Man kan lære så mangt av å møte opp i den formelle minnestunden for grunnleggeren av et av USAs største homopornostudioer. Ikke minst at den amerikanske kampen for fulle menneskerettigheter for landets skeive grupperinger har tatt en merkbar annen og mer inkluderende vei enn hva den har gjort i Europa.
Musikkanlegget er på fullt volum i San Franciscos fasjonable Fairmount Hotel. «Celebrate good times! Come on!» oppfordrer diskotonene. Rundt oss står mengder med pene og tilsynelatende svært vellykkede mennesker og småprater lystig. Stemningen er til de grader oppløftet at det ikke er like lett å huske at vi er til stede ved den formelle minnestunden for Chuck Holmes, grunnlegger av Falcon Studios.
Forskjellige venner går opp på podiet og forklarer at dette er slik Holmes selv ønsker å bli minnet. Mer musikk, Enya denne gangen, og en rekke lysbilder fra Holmes’ liv. Oppfordringen om å glede seg over livet som har vært, minner meg om hva en døende kvinne en gang i min barndom sa på Huset på prærien: «Tenk på meg med glede, eller glem meg fullstendig». Men ellers er det lite som i utgangspunktet minner om Huset på prærien. For de som ikke vet det, representerer Falcon Studios en ganske annen type produksjon enn den familien Ingalls på prærien en gang stod for: Falcon er blant Californias største produsenter av homopornofilmer, en storaktør innen en milliardindustri. Holmes hadde dessuten selv en fortid som tidligere pornostjerne.
Ikke overraskende er det et stort antall slående kjekke unge og ikke-fullt-så-unge menn blant de oppmøtte. Dette er stjernene, samt de som ønsker å bli det, i Holmes’ pornografiske univers. Min ledsager og jeg prøver så godt vi kan å gjenkjenne så mange vi kan, men gjør dessverre ikke noen særlig god jobb. Også produksjonssiden innenfor pornoindustrien synes å være godt representert. Jeg kjenner igjen den glamorøse regissøren Chi Chi LaRue, for en sjelden gang ikke i drag.
Men det er ikke pornoindustriens stjerner og magnater som går opp og snakker om Chuck Holmes. Etter at hans livsledsager Terry Bean har fortalt kort om sitt liv med Holmes og om hans sans for menn både i og uten uniform, er det Elizabeth Birch som går opp på podiet. Birch er leder for Human Rights Campaign (HRC), USAs viktigste lobbygruppe for homofile, lesbiske, bifile og transkjønnedes rettigheter, og hun selv har stadig vært å se ved president Clintons side. Birch forteller om sin mange møter med Holmes, om hans altovervinnende sjarm og om sin egen fascinasjon over Holmes’ cinemagrafiske arbeid.
Det er likevel ikke i hans egenskap som pornoprodusent Holmes først og fremst blir hyllet av HRC-leder Elizabeth Birch: Det er hans rolle som menneskerettighetsaktivist, som lobbyist, som sentralt styremedlem i HRC. Men Birch ser ingen motsetning mellom disse to forskjellige sidene ved Holmes’ virke.
Birch er ikke den eneste sentrale personen som er til stede for å minnes Holmes. Både Tom Ammiano, Carol Migden og Mark Leno, San Franciscos tre fremste homofile politikere er til stede. Dette er alle figurer som også er store utenfor det skeive univers. Tom Ammiano er den mest sannsynlige kandidaten til å overta ordførervervet i San Francisco, Carol Migden er byens representant i den kaliforniske kongressen, mens Mark Leno spilte en svært sentral rolle i kampen mot den diskriminerende loven som eksplisitt bare godkjenner heteroseksuelle ekteskap i California.
Denne sammenstillingen av homopornografi, skeiv politikk og menneskerettighetsarbeid er selvfølgelig hva enhver intolerant eller kristenfascistisk amerikaner ønsker å se som typisk for hele den skeive bevegelsen. For mange av disse er homofili egentlig bare snakk om grenseløs promiskuitet og obskønitet. Hvorfor ønsker så disse sentrale homofile politikerne og menneskerettighetsarbeiderne å dyrke kontakt med en person som til de grader kan tas til inntekt for nettopp disse verdiene? Hva annet er egentlig homopornografien enn erotiske fantasier om uendelig promiskuitet og obskønitet?
De reaksjonære motstanderne av menneskerettigheter for skeive personer har likevel rett i at nærværet av de sentrale politikerne ved Chuck Holmes’ begravelse må forstås som en viktig politisk handling i seg selv. Uansett hvor sentral Holmes’ arbeid innenfor HRC var, kommer man ikke utenom det faktum at det var leder av Falcon Studios han primært var – det var som leder av Falcon Studios at han i utgangspunktet også ble tilknyttet HRC. Uansett hvor annerledes Holmes’ arbeid for HRC var fra hans vanlige jobb, var hans blotte deltagelse der synonymt med HRCs indirekte anerkjennelse av hans arbeid innen homopornoindustrien. Også Birch, Ammiano, Migden og Lenos tilstedeværelse i Holmes’ minnestund må sees som en direkte politisk støtte til hans virksomhet.
Denne politiske støtten går lenger enn å se på homopornografi som ikke i konflikt med det mer alminnelige krav om fulle menneskerettigheter for homofile, lesbiske, bifile og transkjønnede. Det er en anerkjennelse av at retten til å drive med pornografi er like så selvfølgelig som enhver annen lovlig virksomhet. Det er et ønske om å inkludere alle undergrupper av USAs skeive befolkning i en visjon om et nytt og mer tolerant Amerika. Det er en anerkjennelse av et sentralt fenomen innenfor USAs skeive kultur, et ønske om ikke å forsøke og forme gruppen av skeive individer over til noe den ikke er, men kjempe for deres rettigheter til å leve sine liv slik de selv ønsker det.
Så når det kommer til stykket er Holmes’ minnestund likevel ikke så langt unna de beste episodene av Huset på prærien jeg en gang så i min barndom. Under den noe ganger overlessede sentimentaliteten lå det alltid et budskap om å akseptere menneskene for alt de er, og la hver og en følge sine egne veier.
Ayse Kenmore, en annen menneskerettighetsforkjemper og sentral figur innen det frivillige amerikanske støtteapparatet for AIDS-syke, kommer opp til podiet nedlesset i smykker, en gest som i seg selv refererer til Holmes’ ånd: «På spørsmålet om hvilke smykker jeg skulle bruke, var Chucks svar alltid ‹Mer, mer!›, så i dag kunne jeg ikke annet enn å ta på meg det meste av det jeg hadde» forteller hun lattermildt mellom tårene. Men det er ikke smykker Kenmore egentlig er kommet hit for å snakke om. Det er om den amerikanske drømmen. For Holmes var drømmen å kunne arbeide seg til topps i den amerikanske homopornoindustrien. I det han klatret oppover viste Chuck Holmes således at det var fullt mulig også for en skeiv ungdom å nå den amerikanske drømmen og samtidig være tro mot sine egne utradisjonelle verdier
Denne saken skrev jeg opprinnelig i Løvetann nr. 3 2001.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar