La, la, la. Melodi Grand Prix og den nasjonale identiteten

Utdrag fra Syn og segn nr. 2, 2010, der hele artikkelen kan leses.

«La, la, la,», song Joan Manuel Serrat i 1968 og skapte nesten nasjonal krise i det fascistiske Spania. Bosniske Fazla song «Shala lalala» i 1993 og gjorde leiinga i Den europeiske kringkastingsunionen (EBU) alvorleg bekymra. Samanhengen mellom musikk og nasjonal identitet er sjeldan meir synleg og skapar sjeldan større bølgjer enn i Melodi Grand Prix.

I 2007 vann den svenske låtskrivaren Thomas G:son den norske grandprixfinalen med songen Ven a bailar conmigo, framført på engelsk og spansk av B-kjendisen Guri Schanke. Dette var altså årets norske forsøk på å presentere nasjonen for eit europeisk fjernsynspublikum. I kva grad nokon utanfor Noreg fann noko norsk ved denne songen, er svært uvisst. Låten fanga heller aldri det norske folket, anna enn med ei kort gjesting på Norsktoppen og på ymse homodiskotek.

Når det gjeld eit norsk etnisk særpreg, forstått som tradisjonell norsk folkekultur, er dette sjølvsagt totalt fråverande i Thomas G:son sin grandprixlåt. Men nasjonal identitet er ikkje alltid det same som etnisk særpreg. Ven a bailar conmigo er slett ikkje utan nasjonale referansar, tvert om. Referansane er likevel såpass indirekte at ein må ha ein viss kunnskap om norsk kultur for å sjå dei. Sjølve låten, med sin svenske opphavsmann, har eit sett av fellesskandinaviske referansar som nordmenn ikkje berre lett kan kjenne seg igjen i, men som vi lett kan trykke til brystet som heilt og fullt norske. Det ikkje heilt gjennomførte forsøket på spansk song og dans tar sjølvsagt alle norske sosiologar eller og tidlegare sydenturistar tilbake til Mallorca, Benidorm eller Gran Canaria. Songen er ein musikalsk repetisjon av det Gro Anita Schønn song om i Eviva España, da ho i byrjinga på syttitalet sit på hybelen sin og ser på regnet der ute medan ho tenkjer med lengt på ferien sin i Marbella: «Ned fra veggen tar jeg mine kastanjetter. Nå vil jeg danse flamenco, bare se. Det skal klapre i parketten flere netter fra mine hæler når jeg roper ut ¡Olé!» Guri Schanke sine entusiastiske hispanofile dansesteg på scenegolvet er sjølve verkeleggjeringa av denne ultimate spanske feriedraumen: Medan Schønn syng «Så hør min glade feriesang. Eviva España. Vi sang den hele natten lang», istemmer Schanke «Ven a bailar conmigo (Kom og dans med meg). Let’s dance the night away.»

Men det er ikkje berre sjølve songen Ven a bailar conmigo som spelar på akkurat desse nasjonale strengane. Den da 45 år gamle Guri Schanke var òg den perfekte artisten til å få fram dei rette syden-assosiasjonane. Med dansesteg som ville imponert i kvart eit førtiårslag og avkrefta rykte om truselaus framføring, var ho den arketypiske norske sydenfararen på venninnetur (eller med full og fråverande ektemann) som tar kontroll over dansegolvet på hotell Castell de Mar saman med ein eller annan spansk kelner. Meir norsk enn dette kan det vanskeleg bli. Vi har alle vore som henne – eller har ønskt å vere som henne. At låtskrivaren er svensk, berre høgnar sydenstemninga ytterlegare. For vi er aldri så fellesskandinaviske som når vi er i Syden.

Men ein eller annan stad glapp det, og Ven a bailar conmigo blei aldri låten som samlar nordmenn, verken i full eller edru tilstand. Tre år etter at Guri Schanke ikkje klarte å syngje seg vidare frå den internasjonale semifinalen, må ein nok leite ei stund for å finne nokon som hugsar refrenget. Kan hende det heile berre blei for utleverande. Dei spanske rytmane, slik berre ein skandinav kan framføre dei, klarte heller aldri å kome ut av skyggen til Gro Anita Schønns meir opphavlege musikalske feriedraum.

