Løgnen er Russlands viktigste strategi i krigen mot Ukraina. Men løgnen ligger til grunn for hele den offisielle russiske selvforståelsen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Aftenposten 1. mars 2015.
Løgnen er Russlands viktigste strategi i krigen mot Ukraina. Men løgnen ligger til grunn for hele den offisielle russiske selvforståelsen. Som i deres stadige fremheving av seg selv som et uskyldig offer i den annen verdenskrig som til slutt frigjorde halve Europa. Løgn alt sammen. Det er på tide at vi i vesten er klare på å påpeke det.
Korrupsjon og manipulerte valg
Da Vladimir Putin hadde okkupert Krim nesten uten å løsne et skudd og skjønte at han ville slippe unna med det, var hans reaksjon interessant å observere. Så åpenbart stolt over hva han hadde fått til, nesten flirte han da han innrømmet at alle de mange umerkede soldatene som så kontant hadde tatt makten på Krim, var russiske soldater. Han gadd ikke en gang å beklage at han så innstendig hadde løyet før.
Ikke ulikt hvordan propaganda, korrupsjon og manipulerte valg har sikret Putins egen makt, var hvert eneste steg i okkupasjonen av Krim basert på løgn.
De umerkede soldatene, de innleide cheerleaderne med russiske flagg, vedtaket i Krims regionale parlament om å rive seg løs fra Ukraina der selv fraværende representanter angivelig stemte for, og folkeavstemningen der til og med det massive flertallet av etniske ukrainere og krimtartarer angivelig stemte for å bli en del av Russland. Løgn alt sammen.
Forsvarer aggresjonen med nok en løgn.
Løgn var også strategien bak den videre destabiliseringen av Ukraina. Russere ble busset inn for å delta i prorussiske demonstrasjoner, mens militante av alle slag ble sendt inn for å late som de var lokale aktivister som ville rive seg løs fra Ukraina.
Da kamphandlingene begynte, løy Russland om at de ga både utstyr og profesjonell assistanse. Senere løy de om at de satte inn tungt bevæpnede regulære styrker. Og nå lyver de igjen og igjen om å overholde våpenhviler.
På tross av alle løgnene om Ukraina, forsvarer Putin likevel sin aggresjon med enda en løgn: At NATO lovet ikke å utvide østover da jernteppet falt. Noe sånt løfte ble aldri gitt. NATO har heller aldri presset på for å flere medlemmer. Tvert imot har hver eneste av de gamle sovjetokkuperte statene måtte vente med lua i hånden, til NATO mente at de var klare til å bli med. Når det gjelder brutte avtaler, er det Russland som er skyldig i å ha krenket sin egen forsikring i Budapest-memorandumet i 1994 der de anerkjente Ukrainas territoriale integritet da landet ga opp atomvåpnene.
Feirer den største løgnen
Den største av alle russiske løgner skal feires i år i sammenheng med at det er sytti år siden Sovjet og vestmaktene slo Nazi-Tyskland. I den offisielle sovjetiske og russiske historieskrivningen heter dette den store fedrelandskrigen, og den begynte med Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941. Men Sovjet var med i annen verdenskrig helt fra begynnelsen av. Deres inntog startet med da de også invaderte Polen september 1939. I den hemmelige protokollen til deres såkalte ikke-angrepspakt, hadde Sovjet og Tyskland delt Europa mellom seg. Sovjet skulle få store deler i øst. Tyskland resten. Helt frem til 1989 nektet Sovjet at det i hele tatt var gjort en slik avtale.
Da Sovjet tok det østlige Polen ble titusener drept og hundretusener sendt til Sibir. Og igjen løy Sovjet.Det handlet ikke om en skitten erobringskrig, men om å frigjøre hviterussere og ukrainere i dette etnisk sammensatte området. Mens selv tusener av hviterussiske og ukrainske nasjonalister ble hevet i fengslene, der sovjeterne til slutt meide dem ned med maskingevær og håndgranater. Man må heller ikke glemme at Stalin allerede hadde drept millioner av ukrainere på sovjetisk side av grensen i sin statsorganiserte hungersnød på 1930-tallet.
Da Sovjet så erobret Baltikum og Moldova i 1940 fulgte nye massedrap og massedeportasjoner til Sibir. Bare Finland selv hindret sovjeterne fra å gjøre det samme med dem.
Opprinnelig aggressor i annen verdenskrig
Ikke-angrepspakten med Sovjet i øst, ga Tyskland samtidig fritt spillerom i vest. Man kan spørre seg om 9. april og de tyske angrepene på de andre landene i Vest-Europa ville funnet sted om det ikke hadde vært for at Tyskland helt og holdent hadde sikret at de ikke måtte føre krig på to fronter. Minst like viktig for krigen i vest var at Sovjet saboterte vestmaktenes blokade av nazistene og i stedet hjalp dem med alt det viktigste råmateriale nødvendig i angrepet. Helt til sommeren 1941 strømmet olje og jernmalm over grensen. Nazistene ville antagelig gått tom uten importen fra Sovjet, som representerte mer enn halvparten av all tysk import. Paradoksalt nok ble disse sovjetiske råvarene til slutt brukt i det tyske angrepet mot sovjeterne. Selvfølgelig er ikke noe av dette å finne i russiske historiebøker.
Tyskland var enda mer voldelige enn russerne da de i 1941 gikk inn i de nylig sovjetokkuperte områdene og deretter videre inn i Sovjetunionen. Millioner både av sivile og militære ble drept. Men disse uhyrlige lidelsene gjør ikke noe med det faktum at sovjetregimet i utgangspunktet var en ensidig aggressor i annen verdenskrig.
Mellom to onder
Da Sovjet til slutt klarte å slå nazistene tilbake, representerte de heller ikke mye frigjøring. De beholdt mesteparten av områdene de hadde erobret takket være avtalen med Hitler, drepte nye titusener og sendte nye hundretusener til Sibir. Resten av Øst-Europa måtte leve nesten 45 år bak jernteppet i løgn, fornektelse og undertrykking.
For å frigjøre oss selv fra nazistene måtte vi i Vesten gå i militær allianse med Sovjet. Vi hadde kanskje ikke noe alternativ. Vi måtte velge mellom to onder.
Prisen på vårt umulige valg ble et okkupert Øst-Europa som ikke ble fritt før med jernteppets fall og Sovjetunionens oppløsning. Ingen hjalp den militære motstanden mot Sovjet-okkupasjonen som fortsatte helt ut på 1950-tallet i Ukraina, Baltikum, Polen og Romania.
Prisen for vestens valg ble også sannheten. Også her i vesten ble Sovjetunionen fremstilt som en god alliert i kampen mot Nazi-Tyskland.
Løgnene henger sammen. Sannheten er at Russland i dag bruker løgn og aggresjon for å kontrollere nabolandene sine – akkurat som under annen verdenskrig.
Om vi ikke vil hjelpe Ukraina, fortjener i hvert fall ikke lenger Russland å slippe unna med sine mange løgner.
søndag 1. mars 2015
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar