Sex, hellighet og turisme

En hellig shintofestival feires i Kawasaki like utenfor Tokyo. Gatene er fulle av folk. Det er stor høytidsstemning. Men ikke alt er helt som man er vant med fra de fleste religiøse markeringer. I sentrum for feiringen er tre falloser av ulike størrelse som bæres rundt i en prosesjon. Den eldste og viktigste av disse fallosene er av stål og ikke så alt for overdimensjonert. En annen er over en meter høy, svart og glattpolert. Den aller største er en over to meter høy gigantfallos i sjokkrosa. Den blir båret rundt i prosesjonen av en gruppe transpersoner i glamorøse antrekk, noen nærmest kledd som japanske tegneseriefigurer.

Den enorme hellige fallosen velsignes av en shintoprestinne (foto: Dag Øistein Endsjø). Saken sto opprinnelig på trykk i Vårt Land 18. august 2015.

Sex, sex, sex
Velkommen til kanamara matsuri-festivalen eller stålfallosfestivalen som finner sted hver første søndag i april. Her vises det til sex overalt. Det handler ikke bare om de tre hellige fallosene før de bæres i prosesjon rundt byen. Mannlige kjønnsorganer av tre, store som kanoner, er plassert rundt om slik at kvinner kan øke fruktbarheten sin ved å ri på dem. Menn får angivelig bedre potens av å gi dem et forsiktig klapp. Både voksne og barn suger på sukkertøysdildoer på pinne, mens de som er mer opptatt av riktig ernæring, kan kjøpe kinakål og andre grønnsaker utformet som peniser i forskjellige størrelser.

Den hellige fallosfeiringen er en påminnelse om hvordan det meste kan være hellig og brukes i en kultisk sammenheng. Mens sex er noe av det som blir ansett som mest fremmed i ritualer i de vestlige religionene kristendom, islam og jødedom, er det umulig å slippe unna her. Om ikke fallosfeiringen er akkurat typisk for shintoismen, er den heller ikke enestående. Lignende penisprosesjoner foregår ved Tagata jinja-tempelet et stykke utenfor Nagoya også hver vår. I den nærliggende Ogata jinja-helligdommen blir fremstillinger av enorme kvinnelige kjønnsorganer på lignende vis æret og båret rundt. Troende kommer ellers til disse to templene hele året og ber om potens og alle former for fruktbarhet.

Ri en kjempefallos, bli fruktbar. Eller handler det bare om et tøft facebookbilde? (foto: Dag Øistein Endsjø).

Den japanske falloskulten er samtidig mindre fremmed enn hva det først føles som. Også her i landet har vi hellige falloser rundt om i landskapet. Men disse sier lite om tro i dag, men er en påminnelse om den gamle norrøne religionen vi ble tvunget bort fra da Norge ble kristnet. Andre europeiske religioner hadde lignende forståelser av sex og kjønnsorganer som noe som kunne være hellig, før disse trosretningene også ble utryddet av kristendommen.

Fest og turister
Kanamara matsuri handler om fruktbarhet, potens og seksuell helse. Mens prostituerte tidligere var markante i kulten, har hivepidemien gitt den hellige festivalen et nytt fokus. Men både fruktbarhet, potens og kjønnssykdommer, det som tidligere var selve grunnlaget for shintofestivalen, kommer i dag fullstendig i bakgrunnen av hvordan denne feiringen er mer som en stor fest. Her er alle velkomne. Voksne og barn, japanere og utlendinger, shintoister og turister. Og ingen setter spørsmål ved hvorfor du er her. Her er det ingen krav om korrekt tro.

De mange japanske og utenlandske turistene setter samtidig et spørsmålstegn ved hvordan man skal forstå det religiøse perspektivet i festivalen. De fleste tilreisende er slett ikke her for å gjøre ære på shintoismen. De er her fordi dette er eksotisk og gøy. Samtidig preger de mange nysgjerrige seremonien ganske så mye. De fotograferer som besatte. Poserer foran den ene hellige fallosen etter den andre. Står i kø for å ri de store trepenisene. Stiller opp om noen av de lokale fallosbærerne trenger avlastning i prosesjonen.

Turister som strømmer til religiøse steder og begivenheter finner man i alle deler av verden. Men turismen arter seg svært så forskjellig. Den vanligste typen er den severdighetssøkende turisten som prøver å se det som er av mer kjente ting på stedene hen besøker. Og religiøse steder er som regel blant hva man er forventet å besøke de fleste steder. Det er gamle templer, prominente kirker og andre hellige steder. Domkirkene i byene er gjerne et must. Dette har for eksempel gjort Oslo Domkirke til et av Norges mest besøkte severdigheter, selv om verken historie eller arkitektur tilsier at det skulle være noen videre grunn til å besøke akkurat dette bygget. Men uansett, her stopper turistbussene. For millioner av mennesker er nettopp ferien tiden man opplever hellige steder.

Noe for Freia? En av de mange barna med dildosukkertøy på festivalen (foto: Dag Øistein Endsjø).

For andre turister er den religiøse opplevelsen selve målet. Som med pilegrimsturister, mennesker som velger å bruke ferien på religiøse stevner eller de som velger å besøke det økende antallet religiøse fornøyelsesparker. Når religiøse steder blir reisens mål, blir turistene også gjenstand for helt andre forventninger. Det blir fullstendig feil å si at man drar på pilegrimstur til Mekka fordi Saudi-Arabia er slikt et spennende ferieland. Eller at man har tenkt å vandre pilegrimsleden til Santiago de Compostela for å gå ned i vekt. Det er nok heller ikke et uttalt mål for de fleste som drar på Bibel-camp på Sørlandet, å få sole seg mest mulig.

Hinsides det meste
Det er eksisterer knapt noen forventninger om hvordan man skal være om man besøker den japanske jernfallosfestivalen. Her passer det meste inn. Fnisende turister. Hysteriske studenter. Menn og kvinner i tradisjonelle japanske antrekk. Transpersoner med kosedyr i håret og Mikke Mus-hansker. Gamle damer som fallbyr penissukkertøy. Barn som knasker i seg godsaker i de mest politisk ukorrekte utformingene. Tradisjonelle hierarkier på kjønn og seksualitet som ellers preger så mye av Japans samfunn, er vanskelig å få øye på her. Her er det kvinner og transpersoner som gjør mest ut av seg, mens menn er mer diskret i omgangen med de overdimensjonerte fallosene.

Ikke helt vanlige trafikkontrollører når prosesjonen pågår (foto: Dag Øistein Endsjø).

Men når man kan bli forledet til å tro at det handler om det totale sirkus, ser man shintoprestene og -prestinnene gå stille mellom mengden. De lar seg ikke affisere av det sprudlende kaoset. De går frem til hver av de store fallosene og velsigner dem med den absolutte verdighet. Fallosbærerne bøyer andektig hodene mens dette pågår. Etterpå vil presteskapet følge med i prosesjonen. Sammen med alle de festglade menneskene. Alle turistene. Alle som fotografer vilt i øst og vest. Så på denne måten er vi likevel alle del av den religiøse begivenheten. Alle hører med.

Forakten for andre

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagsavisen 20. juli 2015.<

Tidligere leder av Norsk Kvinnesaksforening, Torild Skard, kommer med et interessant svar i Dagsavisen til Menneskerettsalliansens påpekning av hvordan alle vinner på en felles diskriminerings- og likestillingslov. Som vanlig påstår hun at kvinnediskriminering må ha bedre lovvern enn alle andre former for diskriminering. Mer oppsiktsvekkende er hvordan Skard konsekvent refererer til min medforfatter, John Jeanette Solstad Remø, som «John Remø». Glemt er at Solstad Remø ikke bare er leder av Menneskerettsalliansen, men også en av Norges mest profilerte menneskerettighetsforkjempere for transpersoner, blant annet gjennom å fronte en kampanje for Amnesty International. For Skard er Solstad Remø bare en mann. John Jeanette Solstad Remø eksisterer ikke. Bare «John Remø».

At transpersoner er blant de mest diskriminerte gruppene i samfunnet, er ikke noe Skard bryr seg om. Tvert imot går hun demonstrativt inn og nekter Solstad Remøs rett til selv å bestemme sin kjønnsidentitet.

Mer enn noen annen viser Skard med sin forakt og sine fordommer mot transpersoner, nettopp behovet for en felles lov mot alle former for diskriminering. Presist demonstrerer hun hvor fjernt kampen for rettighetene til akkurat den gruppen man selv representerer (for Skard altså hvite, heterofile, ikke-funksjonshemmede og ikke-trans kvinner), noen ganger kan være fra en generell forståelse av hva likestilling faktisk er.

Mens Skard og Norsk Kvinnesaksforening med sin trakassering av transpersoner nok en gang demonstrerer sin totale mangel på solidaritet for alle andre enn de som er akkurat som dem selv, får vi håpe at enda noen flere nå innser hvor viktig og riktig Solveig Hornes og Diskrimineringslovutvalgets forslag til en felles diskriminerings- og likestillingslov er. Vi trenger et lovverk som forbyr alle former for diskriminering og gir alle samme grad av vern. All diskriminering er like alvorlig uansett om det er på grunn av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, seksuell orientering, kjønnsidentitet, sosial bakgrunn eller hva det nå skal være.

Likestilling og misforståelser

Misforståelser ligger bak LOs motstand mot en felles likestillings- og diskrimineringslov. En felles lov gagner alle som blir diskriminert. Ikke minst de som ikke har noe vern i loven i dag. Av John Jeanette Solstad Remø og Dag Øistein Endsjø, Menneskerettsalliansen

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagsavisen 13. juli 2015.

Da en felles likestillings- og diskrimineringslov først ble foreslått av diskrimineringslovutvalget, fikk det full støtte fra det massive flertallet av høringsinstansene. Det handlet om Likestillingsombudet, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, jurister, Politidirektoratet, Helsedirektoratet, Den norske kirke, Humanetisk forbund og de aller fleste antidiskrimineringsorganisasjoner. LO var den ene virkelig tunge aktøren som gikk imot en felles lov og i stedet ønsket at kjønnslikestilling fortsatt skulle ha en egen lov.

LOs misforståelse
Det mest oppsiktsvekkende ved LOs motstand var likevel ikke motstanden i seg selv, men at den baserte seg på en misforståelse. Som Gerd Kristiansen poengterte i høringsuttalelsen for LO, var det fremdeles behov for en egen kjønnslikestillingslov fordi «kjønn og alder er de eneste grunnlagene som berører alle, uavhengig av alle andre forhold som kan knyttes til en person.» Det Kristiansen da fullstendig overså, er at alle mennesker faktisk like mye også har en hudfarge, en etnisitet, en funksjonsevne, en seksuell orientering, en kjønnsidentitet, osv.

Det er derfor vanskelig for Solveig Horne og Likestillingsdepartementet å legge vekt på LOs motstand mot felles likestillings- og diskrimineringslov, når hele motstanden faktisk baserer seg på en misforståelse.

Derimot er det sterke grunner for departementet å vektlegge hvordan LO i sin høringsuttalelse understreket at «ingen skal utsettes for usaklig forskjellsbehandling og at det derfor er viktig at alle som blir utsatt for dette har en hjemmel i loven til å forfølge saken rettslig.»

Dette prinsippet falt imidlertid ut nettopp fordi det som skulle bli en helhetlig lov i stedet ble splittet i fire. Det opprinnelige forslaget til felles lov beskyttet nemlig også «andre liknende vesentlige grunnlag» mot diskriminering, noe LO ønsket å sikre. Denne generelle garantien mot all diskriminering var imidlertid lite logisk å ta med i noen av de fire særlovene.

Oppsplittingen av likestillings- og diskrimineringsloven i fire til dels ulike lover, innebar i praksis at man også droppet prinsippet om likhet for loven. I dagens norske lovverk har ikke alle vern mot diskriminering. De samme diskriminerende handlingene er derfor fremdeles lovlige eller ulovlige alt etter hvem som blir rammet.

Ikke mindre fokus
Et par andre høringsinstanser uttrykket bekymring over at fokuset på kjønnsdiskriminering ville bli redusert om det ble en felles lov. Heller ikke dette er tilfelle. En av de største utfordringene i dag for kjønnslikestillingen er i stedet at mange ikke ser at kjønnsdiskriminering handler om det samme som rasisme eller homodiskriminering, og derfor føler at det heller ikke er like alvorlig. Gjennom en felles lov som understreker at det grunnleggende samfunnsproblemet alltid er de diskriminerende handlingene og holdningene, vil folk derimot lære seg alvoret i all diskriminering uansett hvem som rammes.

En felles lov vil dessuten gjøre det enklere å arbeide mot sammensatt diskriminering. Mange diskrimineres ikke bare fordi de er kvinner eller funksjonshemmet, men fordi de for eksempel er kvinner og funksjonshemmet. Eller for den del mann/kvinne/transperson og tilhører en etnisk minoritet.

Er noen likere enn andre?
Den motstanderen av felles diskrimineringslov man bør lytte mest til, er Torild Skard i Norsk Kvinnesaksforening. Hun påstår nemlig det verste med en felles lov er at det innebærer at det er «like ille uansett hvem som blir diskriminert.» Kjønnsdiskriminering er altså verre enn f.eks. rasisme eller diskriminering av homofile eller funksjonshemmede, hevder Skard.

At noen grunner for diskriminering angivelig er mer alvorlig enn andre, er altså det eneste reelle argumentet man sitter igjen for fortsatt ha en egen kjønnsdiskrimineringslov. Norsk lov sånn den er per i dag fremmer dessverre prinsippet om at noen er likere enn andre. Dette bør menneskerettighetsnasjonen Norge få endret ved å innføre en universell likestillings- og diskrimineringslov.

Heldigvis er vår nåværende likestillingsminister av en ganske annen mening enn Torild Skard. Solveig Horne fremhever at all diskriminering er like alvorlig og at alle fortjener det samme vernet i loven. Og vi kan ikke tro annet enn at også de rødgrønne med Arbeiderpartiets nye likestillingstalsperson Anette Trettebergstuen i spissen, mener det samme. Som en politiker som allerede har gjort seg internasjonalt bemerket i sin kamp for menneskerettigheter, ikke minst LHBT-rettigheter, vil vi tro at Trettebergstuen også innser at ingen er likere enn andre. All diskriminering er i slekt og like alvorlig uansett hvem som rammes.

Materialiserte trosgrenser

Den pakistanske soldaten marsjerer taktfast i en hanemarsj så ekstrem at for hvert spark går foten hans høyere enn hans eget hode. Han strener av gårde rett mot grenseporten til India. På den andre siden av grensen, helt parallelt, gjør en indisk soldat fullstendig det samme. Når de når hverandre, akkurat på grenselinjen, stopper de, gjør noen voldsomme og like så symmetriske armbevegelser, som om de vil vise musklene sine. Så marsjerer de tilbake igjen, like så taktfast. Så er det to andre soldaters tur til å gjøre en lignende forestilling. Tusenvis av tilskuere på begge sider av grensen jubler.

Marsjerende pakistanske soldater. Grenser mot India går akkurat ved porten til venstre.
Saken ble opprinnelig publisert i Vårt Land 7. juli 2015.

Hva man ikke er
Velkommen til det daglige grensestengningsseremonien ved Wagah på grensen mellom India og Pakistan. Her er stedet der det to landene mer enn noen annet stedet definerer hva de er. Og det gjør de først og fremst ved å vise hva de ikke er: Nemlig hverandre.

Pakistan uten India eller India uten Pakistan, er nærmest utenkelig. Det ville ha vært to helt andre land. I nesten sytti år er så mye av deres identitet nettopp bygget på at de ikke er hverandre. Det kan på ingen måte sammenlignes med forholdet deres til andre naboland, som Kina, Iran eller Burma – eller for den del Bangladesh som frem til 1972 også var en del av Pakistan. Pakistan med sin muslimske majoritet og India med sin hindumajoritet, ble begge kreert ut av Britisk India i 1947, slik at begge de to største religionene på subkontinentet skulle ha hver sin stat de dominerte.

Det er ikke så mange grenseoverganger mellom India og Pakistan. Forholdet har alltid vært såpass anstrengt, at det handler om bare et håndfull steder der man lovlig kan reise fra det ene landet til det andre. Og det er bare her i Wagah det finnes en slik omfattende grenseseremoni . Her, hvor Pakistan og India møtes midt ute i en åker. Men det er ikke tilfeldig at nettopp dette er blitt stedet hvor de to landene hver dag gjør absolutt hva de kan for å definere seg selv.

Troens grenser
Før 1947 var ikke dette noe annet enn et tilfeldig jorde et sted midt i den britiskindiske provinsen Punjab. Da fantes det ikke noe Pakistan. Heller ikke noe selvstendig hindudominert India. Men et sted måtte grensen gå. Mens grensen mellom Pakistan og India ellers fulgte gamle britiske provinsgrenser, var denne delen av grensen ny. Grensen gjennom Punjab skiller seg også fra hvor pakistanere og indere ser over til hverandre lenger nord, i fjellene i Kashmir: Mens den faktiske grensen i Kashmir er resultatet av ulike krigshandlinger, var det ikke noen uenighet om den nye grensen tvers gjennom åkrene i Punjab. Den tradisjonsrike provinsen ble delt i to med utgangspunkt i hvor henholdsvis muslimer eller hinduer og sikher var i flertall. Mens den indisk-pakistanske grensen andre steder bare betydde en forsterking av betydningsfulle grenser som allerede hadde eksistert i lengre tid – som mellom Sindh og Rajahstan og mellom Øst- og Vest-Bengal – reflekterte den nye grensen tvers gjennom Punjab selve dannelsen av de to nye statene India og Pakistan. Den kunne nesten ha gått hvor som helst, men ble klart og tydelig definert akkurat her av britiske koloniadministratorer. Fra teori til virkelighet, ble det ideelle skillet mellom to religioner risset inn i den fruktbare åkeren. Her materialiserte troens grenser seg.

På liv og død
Her hvor bønder før gikk på kryss og tvers, definerer nå den omstendige militærseremonien hvert sitt land igjen og igjen. Men de gallakledde soldatene som marsjerer så taktfast frem og tilbake for å markere hvor deres respektive land begynner, markerer også en grense som i begynnelsen betydde liv og død. Oppdelingen av Britisk India i et hindumajoritetsland og et muslimmajoritetsland, innebar at titalls millioner av mennesker plutselig befant seg på «feil» siden av grensen. Uansett hvor de nye grensene hadde blitt fastsatt, ville dette ha vært resultatet. Men tanken på å leve som religiøs minoritet var skremmende for mange. Millioner flyktet. Og det var på ingen måte uten grunn: Hundretusener av de nye minoritetene ble drept av fanatiske muslimer og hinduer som ville sikre at akkurat deres nyskapte land skulle bli mest mulig religiøst rent.

På tross av sine religiøse majoriteter som ble selve utgangspunktet for de to nye statene, viser likevel den omstendige grenseseremonien hvor like de to landene er. Soldatenes koreograferte styrkeprøve, tilskuernes høylydte patriotisme, den monumentale arkitekturen, er den samme på begge sider. Soldater i ekstremhanemarsj, som flekser muskler overfor hverandre med taktfulle rop, for så helt til slutt, slenge grenseportene igjen så kraftig at de spretter frem og tilbake, ville vært fullstendig utenkelig for eksempel på vår egen grense mot Sverige.

Oss og våre grenser
Men også våre grenser definerer oss og våre liv. Selv om vi nå bare kan dure over i bil uten å tenke noe særlig mer over det, har også disse grensene formet oss og fortsetter å gjøre det. De sier oss hvem vi er. De sier hva vi er opptatt av. Og de sier, hva Norge ikke er. Det er ikke Sverige.

Vi kan være forundret over hvordan en strek i åkeren ble et religiøst skille mellom hinduisme og islam, men vår egen grense en gang fastsatt opp gjennom skogene, er også et religiøst skille. Her møtes domenene til Den norske kirke og Svenska kyrkan. Her møtes dessuten forestillingene om hva det innebærer å være norsk og å være svensk.

Vi kan være overrasket over hvordan mennesker ble slaktet ned fordi de plutselig befant seg på det som ble forstått som feil side av en ny grense i 1947. Men bare et par år før, under krigen, var det vår grense mot øst som betydde et skille på liv og død.

Vi er nok adskillig mer avslappet til vår grense mot svenskene, enn pakistanere og indere er til grensene dem i mellom. Vi er godt vant med dem. De har vært der i århundrer. Nå handler det mer om matpriser og feriemuligheter, enn tro og nasjonal stolthet. Men vi skal heller ikke la oss lure av vår egen tilsynelatende avslappethet. Man kunne jo spørre folk på gaten hva de ville synes om grensen plutselig skulle flyttes litt lenger vest. Sånn bare fordi svenskene ønsket det. Da ville nok svarene gitt en indikasjon på hvor mye dagens grenser betyr for oss.

Sannheten i villmarken

Hva gjør du om livet har gått deg imot? Hvor går du om du trenger et nytt perspektiv på tilværelsen? Vel, ifølge et av de siste budskapene fra Hollywood, er svaret enkelt nok: Dra ut i villmarken.

Saken ble opprinnelig publisert i Vårt Land 26. mai 2015.

I den oscarnominerte filmen Wild møter vi Reese Witherspoone i rollen som den fortvilte Cheryl Strayed. I dramaet som bygger på en sann historie, ender Cheryl i en sirkel av heroinbruk og tilfeldig sex etter at hennes mor dør av kreft. Veien tilbake til en mer alminnelig tilværelse går gjennom å vandre 1800 kilometer over nitti dager gjennom skog og fjell og ørken i California og Oregon.

Akkurat hvordan turen gir Cheryl noen dypere innsikt er litt usikkert, men i filmens avslutning knytter hun selv sin erfaring med skog og mark med hvordan hun noen år senere ender opp i en nokså alminnelig familietilværelse. Rus og tilfeldig sex er byttet ut med hus og barn og monogami. Dette er angivelig hva villmarken lærte henne.

På leting
Forestillingen om at ødemarken er et sted der vi kan få en spesiell innsikt, går uendelig langt tilbake i tid. I den eldste historien vi overhode kjenner til, vandrer mesopotamiske Gilgamesh langt vekk fra sivilisasjonen på sin søken etter fysisk udødeligheten. Ifølge de gamle grekere var villmarken et område der tiden aldri virkelig hadde begynt, der alt var å finne i sin opprinnelige, ikke avgrensede tilstand. Også kunnskap kunne derfor bli funnet i sin originale, grenseløse form der ute.

Overbevisningen om at sannheten var å finne i ødemarken, ble senere sentralt i kristendommen og var avgjørende for munkevesenets gjennombrudd. Egyptiske Antonius som var den første munken som byttet by med villmark, ble så populær at han gjerne feilaktig fremstilles som den første munken noensinne. Ingen av de mange urbane munkene før ham, huskes en gang ved navn. Og der, i den egyptiske ørkenen, levde Antonius som i direkte kontakt med evige kristne sannheter. Andre fant andre evige sannheter der ute. Henry David Thoreau, en pionerer i miljøtenkning fra 1800-tallet, flyttet ut i skogen fordi han «ikke ønsket å leve et liv som ikke var et liv». Selve livets essens var å finne ute i naturen. Vår egen Arne Næss trakk paralleller mellom sine tanker om økofilosofi og hans hytte bygget langt oppe i fjellsiden på Hallingskarvet.

Den forestilte villmark
Felles for så mye av fremhevingen av villmarkens som visdommens kilde, er at det ikke handler om noen egentlig villmark. I filmen Wild er ikke ruten mer øde enn at Cheryl haiker med biler både her og der og er innom ulike postkontor og henter ting hun har bestilt. Det hele er ikke videre dramatisk. En gang har hun med seg for lite vann, så hun må traske av gårde nokså tørst noen kilometer. En annen gang får hun stygge gnagsår. Hun går alene, men møter stadig andre vandrere. At området hun reiser gjennom er noen egentlig villmark, er mest av alt en forestilling, en idé hun selv har med seg. Men det er en gammel idé.

Den greske mytiske ødemarken er gjerne bare identisk med fremmede land. Ørkenmunken Antonius ble først berømt ved å flytte bare et steinkast unna Nildalsens frodige jorder. Henry David Thoreaus villmark var skogen like utenfor en småby i Massachusetts og ikke mer utilgjengelig enn at hans mor kom innom med matpakker. Arne Næss’ legendariske hytte var bare et par timers spasertur unna Ustaoset stasjon på Bergensbanen.

Den virkelige villmarkens verdi for planeten som helhet og for det ville livet som lever der, er uvurderlig. Den er umulig å redusere. Naturen i vår umiddelbare nærhet er ikke mindre uerstattelig. Men hva slags innsikt kan vi mennesker få om vi beveger oss ut i den ekte villmarken og lever virkelig avskåret fra menneskelig sivilisasjon?

Virkelig vilt
I Into the wild fra 2007, et annet hollywoodepos basert på en sann historie, møter vi enda en ung person som ønsker å finne sannheten ute i ødemarken. Her er det Christopher McCandless som higer etter den ekte villmarksopplevelsen. Etter å ha vandret lenge rundt om i Nord-Amerika, ender han opp i Alaska. Her går han noen timer fra en større vei, krysser en bekk og finner en forlatt buss han slår seg til i. Etter en stund langt der ute, får Christopher likevel nok. Han synes ikke han finner noen større sannhet der ute, så han bestemmer seg for å dra tilbake til sivilisasjonen. Men bekken han en gang krysset er blitt en stri elv, så nå må han bli der han er. I motsetning til Antonius, Thoreau, Næss og Wilds Cheryl, finner han plutselig at sivilisasjonen ikke lenger bare er en kort vandretur unna. Med ett er landskapet han befinner seg i blitt en reell villmark. Og da lærer han også hva villmarken kan lære et menneske overlatt helt til seg selv. Det er ensomt, det er vanskelig, det er farlig.

Mens Christopher sakte dør av utsultning og av å ha spist giftige ville planter, innser han en ganske annen sannhet enn de mange som så vidt beveget seg i utkanten av villmarken. For mennesket er samfunnet for alle sine mangler, det å foretrekke. Hans siste ord som han omhyggelig skriver ned på en lapp med svak hånd, er om hans kjærlighet til andre, til sitt opprinnelige hjem, til alt det som er så langt borte fra ødemarken som ble hans død.

Hvor var Sovjet 9. april?

Mens det er 70 år siden annen verdenskrigs avslutning, blir Erna Solberg kritisert for sitt fravær fra markeringen på Den røde plass. Uten Sovjets innsats ville jo ikke nazistene blitt slått. Viktigheten av takknemlighet overfor russernes krigsinnsats preget også markeringen i norske medier. Men hvor var Sovjet 9. april 1940?

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Dagbladet 12. mai 2015.

Frimerker som feirer Sovjets invasjon av Polen 17. september 1939.

Da Norge ble invadert av Nazi-Tyskland 9. april, fikk vi ingen støtte av Sovjetunionen, verken militært eller moralsk. Tvert imot, forsvarte Sovjet invasjonen: «Det kan ikke være noen tvil om at Tyskland er blitt tvunget til å handle i Danmark og Norge på grunn av tidligere handlinger av Storbritannia og Frankrike», skrev den offisielle sovjetavisen Izvestia 11. april. Det var vestmaktenes feil.

Bare dager før invasjonen, anklaget Sovjets utenriksminister Molotov Frankrike og Storbritannia å bruke Polen som påskudd for en imperialistisk krig mot Tyskland. Sovjets positive holdning til invasjonen av Norge, hadde utgangspunkt i ikkeangrepspakten mellom Sovjet og Tyskland fra 23. august 1939. I en hemmelig tilleggsprotokoll delte de to diktaturene Øst-Europa mellom seg: De tok hver sin del av Polen, mens Finland, Baltikum og deler av Romania ble gitt til Sovjet.

Hvordan Sovjet brukte avtalen med nazistene til å gå løs på nabolandene, er godt kjent. Etter jernteppets fall er det også kommet bedre frem hvordan denne okkupasjonen innebar massedrap på titusener og deportasjon av hundretusener. Sovjet i 1940 var slett ingen alliert av vesten. Bare Sovjets fredsavtale med Finland i mars 1940, stoppet Storbritannia og Frankrike fra å sende tropper for å forsvare finnene fra sovjeterne. Sovjets overgrep ble likevel lenge underkommunisert av vesten, fordi Sovjet ble en nødvendig alliert etter at landet overraskende ble angrepet av nazistene 22. juni 1941.

Stalins påstand om at Sovjet først flyttet grensen langt vestover for å være bedre forberedt på et kommende tysk angrep, ble i stedet en godtatt sannhet for mange i vesten. Men selv militærstrategisk er dette lett å avfeie som løgn, siden Baltikum og Polen ville ha fungert som en buffer mot en tysk invasjon. At dette var territorium som ganske enkelt Stalin ønsket å erobre, vises også av den brutale sovjetifiseringen av de okkuperte områdene og det faktum at Sovjet beholdt områdene etter krigens slutt.

Først med Sovjetunionens fall i 1991 ble Baltikum, Moldova og disse delene av Ukraina og Hviterussland frie igjen.

Hitlers store frykt før krigen begynte var å måtte kjempe på to fronter, som hva Tyskland gjorde i første verdenskrig og hva som til slutt førte til hans nederlag. Ved ikke-angrepspakten med Sovjet, sikret han at han kunne gjøre én ting om gangen. Først delte han Polen med et ivrig Sovjet. Så kunne han vel vitende om at østfronten var sikker, vende seg mot landene i vest: Skandinavia, Benelux og Frankrike.

Så sikkert kunne han stole på Stalins ord, at grensen i øst nesten ble tømt for soldater. Som Hermann Göring poengterte, ville Tyskland ha trengt minst femti divisjoner i øst om Sovjet var en trussel. I stedet hadde tyskerne bare mellom fem eller åtte divisjoner der, da de angrep Frankrike. Hadde Sovjet virkelig ønsket å angripe Nazi-Tyskland, hadde de slik en gylden mulighet under nazistenes invasjon i Vest-Europa. Sovjet brukte i stedet tiden på å forhandle om muligheten for en formell allianse med Tyskland og de andre aksemaktene, på en måte som ville gi dem en størst mulig interessesfære.

Sovjets ikke-angrepspakt muliggjorde slik at Nazi-Tyskland kunne gå løs på Polen uten å behøve å bekymre seg om at det skulle bryte ut en større krig i øst. Pakten sørget også for at nazistene kunne konsentrere hele sin kampstyrke i angrepet mot landene i vest. Det er derfor ikke irrelevant å spørre seg om 9. april noensinne hadde skjedd, om det ikke hadde vært for Sovjets garanti til nazistene.

Stalin gjorde for øvrig adskillig mer enn å gi Tyskland frie hender i sin del av Polen og i Vest-Europa. Helt til dagen Sovjet selv plutselig ble angrepet av Hitler, sendte sovjeterne mengder med olje, jernmalm og andre råvarer til nazistene — materiell som var til stor hjelp for nazistene krigføring i vest. Sovjet både kritiserte og saboterte også den britiske blokaden av Nazi-Tyskland. Moskvatro kommunister i vest fikk også beskjed om ikke å sabotere den nazistiske okkupasjonsmakten. Som i Norge holdt også kommunistene som nå er hedret ved Østbanen seg fra motstandskamp før Sovjet selv ble angrepet.

Vestmaktene må med rette kritiseres for å ha ofret det demokratiske Tsjekkoslovakia til nazistene i et forgjeves forsøk på å skape «fred i vår tid» som det het. Vesten gjorde heller ingenting for å forsvare Polen. Sovjet, derimot, hadde ingen visjoner om å redde freden. Alt Stalin var ute etter var å sikre seg selv mest mulig territorium. Forhandlingene om en allianse med vestmaktene før krigen, strandet blant annet på grunn av Sovjets militære krav mot nabolandene. I sin ikkeangrepspakt med Hitler, sikret Stalin seg nettopp det han ønsket.

En blodig krig mellom Nazi-Tyskland og vestmaktene var heller ikke Stalin imot. Som han sa i det sovjetiske politbyrået like etter han hadde avtalt å dele Øst-Europa med Hitler: «Det er avgjørende for oss at denne krigen varer så lenge som mulig, inntil begge sider er utmattet.»

Da Hitler likevel angrep Sovjet førte det til enorme lidelser og millioner av døde også for Sovjet. Men det var dette uventede angrepet, og bare dette, som førte til at Stalin ble en alliert med vesten. Prisen vesten måtte betale var at Sovjet fikk beholde områdene de hadde okkupert i avtalen med Hitler — og at de i tillegg fikk holde resten av Øst-Europa i et jerngrep i 45 år.

Selv om dagens russiske overgrep mot Ukraina nå er grunnen til at Solberg ikke dukker opp i Moskva, bør man kanskje tenke litt mer prinsipielt om dette. Inntil dagens Russland erkjenner hvordan Sovjet startet i krigen som en brutal angriper og en medløper med Nazi-Tyskland og til slutt brukte freden som unnskyldning for å okkupere halve Europa, er det absolutt ingen grunn for norske statsministere å feire noen som helst markering av Sovjets innsats i annen verdenskrig.

La oss skyte tigere

Nordmenn kan vise Bangladesh hvordan de skal drepe flere rovdyr. Villmarka skal vel ikke være utrygg for folk å ferdes i.

Saken ble opprinnelig publisert på NRK.no 9. mai 2015.

Vi i Norge ser oss gjerne som internasjonale forbilder på en rekke områder, som kjønnslikestilling, vintersport og velferdsordninger. Det er vel god grunn til også å være stolte av vår naturforvaltning. Som når vi i år skal skyte 87 av våre omkring 300 gauper, selv om arten per definisjon er «sterkt truet». Gaupa må jo forvaltes.

Så på samme måte som vi veileder mindre utviklede land på andre områder, kan vi lære disse landene hvordan de også kan ta vare på sin natur. Som for eksempel Bangladesh som har 160 millioner mennesker på et område mindre enn halvparten så stort som Norge. De trenger vår assistanse. Dette fullstendig overbefolkede landet har mellom 300 og 500 tigere.

Livsfarlige dyr som selvfølgelig er en plage.

Akkurat som med de norske rovdyrene, er disse tigrene del av en større stamme som også hører hjemme i nabolandene. Så hvorfor i alle verden skal akkurat Bangladesh ta vare på så mange tigere? Har de ikke hørt om rovdyrforvaltning? Akkurat som med de utrydningstruede norske gaupene, er det derfor ingen grunn til ikke også avlive en fjerdedel av de bangladeshiske tigerne nå i år.

La oss skyte tigere
Så la oss skyte tigere. Vi nordmenn kan vise Bangladesh hvordan de skal drepe flere rovdyr. Vi kan invitere bangladeshiske viltforvaltere med når vi nordmenn slakter jervevalper i hiene sine, når vi skyter bjørn fra helikopter, når vi dreper hver ulv som forviller seg utenfor sine klart definerte soner.

Vi har så mye å lære Bangladesh. Rovdyr gjør jo at naturen ikke er mest mulig trygg og behagelig for folk flest. Hva i all verden skal vi med villmark om den ikke kan brukes som friluftsområde fullstendig uten risiko for alle vi som ferdes her?

Villmarken skal også være et sted bøndene skal kunne slippe dyrene ut i det fri uten annen risiko enn landskapet selv (som dog tar livet av ganske så mange beitedyr). Rovdyr ødelegger dessuten for jegere. Tradisjonelle byttedyr blir ikke bare færre når rovdyr får gjøre som de pleier – de blir også mer sky og vanskeligere å finne.

Skuddpremier på rev, grevling og kråker
Disse fine prinsippene som vi bruker til å forvalte vår norske natur, må selvfølgelig ha samme relevans for andre land. La oss også lære de stakkars bangladesherne betydningen av ordet skadedyr og hvordan de kan ta etter norske kommuner som gir skuddpremier på rev, grevling, kråker og andre dyr som gjør naturopplevelsen mindre trivelig for oss. Det er så mye som helst bør fjernes.

I Norge har alle stortingspartier unntatt Miljøpartiet De Grønne sluttet opp om det såkalte rovdyrforliket som sikrer at både vi og våre husdyr skal føle oss fullstendig trygge ute i naturen, som sikrer at det knapt finnes noen egentlig villmark i Fastlands-Norge. Så dette er ikke noe bare ett enkelt parti skal ha æren for. Det er noe alle nordmenn kan være stolte av.

Vi må vise hva vi står for
Vi nordmenn bør derfor vise verden hva vi står for – og hvor samlet vi står for det. Det ville følgelig være en god idé om statsminister Erna Solberg tok med seg de andre partilederne til Bangladesh og skyter noen tigere sammen. Jonas, Trine, Knut Arild, Trygve, Siv og Audun kan sammen vise bangladeshere med mindre evner i naturforvaltning, hvordan det skal gjøres.

Og det er ingen grunn til å stoppe med tigere i Bangladesh. Det er så mange andre utrydningstruede rovdyr i så mange andre land som fremdeles plager både folk og fe. Her må det forvaltes. Skyt i vei.

Et enda bedre Jerusalem

Ikke alle tenker på Afrika når de hører om Jerusalem. Men byen ligger der også.

Langt oppe i fjellene i Etiopia finnes det hellige Jerusalem. Den ligner kanskje ikke så mye på originalbyen. Men hvem visste vel det da dette afrikanske Jerusalem ble bygget for rundt 800 år siden? Det opprinnelige Jerusalem lå så uendelig fjernt fra det kristne Etiopia. Men med Jerusalem gjenskapt her i Afrika, ble det endelig en praktisk mulighet for fromme etiopiere å nå det hellige Jerusalem.

Et sted i seg selv
Det etiopiske Jerusalem er i dag bedre kjent som Lalibela. Med sine enorme korsformede kirker hugget rett ut av grunnfjellet, er dette en by som har skapt sin egen legendariske status. Turister kommer fra hele verden for å gå mellom kirkebyggene, det ene mer monumentalt enn det andre.

I sin gjenskapning av et helt annet sted, er ikke Lalibela på noen måter enestående. Jerusalem er på ulikt vis gjenskapt flere andre steder, for eksempel i engelske Lincolnshire, som på lignende vis som Lalibela mottok lokale pilegrimer som aldri kom seg til Det hellige land. Bibelen selv viser jo også til et nytt Jerusalem, det evige Jerusalem som vil komme ned fra himmelen ved historiens slutt.

Imitasjon er standard
Å gjenskape steder er noe menneskeheten alltid har gjort. Vi gjør våre helt personlige forsøk på å gjenskape rom og steder vi er knyttet til. Andre ganger er hele land blitt skapt på nytt på andre kontinenter. Men hva skjer når man forsøker å gjenskape steder?

Vi lever alle på gjenskapte steder. Våre hjem og hager er en imitasjon av noe som allerede eksisterer. Vi ser til hva naboene har, hva vi har lest om, hva vi har sett bilder av. Det er trygt, praktisk og gjenkjennelig. Og ikke minst: Det er forventet. Det personlige tilsnittet er heller unntaket. Hvis man ikke utformer stedet sitt tilstrekkelig likt alle andre, havner man fort i full krangel med naboer.

Også alle byer, parker, gater og forsteder er langt på vei imitasjoner av hverandre. Vi vil aldri komme til et sted der vi ikke vil kjenne igjen noe som helst.

Samtidig er ikke hvert hus, hver hage, hver by noen imitasjon av ett enkelt sted. Imitasjonene blir like unike som de man imiterer. Imitasjoner og kopier er alle like mye hus, hage og by. Men der er nok få som vil mene at det afrikanske Jerusalem er like mye Jerusalem, som den opprinnelige byen i Det hellige land.

Mulighetene
Kongen av Etiopia kunne bare drømme om å erobre det palestinske Jerusalem. Men ved å bygge et nytt Jerusalem oppe i Afrikas fjell, fikk han en ny makt. Han ble herre over sin egen hellige by. Han kontrollerte stedet der tilreisende kunne gå i Jesu fotspor. Med Jerusalem ble Etiopias fjell et sted der himmel og jord møttes.

Gjenskapningen av den hellige byen ga samtidig mulighet til å forbedre ting ved den originale byen. I dette nye Jerusalem var det ingen grunn til å la de kristne helligdommene konkurrere med bygg som ikke hadde noe med kristendommen å gjøre. I det afrikanske Jerusalem, er det derfor ingen Klippedom eller Al-Aqsa-moské. Her er det ingenting som forstyrrer en fra å konsentrere seg om de kristne sannhetene.

Jerusalem er ikke det eneste viktige stedet i Det hellige land, men når man bygger den hellige byen på nytt har man også anledning til å gjøre noe med avstander som opprinnelig bare representerte utfordringer. Også Betlehem er følgelig å finne i det afrikanske Jerusalem, som enda en kirke midt mellom alle de andre hellige byggene. Og tvers igjennom byen renner Jordan-eleven. Hvorfor gå et par dager, som man må mellom det opprinnelige Jerusalem og den opprinnelige hellige elven?

Å begynne på nytt
Muligheten til å lage noe som er bedre enn originalen, har bidratt til å gjøre at mange steder er forsøkt gjenskapt. Ikke minst i Amerika, som europeerne så som den nye verden. Der fantes både et nytt Spania, England, Frankrike og Sverige – for å nevne noen av dem. I New England, kunne de puritanske innvandrerne begynne på nytt, skape sitt eget gudsrike, som de ikke hadde klart i det gamle England.

På 1600-tallet, under den puritanske republikken, ble det opprinnelige England selv sett som en gjenskapning av Det hellige land. Ingen var så rene i troen som de engelske puritanerne mente de selv var, og gjennom denne sanne tro var England blitt forvandlet til Det hellige land. Dette bidro blant annet til at jøder fikk adgang igjen til England, fordi jødenes tilbakekomst til Det hellige land ifølge profetiene ville føre til Jesus’ tilbakekomst og verdens endelige frelse.

Men ingen av de nye stedene ble identiske med stedene de etterlignet. De ble etter hvert helt sine egne steder. Folk flest føler ikke lenger at New England er en forbedret utgave av England, eller at England er Det hellige land. Og for de fleste, er ikke lenger Jerusalem i Afrika.

Når kommer de tilbake?

Det er i dag ett år siden Malaysian Airlines MH370 forsvant på vei fra Kuala Lumpur til Beijing. Sporløst. Sannsynligvis ligger flyet på havbunnen et sted. Men vi vet ikke. Så lenge det ikke er funnet, er det alltid en teoretisk sjanse for at det er et annet sted. For at det kan komme tilbake. At alle som var om bord en gang vender tilbake. Det er en del som tror nettopp dette vil skje. Ikke ulikt hva mange tror om så mange andre mystiske forsvinninger. Når kommer de tilbake?

Saken ble opprinnelig publisert på NRK 8. mars 2015 (Foto av Tanya Palazzo).

Spekulasjonene rundt mennesker som forsvinner sporløst, blir ofte sett som konspirasjonsteorier. Som om det ligger hemmelige krefter bak forsvinningene. Det er vel så relevant å se i hvilken grad dette handler om tro. Så lenge de forsvunnede ikke er funnet, er det ennå håp.

Det kom tidlig spekulasjoner om at MH370 fremdeles er der ute et sted. Kanskje flyet ble kidnappet av afghanske terrorister. Kanskje Nord-Korea eller Vladimir Putin hadde en finger med i spillet. Kanskje det ble fløyet bort i et forsikringssvindelplott.

En undersøkelse av Reason.com noen uker etter forsvinningen viser at hele ni prosent av amerikanere trodde at flyet landet trygt et hemmelig sted hvor det er fremdeles. En av tjue var overbevist om at det forsvant på grunn av ufoer.

Men hva ville skje om MH370 virkelig kom tilbake? Ville de mange om bord bare dra tilbake til sine gamle liv og fortsette som om ingenting hadde hendt? Og hvordan ville vi se på disse tilbakevendte?

De utenomjordiske
Dét vil nok bero på hvor flypassasjerene har vært i mellomtiden. Mennesker som sier at de har forsvunnet fordi de har vært kidnappet av ufonauter spiller en sentral rolle i moderne ufotro. Ifølge Erich von Dänikens bestselgende bøker har en del mennesker for lenge siden blitt tatt med av utenomjordiske vesener, for så å komme tilbake med ny kunnskap som de har brukt til å utvikle de tidlige sivilisasjonene.

Vår egen Gry Jannicke Jarlum mener hun selv har blitt bortført på dette viset for så å komme tilbake med det hun har presentert som en ny lære til menneskeheten. I avslutningen av Steven Spielbergs suksessfilm «Nærkontakt av tredje grad » lander et enormt romskip og ut av det kommer mange mennesker tidligere bortført fra båter og – ja nettopp – fly de siste tiårene. Vi får dessverre ikke høre vitnesbyrdene til disse bortførte, men ifølge moderne ufotro ville disse ha fått innsikt i en uendelighet av visdom.

Jesus kom tilbake
For mange er det nærliggende å fnyse av slik ufotro, men en lignende tilbakekomst ligger til grunn for verdens største religion: Kristendommen. Den eldste evangelieteksten vi har forteller bare om kvinnene som oppdager at Jesu grav er tom og flykter av gårde i redsel. Men Jesus kom altså tilbake, gjenoppstått fra de døde og fysisk udødelig, for å fortelle at alle som tror på ham vil bli like så fysisk udødelige ved historiens slutt. Etter noen dager farer så den gjenoppstandne Jesus igjen opp til himmelen foran øynene på disiplene. Men han vil komme igjen enda en gang: Da for å dømme levende og døde på dommens dag.

I gresk tradisjon var det en lignende overbevisning om at mennesker som forsvant sporløst ble guddommeliggjort og fysisk udødeliggjort. Siden kunne de dukke opp igjen nå og da for å vitne om sin egen guddommelighet og gripe inn i affærene til oss vanlige mennesker.

Tapte horisonter
Forestillingene om det forsvunnede MH370 kan også være påvirket av boken og filmen Tapte horisonter, der fly kidnappes for å bli brakt til det mystiske Shangri-La. Her lever man nesten udødelig i en fantastisk tilværelse gjennomsyret av harmoni og dyp visdom. Om verden ellers bryter sammen på grunn av konflikt og katastrofer, vil menneskene der være klare til vende tilbake for å bygge opp igjen på vår sivilisasjon på en konstruktiv måte.

Og la oss ikke glemme vår barndoms Peter Pan-fortellinger, som bevitner at barn som forsvinner en gang kan komme flyvende inn gjennom vinduene igjen.

Noen ganger dystert
Det er likevel ikke nødvendigvis bare udelt positivt om noen vender tilbake. Da de overlevende etter en flystyrt i Andesfjellene i Chile i 1972 kom tilbake over to måneder etter at flyet først forsvant sporløst, var det også med beretninger om død og kannibalisme. Den populære TV-serien «Lost» utbroderte på dunkelt vis hva som kan skje etter en flyulykke med en gruppe overlevende som verden ikke aner noe om.

Og enda dystrere kan det være. Utallige mennesker har forsvunnet på havet. Hvor mange har ikke skuet utover den uendelige blåsvarte horisonten etter sine kjære som aldri kommer tilbake. Men noen ganger gjør de likevel det. I en del tradisjoner ville de ha kommet tilbake som guder. I andre som farlige vandøde. Som i de gamle islandske sagaene med sine beretninger om druknede mennesker som vender tilbake, gjennomvåte og i live, men kalde og livsfarlige for oss vanlige levende.

Så lenge MH370 og alle om bord er og blir forsvunnet, kan vi ikke utelukke noe. De kan altså komme tilbake. Absolutt usannsynlig, men ikke umulig. Da vil det være mange som vil lytte til hva de har å fortelle.

Tro og død gatelangs

Hver dag i den stille uken, i la Semana Santa, kan man se dem. I byer og landsbyer over hele Spania: Lange prosesjoner av mennesker, gående sakte i fotside kjortler, mange også med spisse hodeplagg som dekker ansiktet fullstendig. Menn og kvinner. Barn og voksne. Mange av dem bærende på enorme flåter med tablåer som levendegjør hva som skal ha skjedd i Jerusalem for snart to tusen år siden.

Tilhengerne av broderskapet Cristo Del Amor gjør seg klar til å marsjere i sin skjærtorsdagprosesjon i Marbella (foto: Dag Øistein Endsjø).

Saken ble opprinnelig publisert i Vårt Land 3. mars 2015.

Vi har hørt om det, vi har lest om det, sett malerier og filmatiske fremstillinger, men ingen av oss opplevde den: uken som endte opp med at Jesus ble korsfestet i det romerske Jerusalem. I de spanske prosesjonene får vi det levendegjort. Fortiden, eller sånn fortiden skal og kan fremstilles i spansk katolsk tradisjon, blir iscenesatt på gigantiske flåter, båret av kappekledde menn og kvinner. Jesus i ferd med å festes på korset, Jesus hengende på korset, den døde Jesus tatt ned av korset. Den sørgende mor jomfru Maria, romerske soldater, fortvilte disipler. Og så på selve påskedagen: den gjenoppstandne Kristus.

Mens fremstillingene av korsfestelsen og fortvilelsen er fortolkninger av noe som ganske sikkert skjedde, handler fremstillingene av oppstandelsen selvfølgelig om tro. At det ikke eksisterer noen beviser for at dette har funnet sted, understreker trosaspektet i kjernen av kristendommen. Men i den spanske påsken får vi se hvordan det godt kan ha skjedd. Tro det, den som vil.

Botsgangen
Det er ikke bare de gjenskapte bibelske skikkelsene på flåtene som kombinerer fortid og nåtid. De kappekledde skikkelsene gjør likeså. Dette er los penitentes, de som gjør bot. Arme syndere som angrer og gjør bot, slik at all verden kan se. Dette har de gjort i generasjoner.

Det er et mektig skue. Det blir ikke mindre dramatisk når man er klar over at draktene til de botsøvende viser tilbake til hvordan dette en gang var et spørsmål om liv og død. De spisse hattene, los capirotes, var opprinnelig noe man ble tvunget til å gå med når inkvisisjonen dømte en for kjetteri. Hattene var til spott og spe, slik at tilskuerne kunne gjøre håne de kjetterdømte. Men også til advarsel om å holde seg til den rette tro. Menneskene i hattene ble ført av gårde til retterstedet. De mest standhaftige for å bli brent levende som straff for sin avvikende tro. De som bekjente sine synder ble i nåde kvalt, før de ble kastet på bålet.

Da denne særegne spanske markeringen av den stille uken begynte å ta form, var parallellene enda mer åpenbare. Dette skjedde nemlig parallelt med utviklingen av nettopp den spanske inkvisisjonen. Når de første los penitentes i den stille uken dukket op i sine spisse hatter, var det med en symbolikk som virkelig viste hvor inderlig de ønsket å ydmyke seg og gjøre opp for sine synder. I alle de andre ukene i året, ville enhver som gikk med en slik hatt være en dømt kjetter.

Det er ikke så overraskende at den historiske betydningen av de spesielle hattene er underkommunisert i dag. Kirken ønsker ikke å minnes en tid da den brant og kvalte mennesker for deres tro. I samtidige forklaringer symboliserer derfor hattene enten anonymiteten, som er nødvendig for boten, sorg over Kristus’ død, eller ønsket om å nå så høyt man kan, mot himmelen. Forakten og vrangtroens symboler er gjennom århundrene blitt til et bilde på sann tro og håp om frelse.

Legfolket
Publikum ser ikke lenger på botsgjengerne med frykt og forakt. Spotten har måtte vike for respekt og fascinasjon. Heller ikke for botsgjengerne står lenger synden og angeren i sentrum. Nå er det stolthet over den rollen de spiller: over å være i sentrum for dette dramatiske skue av den sanne tro. De er stolte over å være del av sitt broderskap, cofradía eller hermandad, hver og en med sin spesielle utforming på de særegne draktene, som varierer fra dag til dag. Ikke minst i fargene: svart, hvit, blå, purpur, gul, rød, grønn. Noen bærer på kors, andre går barbent, noen går bærende på lys.

De kappekledde skikkelsene har også fått følge av andre. Mange går i lignende kapper, men ansiktet er synlig. Enkelte går med bind for øynene. En del kvinner går i tradisjonelle spanske sørgedrakter. Barn er også med i mange roller, som miniatyrutgaver av alle de andre deltagerne. Lokale korps står for den dystre og vemodige musikken.

Felles for de alle prosesjonene er at her er det legfolket som leder an. Her får vanlige mennesker av alle slag være sentrum for den religiøse feiringen. Hele markeringen skjer uavhengig av kirkens innblanding.

Hvor er troen?
Det er lite som blir kommunisert i skrift og tale her. Hva de enkelte egentlig tror eller ikke tror i sammenheng med det man deltar i, eller ser på, er det ingen som spør om. Og troen er også så mangt her.

Er dette bare flotte prosesjoner for mengdene av skuelystne? For hvem av de lokale tilskuerne er bivåningen et uttrykk for tro, for hvem er dette det bare årets fest og en fin anledning å møte kjente og kjære? Hvordan fordeler turistene seg i kategoriene troende, kulturinteresserte og de mange dette-må-vi-visst-se-på-når-vi-er-her-turistene?

Heller ikke prosesjonsdeltakerne er lette å plassere. Hvor mange av dem ser på dette som en måte å gjøre opp for sine synder på? Handler det om tro eller handler det om å være bedre enn de andre nabolagene, når de bruker så mye tid og penger på å gjøre akkurat sin prosesjon til den flotteste? Representerer de mange hellige statuene noe folk tror på, eller er det bare gamle tradisjoner og flott kunst?

Det er mange spørsmål man kan stille seg. Men det kan man rundt mye av vårt religiøse liv. Kanskje er det lettere å stille spørsmålene når religionen blir brakt ut på gatene til skue for alle.

Løgn, løgn og atter løgn

Løgnen er Russlands viktigste strategi i krigen mot Ukraina. Men løgnen ligger til grunn for hele den offisielle russiske selvforståelsen.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Aftenposten 1. mars 2015.

Løgnen er Russlands viktigste strategi i krigen mot Ukraina. Men løgnen ligger til grunn for hele den offisielle russiske selvforståelsen. Som i deres stadige fremheving av seg selv som et uskyldig offer i den annen verdenskrig som til slutt frigjorde halve Europa. Løgn alt sammen. Det er på tide at vi i vesten er klare på å påpeke det.

Korrupsjon og manipulerte valg
Da Vladimir Putin hadde okkupert Krim nesten uten å løsne et skudd og skjønte at han ville slippe unna med det, var hans reaksjon interessant å observere. Så åpenbart stolt over hva han hadde fått til, nesten flirte han da han innrømmet at alle de mange umerkede soldatene som så kontant hadde tatt makten på Krim, var russiske soldater. Han gadd ikke en gang å beklage at han så innstendig hadde løyet før.

Ikke ulikt hvordan propaganda, korrupsjon og manipulerte valg har sikret Putins egen makt, var hvert eneste steg i okkupasjonen av Krim basert på løgn.

De umerkede soldatene, de innleide cheerleaderne med russiske flagg, vedtaket i Krims regionale parlament om å rive seg løs fra Ukraina der selv fraværende representanter angivelig stemte for, og folkeavstemningen der til og med det massive flertallet av etniske ukrainere og krimtartarer angivelig stemte for å bli en del av Russland. Løgn alt sammen.

Forsvarer aggresjonen med nok en løgn.
Løgn var også strategien bak den videre destabiliseringen av Ukraina. Russere ble busset inn for å delta i prorussiske demonstrasjoner, mens militante av alle slag ble sendt inn for å late som de var lokale aktivister som ville rive seg løs fra Ukraina.

Da kamphandlingene begynte, løy Russland om at de ga både utstyr og profesjonell assistanse. Senere løy de om at de satte inn tungt bevæpnede regulære styrker. Og nå lyver de igjen og igjen om å overholde våpenhviler.

På tross av alle løgnene om Ukraina, forsvarer Putin likevel sin aggresjon med enda en løgn: At NATO lovet ikke å utvide østover da jernteppet falt. Noe sånt løfte ble aldri gitt. NATO har heller aldri presset på for å flere medlemmer. Tvert imot har hver eneste av de gamle sovjetokkuperte statene måtte vente med lua i hånden, til NATO mente at de var klare til å bli med. Når det gjelder brutte avtaler, er det Russland som er skyldig i å ha krenket sin egen forsikring i Budapest-memorandumet i 1994 der de anerkjente Ukrainas territoriale integritet da landet ga opp atomvåpnene.

Feirer den største løgnen
Den største av alle russiske løgner skal feires i år i sammenheng med at det er sytti år siden Sovjet og vestmaktene slo Nazi-Tyskland. I den offisielle sovjetiske og russiske historieskrivningen heter dette den store fedrelandskrigen, og den begynte med Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941. Men Sovjet var med i annen verdenskrig helt fra begynnelsen av. Deres inntog startet med da de også invaderte Polen september 1939. I den hemmelige protokollen til deres såkalte ikke-angrepspakt, hadde Sovjet og Tyskland delt Europa mellom seg. Sovjet skulle få store deler i øst. Tyskland resten. Helt frem til 1989 nektet Sovjet at det i hele tatt var gjort en slik avtale.

Da Sovjet tok det østlige Polen ble titusener drept og hundretusener sendt til Sibir. Og igjen løy Sovjet.Det handlet ikke om en skitten erobringskrig, men om å frigjøre hviterussere og ukrainere i dette etnisk sammensatte området. Mens selv tusener av hviterussiske og ukrainske nasjonalister ble hevet i fengslene, der sovjeterne til slutt meide dem ned med maskingevær og håndgranater. Man må heller ikke glemme at Stalin allerede hadde drept millioner av ukrainere på sovjetisk side av grensen i sin statsorganiserte hungersnød på 1930-tallet.

Da Sovjet så erobret Baltikum og Moldova i 1940 fulgte nye massedrap og massedeportasjoner til Sibir. Bare Finland selv hindret sovjeterne fra å gjøre det samme med dem.

Opprinnelig aggressor i annen verdenskrig
Ikke-angrepspakten med Sovjet i øst, ga Tyskland samtidig fritt spillerom i vest. Man kan spørre seg om 9. april og de tyske angrepene på de andre landene i Vest-Europa ville funnet sted om det ikke hadde vært for at Tyskland helt og holdent hadde sikret at de ikke måtte føre krig på to fronter. Minst like viktig for krigen i vest var at Sovjet saboterte vestmaktenes blokade av nazistene og i stedet hjalp dem med alt det viktigste råmateriale nødvendig i angrepet. Helt til sommeren 1941 strømmet olje og jernmalm over grensen. Nazistene ville antagelig gått tom uten importen fra Sovjet, som representerte mer enn halvparten av all tysk import. Paradoksalt nok ble disse sovjetiske råvarene til slutt brukt i det tyske angrepet mot sovjeterne. Selvfølgelig er ikke noe av dette å finne i russiske historiebøker.

Tyskland var enda mer voldelige enn russerne da de i 1941 gikk inn i de nylig sovjetokkuperte områdene og deretter videre inn i Sovjetunionen. Millioner både av sivile og militære ble drept. Men disse uhyrlige lidelsene gjør ikke noe med det faktum at sovjetregimet i utgangspunktet var en ensidig aggressor i annen verdenskrig.

Mellom to onder
Da Sovjet til slutt klarte å slå nazistene tilbake, representerte de heller ikke mye frigjøring. De beholdt mesteparten av områdene de hadde erobret takket være avtalen med Hitler, drepte nye titusener og sendte nye hundretusener til Sibir. Resten av Øst-Europa måtte leve nesten 45 år bak jernteppet i løgn, fornektelse og undertrykking.

For å frigjøre oss selv fra nazistene måtte vi i Vesten gå i militær allianse med Sovjet. Vi hadde kanskje ikke noe alternativ. Vi måtte velge mellom to onder.

Prisen på vårt umulige valg ble et okkupert Øst-Europa som ikke ble fritt før med jernteppets fall og Sovjetunionens oppløsning. Ingen hjalp den militære motstanden mot Sovjet-okkupasjonen som fortsatte helt ut på 1950-tallet i Ukraina, Baltikum, Polen og Romania.

Prisen for vestens valg ble også sannheten. Også her i vesten ble Sovjetunionen fremstilt som en god alliert i kampen mot Nazi-Tyskland.

Løgnene henger sammen. Sannheten er at Russland i dag bruker løgn og aggresjon for å kontrollere nabolandene sine – akkurat som under annen verdenskrig.

Om vi ikke vil hjelpe Ukraina, fortjener i hvert fall ikke lenger Russland å slippe unna med sine mange løgner.

Gjør hva du vil, bare ikke snakk om det

I all tid har mange mennesker i religiøse posisjoner brutt de strenge sexforbudene de selv forkynner. Det er lite grunn til å være overrasket over at dette fremdeles skjer i mange religiøse miljøer med streng offisiell seksualmoral. Det er som det alltid har vært. Det er vi andre som har forandret oss. Ved at vi ikke lenger bryr oss så mye om de gamle sexforbudene. Men først og fremst: ved at vi snakker om det. Ved at vi har brutt tausheten.

Saken ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 8. februar 2015.

Vi lar oss stadig sjokkere. Hvordan i all verden kunne Are Blomhoff, den prominente lederen i den konservative kristne stiftelsen Betanien, i årevis arrangere overdådige sexfester med kvinnelige prostituerte finansiert med millioner han underslo fra stiftelsen?

Uten å sammenligne alvorlighetsgraden: I den nye boken «Det som ikke skulle skje», ført i pennen av journalisten Gunnar Ringheim, forteller norske menn, kvinner og barn om overgrep de er blitt utsatt for i kristne miljøer - overgrep ofte begått av mennesker som offentlig fordømmer all sex utenfor heteroekteskapet.

Disse type handlinger skjer hele tiden. Den ene mer refsende amerikanske televangelisten etter den andre, har falt hardt etter å ha blitt avslørt for både prostitusjon, homosex og annen utenomekteskapelig sex. Men fra et tradisjonelt religiøst synspunkt er ofte handlingene i seg selv ikke så alvorlige, selv om de i prinsippet fordømmer dem selv. Skandalen er først et faktum når noe blir offentlig. Når noen prater om det.

Gjør hva du vil, bare ikke snakk om det, synes ofte den uformelle holdningen å være. Evig lever bare et dårlig rykte, så pass bare på at du ikke får det. I den katolske kirken helt frem til under pave Johannes Paul II, var dette formell politikk - om enn så uoffisielt som det bare kunne bli. Utallige menn, kvinner og barn ble misbrukt seksuelt av et presteskap som ifølge de kirkelige forordningene ikke skulle ha sex i det hele tatt - og i hvert fall ikke med barn, andre menn eller uten samtykke. Men kirken gjorde praktisk talt ingenting for å stoppe praksisen. Nesten alle fikk holde på som de ville. Og begynte noen å prate, var det ikke handlingene som ble slått ned på, men det at det ble snakket om. Overgriperne ble bare fjernet fra stedene der det var blitt snakk. Slik løste Pavekirken det den så som den farligste utfordringen: Kirkens eget gode orde og rykte. At kirkens menn fremsto som plettfrie var det viktige. At overgriperne ble flyttet til nye sokn der de kunne begå nye overgrep, var ikke så nøye. Så lenge ikke noen begynte å snakke der også.

Hvordan det å snakke om ulike former for fordømt seksualitet er farligere enn sexen i seg selv, er et generelt mønster som man finner rundt forbudt sex i mange tradisjonelle samfunn. Som konservative kristne spesielt i USA, som kjemper for å bytte ut seksualundervisning i skolen med bare-avhold-undervisning. At regioner der dette har fått gjennomslag ofte har de høyeste prosentandelene med tenåringsgraviditeter, er ikke så nøye. Det viktige igjen er at man ikke snakker om det, at ingen sier at det er greit å ha sex før heteroekteskapet.

«Alle var ganske fornøyde» da homofile «levde diskré» som på 1940- og 1950-tallet. Dette ifølge Scott Lively, en av verdens mest militante kristenkonservative homomotstandere som har spilt en sentral rolle i få frem de mest ekstreme anti-homolover i Uganda og Nigeria. At de fleste homofile skulle ha vært så lykkelige da de ble tvunget til å leve absolutt usynlige med trusselen om strenge straffer og personlige ruin alltid hengende over seg, er selvfølgelig ikke tilfelle.

Fra et tradisjonelt religiøst synspunkt har Lively likevel rett i sin beskrivelse av tiden før den moderne homofrigjøringen. De som var som ham og klart fordømte sex mellom mennesker av samme kjønn, var stort sett godt fornøyde. På denne tiden brydde ikke konservative kristne seg mye om homoseksualitet. De behøvde ikke. På denne tiden skrev ikke kristne medier spaltemeter om homoseksualitet. Fullstendig usynliggjort var ikke likekjønnet sex noen trussel. Det gjorde ikke så mye at det skjedde her og der, når de som gjorde visste å skamme seg og holde seg skjult.

Det samme mønsteret finner man fremdeles i mange konservative religiøse samfunn i dag, ikke minst i Midtøsten og Afrika. Sex mellom mennesker av samme kjønn er helt greit, så lenge man er diskré og man samtidig lever som man er ment å gjøre i tradisjonelle familiestrukturer med ektefeller av motsatt kjønn og barn.

Problemet fra et tradisjonelt religiøst synspunkt oppsto først da de som praktiserte likekjønnet sex begynte å snakke om det og - enda verre - forlangte respekt for hvordan de levde. Igjen ser man parallellene til samfunn i Midtøsten og Afrika i dag. Det er ikke de som innordner seg i heteronormativiteten som primært forfølges, selv om de har homosex på si. De som rammes er de som står frem som dem de er. Det er disse Scott Lively og hans likemenn og -kvinner føler behovet for å kontrollere med sine drakoniske lovforslag.

De stadige avsløringene om overgrep og annen sex som de selv fordømmer blant konservative religiøse, kan nesten gi inntrykk av at slike handlinger er spesielt utbredt i nettopp slike miljøer her. Det er vanskelig å konkludere på dette. Men man kan spørre seg om det er slik at seksuelle handlinger man selv fordømmer i høye ordelag blir mer tiltrekkende. Klisjeen om at forbuden frukt er så mye mer pirrende, kan ha noe for seg. Vitenskapelige undersøkelser viser i alle fall at det er en viss sammenheng mellom hva man fordømmer og egne lyster. Erklærte homofiendtlige mennesker har for eksempel vist seg å tenne mer på homoporno enn liberalt innstilte heterofile.

Så lenge det finnes religiøse miljøer som klart fordømmer den ene eller den andre seksuelle praksisen, vil vi nok stadig få nye overskrifter om seksuelle skandaler. Det er gode grunner til å se nøyere på misforholdet mellom tale og praksis. Og det er desto viktigere å være klar over hvor lite seksuell fordømmelse er noen som helst garanti mot seksuelle overgrep i noe som helst miljø - snarere tvert om. Fortielsen og fordømmelsen i seg selv fører til at seksuelle overgrep ender i samme kategori som mye samtykkende sex - der det ene ikke lenger er verre enn det andre.

Død av diskriminering

Siv Tove døde av diskriminering. Siv Tove døde av lovlig diskriminering. Nå ser vi resultatet av hva som skjedde da fullt diskrimineringsvern ble hevet på båten fordi noen fremdeles insisterer på å være likere enn andre.

Denne saken sto opprinnelig på trykk i Aftenposten 27. januar 2015.

Forrige uke døde Siv Tove Pedersen på en selvmordsklinikk i Sveits. Hennes største frykt og eneste alternativ var å bli sakte kvalt når lungene hennes snart ville bryte fullstendig sammen.

Siv Tove led av lungekollaps. Men hun fikk aldri sjansen til å få nye lunger i en transplantasjon. Det var ikke slik at hun var for langt bak i helsekøen. Hun ble nektet i det hele tatt å være med i køen. Som metadonbruker mente helsevesenet at hun ikke hadde noe der å gjøre.

Siv Tove hadde en fortid som rusbruker. Men hun hadde klart å kjempe seg bort fra dette. For henne var nettopp metadon veien tilbake til livet. Men akkurat da hun var i ferd med å få livet sitt i orden, kollapset lungene.

I Norge i dag er det fullt lov å diskriminere mennesker som Siv Tove. Lovens diskrimineringsvern gir bare vern til helt klart definerte grunnlag som kjønn, etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering og kjønnsidentitet. Diskrimineres du av andre årsaker, slik som Siv Tove, er det ingen hjelp å få. Da står du helt alene. Som Siv Tove som døde fordi hun ble nektet å stå i helsekøen.

Da diskrimineringslovene skulle bli revidert under den rødgrønne regjeringen foreslo Diskrimineringslovutvalget en felles diskriminerings- og likestillingslov der de eksplisitt nevnte diskrimineringsgrunnlagene skulle suppleres med «andre lignende vesentlige grunnlag». Slik ville alle få vern mot diskriminering. Dette ble støttet av antirasister, homo-, trans-, eldre- og funksjonshemmetaktivister, feminister, trossamfunn, etniske minoriteter, menneskerettighetsorganisasjoner, fagbevegelse, arbeidsgiverorganisasjoner, jurister, politi og politikere i alle partier fra RV til FrP.

Men forslaget om en felles lov som ville forby all diskriminering falt. Det falt fordi mektige bare-oss-feminister i LO og de rødgrønne partiene igjen fikk gjennomslag for vrangforestillingen om at det er så mye verre å bli diskriminert på grunn av kjønn enn på grunn av f.eks. funksjonsevne eller etnisitet. Disse bare-oss-feministene som så fint klarte å leve et kvart århundre med at det ikke fantes diskrimineringsvern på andre områder enn kjønn. De som hylte opp om at nå ble det alt for mye oppmerksomhet om homofile og funksjonshemmede og Gud vet hva. De som ikke klarer å anerkjenne annen urett enn den som rammer den selv.

Så disse bare-oss-feministene fikk Audun Lysbakken med den misvisende tittelen likestillingsminister til å skrote hele den felles diskrimineringsloven. I stedet ble det fire forskjellige lover. Kjønn ble igjen det viktigste, mens hele beskyttelsen av «andre lignende vesentlige grunnlag» ble droppet fordi det ikke var logisk å legge det til bare én av de andre lovene.

Vel, nå så vi resultatet av hva som skjedde da fullt diskrimineringsvern ble hevet på båten fordi noen fremdeles insisterer på å være likere enn andre. Siv Tove døde av diskriminering. Siv Tove døde av lovlig diskriminering.

Jeg ønsker en fin uke til Audun Lysbakken og de andre som trumfet igjennom at det fremdeles skal være lov å diskriminere mennesker som Siv Tove. Jeg håper de er fortsatt like stolte av hva de fikk til.

Frankrike tro mot sin ytringsfrihetsdobbeltmoral.

Frankrike følger opp med sin dobbeltmoral i ytringsfrihet og arresterer nå selv mennesker som ironiserer over Charlie Hebdo og Frankrikes egen dobbeltmoral.

Et av de siste eksemplene i det frihetselskende Frankrike er at politiet i Nantes har arrestert en 16-åring for å ha publisert en tegning av en mann som blir skutt mens han holder et eksemplar av Charlie Hebdo. Dette er en ironisk parodi på en av Charlie Hebdos egne forsider med en muslimsk egypter som holder Koranen foran seg - og med overskriften «Koranen er noe dritt. Den beskytter ikke en gang mot kuler.» Mens nyhetsmeldingen ikke gjengir selve tegningen, er denne enten identisk med eller til forveksling lik en parodiert forside av tegneren Dedko av en mann som blir skutt mens han holder et nummer av bladet. Her lyder teksten: «Charlie Hebdo er noe dritt. Den beskytter ikke en gang mot kuler». Og det er nettopp Charlie Hebdo-utgaven med egypteren med Koranen som mannen holder opp for å beskytte seg selv mot kuler. Vel, slik ironisering er altså nå forbudt i Frankrike.

Mens det altså er helt greit å gjøre narr av religiøse mennesker som ofrer livet for sin tro uten å skade andre, er det altså ikke lov å gjøre narr av de som gjør narr av slik. Hurra for den franske friheten.

For mitt opprinnelige kronikk på NRK.no om Frankrikes grunnleggende dobbeltmoral i ytringsfrihet, se under.

Glemte symboler

Den hele og fulle forståelsen av de gamle symbolene får vi aldri. Tradisjonen er brutt.

Denne saken ble først publisert i Vårt Land 20. januar 2014.

Isis med Horusbarnet. Fra det ptolemeiske Philai-tempelet nær Aswan.

Gudene er tilsynelatende allestedsværende. I de gamle egyptiske templene og gravene møter vi dem i helfigur, som ulike kroppsdeler, i menneskeform, i dyreform, i kombinasjoner av dyr og mennesker og som hieroglyfer.

Det er lett å bli slått av ærefrykt når man betrakter de eldgamle gudebildene rundt om i Egypt. I guider og mer omfattende presentasjoner kan man lese om hvem de ulike gudene er og hva de symboliserer. Her er Osiris og Isis, Horus og Set, Khnum og Ptah.

Men den hele og fulle forståelsen får vi aldri. Tradisjonen er brutt. Det er ingen lenger som kan gi noe fullstendig bilde av hvilken rolle disse fremstillingene hadde i menneskenes liv, den gang da de ble fremstilt igjen og igjen. Systematisk kristen undertrykking av alt som var av gammel tro, og deretter over tusen år med stadig islamisering, har satt sine spor.

Ny mening.
Vi vet i dag likevel mer om hva disse gudene en gang betydde, enn på lang tid. I vel femten hundre år var det ingen som kunne tyde de intrikate hieroglyfene. De glemte gudeskikkelsene var likevel ikke uten mening. I fraværet av noen egentlige forklaringer, ble de nemlig tillagt nye meninger: De var magiens mestere. De var vokterne av glemt urkunnskap. Ifølge Isaac Newton var dyrkingen av dem resultatet av at egypterne hadde forlatt en opprinnelig monoteistisk gudstro etter å ha blitt forledet av hieroglyfenes mange tiltrekkende dyrefremstillinger. Litt lenger syd langs Nilen, i Sudan, finner man også gamle avbildninger i det som en gang var hellige bygg. De som er mellom 500 og 1500 år gamle handler om engler og andre kristne skikkelser. Men også her er tradisjonen brutt tvert over. Etter at det siste kristne sudanske kongedømmet falt i 1504, ble området snart fullstendig muslimsk.

Kristne i Egypt og Etiopia vil selvfølgelig få mening av å se på disse sudanske fremstillingene. Men deres mening vil ikke være helt den samme som den opprinnelig var. Selv om naboenes kristendom er nærmest beslektet med det som en gang blomstret i Sudan, handler de ikke om det samme. Den sudanske kristendommen utviklet sine egne særtrekk. Nyere forskning har avdekket en del. Men noe fullstendig bilde av hva disse storslagne fremstillingene en gang betydde for sudanske kristne, vil vi aldri få.

Kontinuiteten bedrar.
I vårt fjerne nord har vi en lignende situasjon, med noen få bevarte fremstillinger fra norrøn religion som ikke lenger gir noen fullstendig mening for noen av oss. Etter dette er det en kontinuitet i kristen symbolbruk, selv om selvfølgelig reformasjonen representerte et alvorlig veiskifte.

Men kontinuiteten bedrar. Den dekker over de store forskjellene mellom nå og da. Det har vært stadige endringer i hvordan vi forstår virkeligheten omkring oss. Det gjør at motivene malt for 700 år siden, eller 100 år siden for den del, ikke representerer det samme for oss i dag. De gamle symbolene representerer vinduer tilbake i tid, men det er umulig for oss å fatte fullt og helt hvordan menneskene den gang så på dem.

At så mange kristne motiver så absolutt gir mening i vår samtid, kompliserer bare tolkningen ytterligere. Forståelsene er likevel endret siden de ble til.

Nye brudd.
Vi liker å tenke på vår kultur som noe mer eller mindre uendelig. Det var dette også de gamle egypterne gjorde i over 3000 år. Men også vår kultur kan forsvinne, i like stor grad som den egyptiske gjorde. Da kan våre symboler bli minst like glemt som symbolene til oldtidens egyptere. Hvordan vil de da bli forstått?

Prest? Fornemm person? Fra utstillingen Futur Antérieur.

For noen år siden satt Det arkeologiske museet i Lausanne opp den suksessfulle utstillingen Futur antérieur. Her kunne publikum se hvordan en fremtidig kultur muligens vil kunne forstå våre symboler og gjenstander om hele den opprinnelige konteksten var forsvunnet. I denne pseudo-arkeologiske samlingen fikk man presentert en salig blanding av kjente ting i vår hverdag, forsøkt sett med fremtidens uvitende øyne.

Hvordan i all verden kan man i en fjern fremtid vite at en hagenisse med en blomsterpotte er populære prydgjenstander i forstedene? Kunne det ikke like godt være en avbildning av en prest eller en annen høytstående person med et drikkeoffer – slik som det altså ble presentert på Futur antérieur?

Hva med en sparegris? I fremtiden vil kanskje noen tro det er en kultisk fremstilling av et hellig dyr. Hvordan vil delvis bevarte krusifikser tolkes? Alt kan jo ikke være religiøst. I den futuristiske utstillingen er forklaringen at dette handler om atletiske øvelser.

Mange tolkninger.
Vi lever i en verden av symboler, gamle og nye. De gir virkeligheten mening og betyr noe for hvordan vi kommuniserer med hverandre.

Men vi har ikke den absolutt samme forståelsen av symbolene, alle sammen. Det vi blir forklart om et eller annet symbol, er ikke nødvendigvis slik vi forstår det. Selv innenfor samme kultur kan to personer se på akkurat den samme gjenstanden på ganske forskjellig vis.

På denne måten utvikler symbolene seg. Og vi vet aldri helt hvordan det vil ende.

Ytringsfrihet på fransk

Ytringsfriheten i Frankrike er ikke absolutt. Mens hele verden viser sin solidaritet og millioner av franskmenn går i protest mot terrorisme og til forsvar for ytringsfriheten, begrenser Frankrike ytringsfriheten på flere områder – først og fremst for å verne hva majoriteten mener er riktig og det staten selv definerer som sine sentrale, sekulære verdier. Minoritetenes verdier er det ikke så nøye med.

Frankrike må også finne seg i ytringer de selv ikke liker. Nå mer enn noensinne. Saken ble opprinnelig publisert på NRK 12. januar 2014.

Ingenting kan forsvare terroristhandlingen mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo. Magasinet var i sin fulle rett til å trykke sine religionskritiske karikaturer, uansett hvor tåpelige eller motbydelige noen måtte finne dem. Ytringsfrihetens essens er nettopp at den først og fremst beskytter ytringer vi ikke liker. Som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen slo fast i 1976, ytringsfriheten beskytter nettopp retten til ytre seg på måter som også «krenker, sjokkerer og forstyrrer staten eller noen del av befolkningen».

Det er all grunn til å støtte Frankrike i deres kamp mot terrorisme. Hvordan det offisielle Frankrike nå fremstiller seg som den fremste beskytter av ytringsfriheten, er derimot langt fra sannheten. Her er ingen full ytringsfrihet. Mens den franske staten høylytt forfekter retten til ytringsfrihet som først og fremst krenker religiøse minoriteter, får de samme religiøse minoritetene ikke lov å ytre seg som de selv vil for ikke å støte den massive majoriteten.

Det ukrenkelige flagget
Hva som skjedde da mediekonsernet FNAC utlyste en konkurranse i 2010 om å skape det mest politisk ukorrekte motivet, gir et godt bilde av hvordan franske myndigheter forholder seg til ytringsfrihet. Et av vinnermotivene var bildet av en mann som tørket seg bak med det franske flagget. Det er vanskelig å forestille seg noe mer ukorrekt og støtende i Frankrike. Antagelig føltes dette akkurat like redselsfullt for franskmenn flest, som for religiøse mennesker når de får latterliggjort det de tror på.

Ikke overraskende var reaksjonen på flaggbildet massiv og fordømmende. Episoden aktualiserte også en problematisk fransk lov som forbyr skjending av nasjonalflagget, men fotograf og modell slapp å bli straffet fordi slik skjending må skje i det offentlige. Daværende justisminister Michèle Alliot-Marie forsvarte likevel på ingen måte verken retten til å uttrykke seg krenkende på dette viset eller ytringsfriheten generelt. - Denne uakseptable handlingen må straffeforfølges. Dersom de eksisterende lovene ikke er sterke nok, bør de endres, mente justisministeren.

Holocaustfornektelse
I Frankrike er det per definisjon ulovlig å fornekte at holocaust fant sted. At millioner av jøder, sigøynere, funksjonshemmede, homofile, Jehovas vitner og mange andre ble systematisk drept av nazistene under annen verdenskrig, er en av historiens aller mest uhyrlige forbrytelser. Det er vanskelig å finne noe mer støtende enn nettopp å benekte dette.

Holocaustfornekting er ganske enkelt søppel. Men nettopp fordi slike ytringer «krenker, sjokkerer og forstyrrer» oss, er det desto viktigere å godta retten til å ytre dem. Dette betyr selvfølgelig ikke at medier må gi de som ønsker å spre slik historiske løgner spalteplass eller oppmerksomhet. Statene er også forpliktet til å formidle historien mest mulig korrekt i undervisning og offentlig informasjon. Men når enkeltpersoner blir arrestert for å benekte holocaust i kommentarfelt på nettet, i egne publikasjoner eller, for den del, for å gå rundt og bable om dette for seg selv på et eller annet offentlig sted, blir faktisk deres ytringsfrihet begrenset.

Det franske forbudet mot å benekte holocaust er samtidig vilkårlig, siden det ikke er noe som helst forbud i Frankrike mot å benekte at for eksempel millioner ble drept under Stalin og Mao. Ikke minst blir det alvorlig at det ikke er et tilsvarende forbud mot å benekte at Frankrike selv drepte hundretusener i egne kolonier som i Vietnam, Madagaskar og ikke minst i det muslimske Algerie.

Det problematiske aspektet ved Frankrikes forbud mot holocaustfornektelse blir desto mer klart ved at landets grunnlovsdomstol i 2012 faktisk slo ned på en tilsvarende lov som forbød fornektingen av Tyrkias folkemord på armenerne – nettopp fordi loven var i strid med ytringsfriheten.

Niqab, hijab og kippa
Det er en klar parallell mellom retten til å skrive og tegne det man vil og det å få lov å gå med de symbolene man selv ønsker i det offentlige rom. Den franske hyllesten av ytringsfriheten blir slik nokså underlig i lyset av at det heldekkende sløret niqab er forbudt overalt i Frankrike. At det også er forbud mot hijab, den jødiske kippa og andre «prangende» religiøse symboler i utdannelsessituasjoner, er ikke mindre inkonsekvent.

Bruken av niqab er selvfølgelig ikke uproblematisk og representerer et klart menneskerettighetsbrudd når det blir påtvunget i lov eller i praksis som i land som Saudi-Arabia og Jemen. Det grunnleggende religiøse prinsippet bak det heldekkende sløret, er at kvinner ikke har noe i det offentlige rom å gjøre. Det er derfor god grunn til å gjøre det ulovlig å påtvinge ektefeller og andre familiemedlemmer å måtte gå kledd i niqab. Men det finnes samtidig en del kvinner som helt og holdent selv ønsker å kle seg i niqab fordi de mener at dette er et viktig uttrykk for deres religiøse tro.

Både totalforbudet mot niqab og det begrensede forbudet mot «prangende» religiøse symboler, forsvares med at disse uttrykkene krenker, sjokkerer og forstyrrer den franske staten og størsteparten av befolkningen. De absolutt samme argumentene som brukes til å forsvare Charlie Hebdos rett til å publisere hva de vil, brukes altså offisielt for å kneble religiøse minoriteters rett til å kle seg som de vil.

Vær konsekvent
Når ytringsfriheten blir angrepet på det mest fryktelige, er det desto viktigere for oss alle å være konsekvent i vårt forsvar av ytringsfriheten. At vi virkelig står opp for andres rett til å uttrykke det vi på alle måter ikke liker. Og dette må vi fortelle Frankrike. For Frankrikes forhold til ytringsfriheten forhold til er på sitt beste tvetydig. Mens ingenting kan forsvare terrorisme, blir den franske vilkårligheten et farlig våpen i terroristenes hender.

For å vise sin solidaritet med Charlie Hebdo, resirkulerer både presse og privatpersoner nå karikaturer mange muslimer finner krenkende. Siden dette altså handler om ytringsfrihet generelt og ikke retten til å kritisere aspekter ved én spesiell religion, håper jeg at flere også legger ut bildet av mannen som tørker seg bak med det franske flagget. Frankrike må også finne seg i ytringer de selv ikke liker. Nå mer enn noensinne.

Udødeligheten varer aldri så lenge

Vissheten om at vi vil leve i all evighet, svinner sakte hen idet vi vokser opp. Følelsen av uendelighet sitter ofte noe lenger. Når hver måned føles som en evighet og selv mennesker på 30 år er eldgamle, er gjerne døden noe uhyre fjernt. Men snart, så altfor snart, forsvinner også denne følelsen av evig tid.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening nr. 23/24, 2014.

Så da sitter vi der, som så uendelig mange før oss, med vissheten om alt er begrenset. Allerede for tusener av år siden, i den eldste fortellingen vi noensinne har bevart, protesterte helten Gilgamesh mot denne gudegitte orden: «Jeg vil ikke dø!» Til ingen nytte. Hans lange søken etter udødelighet leder ingensteds hen. Men er det slik også med oss?

Jeg har nylig gransket troen på fysisk udødelighet. Jeg har lest de mest obskure tekster om hvordan mange er overbevist om at den ene eller den andre har klart å oppnå den evigheten alle vi andre bare kan drømme om. Men ingen av disse beretningene kan bevises. Ingenting i disse gamle tekstene synes å føre oss nærmere målet. Eller, nesten ingen. For her kommer legevitenskapen inn.

De fleste udødelighetsmytene handler om gudenes fantastiske inngripen. Men når medisinen er involvert, er det ikke lenger like mirakuløst. I mytene bare utvides den medisinske evnen til å utsette døden. Å gi oss litt mer tid er essensen i så mye av legevitenskapen. Så hvorfor ikke bare utvide denne mertiden i all evighet. Som Asklepios, den legendariske legen fra gresk oldtid som kunne kurere hva som helst. Han gjenoppvekket til og med nylig avdøde. Slik kunne døden utsettes igjen og igjen i evig tid.

Gudene var ikke så altfor begeistret for Asklepios’ udødelighetsforsøk og drepte ham med en lynkile. Men likevel: de lot ham gjenoppstå etterpå, fysisk udødelig og guddommelig. Og som medisinens skytsgud viste han stadig veien.

Om gudene ikke likte at Asklepios på egenhånd overskred dødens grenser, grep de likevel stadig inn og gjorde den ene eller andre favoritten fysisk udødelig. Alle disse fantastiske beretningene har samtidig alle det til felles at det handler om mennesker som ikke lenger er blant oss. Det er ikke slik at Ganymedes eller Alkmene lenger er å finne i en eller annen gresk provinsby. Samtidig som de ble gjort fysisk udødelige ble de med kropp og sjel tatt opp til himmelen – akkurat som Jesus senere. Andre udødeliggjorte lever i all evighet ved verdens ende, i havet eller under jordoverflaten. Hvis vi skal tro de gamle skriftene.

De gamle gudene valgte likevel bare å gjøre noen få fysisk udødelige. Med kristendommen ble dette plutselig en mulighet for alle – hvis man bare trodde at dette hadde skjedd med Jesus. Men kristendommen utsatte samtidig sitt løfte til historiens slutt. Her og nå ble ingen lenger udødelige. Og for å gjøre Jesus mer unik, fornektet de kristne også at det hadde skjedd med noen andre før.

Da det ble færre av de udødelige, ble det desto flere mirakler. Som en forsmak på den udødeligheten vi er lovet. Gud og helgenene reddet oss fra sykdommene og lidelsene. Be og du vil bli hørt.

For oss som er på utsiden av både gudenes og medisinens verden, kan det noen ganger være vanskelig å se forskjellen. Det som legene klarer å redde oss fra i dag, står ofte ikke tilbake for fortidens mest vidunderlige, guddommelige mirakler. Like så uforståelig. Like så mytisk. Og mens vi stadig venter på at gudene skal komme tilbake og gjøre noe med døden en gang for alle, er det medisinen som stadig har flyttet på dødens grenser. Det ene etter det andre som før betydde den visse død, er blitt svekket, redusert eller fullstendig nedkjempet.

I dag er det også mot legevitenskapen, ikke mot gudene, de fleste ser når de tenker på muligheten for å gjenopprette den udødeligheten vi en gang trodde vi hadde da vi var små. Vi håper som Dr. Frankenstein i Mary Shelleys roman fra 1818: «Om jeg kunne fordrive all sykdom fra den menneskelige natur og gjøre mennesket usårbart for alt unntatt voldsom død!»

Mennesker lar seg fryse ned i påvente av det endelige medisinske gjennombruddet. Om du bare har tre millioner dollar disponibelt, lover organisasjonen 2045 Initiative at du er på sikker vei mot udødeligheten. Vi tror og håper at legevitenskapen stadig vil kunne reparere oss ytterligere. Erstatte våre utslitte kroppsdeler, fikse genene våre, reversere aldringsprosessen.

Så skal vi vende tilbake til vår opprinnelige evige tilstand? Tilbake til da døden ikke var noe som bekymret oss. Tilbake til uendeligheten.

Men vi vil fremdeles bli sittende igjen med det dilemmaet at så mange av oss ikke aner hva vi skal finne på en regntung søndagsettermiddag.