Saken ble opprinnelig publisert i Vårt Land 7. juli 2015.
Hva man ikke er
Velkommen til det daglige grensestengningsseremonien ved Wagah på grensen mellom India og Pakistan. Her er stedet der det to landene mer enn noen annet stedet definerer hva de er. Og det gjør de først og fremst ved å vise hva de ikke er: Nemlig hverandre.
Pakistan uten India eller India uten Pakistan, er nærmest utenkelig. Det ville ha vært to helt andre land. I nesten sytti år er så mye av deres identitet nettopp bygget på at de ikke er hverandre. Det kan på ingen måte sammenlignes med forholdet deres til andre naboland, som Kina, Iran eller Burma – eller for den del Bangladesh som frem til 1972 også var en del av Pakistan. Pakistan med sin muslimske majoritet og India med sin hindumajoritet, ble begge kreert ut av Britisk India i 1947, slik at begge de to største religionene på subkontinentet skulle ha hver sin stat de dominerte.
Det er ikke så mange grenseoverganger mellom India og Pakistan. Forholdet har alltid vært såpass anstrengt, at det handler om bare et håndfull steder der man lovlig kan reise fra det ene landet til det andre. Og det er bare her i Wagah det finnes en slik omfattende grenseseremoni . Her, hvor Pakistan og India møtes midt ute i en åker. Men det er ikke tilfeldig at nettopp dette er blitt stedet hvor de to landene hver dag gjør absolutt hva de kan for å definere seg selv.
Troens grenser
Før 1947 var ikke dette noe annet enn et tilfeldig jorde et sted midt i den britiskindiske provinsen Punjab. Da fantes det ikke noe Pakistan. Heller ikke noe selvstendig hindudominert India. Men et sted måtte grensen gå. Mens grensen mellom Pakistan og India ellers fulgte gamle britiske provinsgrenser, var denne delen av grensen ny. Grensen gjennom Punjab skiller seg også fra hvor pakistanere og indere ser over til hverandre lenger nord, i fjellene i Kashmir: Mens den faktiske grensen i Kashmir er resultatet av ulike krigshandlinger, var det ikke noen uenighet om den nye grensen tvers gjennom åkrene i Punjab. Den tradisjonsrike provinsen ble delt i to med utgangspunkt i hvor henholdsvis muslimer eller hinduer og sikher var i flertall. Mens den indisk-pakistanske grensen andre steder bare betydde en forsterking av betydningsfulle grenser som allerede hadde eksistert i lengre tid – som mellom Sindh og Rajahstan og mellom Øst- og Vest-Bengal – reflekterte den nye grensen tvers gjennom Punjab selve dannelsen av de to nye statene India og Pakistan. Den kunne nesten ha gått hvor som helst, men ble klart og tydelig definert akkurat her av britiske koloniadministratorer. Fra teori til virkelighet, ble det ideelle skillet mellom to religioner risset inn i den fruktbare åkeren. Her materialiserte troens grenser seg.
På liv og død
Her hvor bønder før gikk på kryss og tvers, definerer nå den omstendige militærseremonien hvert sitt land igjen og igjen. Men de gallakledde soldatene som marsjerer så taktfast frem og tilbake for å markere hvor deres respektive land begynner, markerer også en grense som i begynnelsen betydde liv og død. Oppdelingen av Britisk India i et hindumajoritetsland og et muslimmajoritetsland, innebar at titalls millioner av mennesker plutselig befant seg på «feil» siden av grensen. Uansett hvor de nye grensene hadde blitt fastsatt, ville dette ha vært resultatet. Men tanken på å leve som religiøs minoritet var skremmende for mange. Millioner flyktet. Og det var på ingen måte uten grunn: Hundretusener av de nye minoritetene ble drept av fanatiske muslimer og hinduer som ville sikre at akkurat deres nyskapte land skulle bli mest mulig religiøst rent.
På tross av sine religiøse majoriteter som ble selve utgangspunktet for de to nye statene, viser likevel den omstendige grenseseremonien hvor like de to landene er. Soldatenes koreograferte styrkeprøve, tilskuernes høylydte patriotisme, den monumentale arkitekturen, er den samme på begge sider. Soldater i ekstremhanemarsj, som flekser muskler overfor hverandre med taktfulle rop, for så helt til slutt, slenge grenseportene igjen så kraftig at de spretter frem og tilbake, ville vært fullstendig utenkelig for eksempel på vår egen grense mot Sverige.
Oss og våre grenser
Men også våre grenser definerer oss og våre liv. Selv om vi nå bare kan dure over i bil uten å tenke noe særlig mer over det, har også disse grensene formet oss og fortsetter å gjøre det. De sier oss hvem vi er. De sier hva vi er opptatt av. Og de sier, hva Norge ikke er. Det er ikke Sverige.
Vi kan være forundret over hvordan en strek i åkeren ble et religiøst skille mellom hinduisme og islam, men vår egen grense en gang fastsatt opp gjennom skogene, er også et religiøst skille. Her møtes domenene til Den norske kirke og Svenska kyrkan. Her møtes dessuten forestillingene om hva det innebærer å være norsk og å være svensk.
Vi kan være overrasket over hvordan mennesker ble slaktet ned fordi de plutselig befant seg på det som ble forstått som feil side av en ny grense i 1947. Men bare et par år før, under krigen, var det vår grense mot øst som betydde et skille på liv og død.
Vi er nok adskillig mer avslappet til vår grense mot svenskene, enn pakistanere og indere er til grensene dem i mellom. Vi er godt vant med dem. De har vært der i århundrer. Nå handler det mer om matpriser og feriemuligheter, enn tro og nasjonal stolthet. Men vi skal heller ikke la oss lure av vår egen tilsynelatende avslappethet. Man kunne jo spørre folk på gaten hva de ville synes om grensen plutselig skulle flyttes litt lenger vest. Sånn bare fordi svenskene ønsket det. Da ville nok svarene gitt en indikasjon på hvor mye dagens grenser betyr for oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar