Da en felles likestillings- og diskrimineringslov først ble foreslått av diskrimineringslovutvalget, fikk det full støtte fra det massive flertallet av høringsinstansene. Det handlet om Likestillingsombudet, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, jurister, Politidirektoratet, Helsedirektoratet, Den norske kirke, Humanetisk forbund og de aller fleste antidiskrimineringsorganisasjoner. LO var den ene virkelig tunge aktøren som gikk imot en felles lov og i stedet ønsket at kjønnslikestilling fortsatt skulle ha en egen lov.
LOs misforståelse
Det mest oppsiktsvekkende ved LOs motstand var likevel ikke motstanden i seg selv, men at den baserte seg på en misforståelse. Som Gerd Kristiansen poengterte i høringsuttalelsen for LO, var det fremdeles behov for en egen kjønnslikestillingslov fordi «kjønn og alder er de eneste grunnlagene som berører alle, uavhengig av alle andre forhold som kan knyttes til en person.» Det Kristiansen da fullstendig overså, er at alle mennesker faktisk like mye også har en hudfarge, en etnisitet, en funksjonsevne, en seksuell orientering, en kjønnsidentitet, osv.
Det er derfor vanskelig for Solveig Horne og Likestillingsdepartementet å legge vekt på LOs motstand mot felles likestillings- og diskrimineringslov, når hele motstanden faktisk baserer seg på en misforståelse.
Derimot er det sterke grunner for departementet å vektlegge hvordan LO i sin høringsuttalelse understreket at «ingen skal utsettes for usaklig forskjellsbehandling og at det derfor er viktig at alle som blir utsatt for dette har en hjemmel i loven til å forfølge saken rettslig.»
Dette prinsippet falt imidlertid ut nettopp fordi det som skulle bli en helhetlig lov i stedet ble splittet i fire. Det opprinnelige forslaget til felles lov beskyttet nemlig også «andre liknende vesentlige grunnlag» mot diskriminering, noe LO ønsket å sikre. Denne generelle garantien mot all diskriminering var imidlertid lite logisk å ta med i noen av de fire særlovene.
Oppsplittingen av likestillings- og diskrimineringsloven i fire til dels ulike lover, innebar i praksis at man også droppet prinsippet om likhet for loven. I dagens norske lovverk har ikke alle vern mot diskriminering. De samme diskriminerende handlingene er derfor fremdeles lovlige eller ulovlige alt etter hvem som blir rammet.
Ikke mindre fokus
Et par andre høringsinstanser uttrykket bekymring over at fokuset på kjønnsdiskriminering ville bli redusert om det ble en felles lov. Heller ikke dette er tilfelle. En av de største utfordringene i dag for kjønnslikestillingen er i stedet at mange ikke ser at kjønnsdiskriminering handler om det samme som rasisme eller homodiskriminering, og derfor føler at det heller ikke er like alvorlig. Gjennom en felles lov som understreker at det grunnleggende samfunnsproblemet alltid er de diskriminerende handlingene og holdningene, vil folk derimot lære seg alvoret i all diskriminering uansett hvem som rammes.
En felles lov vil dessuten gjøre det enklere å arbeide mot sammensatt diskriminering. Mange diskrimineres ikke bare fordi de er kvinner eller funksjonshemmet, men fordi de for eksempel er kvinner og funksjonshemmet. Eller for den del mann/kvinne/transperson og tilhører en etnisk minoritet.
Er noen likere enn andre?
Den motstanderen av felles diskrimineringslov man bør lytte mest til, er Torild Skard i Norsk Kvinnesaksforening. Hun påstår nemlig det verste med en felles lov er at det innebærer at det er «like ille uansett hvem som blir diskriminert.» Kjønnsdiskriminering er altså verre enn f.eks. rasisme eller diskriminering av homofile eller funksjonshemmede, hevder Skard.
At noen grunner for diskriminering angivelig er mer alvorlig enn andre, er altså det eneste reelle argumentet man sitter igjen for fortsatt ha en egen kjønnsdiskrimineringslov. Norsk lov sånn den er per i dag fremmer dessverre prinsippet om at noen er likere enn andre. Dette bør menneskerettighetsnasjonen Norge få endret ved å innføre en universell likestillings- og diskrimineringslov.
Heldigvis er vår nåværende likestillingsminister av en ganske annen mening enn Torild Skard. Solveig Horne fremhever at all diskriminering er like alvorlig og at alle fortjener det samme vernet i loven. Og vi kan ikke tro annet enn at også de rødgrønne med Arbeiderpartiets nye likestillingstalsperson Anette Trettebergstuen i spissen, mener det samme. Som en politiker som allerede har gjort seg internasjonalt bemerket i sin kamp for menneskerettigheter, ikke minst LHBT-rettigheter, vil vi tro at Trettebergstuen også innser at ingen er likere enn andre. All diskriminering er i slekt og like alvorlig uansett hvem som rammes.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar