Sex, sex, sex
Velkommen til kanamara matsuri-festivalen eller stålfallosfestivalen som finner sted hver første søndag i april. Her vises det til sex overalt. Det handler ikke bare om de tre hellige fallosene før de bæres i prosesjon rundt byen. Mannlige kjønnsorganer av tre, store som kanoner, er plassert rundt om slik at kvinner kan øke fruktbarheten sin ved å ri på dem. Menn får angivelig bedre potens av å gi dem et forsiktig klapp. Både voksne og barn suger på sukkertøysdildoer på pinne, mens de som er mer opptatt av riktig ernæring, kan kjøpe kinakål og andre grønnsaker utformet som peniser i forskjellige størrelser.
Den hellige fallosfeiringen er en påminnelse om hvordan det meste kan være hellig og brukes i en kultisk sammenheng. Mens sex er noe av det som blir ansett som mest fremmed i ritualer i de vestlige religionene kristendom, islam og jødedom, er det umulig å slippe unna her. Om ikke fallosfeiringen er akkurat typisk for shintoismen, er den heller ikke enestående. Lignende penisprosesjoner foregår ved Tagata jinja-tempelet et stykke utenfor Nagoya også hver vår. I den nærliggende Ogata jinja-helligdommen blir fremstillinger av enorme kvinnelige kjønnsorganer på lignende vis æret og båret rundt. Troende kommer ellers til disse to templene hele året og ber om potens og alle former for fruktbarhet.
Den japanske falloskulten er samtidig mindre fremmed enn hva det først føles som. Også her i landet har vi hellige falloser rundt om i landskapet. Men disse sier lite om tro i dag, men er en påminnelse om den gamle norrøne religionen vi ble tvunget bort fra da Norge ble kristnet. Andre europeiske religioner hadde lignende forståelser av sex og kjønnsorganer som noe som kunne være hellig, før disse trosretningene også ble utryddet av kristendommen.
Fest og turister
Kanamara matsuri handler om fruktbarhet, potens og seksuell helse. Mens prostituerte tidligere var markante i kulten, har hivepidemien gitt den hellige festivalen et nytt fokus. Men både fruktbarhet, potens og kjønnssykdommer, det som tidligere var selve grunnlaget for shintofestivalen, kommer i dag fullstendig i bakgrunnen av hvordan denne feiringen er mer som en stor fest. Her er alle velkomne. Voksne og barn, japanere og utlendinger, shintoister og turister. Og ingen setter spørsmål ved hvorfor du er her. Her er det ingen krav om korrekt tro.
De mange japanske og utenlandske turistene setter samtidig et spørsmålstegn ved hvordan man skal forstå det religiøse perspektivet i festivalen. De fleste tilreisende er slett ikke her for å gjøre ære på shintoismen. De er her fordi dette er eksotisk og gøy. Samtidig preger de mange nysgjerrige seremonien ganske så mye. De fotograferer som besatte. Poserer foran den ene hellige fallosen etter den andre. Står i kø for å ri de store trepenisene. Stiller opp om noen av de lokale fallosbærerne trenger avlastning i prosesjonen.
Turister som strømmer til religiøse steder og begivenheter finner man i alle deler av verden. Men turismen arter seg svært så forskjellig. Den vanligste typen er den severdighetssøkende turisten som prøver å se det som er av mer kjente ting på stedene hen besøker. Og religiøse steder er som regel blant hva man er forventet å besøke de fleste steder. Det er gamle templer, prominente kirker og andre hellige steder. Domkirkene i byene er gjerne et must. Dette har for eksempel gjort Oslo Domkirke til et av Norges mest besøkte severdigheter, selv om verken historie eller arkitektur tilsier at det skulle være noen videre grunn til å besøke akkurat dette bygget. Men uansett, her stopper turistbussene. For millioner av mennesker er nettopp ferien tiden man opplever hellige steder.
For andre turister er den religiøse opplevelsen selve målet. Som med pilegrimsturister, mennesker som velger å bruke ferien på religiøse stevner eller de som velger å besøke det økende antallet religiøse fornøyelsesparker. Når religiøse steder blir reisens mål, blir turistene også gjenstand for helt andre forventninger. Det blir fullstendig feil å si at man drar på pilegrimstur til Mekka fordi Saudi-Arabia er slikt et spennende ferieland. Eller at man har tenkt å vandre pilegrimsleden til Santiago de Compostela for å gå ned i vekt. Det er nok heller ikke et uttalt mål for de fleste som drar på Bibel-camp på Sørlandet, å få sole seg mest mulig.
Hinsides det meste
Det er eksisterer knapt noen forventninger om hvordan man skal være om man besøker den japanske jernfallosfestivalen. Her passer det meste inn. Fnisende turister. Hysteriske studenter. Menn og kvinner i tradisjonelle japanske antrekk. Transpersoner med kosedyr i håret og Mikke Mus-hansker. Gamle damer som fallbyr penissukkertøy. Barn som knasker i seg godsaker i de mest politisk ukorrekte utformingene. Tradisjonelle hierarkier på kjønn og seksualitet som ellers preger så mye av Japans samfunn, er vanskelig å få øye på her. Her er det kvinner og transpersoner som gjør mest ut av seg, mens menn er mer diskret i omgangen med de overdimensjonerte fallosene.
Men når man kan bli forledet til å tro at det handler om det totale sirkus, ser man shintoprestene og -prestinnene gå stille mellom mengden. De lar seg ikke affisere av det sprudlende kaoset. De går frem til hver av de store fallosene og velsigner dem med den absolutte verdighet. Fallosbærerne bøyer andektig hodene mens dette pågår. Etterpå vil presteskapet følge med i prosesjonen. Sammen med alle de festglade menneskene. Alle turistene. Alle som fotografer vilt i øst og vest. Så på denne måten er vi likevel alle del av den religiøse begivenheten. Alle hører med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar