Frelsen foran alt

Med tanke på det grunnleggende katolske synet på sex, fremstår de mange avsløringene av seksuelt misbruk innenfor Kirken desto mer underlige. All sex som ikke skjer uten prevensjon og innenfor det heterofile ekteskapet er, ifølge Den katolske kirke, «ikke menneskelig». Dette fastslo bl.a. pave Benedikt 16 i 2003, da som kardinal Joseph Ratzinger og leder av Kongregasjonen av troslære – det tidligere inkvisisjonskontoret.

All sex før eller utenfor heteroekteskapet, all sex med prevensjon og selvfølgelig all homosex, er dermed å forstå som umenneskelig. Null sex er aller best. Katolske prester (med noen få unntak), munker og nonner skal derfor være ugifte og dermed også absolutt seksuelt avholdne. All sex som disse ugifte geistlige har, er fullstendig forkastelig fra et katolsk synspunkt – alt seksuelt misbruk enda mer forkastelig.

Mønsteret i de offisielle katolske reaksjonene som vi ser i land etter land fremstår dermed desto mer underlig. Prestene og munkene som mistenkes for seksuelle overgrep har nesten aldri blitt fratatt jobben eller utvist fra kirken. Tvert imot. Igjen og igjen ser vi at Kirkens ledelse har gjort hva de kan for å holde lokk på sakene. Politi og domsmyndigheter holdes systematisk utenfor. Mistenkte geistlige er i stedet blitt flyttet fra sted til sted ettersom de har begått stadig nye overgrep. Dette handlingsmønsteret har vært avslørt i stadig nye skandaler, mens bispedømmer har måttet betale milliarder i erstatning til ofrene.

Krav om taushet
Konkrete saker både i USA og Tyskland synes å vise at paven selv støttet de samme prosedyrene da han var kardinal. Men dette er ikke overraskende. I 1962 utstedte Vatikanet et offisielt, men høyst konfidensielt skriv til alle katolske biskoper. Dokumentet behandlet blant annet geistliges misbruk av «ungdom av begge kjønn». Det viktigste, fastslo Kirken, er at alle slike saker «følges opp på mest mulig hemmelig måte.» Ikke minst måtte ofrene sverge på «absolutt taushet». Om offeret f.eks. gikk til politi, risikerte hun eller han automatisk utstøtelse fra Kirken. Dermed satte vedkommende hele sin frelse i fare.
Overgriperne risikerte derimot ikke ekskommunikasjon. Tvert imot skulle geistlige som tilstår seksuelt misbruk overfor Kirken tilgis. For ordens skyld fulgte et eget formular for syndsforlatelse med i det utsendte skrivet.

Så sent som i 2001 skrev dagens pave, da som kardinal Ratzinger, brev til biskoper over hele verden der han slo fast at reglene fra 1962 fremdeles gjaldt.

Ingen ond vilje
Verken Paven eller resten av den katolske ledelsen har noensinne gått god for seksuelle overgrep. Men hvorfor har da ikke Kirkens ledelse gjort hva de har kunnet for å stoppe dem? Hvorfor har de ikke bedt politi og offentlige myndigheter om hjelp, når deres egne forsøk så åpenbart har vært utilstrekkelige?

Det ligger ingen ond vilje bak Kirkens systematiske taushetsmanøvrer. Tvert imot kan man identifisere et overordnet mål om å frelse menneskeheten – et ønske om å redde deg og meg fra fortapelsen.

Tradisjonelt har Den katolske kirke, som så mange andre trossamfunn, ment at frelse bare var mulig gjennom deres spesifikke institusjon. Kirken ser seg fremdeles som Guds viktigste redskap til å frelse menneskeheten.

Det blir dermed uendelig mye viktigere å forsvare Kirkens omdømme enn å lindre lidelsene til noen titusener misbrukte sognebarn. En offentlig bevissthet om at Kirkens menn begår slike forbrytelser, blir slik adskillig verre enn forbrytelsene i seg selv. For om Kirkens navn skades, er det ikke bare en ærverdig institusjon som rammes. Frelsen til millioner av mennesker står på spill. Hvis Kirkens moralske autoritet forvitrer, kan massene vende seg bort fra Guds fremste representant på jorden.

Selvfølgelig er dette absolutt tragisk for de som utsettes for overgrep, men deres evige frelse trues likevel ikke av det de utsettes for. Vel, så lenge de ikke går ut offentlig med det.

Konklusjonen man kan trekke av Kirkens handlinger, blir dermed at menneskehetens frelse kommer foran alt.

Saken sto opprinnelig i Dagbladet 8. april 2010