-, trans-, eldre- og funksjonshemmetaktivister, feminister, trossamfunn, fagbevegelse, arbeidsgiverorganisasjoner, jurister og politi. I stedet skal de forskjellige diskrimineringsgrunnlagene fortsatt ha forskjellig grad av lovvern, og noen ikke noe som helst.

Det er alvorlig problem når den statsråden som har det overordnede ansvaret for mangfold, likestilling, antidiskriminering og inkludering, ikke synes å skjønne hva dette egentlig innebærer. For hvordan ellers kan selveste likestillingsministeren prøve å begrense det norske mangfoldet, begrense det nye «vi»?

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 30. august 2011.

Rasisme og homofobi i politikken

Stakkars Sverige. Politikere både i og utenfor i Sverige står i kø for å beklage at det svenske folk har stemt inn et innvandringsfiendtlig og til dels islamofobt parti i riksdagen. Store deler av valgkampen og dekningen av den, har vært preget av denne redselsfulle muligheten. Selv om Sverigedemokratene ikke er åpenlyst rasistiske, ligger frieriet til en uuttalt rasisme i befolkningen klart i grunnen for deres appell. Mange sentrale personer i partiet har også bakgrunn fra forskjellige klarere rasistiske organisasjoner.

Det er ikke bare i politikken Sverigedemokratene har fått gjennomslag for sitt frieri til rasismen. Også svensk kristendom har offisielt måtte åpne opp for dem. Partiet har siden 2001 vært valgt inn til Kyrkomötet, Svenska kyrkans høyeste organ, og har bare økt sin representasjon ved hvert valg siden.

Det er mange forskjellige typer fordommer der ute. Et av problemene med seieren til et parti som så åpenbart baserer seg på fordommene i samfunnet mot én del av befolkningen, er at det åpner opp for at andre politiske bevegelser vil spille på utbredte fordommer mot andre minoriteter.

Sverigedemokratenes gjennomslag handler derfor om mer enn bare rasisme. Når samfunnet først har åpnet opp for at fordommer skal kunne styre politikken overfor én befolkningsgruppe, har man ikke lenger noe argument for at ikke tilsvarende fordommer skal styre politikken overfor andre grupper.

Ingen vet hvordan dette vil ende. Om Sverigedemokratene med sitt rasistiske grunnfjell klarer å holde sin stilling til neste valg, kunne det for eksempel hende at det dukker opp homokritiske partier, partier som ikke er åpenlyst homofobe, men der en uuttalt homofobi i befolkningen ligger klart i grunnen for deres appell. Tenk hva dét ville gjort med politikken her i Norden.

Saken sto opprinnelig i Dagbladet 21. september 2010 under tittelen «Stakkars Sverige»

The voters no-one wants

If the political parties consider that the top politicians should mirror the electorate, people with disabilities represent the voters no one wants. Gays, lesbians and people with immigrant background are not much more popular.

Kort kommentar som akkurat ble publisert på engelsk. Saken er jo også aktuell i forhold til det siste mediaoppstyret om for lite etniske minoritetspersoner i regjeringen. Men som vanlig, diskusjonen stopper der.

Se hele saken på European Network on Independent Living

Trappene i våre liv

Et av de aller sterkeste bildene på menneskerettighetskampen jeg kjenner til, er et fotografi som viser rullestolbrukere som krabber oppover de monumentale marmortrappene på den amerikanske kongressbygningen. De kryper, drar seg oppover, trekker seg selv frem med armene trinn for trinn. Trappen er lang, trinnene mange, og kongressen synes uendelig langt borte. Saken ble opprinnelig publisert på Stigmavakten, 6.5.2010.

Den spesifikke settingen er en aksjon i 1990 arrangert av menneskerettighetsorganisasjonen ADAPT for å synliggjøre diskrimineringen av funksjonshemmede i samfunnet. Capitol Step Crawl som aksjonen het, er selvfølgelig en iscenesettelse. Man ser ikke vanligvis rullestolbrukere krabbende opp og ned trappene. Man ser ofte ikke rullestolbrukere i det hele tatt. De har lært at trappene er der for å holde dem unna.

Men det må da finnes en bakvei, kan man jo innvende. En bakvei spesiallaget for rullestolbrukere. Hvorfor ikke bare bruke den? Man kommer jo inn uansett.

Ja, hvorfor ikke? Og hvorfor ikke la svarte fremdeles sitte bakerst i bussen? Man kommer jo frem uansett. Hvorfor ikke la arbeidsgivere få lov ikke å ansette gravide kvinner? De kan vel søke en annen jobb etter fødselen en gang. Hvorfor ikke frata homofile par sine nyervervede juridiske rettigheter? De kan jo leve sammen litt diskret uansett. Ja, hvorfor ikke?

Trappene som hindrer rullestolbrukere fra å gå rett inn hovedinngangen i kongressen er så tydelige både i sin symbolisme og sin direktehet. Men det er de krabbende menneskene som virkelig får frem hva disse trappene betyr. Gjennom å gå rett løs på utfordringene skapt av fordommer, får de klatrende rullestolbrukerne frem hvor umyndiggjørende, degraderende og diskriminerende slike fordommer er.

Bildet fra kongressbygningen er så mektig, fordi den viser så godt utfordringene ved noe som for så mange ikke fremstår som noe problem. For ikkerullestolbrukere er ikke disse trappene noen hindring. Akkurat som heteronormativitet ikke problematiserer heterofiles liv. Akkurat som hvite ikke blir hindret av politiet som igjen og igjen stopper og sjekker identiteten på svart ungdom i Oslos gater. Akkurat som ikke-funksjonhemmede bare kan bli sittende i baren, når noen blir nektet adgang fordi vedkommende ser funksjonshemmet ut.

Spørsmålet er når vi først er klar over problemet, og likevel ikke gjør noe med det. Alle vet at med enkle grep kan man kreve at alle nybygg blir fullstendig tilgjengelig for alle. Hvorfor bygges det likevel utilgjengelig? Hvorfor fortsetter man å behandle folk annerledes på grunn av utseende? Hvorfor fortsetter man å tro at alle er heterofile til det motsatte er bevist? Problemet er at vi så lett ikke ser den urett som ikke rammer oss selv.

Men vi har alle trapper i våre liv. Vi blir alle møtt med unødvendige og ødeleggende fordommer som på forskjellig vis materialiserer seg, fordommer som andre ikke ser, ikke er klar over.

Utfordringen er å bli like gode til å gjenkjenne trappene i andres liv, som i sitt eget liv. Utfordringen er å ønske like mye å fjerne trappene fra andres liv, som fra sitt eget. Utfordringen er å skape likestilling for alle. Absolutt alle.