De som vil bestemme over deg

Min påpeking i Aftenposten 29. april om at Norge, som Europarådet sier, trenger lovvern mot kjønnsidentitet og -uttrykkdiskriminering, førte til både Carl I. Hagens kronikk og et ras av krav om hvordan alle transpersoner skulle oppføre seg i samfunnet og overfor sine nærmeste. Det ble snakket om normalitet, om viktige grunnleggende prinsipper, om hvordan folk tar anstøt av at man er på den ene eller andre måten.

Du finner dem over alt. De som vil fortelle deg at din måte å leve livet ditt på er mindre verd enn deres.

Se hele saken i Aftenposten 28. mai 2010.

Skapsprengeren Hagen

Av Dag Øistein Endsjø
Leder av Menneskerettsalliansen

Carl I. Hagen viste seg fra en ny side da han oppfordret alle transpersoner å komme ut av skapet. Vi har sjelden sett et mer direkte angrep på strategien til så mange konservative kristne. Mens Espen Ottosen & Co ønsker at homofile og andre skal lyve seg inn i tradisjonelle heteroekteskap, ønsker Hagen absolutt åpenhet.
Hagens offentlige angrep på tidligere svigersønn er uheldig. Det større målet hans er derimot viktig. Hagen argumenterer at å være transperson «er fullt akseptabelt og intet grunnlag for fordømmelse og diskriminering». Han ønsker åpenhet, toleranse og inkludering, samt «å hindre slengbemerkninger eller mobbing» rettet mot familie til transpersoner.
Hagen legger alt ansvar for åpenheten på transpersonene selv. Dette er dessverre litt for enkelt i dagens samfunn der det fremdeles er store fordommer, slik Hagen også viser til. Desto viktigere blir det dermed at samfunnet best mulig legger til rette for en slik åpenhet.
Som Hagen sier, blir man gjerne klar over sin transpersonsidentitet allerede som barn. Dermed må man begynne å skape aksept og toleranse tidlig i oppveksten. Slik er Hagens innlegg en sterk støtte til regjeringens mål om å opplyse allerede i barnehagen om hvordan noen uttrykker sitt kjønn annerledes eller blir forelsket i noen av samme kjønn.
Hagen sa i NRKs Her og nå at å inkludere kjønnsidentitet og -uttrykk i lovens diskrimineringsvern er «heller ikke jeg fremmed for.» Han «vil ikke ha noen diskriminering eller noen fordommer på dette området.» Vi får håpe at likestillingsminister Audun Lysbakken og alle politiske partier følger opp.

Denne saken sto opprinnelig i Aftenposten 22. mai 2010 som svar på Hagens angrep på meg i Aftenposten 19.5.2010

Trappene i våre liv

Et av de aller sterkeste bildene på menneskerettighetskampen jeg kjenner til, er et fotografi som viser rullestolbrukere som krabber oppover de monumentale marmortrappene på den amerikanske kongressbygningen. De kryper, drar seg oppover, trekker seg selv frem med armene trinn for trinn. Trappen er lang, trinnene mange, og kongressen synes uendelig langt borte. Saken ble opprinnelig publisert på Stigmavakten, 6.5.2010.

Den spesifikke settingen er en aksjon i 1990 arrangert av menneskerettighetsorganisasjonen ADAPT for å synliggjøre diskrimineringen av funksjonshemmede i samfunnet. Capitol Step Crawl som aksjonen het, er selvfølgelig en iscenesettelse. Man ser ikke vanligvis rullestolbrukere krabbende opp og ned trappene. Man ser ofte ikke rullestolbrukere i det hele tatt. De har lært at trappene er der for å holde dem unna.

Men det må da finnes en bakvei, kan man jo innvende. En bakvei spesiallaget for rullestolbrukere. Hvorfor ikke bare bruke den? Man kommer jo inn uansett.

Ja, hvorfor ikke? Og hvorfor ikke la svarte fremdeles sitte bakerst i bussen? Man kommer jo frem uansett. Hvorfor ikke la arbeidsgivere få lov ikke å ansette gravide kvinner? De kan vel søke en annen jobb etter fødselen en gang. Hvorfor ikke frata homofile par sine nyervervede juridiske rettigheter? De kan jo leve sammen litt diskret uansett. Ja, hvorfor ikke?

Trappene som hindrer rullestolbrukere fra å gå rett inn hovedinngangen i kongressen er så tydelige både i sin symbolisme og sin direktehet. Men det er de krabbende menneskene som virkelig får frem hva disse trappene betyr. Gjennom å gå rett løs på utfordringene skapt av fordommer, får de klatrende rullestolbrukerne frem hvor umyndiggjørende, degraderende og diskriminerende slike fordommer er.

Bildet fra kongressbygningen er så mektig, fordi den viser så godt utfordringene ved noe som for så mange ikke fremstår som noe problem. For ikkerullestolbrukere er ikke disse trappene noen hindring. Akkurat som heteronormativitet ikke problematiserer heterofiles liv. Akkurat som hvite ikke blir hindret av politiet som igjen og igjen stopper og sjekker identiteten på svart ungdom i Oslos gater. Akkurat som ikke-funksjonhemmede bare kan bli sittende i baren, når noen blir nektet adgang fordi vedkommende ser funksjonshemmet ut.

Spørsmålet er når vi først er klar over problemet, og likevel ikke gjør noe med det. Alle vet at med enkle grep kan man kreve at alle nybygg blir fullstendig tilgjengelig for alle. Hvorfor bygges det likevel utilgjengelig? Hvorfor fortsetter man å behandle folk annerledes på grunn av utseende? Hvorfor fortsetter man å tro at alle er heterofile til det motsatte er bevist? Problemet er at vi så lett ikke ser den urett som ikke rammer oss selv.

Men vi har alle trapper i våre liv. Vi blir alle møtt med unødvendige og ødeleggende fordommer som på forskjellig vis materialiserer seg, fordommer som andre ikke ser, ikke er klar over.

Utfordringen er å bli like gode til å gjenkjenne trappene i andres liv, som i sitt eget liv. Utfordringen er å ønske like mye å fjerne trappene fra andres liv, som fra sitt eget. Utfordringen er å skape likestilling for alle. Absolutt alle.

Må jentene forbli på Toten?

Skal transpersoner og personer med transseksualisme bli likestilt i norsk lov, eller skal de bare få være seg selv fullt ut i evig indre eksil? Les saken i Aftenposten 29. april 2010. «Skal de forbli på Toten?».

Grand Prix, glam, glitter og homser

Homsene stiller på første benk når den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen avvikles på Fornebu. –Det beste homoparty i Europa, sier professor og tidligere Grand Prix-deltaker Dag Øistein Endsjø. Intervju i Aftenposten 25. april 2010.

Bildet fra da jeg var med SubDiva og fremførte Ui-ui-uimotståelig i Melodi Grand Prix i 1994. Skal se om jeg får et med litt bedre kvalitet.

Frelsen foran alt

Med tanke på det grunnleggende katolske synet på sex, fremstår de mange avsløringene av seksuelt misbruk innenfor Kirken desto mer underlige. All sex som ikke skjer uten prevensjon og innenfor det heterofile ekteskapet er, ifølge Den katolske kirke, «ikke menneskelig». Dette fastslo bl.a. pave Benedikt 16 i 2003, da som kardinal Joseph Ratzinger og leder av Kongregasjonen av troslære – det tidligere inkvisisjonskontoret.

All sex før eller utenfor heteroekteskapet, all sex med prevensjon og selvfølgelig all homosex, er dermed å forstå som umenneskelig. Null sex er aller best. Katolske prester (med noen få unntak), munker og nonner skal derfor være ugifte og dermed også absolutt seksuelt avholdne. All sex som disse ugifte geistlige har, er fullstendig forkastelig fra et katolsk synspunkt – alt seksuelt misbruk enda mer forkastelig.

Mønsteret i de offisielle katolske reaksjonene som vi ser i land etter land fremstår dermed desto mer underlig. Prestene og munkene som mistenkes for seksuelle overgrep har nesten aldri blitt fratatt jobben eller utvist fra kirken. Tvert imot. Igjen og igjen ser vi at Kirkens ledelse har gjort hva de kan for å holde lokk på sakene. Politi og domsmyndigheter holdes systematisk utenfor. Mistenkte geistlige er i stedet blitt flyttet fra sted til sted ettersom de har begått stadig nye overgrep. Dette handlingsmønsteret har vært avslørt i stadig nye skandaler, mens bispedømmer har måttet betale milliarder i erstatning til ofrene.

Krav om taushet
Konkrete saker både i USA og Tyskland synes å vise at paven selv støttet de samme prosedyrene da han var kardinal. Men dette er ikke overraskende. I 1962 utstedte Vatikanet et offisielt, men høyst konfidensielt skriv til alle katolske biskoper. Dokumentet behandlet blant annet geistliges misbruk av «ungdom av begge kjønn». Det viktigste, fastslo Kirken, er at alle slike saker «følges opp på mest mulig hemmelig måte.» Ikke minst måtte ofrene sverge på «absolutt taushet». Om offeret f.eks. gikk til politi, risikerte hun eller han automatisk utstøtelse fra Kirken. Dermed satte vedkommende hele sin frelse i fare.
Overgriperne risikerte derimot ikke ekskommunikasjon. Tvert imot skulle geistlige som tilstår seksuelt misbruk overfor Kirken tilgis. For ordens skyld fulgte et eget formular for syndsforlatelse med i det utsendte skrivet.

Så sent som i 2001 skrev dagens pave, da som kardinal Ratzinger, brev til biskoper over hele verden der han slo fast at reglene fra 1962 fremdeles gjaldt.

Ingen ond vilje
Verken Paven eller resten av den katolske ledelsen har noensinne gått god for seksuelle overgrep. Men hvorfor har da ikke Kirkens ledelse gjort hva de har kunnet for å stoppe dem? Hvorfor har de ikke bedt politi og offentlige myndigheter om hjelp, når deres egne forsøk så åpenbart har vært utilstrekkelige?

Det ligger ingen ond vilje bak Kirkens systematiske taushetsmanøvrer. Tvert imot kan man identifisere et overordnet mål om å frelse menneskeheten – et ønske om å redde deg og meg fra fortapelsen.

Tradisjonelt har Den katolske kirke, som så mange andre trossamfunn, ment at frelse bare var mulig gjennom deres spesifikke institusjon. Kirken ser seg fremdeles som Guds viktigste redskap til å frelse menneskeheten.

Det blir dermed uendelig mye viktigere å forsvare Kirkens omdømme enn å lindre lidelsene til noen titusener misbrukte sognebarn. En offentlig bevissthet om at Kirkens menn begår slike forbrytelser, blir slik adskillig verre enn forbrytelsene i seg selv. For om Kirkens navn skades, er det ikke bare en ærverdig institusjon som rammes. Frelsen til millioner av mennesker står på spill. Hvis Kirkens moralske autoritet forvitrer, kan massene vende seg bort fra Guds fremste representant på jorden.

Selvfølgelig er dette absolutt tragisk for de som utsettes for overgrep, men deres evige frelse trues likevel ikke av det de utsettes for. Vel, så lenge de ikke går ut offentlig med det.

Konklusjonen man kan trekke av Kirkens handlinger, blir dermed at menneskehetens frelse kommer foran alt.

Saken sto opprinnelig i Dagbladet 8. april 2010

Porno, menneskerettigheter og den amerikanske drømmen - Minner fra en minnestund

Man kan lære så mangt av å møte opp i den formelle minnestunden for grunnleggeren av et av USAs største homopornostudioer. Ikke minst at den amerikanske kampen for fulle menneskerettigheter for landets skeive grupperinger har tatt en merkbar annen og mer inkluderende vei enn hva den har gjort i Europa.

Musikkanlegget er på fullt volum i San Franciscos fasjonable Fairmount Hotel. «Celebrate good times! Come on!» oppfordrer diskotonene. Rundt oss står mengder med pene og tilsynelatende svært vellykkede mennesker og småprater lystig. Stemningen er til de grader oppløftet at det ikke er like lett å huske at vi er til stede ved den formelle minnestunden for Chuck Holmes, grunnlegger av Falcon Studios.

Forskjellige venner går opp på podiet og forklarer at dette er slik Holmes selv ønsker å bli minnet. Mer musikk, Enya denne gangen, og en rekke lysbilder fra Holmes’ liv. Oppfordringen om å glede seg over livet som har vært, minner meg om hva en døende kvinne en gang i min barndom sa på Huset på prærien: «Tenk på meg med glede, eller glem meg fullstendig». Men ellers er det lite som i utgangspunktet minner om Huset på prærien. For de som ikke vet det, representerer Falcon Studios en ganske annen type produksjon enn den familien Ingalls på prærien en gang stod for: Falcon er blant Californias største produsenter av homopornofilmer, en storaktør innen en milliardindustri. Holmes hadde dessuten selv en fortid som tidligere pornostjerne.

Ikke overraskende er det et stort antall slående kjekke unge og ikke-fullt-så-unge menn blant de oppmøtte. Dette er stjernene, samt de som ønsker å bli det, i Holmes’ pornografiske univers. Min ledsager og jeg prøver så godt vi kan å gjenkjenne så mange vi kan, men gjør dessverre ikke noen særlig god jobb. Også produksjonssiden innenfor pornoindustrien synes å være godt representert. Jeg kjenner igjen den glamorøse regissøren Chi Chi LaRue, for en sjelden gang ikke i drag.
Men det er ikke pornoindustriens stjerner og magnater som går opp og snakker om Chuck Holmes. Etter at hans livsledsager Terry Bean har fortalt kort om sitt liv med Holmes og om hans sans for menn både i og uten uniform, er det Elizabeth Birch som går opp på podiet. Birch er leder for Human Rights Campaign (HRC), USAs viktigste lobbygruppe for homofile, lesbiske, bifile og transkjønnedes rettigheter, og hun selv har stadig vært å se ved president Clintons side. Birch forteller om sin mange møter med Holmes, om hans altovervinnende sjarm og om sin egen fascinasjon over Holmes’ cinemagrafiske arbeid.

Det er likevel ikke i hans egenskap som pornoprodusent Holmes først og fremst blir hyllet av HRC-leder Elizabeth Birch: Det er hans rolle som menneskerettighetsaktivist, som lobbyist, som sentralt styremedlem i HRC. Men Birch ser ingen motsetning mellom disse to forskjellige sidene ved Holmes’ virke.

Birch er ikke den eneste sentrale personen som er til stede for å minnes Holmes. Både Tom Ammiano, Carol Migden og Mark Leno, San Franciscos tre fremste homofile politikere er til stede. Dette er alle figurer som også er store utenfor det skeive univers. Tom Ammiano er den mest sannsynlige kandidaten til å overta ordførervervet i San Francisco, Carol Migden er byens representant i den kaliforniske kongressen, mens Mark Leno spilte en svært sentral rolle i kampen mot den diskriminerende loven som eksplisitt bare godkjenner heteroseksuelle ekteskap i California.

Denne sammenstillingen av homopornografi, skeiv politikk og menneskerettighetsarbeid er selvfølgelig hva enhver intolerant eller kristenfascistisk amerikaner ønsker å se som typisk for hele den skeive bevegelsen. For mange av disse er homofili egentlig bare snakk om grenseløs promiskuitet og obskønitet. Hvorfor ønsker så disse sentrale homofile politikerne og menneskerettighetsarbeiderne å dyrke kontakt med en person som til de grader kan tas til inntekt for nettopp disse verdiene? Hva annet er egentlig homopornografien enn erotiske fantasier om uendelig promiskuitet og obskønitet?

De reaksjonære motstanderne av menneskerettigheter for skeive personer har likevel rett i at nærværet av de sentrale politikerne ved Chuck Holmes’ begravelse må forstås som en viktig politisk handling i seg selv. Uansett hvor sentral Holmes’ arbeid innenfor HRC var, kommer man ikke utenom det faktum at det var leder av Falcon Studios han primært var – det var som leder av Falcon Studios at han i utgangspunktet også ble tilknyttet HRC. Uansett hvor annerledes Holmes’ arbeid for HRC var fra hans vanlige jobb, var hans blotte deltagelse der synonymt med HRCs indirekte anerkjennelse av hans arbeid innen homopornoindustrien. Også Birch, Ammiano, Migden og Lenos tilstedeværelse i Holmes’ minnestund må sees som en direkte politisk støtte til hans virksomhet.

Denne politiske støtten går lenger enn å se på homopornografi som ikke i konflikt med det mer alminnelige krav om fulle menneskerettigheter for homofile, lesbiske, bifile og transkjønnede. Det er en anerkjennelse av at retten til å drive med pornografi er like så selvfølgelig som enhver annen lovlig virksomhet. Det er et ønske om å inkludere alle undergrupper av USAs skeive befolkning i en visjon om et nytt og mer tolerant Amerika. Det er en anerkjennelse av et sentralt fenomen innenfor USAs skeive kultur, et ønske om ikke å forsøke og forme gruppen av skeive individer over til noe den ikke er, men kjempe for deres rettigheter til å leve sine liv slik de selv ønsker det.

Så når det kommer til stykket er Holmes’ minnestund likevel ikke så langt unna de beste episodene av Huset på prærien jeg en gang så i min barndom. Under den noe ganger overlessede sentimentaliteten lå det alltid et budskap om å akseptere menneskene for alt de er, og la hver og en følge sine egne veier.

Ayse Kenmore, en annen menneskerettighetsforkjemper og sentral figur innen det frivillige amerikanske støtteapparatet for AIDS-syke, kommer opp til podiet nedlesset i smykker, en gest som i seg selv refererer til Holmes’ ånd: «På spørsmålet om hvilke smykker jeg skulle bruke, var Chucks svar alltid ‹Mer, mer!›, så i dag kunne jeg ikke annet enn å ta på meg det meste av det jeg hadde» forteller hun lattermildt mellom tårene. Men det er ikke smykker Kenmore egentlig er kommet hit for å snakke om. Det er om den amerikanske drømmen. For Holmes var drømmen å kunne arbeide seg til topps i den amerikanske homopornoindustrien. I det han klatret oppover viste Chuck Holmes således at det var fullt mulig også for en skeiv ungdom å nå den amerikanske drømmen og samtidig være tro mot sine egne utradisjonelle verdier

Denne saken skrev jeg opprinnelig i Løvetann nr. 3 2001.

De nye gudebarna

Ungdommer over hele kloden møter akkurat nå en verden helt uten den kristne Gud. Kronikk om den nye filmserien om Poseidon-sønnen Percy Jackson. Se «De nye gudebarna» i Aftenposten 21. februar 2010.

Derfor ble vi kristne

Jesu oppstandelse var helt etter gresk mønster, det var ingenting nytt. Flere greske skikkelser gjenoppsto fra døden for deretter å bli fysisk udødeliggjort. Man kan for eksempel nevne Asklepios, Akilles, Herakles og kanskje også keiser Hadrians greske elsker Antinoos. Enda flere ble udødelige uten å dø i første omgang.

Men den kristne oppstandelsen kom med en ekstrabonus. Muligheten til å gjenoppstå gjaldt nå alle. En gresk ønskedrøm var i ferd med å gå i oppfyllelse.

Intervju om boken Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity i Dagbladet 17. februar 2010. Mer informasjon om selve boken finnes her.

Mannlig heteroseksualitet er blitt tabu

Sex og religion-boken har ført til et par litt uventede intervjuer. Her er ett av dem. ;-)

Mannlig heteroseksualitet er blitt tabu. TV2.no 6. februar 2010.

Hvordan bli jomfru

Intervju i Dagbladet 2. februar 2010 med blant annet undertegnede om bibeloversettelser og Jomfru Marias jomfrudom

«Vil fjerne ‹jomfru› fra Maria»

Det evige kjøttet

Intervju i På høyden om den nye boken min Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity, om greske forestillinger om fysisk udødelighet og oppstandelse.

Det evige kjøttet. På høyden 27. januar 2010.

Fritt ord og moralpoliti

I Dagbladet 23. januar 2010

Vi har de siste dagene bevitnet hvordan et selvoppnevnt moralpoliti forsøker å styre Oslo-bydelen Grønland. Enkelte konservative muslimer irettesetter andre for å kle seg for lite kyskt, for å spise eller drikke under ramadan, for feil humor, for feil seksualitet og for en rekke andre forhold.
Selvfølgelig er dette ubehagelig for de som utsettes for dette. Men man kan også se det på en annen måte. Det skal mot til for å gå opp til totalt ukjente mennesker og kjefte på dem fordi de ikke er som deg.
I denne sammenhengen kan man huske Fritt Ords hylling av hele Norges tante Sofie, Nina Karin Monsen, for sitt virke som selvoppnevnt moralpoliti mot alle som ikke er akkurat som henne. Begrunnelsen for å gi Monsen prisen på grunn av hennes «gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt», for hvordan «hun berører spørsmål av moralsk karakter» og for hun er «et eksempel på at det kan medføre omkostninger ved å delta med selvstendige meninger i en offentlighet som er preget av selvsensur og berøringsangst i forhold til brennbare temaer», passer selvfølgelig minst like godt på det nye muslimske moralpolitiet. Men moralpolitiet på Grønland går likevel Monsen en høy gang. Mens Monsen hiver ut sitt hat og forakt fra trygg avstand mot minoritetsgrupper eller mer kjente mennesker hun selv ikke møter, tør det grønlandske moralpoliti å gå rett opp til den enkelte person og irettesette dem.
Fatima Tetouani, Bobby Burner, Amal Aden, Zahid Ali, Abid Raja, Afshan Rafiq, Michael Hartmann og «Hassan Ahmed» som alle har bevitnet hvordan det grønlandske moralpolitiet fungerer, kan sikkert komme opp med et par spesielt representative navn. Få dem frem. Så kan Fritt Ord gi dem sin vel fortjente ærespris for deres modige bruk av det frie ord.

Den hellige, skeive familie

Den hellige familie, med Maria som ugift mor og Josef i en stedfortredende farsrolle, representerer et skeivt og alternativt familieideal. Budskapet deres er den absolutte kjærlighet. 

Denne saken ble først publisert i Aftenposten 17. desember 2006.

En konservativ studentgruppe ved et universitet i Texas har laget sin egen alternative julekrybbe, der Maria og Josef, Mary og Joseph, er byttet ut med Gary og Joseph. Jesusbarnet er fraværende. Poenget er å vise de negative konsekvensene av at den heterofile kjernefamilie mister sin absolutte forrang i samfunnet.

Når de konservative amerikanske studentene ønsker å fremme heterofile familieverdier, er likevel den hellige familie et dårlig utgangspunkt. Den hellige familie er nemlig alt annet enn en alminnelig heterofil kjernefamilie. Her har vi den ugifte alenemor sammen med sin forlovede, som slett ikke er barnets far. Barnet er ikke bare unnfanget utenfor ekteskapet, men også på ikke naturlig vis. I forhold til det heterofile kjernefamilieidealet fremstår den hellige familie som svært alternativ, om ikke direkte skeiv eller queer. Parallellene i dagens samfunn til Maria, Josef og Jesusbarnet er vel — heller enn i tradisjonelle heterofamilier - å finne blant dagens nye familieformer, med stebarn, dine barn og mine barn, med lesbe- og homsepar som får barn uten sex.

At noe er skeivt eller queer betyr at noe avviker fra den gjeldende normen i forhold til kjønn og familieliv - uansett hva den gjeldende normen måtte være. I dagens samfunn er det den typiske kjernefamilien som representerer den grunnleggende normen. Selv om den ikke lenger fremstår som den eneste egentlige familiemodell, er kjernefamilien stadig hva alle andre samlivsformer defineres i forhold til. Igjen og igjen blir kjernefamilien dratt frem som selve grunnmønsteret. Alle andre måter å organisere familie- eller samlivsformer på, blir følgelig skeive i forhold til dette.

"Dit du går, vil jeg gå, og der du bor, vil jeg bo. Der du dør vil jeg dø, og der vil jeg begraves". Dette er et bibelsitat som gjerne brukes i bryllup. Men denne uforbeholdne kjærlighetserklæringen er slett ikke del av noen opprinnelig ekteskapserklæring. Dette er Ruths ord til Naomi, sin tidligere svigermor. Det er lite i teksten som tyder på at det er et fysisk forhold mellom de to kvinnene, men at dette er ekte kjærlighet er umulig å motsi. Josef, Maria og Jesusbarnet er nemlig ikke den eneste skeive konstellasjonen vi finner i Bibelen. Igjen og igjen ser vi sterke kjærlighetsforhold helt uavhengig av dagens heterofile kjernefamilieideal. Kongssønnen Jonatan gir unggutten David både våpnene og klærne sine som tegn på sin kjærlighet, "fordi han elsket ham som sitt eget liv". Sjelene til de to mennene er "knyttet sammen" og de kysser gjerne. Når Jonatan er drept, utbryter David, "Din kjærlighet var mer verd for meg enn kvinners kjærlighet."En centurion, en høytstående romersk offiser, oppsøker i ens ærend Jesus i Kapernaum fordi hans "gutt" - slett ikke hans sønn - er syk. Hva slags forhold som egentlig er mellom offiseren og hans unggutt er ikke helt klart, men offiseren demonstrerer likevel klart sin kjærlighet for "gutten" sin når han kommer til Jesus. Jesus selv viser at familie kan være så mangt. Han kaller like godt disiplene sine av begge kjønn for sin egentlige familie. "Se, her er min mor og mine brødre! Den som gjør Guds vilje, er min bror og søster og mor."

Det er ikke det at den typiske heterofile kjernefamilien ikke finnes i Bibelen, men det er vel å merke seg hvor ofte denne fremstår som sterkt dysfunksjonell. I selve urfamilien lurer først Eva sin mann og så dreper Kain lillebroren sin. Noen generasjoner senere er Abraham parat til å skjære strupen over på sønnen sin, som på et annet offerdyr. Abrahams nevø Lot tilbyr en rasende folkemengde å voldta hans to døtre. Mobben avslår tilbudet, mens Lot selv ligger med døtrene sine i fylla litt senere. Rebekka svindler sin førstefødte sønn for farsarven, mens krigshelten Jefta på sin side dreper sitt eneste barn som takkoffer, datteren som løper ham i møte når han kommer tilbake fra krigen.

Bibelens mange dysfunksjonelle heterofamilier kan likevel ikke forstås dithen at den heterofile kjernefamilien er i strid med Bibelen. Det finnes også forbilledlige heteropar, som Elisabeth og Sakarias og Prisca og Aquila. Man kan derfor ikke forstå Bibelens idealiserte skeive mellommenneskelige relasjoner som at det er meningen at man absolutt skal bryte de tradisjonelle familie- og samlivsbåndene mennesker imellom. Men hvordan skal vi forstå dette da?

"Størst av alt er kjærligheten", sier Paulus. Dette er ikke bare et utvetydig budskap, men kanskje så nær vi kommer det kristne kjernebudskapet. Og kjærlighet er også Bibelen full av. Det er kjærligheten som preger alle disse relasjonene som presenteres som forbilledlige. Det er Ruths kjærlighet til Naomi, Jonatans kjærlighet til David, den romerske offiserens kjærlighet til sin "gutt", Josefs kjærlighet til den ugifte mor og barnet som ikke er hans. Det er når kjærligheten ikke lenger er der, det går galt. Det er fraværet av kjærligheten vi primært ser i alle de dysfunksjonelle forholdene.Julebudskapet med Josef, Maria og Jesusbarnet blir slik ikke først og fremst et familiebudskap, men et kjærlighetsbudskap. Det er den ugifte morens kjærlighet til sitt barn, det er Josefs kjærlighet til disse to menneskene som skjebnen har satt i hans vei, det er hyrdenes kjærlighet til et ukjent barn. Først og fremst er det Guds absolutte kjærlighet til menneskene som han gir sin sønn, født utenfor ekteskap.

Ser vi Bibelens absolutte kjærlighetsbudskap i lyset av alle de skeive forholdene i samme bok, finner vi at det blir vanskelig å trekke frem noen spesiell familieforhold som forbilledlige. Med Ruth og Naomi, David og Jonatan, Jesus og disiplene og, ikke minst, den hellige skeive familien, viser Bibelen at det ikke er hvilken form våre mellommenneskelige relasjoner har som er viktigst. Det viktigste er hva vi fyller disse rammene med. Det viktigste er kjærligheten.

Mødrenes synder

Dagbladet 13. desember 2009 

 Den statsansatte presten Nils Beite nektet nettopp å døpe barnet til et lesbisk par. Fra et kristent synspunkt er dette alvorlig. Uten dåp er barnet i prinsippet uten mulighet til frelse. Tradisjonelt sett er dette ensbetydende med å dømme noen til helvete.

            Barnet er den uskyldige part som skal ta straffen for det presten mener er foreldrenes synder –i dette tilfellet, mødrenes synder. Men presten har sitt på det tørre.

Ikke det at det står så mye om lesbiske i Bibelen: I Det gamle testamente er det ikke noe forbud, Jesus sier ingenting, mens den generelt sexfiendtlige Paulus bare viser til hvordan Gud straffet de ugudelige ved at «kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige.»

            Presten kan derimot støtte seg på Guds ord i at barn skal straffes for foreldrenes angivelige seksuelle umoral: I 5. mosebok fordømmes barn som er resultatet av sex på tvers av etnisitet på det sterkeste: «Den som er født i blandet ekteskap, skal ikke ha adgang til Herrens menighet. Selv ikke etterkommerne i tiende ledd kan være med i menigheten.» Gud straffer ellers slike antirasistiske sexforbrytelser med pest og utdrivelse.

Beite viderefører også norske kirketradisjoner ved å nekte å døpe barn angivelig født i synd. I den dansk-norske kolonien Trankebar i India straffet kirken den ukristelige sexen mellom hvite menn og indiske kvinner, ved å nekte å døpe barna deres.

Underlig nok, døper Beite likevel barn av samboende og alenemødre, selv om disse foreldrene helt klart lever i synd ifølge bibelske kriterier. Han sier heller ikke noe om barn til tidligere fraskilte, selv om Jesus totalforbyr skilsmisse. Men kanskje andre statsansatte prester kan følge opp Guds ord her og straffe også disse barna for foreldrenes synder.

Første innlegg...

Vel, jeg skriver mange steder, og har gjort det lenge.

Dette stedet er altså ment å gi en viss oversikt over det jeg gjør.