I den oscarnominerte filmen Wild møter vi Reese Witherspoone i rollen som den fortvilte Cheryl Strayed. I dramaet som bygger på en sann historie, ender Cheryl i en sirkel av heroinbruk og tilfeldig sex etter at hennes mor dør av kreft. Veien tilbake til en mer alminnelig tilværelse går gjennom å vandre 1800 kilometer over nitti dager gjennom skog og fjell og ørken i California og Oregon.
Akkurat hvordan turen gir Cheryl noen dypere innsikt er litt usikkert, men i filmens avslutning knytter hun selv sin erfaring med skog og mark med hvordan hun noen år senere ender opp i en nokså alminnelig familietilværelse. Rus og tilfeldig sex er byttet ut med hus og barn og monogami. Dette er angivelig hva villmarken lærte henne.
På leting
Forestillingen om at ødemarken er et sted der vi kan få en spesiell innsikt, går uendelig langt tilbake i tid. I den eldste historien vi overhode kjenner til, vandrer mesopotamiske Gilgamesh langt vekk fra sivilisasjonen på sin søken etter fysisk udødeligheten. Ifølge de gamle grekere var villmarken et område der tiden aldri virkelig hadde begynt, der alt var å finne i sin opprinnelige, ikke avgrensede tilstand. Også kunnskap kunne derfor bli funnet i sin originale, grenseløse form der ute.
Overbevisningen om at sannheten var å finne i ødemarken, ble senere sentralt i kristendommen og var avgjørende for munkevesenets gjennombrudd. Egyptiske Antonius som var den første munken som byttet by med villmark, ble så populær at han gjerne feilaktig fremstilles som den første munken noensinne. Ingen av de mange urbane munkene før ham, huskes en gang ved navn. Og der, i den egyptiske ørkenen, levde Antonius som i direkte kontakt med evige kristne sannheter. Andre fant andre evige sannheter der ute. Henry David Thoreau, en pionerer i miljøtenkning fra 1800-tallet, flyttet ut i skogen fordi han «ikke ønsket å leve et liv som ikke var et liv». Selve livets essens var å finne ute i naturen. Vår egen Arne Næss trakk paralleller mellom sine tanker om økofilosofi og hans hytte bygget langt oppe i fjellsiden på Hallingskarvet.
Den forestilte villmark
Felles for så mye av fremhevingen av villmarkens som visdommens kilde, er at det ikke handler om noen egentlig villmark. I filmen Wild er ikke ruten mer øde enn at Cheryl haiker med biler både her og der og er innom ulike postkontor og henter ting hun har bestilt. Det hele er ikke videre dramatisk. En gang har hun med seg for lite vann, så hun må traske av gårde nokså tørst noen kilometer. En annen gang får hun stygge gnagsår. Hun går alene, men møter stadig andre vandrere. At området hun reiser gjennom er noen egentlig villmark, er mest av alt en forestilling, en idé hun selv har med seg. Men det er en gammel idé.
Den greske mytiske ødemarken er gjerne bare identisk med fremmede land. Ørkenmunken Antonius ble først berømt ved å flytte bare et steinkast unna Nildalsens frodige jorder. Henry David Thoreaus villmark var skogen like utenfor en småby i Massachusetts og ikke mer utilgjengelig enn at hans mor kom innom med matpakker. Arne Næss’ legendariske hytte var bare et par timers spasertur unna Ustaoset stasjon på Bergensbanen.
Den virkelige villmarkens verdi for planeten som helhet og for det ville livet som lever der, er uvurderlig. Den er umulig å redusere. Naturen i vår umiddelbare nærhet er ikke mindre uerstattelig. Men hva slags innsikt kan vi mennesker få om vi beveger oss ut i den ekte villmarken og lever virkelig avskåret fra menneskelig sivilisasjon?
Virkelig vilt
I Into the wild fra 2007, et annet hollywoodepos basert på en sann historie, møter vi enda en ung person som ønsker å finne sannheten ute i ødemarken. Her er det Christopher McCandless som higer etter den ekte villmarksopplevelsen. Etter å ha vandret lenge rundt om i Nord-Amerika, ender han opp i Alaska. Her går han noen timer fra en større vei, krysser en bekk og finner en forlatt buss han slår seg til i. Etter en stund langt der ute, får Christopher likevel nok. Han synes ikke han finner noen større sannhet der ute, så han bestemmer seg for å dra tilbake til sivilisasjonen. Men bekken han en gang krysset er blitt en stri elv, så nå må han bli der han er. I motsetning til Antonius, Thoreau, Næss og Wilds Cheryl, finner han plutselig at sivilisasjonen ikke lenger bare er en kort vandretur unna. Med ett er landskapet han befinner seg i blitt en reell villmark. Og da lærer han også hva villmarken kan lære et menneske overlatt helt til seg selv. Det er ensomt, det er vanskelig, det er farlig.
Mens Christopher sakte dør av utsultning og av å ha spist giftige ville planter, innser han en ganske annen sannhet enn de mange som så vidt beveget seg i utkanten av villmarken. For mennesket er samfunnet for alle sine mangler, det å foretrekke. Hans siste ord som han omhyggelig skriver ned på en lapp med svak hånd, er om hans kjærlighet til andre, til sitt opprinnelige hjem, til alt det som er så langt borte fra ødemarken som ble hans død.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar