Stakkars Sverige. Politikere både i og utenfor i Sverige står i kø for å beklage at det svenske folk har stemt inn et innvandringsfiendtlig og til dels islamofobt parti i riksdagen. Store deler av valgkampen og dekningen av den, har vært preget av denne redselsfulle muligheten. Selv om Sverigedemokratene ikke er åpenlyst rasistiske, ligger frieriet til en uuttalt rasisme i befolkningen klart i grunnen for deres appell. Mange sentrale personer i partiet har også bakgrunn fra forskjellige klarere rasistiske organisasjoner.
Det er ikke bare i politikken Sverigedemokratene har fått gjennomslag for sitt frieri til rasismen. Også svensk kristendom har offisielt måtte åpne opp for dem. Partiet har siden 2001 vært valgt inn til Kyrkomötet, Svenska kyrkans høyeste organ, og har bare økt sin representasjon ved hvert valg siden.
Det er mange forskjellige typer fordommer der ute. Et av problemene med seieren til et parti som så åpenbart baserer seg på fordommene i samfunnet mot én del av befolkningen, er at det åpner opp for at andre politiske bevegelser vil spille på utbredte fordommer mot andre minoriteter.
Sverigedemokratenes gjennomslag handler derfor om mer enn bare rasisme. Når samfunnet først har åpnet opp for at fordommer skal kunne styre politikken overfor én befolkningsgruppe, har man ikke lenger noe argument for at ikke tilsvarende fordommer skal styre politikken overfor andre grupper.
Ingen vet hvordan dette vil ende. Om Sverigedemokratene med sitt rasistiske grunnfjell klarer å holde sin stilling til neste valg, kunne det for eksempel hende at det dukker opp homokritiske partier, partier som ikke er åpenlyst homofobe, men der en uuttalt homofobi i befolkningen ligger klart i grunnen for deres appell. Tenk hva dét ville gjort med politikken her i Norden.
Saken sto opprinnelig i Dagbladet 21. september 2010 under tittelen «Stakkars Sverige»
tirsdag 21. september 2010
søndag 12. september 2010
Siv Jensen vil oppheve Terje Schrøders ekteskap
Så innlegget mitt i Dagbladet 7.9. fikk litt følger. Etter at Siv Jensen først nektet å uttale seg til Radio Norge og Fremskrittspartiets sentralt prøvde å bortforklare det hele til TV2s journalist, sto hun altså frem til slutt og sa at hun ønsker å oppheve vennene sitt ekteskap, som hun altså var med på å feire. Så vet vi det.
Se TV2
Se TV2
tirsdag 7. september 2010
Den offentlige og private Siv
Siv Jensen var lørdag blant de mange glade gjestene som feiret det flotte bryllupet til dragartist Terje Schrøder og hans kjære, Paolo Tuci. For anledningen kledd i en pen rød kjole, uttalte en smilende Siv til Dagbladet at hun syntes Terje hadde en «ytterst vakker brudekjole».
Men hva gjør Siv Jensen i et bryllup som hun mener aldri burde ha funnet sted? Hvorfor er hun med og feirer et ekteskap som hun selv ønsker å oppheve formelt?
Som leder av Fremskrittspartiet stemte ikke bare Jensen mot innføringen av felles ekteskapslov i 2008, men brukte partipisken for å sørge for at alle andre av Frps stortingsrepresentanter gjorde det samme. Og hun har ikke ombestemt seg: I valgkampen i 2009 lovet hun at Frp skulle gå inn for å oppheve den nye ekteskapsloven.
Man kan lett bli forvirret av mindre. Men kanskje er det sånn at Siv Jensen skiller klart på det offentlige og det private.
Kanskje det bare var den private Siv som var gjest i Terje Schrøders bryllup. Kanskje det bare er den offentlige Siv som er mot bryllup og ekteskap for alle?
Men hadde den offentlige Siv fått det som hun ville, hadde ikke den private Siv kunne hygget seg i noe bryllup. Den private Siv hadde fått erfare at de politiske bestemmelser som den offentlige Siv gjør, hadde hatt svært personlige konsekvenser for hennes to gode venner.
Det politiske får ofte svært personlige konsekvenser. Uten loven Jensen stemte imot, ville Terje og Paolo aldri kunne stått der som et lykkelig brudepar. Om den offentlige Siv får det som hun vil og den nye ekteskapsloven igjen blir opphevet, vil også dette ekteskapet bli annullert.
Et relevant spørsmål blir dermed, den dagen Terje og Paolo får brevet i posten om at deres ekteskap ikke lenger eksisterer, vil den private Siv være der, også da, for å trøste dem i sorgen?
Saken sto opprinnelig i Dagbladet 7. september 2010
Men hva gjør Siv Jensen i et bryllup som hun mener aldri burde ha funnet sted? Hvorfor er hun med og feirer et ekteskap som hun selv ønsker å oppheve formelt?
Som leder av Fremskrittspartiet stemte ikke bare Jensen mot innføringen av felles ekteskapslov i 2008, men brukte partipisken for å sørge for at alle andre av Frps stortingsrepresentanter gjorde det samme. Og hun har ikke ombestemt seg: I valgkampen i 2009 lovet hun at Frp skulle gå inn for å oppheve den nye ekteskapsloven.Man kan lett bli forvirret av mindre. Men kanskje er det sånn at Siv Jensen skiller klart på det offentlige og det private.
Kanskje det bare var den private Siv som var gjest i Terje Schrøders bryllup. Kanskje det bare er den offentlige Siv som er mot bryllup og ekteskap for alle?
Men hadde den offentlige Siv fått det som hun ville, hadde ikke den private Siv kunne hygget seg i noe bryllup. Den private Siv hadde fått erfare at de politiske bestemmelser som den offentlige Siv gjør, hadde hatt svært personlige konsekvenser for hennes to gode venner.
Det politiske får ofte svært personlige konsekvenser. Uten loven Jensen stemte imot, ville Terje og Paolo aldri kunne stått der som et lykkelig brudepar. Om den offentlige Siv får det som hun vil og den nye ekteskapsloven igjen blir opphevet, vil også dette ekteskapet bli annullert.
Et relevant spørsmål blir dermed, den dagen Terje og Paolo får brevet i posten om at deres ekteskap ikke lenger eksisterer, vil den private Siv være der, også da, for å trøste dem i sorgen?
Saken sto opprinnelig i Dagbladet 7. september 2010
søndag 5. september 2010
Det enkle liv - eller hvorfor ikke bli islamist?
Sliter du i jobben? Går ikke forholdet ditt som du ønsker? Lengter du etter det enkle liv? Kanskje en fundamentalistisk muslimsk bevegelse er løsningen for deg.
I utgangspunktet en absurd tanke for de fleste. Men filme På vei av den bosniske regissøren Jasmila Žbanić, viser hvordan de mest ekstreme bevegelser kan tiltrekke de mest vanlige mennesker.
I På vei, av den bosniske regissøren Jasmila Žbanić, kan du se hvordan man kan oppnå det enkle liv ved hjelp av konservativ islam. Her møter vi det svært så sekulære muslimske samboerparet i trettiårene, Luna og Amar, som lever med artige venner, forskjellige jobbutfordringer, passe frustrerende slektninger, samt litt uklare fremtidsplaner. Etter at Amar mister jobben sin på flyplassen for å ha drukket i arbeidstiden, blir han involvert i den islamistiske wahhabibevegelsen som har enkle absolutte leveregler for alle deler av tilværelsen.
Lunas bestevenninne er filmens konvensjonelle stemme, idet hun umiddelbart (og tilsynelatende feilaktig) refererer til de bosniske wahhabistene som «terrorister» og sier de driver med «hjernevasking». Å stemple alle radikale muslimer som «terrorister», er selvfølgelig vanlig i den vestlige offentlighet. Minst like sedvanlig er det å anklage nye og fremmede religiøse bevegelser, slik den opprinnelig saudiarabiske wahhabibevegelsen er i Bosnia, for å hjernevaske sine tilhengere.
Som enhver annen film, sier På vei mye om sin egen spesifikke tid og sted. Bosnia 2010 er ikke mulig å forstå uten å se til krigen for femten år siden. Men det spesifikke skygger ikke over det allmenne. Det er ikke hevn, hat eller vold Amar møter hos islamistene, men trygghet, tilhørighet og enkle løsninger.
Slik viser På vei hvor lite eksotisk omfavnelsen av religiøs fundamentalisme kan være. Det kan ofte like mye forklares med jakten på det enkle liv, som med spesifikke religiøse, politiske eller sosiale omstendigheter.
Filmens fokus er likevel på Luna som ikke velger de enkle løsningene, men som må forholde seg til at hennes aller nærmeste velger slik en ny radikal retning i livet. Hva skjer med de rundt deg når du velger det enkle liv? Følger de med deg? Forsvinner de sammen med alt det andre?
Drømmen om det enkle liv er en mektig trend i dagens samfunn. Idealet er å forenkle en stadig mer kompleks tilværelse. Maten skal være enkel og nærprodusert. Interiøret skal reflektere simple living. Det er det enkle livet på landet, det enkle livet i storbyen. Man kan leie inn eksperter som fjerner alt «clutter», alt materielt overflødig som hindrer deg i å tenke fritt. I digitaliseringens tidsalder har enkelte lagt fra seg nesten alt; de bor på minimale hybler eller rett og slett på gaten, med tannbørste, en sekk designerklær og sine mange elektroniske filer trygt lagret.
Langt på vei er «det enkle liv» en moderne myte, veien mot den forståtte enkelthet kan være vel som komplisert som noe som helst annet livsprosjekt. Ikke minst erfarer vi dette i På vei. Men dette gjør ikke forestillingene mindre sterke i dagens samfunn.
For all sin sekulære fremtoning, har det enkle liv likevel dype religiøse røtter. Men den opprinnelige religiøse simplismen med sine munker, nonner, asketer og separate samfunn, innebærer ofte et absolutt brudd med den eksisterende hverdag, ikke bare en forenkling. Med sin forenkling av hverdagen, har derfor den moderne islamismen vel så mye til felles med andre sekulære enkelthetbevegelser, som med sine religiøse motstykker.
Men Luna følger ikke etter sin samboer inn i den religiøse enkelhet. Igjen og igjen nekter hun å bytte ut spontanitet, valgmuligheter og kaos, med enkle livsregler. Hun sier nei til et liv uten de mange unødvendige, overflødige, forkludrende elementene, alt det som kanskje er selve livet. Ikke ulikt hvordan John Lennon sang til sin sønn i Beautiful boy (Darling boy): «Livet er hva som skjer deg, mens du er opptatt med å legge andre planer.»
Men du verden så tiltrekkende ideen om det enkle liv er.
Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 27. august 2010.
I utgangspunktet en absurd tanke for de fleste. Men filme På vei av den bosniske regissøren Jasmila Žbanić, viser hvordan de mest ekstreme bevegelser kan tiltrekke de mest vanlige mennesker.
I På vei, av den bosniske regissøren Jasmila Žbanić, kan du se hvordan man kan oppnå det enkle liv ved hjelp av konservativ islam. Her møter vi det svært så sekulære muslimske samboerparet i trettiårene, Luna og Amar, som lever med artige venner, forskjellige jobbutfordringer, passe frustrerende slektninger, samt litt uklare fremtidsplaner. Etter at Amar mister jobben sin på flyplassen for å ha drukket i arbeidstiden, blir han involvert i den islamistiske wahhabibevegelsen som har enkle absolutte leveregler for alle deler av tilværelsen.Lunas bestevenninne er filmens konvensjonelle stemme, idet hun umiddelbart (og tilsynelatende feilaktig) refererer til de bosniske wahhabistene som «terrorister» og sier de driver med «hjernevasking». Å stemple alle radikale muslimer som «terrorister», er selvfølgelig vanlig i den vestlige offentlighet. Minst like sedvanlig er det å anklage nye og fremmede religiøse bevegelser, slik den opprinnelig saudiarabiske wahhabibevegelsen er i Bosnia, for å hjernevaske sine tilhengere.
Som enhver annen film, sier På vei mye om sin egen spesifikke tid og sted. Bosnia 2010 er ikke mulig å forstå uten å se til krigen for femten år siden. Men det spesifikke skygger ikke over det allmenne. Det er ikke hevn, hat eller vold Amar møter hos islamistene, men trygghet, tilhørighet og enkle løsninger.
Slik viser På vei hvor lite eksotisk omfavnelsen av religiøs fundamentalisme kan være. Det kan ofte like mye forklares med jakten på det enkle liv, som med spesifikke religiøse, politiske eller sosiale omstendigheter.
Filmens fokus er likevel på Luna som ikke velger de enkle løsningene, men som må forholde seg til at hennes aller nærmeste velger slik en ny radikal retning i livet. Hva skjer med de rundt deg når du velger det enkle liv? Følger de med deg? Forsvinner de sammen med alt det andre?
Drømmen om det enkle liv er en mektig trend i dagens samfunn. Idealet er å forenkle en stadig mer kompleks tilværelse. Maten skal være enkel og nærprodusert. Interiøret skal reflektere simple living. Det er det enkle livet på landet, det enkle livet i storbyen. Man kan leie inn eksperter som fjerner alt «clutter», alt materielt overflødig som hindrer deg i å tenke fritt. I digitaliseringens tidsalder har enkelte lagt fra seg nesten alt; de bor på minimale hybler eller rett og slett på gaten, med tannbørste, en sekk designerklær og sine mange elektroniske filer trygt lagret.
Langt på vei er «det enkle liv» en moderne myte, veien mot den forståtte enkelthet kan være vel som komplisert som noe som helst annet livsprosjekt. Ikke minst erfarer vi dette i På vei. Men dette gjør ikke forestillingene mindre sterke i dagens samfunn.
For all sin sekulære fremtoning, har det enkle liv likevel dype religiøse røtter. Men den opprinnelige religiøse simplismen med sine munker, nonner, asketer og separate samfunn, innebærer ofte et absolutt brudd med den eksisterende hverdag, ikke bare en forenkling. Med sin forenkling av hverdagen, har derfor den moderne islamismen vel så mye til felles med andre sekulære enkelthetbevegelser, som med sine religiøse motstykker.
Men Luna følger ikke etter sin samboer inn i den religiøse enkelhet. Igjen og igjen nekter hun å bytte ut spontanitet, valgmuligheter og kaos, med enkle livsregler. Hun sier nei til et liv uten de mange unødvendige, overflødige, forkludrende elementene, alt det som kanskje er selve livet. Ikke ulikt hvordan John Lennon sang til sin sønn i Beautiful boy (Darling boy): «Livet er hva som skjer deg, mens du er opptatt med å legge andre planer.»
Men du verden så tiltrekkende ideen om det enkle liv er.
Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 27. august 2010.
onsdag 25. august 2010
I begynnelsen var pasta
En ny og verdensomspennende religion har på et par år utviklet seg fra det som opprinnelig var en original kritikk av amerikansk undervisning av den kristne skapelsesberetningen i skolens naturfagtimer. Møt Det flygende spaghettimonsterets kirke.
Ved universiteter og colleger over hele Nord-Amerika kler studenter seg ut som sjørøvere og forkynner et budskap om guddommelighet og toleranse. I parader ifører menn og kvinner seg pasta, enorme kjøttboller og store øyer på stilk, som tegn på sin overbevisning. Fredsdemonstranter har på seg t-skjorter som forkynner at «Jeg tror» og bærer plakater som forlanger «Noodles, not nukes», «Nudler, ikke atomvåpen».
Alle disse menneskene representerer en av verdens nyeste religioner. De er alle blitt omvendt av Det flyvende spaghettimonsteret. De har blitt rørt av Hans nuddelaktige lemmer og har tatt til seg det nye budskap om at all dogmatisme og intoleranse er av det onde. Pastafarierne, som de også kaller seg, er kanskje den sterkest voksende religiøse bevegelsen i dag. Under to år etter den første åpenbaringen, regner allerede tusener av mennesker seg som troende.
En usannsynlig profet
Bobby Henderson, som nylig avsluttet sin bachelorgrad i fysikk ved Oregon State University, er den nye bevegelsens atypiske og halvveis ufrivillige grunnlegger. Som så mange religionsstiftere før ham, hadde Henderson aldri i tankene å starte en ny tro.
Startsskuddet var Hendersons respons til Kansas Skolestyre som hadde vedtatt at skolene i delstaten skulle undervise i den såkalte intelligent design-teorien, side om side med evolusjonisme. Intelligent design er en kristenfundamentalistisk teori basert på ideen om at et intelligent vesen står bak skapelsen av universet.
I stedet for å argumentere mot den grunnleggende mangel på vitenskapelighet i intelligent design, gikk han rett inn i den kristenfundamentalistiske måte å argumentere på. Som han skrev til Kansas Skolestyre, «Hvis intelligent design-teorien ikke er basert på tro, men er en annen vitenskapelig teori, som det hevdes, da må dere også tillate at vår teori blir undervist, siden den også er basert på vitenskap, ikke tro.»
Spaghettimonsteret skapte verden
«Vår teori» som Henderson refererte til, er teorien om at Det flyvende spaghettimonsteret skapte verden for fem tusen år siden, men på en slik måte at vi skal bli forledet til å tro at verden er uendelig mye eldre. Alle tegn på at det har vært en evolusjon, er plantet av Spaghettimonsteret. Hans hellige nuddelhet narrer vitenskapen blant annet ved å gjøre om på karbon 14-målingene. «Hva vår vitenskapsperson ikke innser er at hver gang han gjør en undersøkelse, er Det flyvende spaghettimonsteret der og endrer resultatene med Sine nuddelaktige lemmer.» Henderson la også ved en nå verdensberømt skisse om hvordan Spaghettimonsteret frembragte verden. I begynnelsen skapte Han et fjell, en skog og en dverg.
Det geniale med Hendersons indirekte angrep på de som ønsker å fremme kristen evolusjonisme i undervisningen, er at han i en håndvending skapte en teori som logisk sett er mer solid enn den til de tradisjonelle kreasjonistene. Å referere til en guddom som med overlegg har skapt en verden som fremstår som milliarder av år eldre enn det den egentlig er, er selvfølgelig mer logisk enn å referere til en guddom som egentlig forkynner sannhet, men som har gjort det praktisk talt umulig å bevise at verden ikke er uendelig gammel.
Ikke helt uventet fikk Bobby Henderson aldri noe svar fra Kansas Skolestyre, så han la brevet ut på nettet slik at det ikke skulle være fullstendig forgjeves. Det var her det tok av.
Gjennom internett fikk brevet snart massiv oppmerksomhet og Henderson ble oversvømmet av eposter fra hele verden. På grunn av responsen, satte så Henderson i juni 2005 opp nettsiden for Det flyvende spaghettimonsterets kirke, www.venganza.org. I desember 2005 fikk Henderson en halv million kroner i forskudd for å skrive Det flyvende spaghettimonsterets evangelium. Pengene han tjener, vil han bruke på å kjøpe et ekte sjørøverskip og seile jorden rundt og forkynne pastaens gode budskap.
Klassiske religiøse elementer
Gradvis har den flyvende spaghetti-kulten tatt opp i seg en rekke elementer man finner i mer tradisjonelle religioner. Henderson sier nå selv at Det flyvende spaghettimonsteret åpenbarte seg for ham første gang i en drøm. At guddommelige skikkelser kontakter oss gjennom drømmer, er typisk for svært mange religioner, også kristendommen.
Himmelen i Det flyvende spaghettimonsterets virkelighet kombinerer tradisjonelle ideer om evig salighet med hva salighet egentlig innebærer for unge studenter i dag. Himmelen består blant annet av en enorm ølvulkan og fabrikker som stadig frembringer nye strippere av begge kjønn, men de mannlige stippere «er usynlige for ikke-homo gutta».
Pastafarierne har også tatt til seg en rekke forskjellige symboler. Piratantrekk, av slaget man kan kjøpe på Nille i Halloween-tider, er den hellige klesdrakten. Dette begrunnes teologisk. Siden nedgangen i antallet sjørøvere korrolerer med økt global oppvarming, vil en økning av antallet medvirke til at klimaet stabiliserer seg igjen.
Ikke ulikt hvordan andre nyreligiøse bevegelser konstruerer historiske forbindelse til diverse tidligere bevegelser, slik som gnostikere, hekser og tempelriddere, holder Det flyvende spaghettimonsterets kirke de klassiske sjørøverne som sine teologiske forgjengere. I god nyreligiøs ånd, innebærer også denne forestillingen en sterkt revisjonistisk historieforståelse. Sjørøverne var nemlig slett ikke blodtørstige forbrytere, mener pastafarierne, men gode skikkelser som delte ut sukkertøy til barn. Piratenes dårlige rykte skyldes ene og alene antipastarianske krefter i historien.
Pasta-læren
Grunnprinsippet i Spaghettimonsterets lære er motstand mot alle former for dogmatisme og intoleranse. Sterke påbud hører dermed dårlig inn i en slik sammenheng, og Det flyvende spaghettimonsteret opererer følgelig med ingen Ti bud. I stedet har Spaghettimonsteret gitt oss åtte «jeg skulle egentlig ønske du ikke gjorde». Det første «jeg skulle egentlig ønske du ikke gjorde» speiler Bibelens «Du skal ikke ha andre guder enn meg». Men Spaghettimonsteret sier i stedet: «Jeg skulle egentlig ønske du ikke oppførte deg som en skinnhellig helliger-enn-deg dust når du beskriver Min nuddelaktige guddommelighet. Hvis noen mennesker ikke tror på meg, er det helt greit. Jeg er virkelig ikke så forfengelig.» Toleranse fremmes i anbefaling nummer to: «Jeg skulle egentlig ønske du ikke brukte min eksistens som grunn for å undertrykke, underlegge, straffe, lemleste, og/eller, du vet, være slem mot andre».
I typisk religionshistorisk tradisjon har de første skismaene allerede inntruffet. En av de kjetterske gruppene kritiserer for eksempel forståelsen av sjørøvere som forbilledlige og mener at rettroende heller skal ikle seg ninja-kostymer ved seriøse anledninger. En annen utbrytergruppe, mener mummitroll representerer idealet.
Mer utradisjonelt synes Henderson selv at oppsplittingen av kirken hans er fullstendig utmerket. Han hjelper til og med med gode råd, om det skulle ønskes. I motsetning til så mange andre religionsstiftere, synes Henderson å skjønne at han ikke kan styre hvordan de religiøse forestillingene han er opphav til, vil utvikle seg.
Og hvordan troen på Det flyvende spaghettimonsteret vil utvikle seg er vanskelig å forutse. Det gjenstår å se om bevegelsen vil svinne hen eller om enda flere vil bli rørt av Hans hellige nuddelaktige lemmer.
Denne saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 24. januar 2007.
Ved universiteter og colleger over hele Nord-Amerika kler studenter seg ut som sjørøvere og forkynner et budskap om guddommelighet og toleranse. I parader ifører menn og kvinner seg pasta, enorme kjøttboller og store øyer på stilk, som tegn på sin overbevisning. Fredsdemonstranter har på seg t-skjorter som forkynner at «Jeg tror» og bærer plakater som forlanger «Noodles, not nukes», «Nudler, ikke atomvåpen».
Alle disse menneskene representerer en av verdens nyeste religioner. De er alle blitt omvendt av Det flyvende spaghettimonsteret. De har blitt rørt av Hans nuddelaktige lemmer og har tatt til seg det nye budskap om at all dogmatisme og intoleranse er av det onde. Pastafarierne, som de også kaller seg, er kanskje den sterkest voksende religiøse bevegelsen i dag. Under to år etter den første åpenbaringen, regner allerede tusener av mennesker seg som troende.
En usannsynlig profet
Bobby Henderson, som nylig avsluttet sin bachelorgrad i fysikk ved Oregon State University, er den nye bevegelsens atypiske og halvveis ufrivillige grunnlegger. Som så mange religionsstiftere før ham, hadde Henderson aldri i tankene å starte en ny tro.
Startsskuddet var Hendersons respons til Kansas Skolestyre som hadde vedtatt at skolene i delstaten skulle undervise i den såkalte intelligent design-teorien, side om side med evolusjonisme. Intelligent design er en kristenfundamentalistisk teori basert på ideen om at et intelligent vesen står bak skapelsen av universet.
I stedet for å argumentere mot den grunnleggende mangel på vitenskapelighet i intelligent design, gikk han rett inn i den kristenfundamentalistiske måte å argumentere på. Som han skrev til Kansas Skolestyre, «Hvis intelligent design-teorien ikke er basert på tro, men er en annen vitenskapelig teori, som det hevdes, da må dere også tillate at vår teori blir undervist, siden den også er basert på vitenskap, ikke tro.»
Spaghettimonsteret skapte verden
«Vår teori» som Henderson refererte til, er teorien om at Det flyvende spaghettimonsteret skapte verden for fem tusen år siden, men på en slik måte at vi skal bli forledet til å tro at verden er uendelig mye eldre. Alle tegn på at det har vært en evolusjon, er plantet av Spaghettimonsteret. Hans hellige nuddelhet narrer vitenskapen blant annet ved å gjøre om på karbon 14-målingene. «Hva vår vitenskapsperson ikke innser er at hver gang han gjør en undersøkelse, er Det flyvende spaghettimonsteret der og endrer resultatene med Sine nuddelaktige lemmer.» Henderson la også ved en nå verdensberømt skisse om hvordan Spaghettimonsteret frembragte verden. I begynnelsen skapte Han et fjell, en skog og en dverg.
Det geniale med Hendersons indirekte angrep på de som ønsker å fremme kristen evolusjonisme i undervisningen, er at han i en håndvending skapte en teori som logisk sett er mer solid enn den til de tradisjonelle kreasjonistene. Å referere til en guddom som med overlegg har skapt en verden som fremstår som milliarder av år eldre enn det den egentlig er, er selvfølgelig mer logisk enn å referere til en guddom som egentlig forkynner sannhet, men som har gjort det praktisk talt umulig å bevise at verden ikke er uendelig gammel.
Ikke helt uventet fikk Bobby Henderson aldri noe svar fra Kansas Skolestyre, så han la brevet ut på nettet slik at det ikke skulle være fullstendig forgjeves. Det var her det tok av.
Gjennom internett fikk brevet snart massiv oppmerksomhet og Henderson ble oversvømmet av eposter fra hele verden. På grunn av responsen, satte så Henderson i juni 2005 opp nettsiden for Det flyvende spaghettimonsterets kirke, www.venganza.org. I desember 2005 fikk Henderson en halv million kroner i forskudd for å skrive Det flyvende spaghettimonsterets evangelium. Pengene han tjener, vil han bruke på å kjøpe et ekte sjørøverskip og seile jorden rundt og forkynne pastaens gode budskap.
Klassiske religiøse elementer
Gradvis har den flyvende spaghetti-kulten tatt opp i seg en rekke elementer man finner i mer tradisjonelle religioner. Henderson sier nå selv at Det flyvende spaghettimonsteret åpenbarte seg for ham første gang i en drøm. At guddommelige skikkelser kontakter oss gjennom drømmer, er typisk for svært mange religioner, også kristendommen.
Himmelen i Det flyvende spaghettimonsterets virkelighet kombinerer tradisjonelle ideer om evig salighet med hva salighet egentlig innebærer for unge studenter i dag. Himmelen består blant annet av en enorm ølvulkan og fabrikker som stadig frembringer nye strippere av begge kjønn, men de mannlige stippere «er usynlige for ikke-homo gutta».
Pastafarierne har også tatt til seg en rekke forskjellige symboler. Piratantrekk, av slaget man kan kjøpe på Nille i Halloween-tider, er den hellige klesdrakten. Dette begrunnes teologisk. Siden nedgangen i antallet sjørøvere korrolerer med økt global oppvarming, vil en økning av antallet medvirke til at klimaet stabiliserer seg igjen.
Ikke ulikt hvordan andre nyreligiøse bevegelser konstruerer historiske forbindelse til diverse tidligere bevegelser, slik som gnostikere, hekser og tempelriddere, holder Det flyvende spaghettimonsterets kirke de klassiske sjørøverne som sine teologiske forgjengere. I god nyreligiøs ånd, innebærer også denne forestillingen en sterkt revisjonistisk historieforståelse. Sjørøverne var nemlig slett ikke blodtørstige forbrytere, mener pastafarierne, men gode skikkelser som delte ut sukkertøy til barn. Piratenes dårlige rykte skyldes ene og alene antipastarianske krefter i historien.
Pasta-læren
Grunnprinsippet i Spaghettimonsterets lære er motstand mot alle former for dogmatisme og intoleranse. Sterke påbud hører dermed dårlig inn i en slik sammenheng, og Det flyvende spaghettimonsteret opererer følgelig med ingen Ti bud. I stedet har Spaghettimonsteret gitt oss åtte «jeg skulle egentlig ønske du ikke gjorde». Det første «jeg skulle egentlig ønske du ikke gjorde» speiler Bibelens «Du skal ikke ha andre guder enn meg». Men Spaghettimonsteret sier i stedet: «Jeg skulle egentlig ønske du ikke oppførte deg som en skinnhellig helliger-enn-deg dust når du beskriver Min nuddelaktige guddommelighet. Hvis noen mennesker ikke tror på meg, er det helt greit. Jeg er virkelig ikke så forfengelig.» Toleranse fremmes i anbefaling nummer to: «Jeg skulle egentlig ønske du ikke brukte min eksistens som grunn for å undertrykke, underlegge, straffe, lemleste, og/eller, du vet, være slem mot andre».
I typisk religionshistorisk tradisjon har de første skismaene allerede inntruffet. En av de kjetterske gruppene kritiserer for eksempel forståelsen av sjørøvere som forbilledlige og mener at rettroende heller skal ikle seg ninja-kostymer ved seriøse anledninger. En annen utbrytergruppe, mener mummitroll representerer idealet.
Mer utradisjonelt synes Henderson selv at oppsplittingen av kirken hans er fullstendig utmerket. Han hjelper til og med med gode råd, om det skulle ønskes. I motsetning til så mange andre religionsstiftere, synes Henderson å skjønne at han ikke kan styre hvordan de religiøse forestillingene han er opphav til, vil utvikle seg.
Og hvordan troen på Det flyvende spaghettimonsteret vil utvikle seg er vanskelig å forutse. Det gjenstår å se om bevegelsen vil svinne hen eller om enda flere vil bli rørt av Hans hellige nuddelaktige lemmer.
Denne saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 24. januar 2007.
mandag 16. august 2010
Men nasjonalromantikken var ikke død
Etter overskriftene i mediene kunne man lett tro at regjeringen akkurat er blitt stoppet i å rasere store deler av landet. I visshet om at nasjonen aldri lenger ville bli det samme, reiste folket seg massivt mot regjeringen som ville ofre all natur på fremskrittets alter.
I realiteten innebar regjeringens opprinnelige forslag at kraftlinjer ville bli trukket i hovedsak godt borte fra selve Hardangerfjorden og kun over et par av de trangeste og minst populære fjordarmene. Alternativet med sjøkabel synes faktisk å få større konsekvenser for vel så mye natur og for flere mennesker, der disse kablene vil gå opp og ned av vannet.
Brudeferd i Hardanger i Theodor Kittelsens mer realistiske strek.
Regjeringen falt for en folkeoppstand, men det var et folk som handlet verken i egeninteresse eller for et generelt vern av naturen som sådan. Det var en annen faktor som var avgjørende her. Akkurat da vi trodde at kulturrelativismen og det multikulturelle synes å ha overtatt vår identitet, oppdaget vi at nasjonalromantikken slett ikke var død.
Stoltenberg & Co tapte ikke for radikale miljøforkjempere, men for Tidemand og Gude og deres Brudeferd i Hardanger. Regjeringens planer ble ikke slått tilbake med logiske argumenter, men blåst bort av de emosjonelle naturkreftene som feier gjennom I.C. Dahls hardangermalerier. Milliardene fyker av gårde ikke takket være sterke pressgrupper, men på grunn av kraften i bunader og fjordlandskap og nasjonale drømmer.
Mer enn noe annet definerte nasjonalromantikkens malere hva vår norskhet besto av. Noen landskaper er nemlig ikke bare viktigere enn andre, de er mer norske enn andre. Og Hardanger er det norskeste av det norske. Høyspentmasser går allerede på kryss og tvers over det ganske land, over fjell og åkre, rett gjennom granskogen i Nordmarka, gjennom forsteder og potetåkre, men dette har aldri nådd verken overskrifter eller regjeringskontor. Lørenskog, Åsane og Spydeberg er nemlig ingenting mot den nasjonale kraften som Hardanger ble i besittelse av, takket være det vellykkede nasjonalromantiske og nasjonsbyggende prosjektet.
Det er likevel en nokså selektiv forståelse av hvordan selve det norske urland skal ivaretas, der de norskeste av alle nordmenn, innbyggerne i dette norskeste av Norge sitter med mye av definisjonsmakten. Mens kraftledninger over et par av de minst kjente hardangerfjordarmene likestilles med nasjonens endelige moralske forfall, er derimot en bro rett over Norges nasjonalfjord i god nasjonal ånd. Alle gode nordmenn må forstå hvordan monstermaster ødelegger Norges nasjonallandskap, mens en monsterbro forskjønner det. For de av oss som ikke tar denne nasjonale logikken intuitivt, har hardingene hjulpet oss ved å møte opp i nasjonalbunader foran Stortinget for i sann nasjonal ånd å kjempe for bro og mot kraftlinjer.
Nå som regjeringen har tapt for nasjonalromantikken og må utrede seg vekk fra kraftlinjene over Hardangerfjordens ytterarmer, står andre samfunn i kø for at ytterligere milliarder skal brukes til å få alle kabler mest mulig vekk fra alt og alle slik at man fremdeles kan tro at man lever i Tidemand og Gudes glansperiode. Men her har regjeringen likevel minimalt å frykte. Like lite som nasjonalromantikkens kunstnere brydde seg om kysten av Trøndelag, skogene på Østlandet eller Finnmarksvidda, berører dette essensen av vår nasjonale bevissthet i dag. Folket kan følgelig ikke bry seg mindre.
Saken sto på trykk i Dagbladet 16.8.2010 under tittelen «Nasjonalromantikk».
I realiteten innebar regjeringens opprinnelige forslag at kraftlinjer ville bli trukket i hovedsak godt borte fra selve Hardangerfjorden og kun over et par av de trangeste og minst populære fjordarmene. Alternativet med sjøkabel synes faktisk å få større konsekvenser for vel så mye natur og for flere mennesker, der disse kablene vil gå opp og ned av vannet.
Brudeferd i Hardanger i Theodor Kittelsens mer realistiske strek.Regjeringen falt for en folkeoppstand, men det var et folk som handlet verken i egeninteresse eller for et generelt vern av naturen som sådan. Det var en annen faktor som var avgjørende her. Akkurat da vi trodde at kulturrelativismen og det multikulturelle synes å ha overtatt vår identitet, oppdaget vi at nasjonalromantikken slett ikke var død.
Stoltenberg & Co tapte ikke for radikale miljøforkjempere, men for Tidemand og Gude og deres Brudeferd i Hardanger. Regjeringens planer ble ikke slått tilbake med logiske argumenter, men blåst bort av de emosjonelle naturkreftene som feier gjennom I.C. Dahls hardangermalerier. Milliardene fyker av gårde ikke takket være sterke pressgrupper, men på grunn av kraften i bunader og fjordlandskap og nasjonale drømmer.
Mer enn noe annet definerte nasjonalromantikkens malere hva vår norskhet besto av. Noen landskaper er nemlig ikke bare viktigere enn andre, de er mer norske enn andre. Og Hardanger er det norskeste av det norske. Høyspentmasser går allerede på kryss og tvers over det ganske land, over fjell og åkre, rett gjennom granskogen i Nordmarka, gjennom forsteder og potetåkre, men dette har aldri nådd verken overskrifter eller regjeringskontor. Lørenskog, Åsane og Spydeberg er nemlig ingenting mot den nasjonale kraften som Hardanger ble i besittelse av, takket være det vellykkede nasjonalromantiske og nasjonsbyggende prosjektet.
Det er likevel en nokså selektiv forståelse av hvordan selve det norske urland skal ivaretas, der de norskeste av alle nordmenn, innbyggerne i dette norskeste av Norge sitter med mye av definisjonsmakten. Mens kraftledninger over et par av de minst kjente hardangerfjordarmene likestilles med nasjonens endelige moralske forfall, er derimot en bro rett over Norges nasjonalfjord i god nasjonal ånd. Alle gode nordmenn må forstå hvordan monstermaster ødelegger Norges nasjonallandskap, mens en monsterbro forskjønner det. For de av oss som ikke tar denne nasjonale logikken intuitivt, har hardingene hjulpet oss ved å møte opp i nasjonalbunader foran Stortinget for i sann nasjonal ånd å kjempe for bro og mot kraftlinjer.
Nå som regjeringen har tapt for nasjonalromantikken og må utrede seg vekk fra kraftlinjene over Hardangerfjordens ytterarmer, står andre samfunn i kø for at ytterligere milliarder skal brukes til å få alle kabler mest mulig vekk fra alt og alle slik at man fremdeles kan tro at man lever i Tidemand og Gudes glansperiode. Men her har regjeringen likevel minimalt å frykte. Like lite som nasjonalromantikkens kunstnere brydde seg om kysten av Trøndelag, skogene på Østlandet eller Finnmarksvidda, berører dette essensen av vår nasjonale bevissthet i dag. Folket kan følgelig ikke bry seg mindre.
Saken sto på trykk i Dagbladet 16.8.2010 under tittelen «Nasjonalromantikk».
mandag 2. august 2010
Hva slåss vi for?
Hvordan er krigen i Afghanistan en «kamp for menneskerettigheter», når vi tolererer at regimet systematisk fornekter noen av de mest grunnleggende menneskerettighetene?
Se hele saken i Aftenposten.
Se hele saken i Aftenposten.
torsdag 15. juli 2010
The voters no-one wants
If the political parties consider that the top politicians should mirror the electorate, people with disabilities represent the voters no one wants. Gays, lesbians and people with immigrant background are not much more popular.
Kort kommentar som akkurat ble publisert på engelsk. Saken er jo også aktuell i forhold til det siste mediaoppstyret om for lite etniske minoritetspersoner i regjeringen. Men som vanlig, diskusjonen stopper der.
Se hele saken på European Network on Independent Living
Kort kommentar som akkurat ble publisert på engelsk. Saken er jo også aktuell i forhold til det siste mediaoppstyret om for lite etniske minoritetspersoner i regjeringen. Men som vanlig, diskusjonen stopper der.
Se hele saken på European Network on Independent Living
søndag 30. mai 2010
La, la, la. Melodi Grand Prix og den nasjonale identiteten
Utdrag fra Syn og segn nr. 2, 2010, der hele artikkelen kan leses.
«La, la, la,», song Joan Manuel Serrat i 1968 og skapte nesten nasjonal krise i det fascistiske Spania. Bosniske Fazla song «Shala lalala» i 1993 og gjorde leiinga i Den europeiske kringkastingsunionen (EBU) alvorleg bekymra. Samanhengen mellom musikk og nasjonal identitet er sjeldan meir synleg og skapar sjeldan større bølgjer enn i Melodi Grand Prix.
I 2007 vann den svenske låtskrivaren Thomas G:son den norske grandprixfinalen med songen Ven a bailar conmigo, framført på engelsk og spansk av B-kjendisen Guri Schanke. Dette var altså årets norske forsøk på å presentere nasjonen for eit europeisk fjernsynspublikum. I kva grad nokon utanfor Noreg fann noko norsk ved denne songen, er svært uvisst. Låten fanga heller aldri det norske folket, anna enn med ei kort gjesting på Norsktoppen og på ymse homodiskotek.
Når det gjeld eit norsk etnisk særpreg, forstått som tradisjonell norsk folkekultur, er dette sjølvsagt totalt fråverande i Thomas G:son sin grandprixlåt. Men nasjonal identitet er ikkje alltid det same som etnisk særpreg. Ven a bailar conmigo er slett ikkje utan nasjonale referansar, tvert om. Referansane er likevel såpass indirekte at ein må ha ein viss kunnskap om norsk kultur for å sjå dei. Sjølve låten, med sin svenske opphavsmann, har eit sett av fellesskandinaviske referansar som nordmenn ikkje berre lett kan kjenne seg igjen i, men som vi lett kan trykke til brystet som heilt og fullt norske. Det ikkje heilt gjennomførte forsøket på spansk song og dans tar sjølvsagt alle norske sosiologar eller og tidlegare sydenturistar tilbake til Mallorca, Benidorm eller Gran Canaria. Songen er ein musikalsk repetisjon av det Gro Anita Schønn song om i Eviva España, da ho i byrjinga på syttitalet sit på hybelen sin og ser på regnet der ute medan ho tenkjer med lengt på ferien sin i Marbella: «Ned fra veggen tar jeg mine kastanjetter. Nå vil jeg danse flamenco, bare se. Det skal klapre i parketten flere netter fra mine hæler når jeg roper ut ¡Olé!» Guri Schanke sine entusiastiske hispanofile dansesteg på scenegolvet er sjølve verkeleggjeringa av denne ultimate spanske feriedraumen: Medan Schønn syng «Så hør min glade feriesang. Eviva España. Vi sang den hele natten lang», istemmer Schanke «Ven a bailar conmigo (Kom og dans med meg). Let’s dance the night away.»
Men det er ikkje berre sjølve songen Ven a bailar conmigo som spelar på akkurat desse nasjonale strengane. Den da 45 år gamle Guri Schanke var òg den perfekte artisten til å få fram dei rette syden-assosiasjonane. Med dansesteg som ville imponert i kvart eit førtiårslag og avkrefta rykte om truselaus framføring, var ho den arketypiske norske sydenfararen på venninnetur (eller med full og fråverande ektemann) som tar kontroll over dansegolvet på hotell Castell de Mar saman med ein eller annan spansk kelner. Meir norsk enn dette kan det vanskeleg bli. Vi har alle vore som henne – eller har ønskt å vere som henne. At låtskrivaren er svensk, berre høgnar sydenstemninga ytterlegare. For vi er aldri så fellesskandinaviske som når vi er i Syden.
Men ein eller annan stad glapp det, og Ven a bailar conmigo blei aldri låten som samlar nordmenn, verken i full eller edru tilstand. Tre år etter at Guri Schanke ikkje klarte å syngje seg vidare frå den internasjonale semifinalen, må ein nok leite ei stund for å finne nokon som hugsar refrenget. Kan hende det heile berre blei for utleverande. Dei spanske rytmane, slik berre ein skandinav kan framføre dei, klarte heller aldri å kome ut av skyggen til Gro Anita Schønns meir opphavlege musikalske feriedraum.
fredag 28. mai 2010
De som vil bestemme over deg
Min påpeking i Aftenposten 29. april om at Norge, som Europarådet sier, trenger lovvern mot kjønnsidentitet og -uttrykkdiskriminering, førte til både Carl I. Hagens kronikk og et ras av krav om hvordan alle transpersoner skulle oppføre seg i samfunnet og overfor sine nærmeste. Det ble snakket om normalitet, om viktige grunnleggende prinsipper, om hvordan folk tar anstøt av at man er på den ene eller andre måten.
Du finner dem over alt. De som vil fortelle deg at din måte å leve livet ditt på er mindre verd enn deres.
Se hele saken i Aftenposten 28. mai 2010.
Du finner dem over alt. De som vil fortelle deg at din måte å leve livet ditt på er mindre verd enn deres.
Se hele saken i Aftenposten 28. mai 2010.
søndag 23. mai 2010
Skapsprengeren Hagen
Av Dag Øistein Endsjø
Leder av Menneskerettsalliansen
Carl I. Hagen viste seg fra en ny side da han oppfordret alle transpersoner å komme ut av skapet. Vi har sjelden sett et mer direkte angrep på strategien til så mange konservative kristne. Mens Espen Ottosen & Co ønsker at homofile og andre skal lyve seg inn i tradisjonelle heteroekteskap, ønsker Hagen absolutt åpenhet.
Hagens offentlige angrep på tidligere svigersønn er uheldig. Det større målet hans er derimot viktig. Hagen argumenterer at å være transperson «er fullt akseptabelt og intet grunnlag for fordømmelse og diskriminering». Han ønsker åpenhet, toleranse og inkludering, samt «å hindre slengbemerkninger eller mobbing» rettet mot familie til transpersoner.
Hagen legger alt ansvar for åpenheten på transpersonene selv. Dette er dessverre litt for enkelt i dagens samfunn der det fremdeles er store fordommer, slik Hagen også viser til. Desto viktigere blir det dermed at samfunnet best mulig legger til rette for en slik åpenhet.
Som Hagen sier, blir man gjerne klar over sin transpersonsidentitet allerede som barn. Dermed må man begynne å skape aksept og toleranse tidlig i oppveksten. Slik er Hagens innlegg en sterk støtte til regjeringens mål om å opplyse allerede i barnehagen om hvordan noen uttrykker sitt kjønn annerledes eller blir forelsket i noen av samme kjønn.
Hagen sa i NRKs Her og nå at å inkludere kjønnsidentitet og -uttrykk i lovens diskrimineringsvern er «heller ikke jeg fremmed for.» Han «vil ikke ha noen diskriminering eller noen fordommer på dette området.» Vi får håpe at likestillingsminister Audun Lysbakken og alle politiske partier følger opp.
Denne saken sto opprinnelig i Aftenposten 22. mai 2010 som svar på Hagens angrep på meg i Aftenposten 19.5.2010
Leder av Menneskerettsalliansen
Carl I. Hagen viste seg fra en ny side da han oppfordret alle transpersoner å komme ut av skapet. Vi har sjelden sett et mer direkte angrep på strategien til så mange konservative kristne. Mens Espen Ottosen & Co ønsker at homofile og andre skal lyve seg inn i tradisjonelle heteroekteskap, ønsker Hagen absolutt åpenhet.
Hagens offentlige angrep på tidligere svigersønn er uheldig. Det større målet hans er derimot viktig. Hagen argumenterer at å være transperson «er fullt akseptabelt og intet grunnlag for fordømmelse og diskriminering». Han ønsker åpenhet, toleranse og inkludering, samt «å hindre slengbemerkninger eller mobbing» rettet mot familie til transpersoner.
Hagen legger alt ansvar for åpenheten på transpersonene selv. Dette er dessverre litt for enkelt i dagens samfunn der det fremdeles er store fordommer, slik Hagen også viser til. Desto viktigere blir det dermed at samfunnet best mulig legger til rette for en slik åpenhet.
Som Hagen sier, blir man gjerne klar over sin transpersonsidentitet allerede som barn. Dermed må man begynne å skape aksept og toleranse tidlig i oppveksten. Slik er Hagens innlegg en sterk støtte til regjeringens mål om å opplyse allerede i barnehagen om hvordan noen uttrykker sitt kjønn annerledes eller blir forelsket i noen av samme kjønn.
Hagen sa i NRKs Her og nå at å inkludere kjønnsidentitet og -uttrykk i lovens diskrimineringsvern er «heller ikke jeg fremmed for.» Han «vil ikke ha noen diskriminering eller noen fordommer på dette området.» Vi får håpe at likestillingsminister Audun Lysbakken og alle politiske partier følger opp.
Denne saken sto opprinnelig i Aftenposten 22. mai 2010 som svar på Hagens angrep på meg i Aftenposten 19.5.2010
torsdag 6. mai 2010
Trappene i våre liv
Et av de aller sterkeste bildene på menneskerettighetskampen jeg kjenner til, er et fotografi som viser rullestolbrukere som krabber oppover de monumentale marmortrappene på den amerikanske kongressbygningen. De kryper, drar seg oppover, trekker seg selv frem med armene trinn for trinn. Trappen er lang, trinnene mange, og kongressen synes uendelig langt borte. Saken ble opprinnelig publisert på Stigmavakten, 6.5.2010.
Den spesifikke settingen er en aksjon i 1990 arrangert av menneskerettighetsorganisasjonen ADAPT for å synliggjøre diskrimineringen av funksjonshemmede i samfunnet. Capitol Step Crawl som aksjonen het, er selvfølgelig en iscenesettelse. Man ser ikke vanligvis rullestolbrukere krabbende opp og ned trappene. Man ser ofte ikke rullestolbrukere i det hele tatt. De har lært at trappene er der for å holde dem unna.
Men det må da finnes en bakvei, kan man jo innvende. En bakvei spesiallaget for rullestolbrukere. Hvorfor ikke bare bruke den? Man kommer jo inn uansett.
Ja, hvorfor ikke? Og hvorfor ikke la svarte fremdeles sitte bakerst i bussen? Man kommer jo frem uansett. Hvorfor ikke la arbeidsgivere få lov ikke å ansette gravide kvinner? De kan vel søke en annen jobb etter fødselen en gang. Hvorfor ikke frata homofile par sine nyervervede juridiske rettigheter? De kan jo leve sammen litt diskret uansett. Ja, hvorfor ikke?
Trappene som hindrer rullestolbrukere fra å gå rett inn hovedinngangen i kongressen er så tydelige både i sin symbolisme og sin direktehet. Men det er de krabbende menneskene som virkelig får frem hva disse trappene betyr. Gjennom å gå rett løs på utfordringene skapt av fordommer, får de klatrende rullestolbrukerne frem hvor umyndiggjørende, degraderende og diskriminerende slike fordommer er.
Bildet fra kongressbygningen er så mektig, fordi den viser så godt utfordringene ved noe som for så mange ikke fremstår som noe problem. For ikkerullestolbrukere er ikke disse trappene noen hindring. Akkurat som heteronormativitet ikke problematiserer heterofiles liv. Akkurat som hvite ikke blir hindret av politiet som igjen og igjen stopper og sjekker identiteten på svart ungdom i Oslos gater. Akkurat som ikke-funksjonhemmede bare kan bli sittende i baren, når noen blir nektet adgang fordi vedkommende ser funksjonshemmet ut.
Spørsmålet er når vi først er klar over problemet, og likevel ikke gjør noe med det. Alle vet at med enkle grep kan man kreve at alle nybygg blir fullstendig tilgjengelig for alle. Hvorfor bygges det likevel utilgjengelig? Hvorfor fortsetter man å behandle folk annerledes på grunn av utseende? Hvorfor fortsetter man å tro at alle er heterofile til det motsatte er bevist? Problemet er at vi så lett ikke ser den urett som ikke rammer oss selv.
Men vi har alle trapper i våre liv. Vi blir alle møtt med unødvendige og ødeleggende fordommer som på forskjellig vis materialiserer seg, fordommer som andre ikke ser, ikke er klar over.
Utfordringen er å bli like gode til å gjenkjenne trappene i andres liv, som i sitt eget liv. Utfordringen er å ønske like mye å fjerne trappene fra andres liv, som fra sitt eget. Utfordringen er å skape likestilling for alle. Absolutt alle.
torsdag 29. april 2010
Må jentene forbli på Toten?
Skal transpersoner og personer med transseksualisme bli likestilt i norsk lov, eller skal de bare få være seg selv fullt ut i evig indre eksil? Les saken i Aftenposten 29. april 2010. «Skal de forbli på Toten?».
mandag 26. april 2010
Grand Prix, glam, glitter og homser
Homsene stiller på første benk når den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen avvikles på Fornebu. –Det beste homoparty i Europa, sier professor og tidligere Grand Prix-deltaker Dag Øistein Endsjø. Intervju i Aftenposten 25. april 2010.
Bildet fra da jeg var med SubDiva og fremførte Ui-ui-uimotståelig i Melodi Grand Prix i 1994. Skal se om jeg får et med litt bedre kvalitet.
fredag 9. april 2010
Frelsen foran alt
Med tanke på det grunnleggende katolske synet på sex, fremstår de mange avsløringene av seksuelt misbruk innenfor Kirken desto mer underlige. All sex som ikke skjer uten prevensjon og innenfor det heterofile ekteskapet er, ifølge Den katolske kirke, «ikke menneskelig». Dette fastslo bl.a. pave Benedikt 16 i 2003, da som kardinal Joseph Ratzinger og leder av Kongregasjonen av troslære – det tidligere inkvisisjonskontoret.
All sex før eller utenfor heteroekteskapet, all sex med prevensjon og selvfølgelig all homosex, er dermed å forstå som umenneskelig. Null sex er aller best. Katolske prester (med noen få unntak), munker og nonner skal derfor være ugifte og dermed også absolutt seksuelt avholdne. All sex som disse ugifte geistlige har, er fullstendig forkastelig fra et katolsk synspunkt – alt seksuelt misbruk enda mer forkastelig.
Mønsteret i de offisielle katolske reaksjonene som vi ser i land etter land fremstår dermed desto mer underlig. Prestene og munkene som mistenkes for seksuelle overgrep har nesten aldri blitt fratatt jobben eller utvist fra kirken. Tvert imot. Igjen og igjen ser vi at Kirkens ledelse har gjort hva de kan for å holde lokk på sakene. Politi og domsmyndigheter holdes systematisk utenfor. Mistenkte geistlige er i stedet blitt flyttet fra sted til sted ettersom de har begått stadig nye overgrep. Dette handlingsmønsteret har vært avslørt i stadig nye skandaler, mens bispedømmer har måttet betale milliarder i erstatning til ofrene.
Krav om taushet
Konkrete saker både i USA og Tyskland synes å vise at paven selv støttet de samme prosedyrene da han var kardinal. Men dette er ikke overraskende. I 1962 utstedte Vatikanet et offisielt, men høyst konfidensielt skriv til alle katolske biskoper. Dokumentet behandlet blant annet geistliges misbruk av «ungdom av begge kjønn». Det viktigste, fastslo Kirken, er at alle slike saker «følges opp på mest mulig hemmelig måte.» Ikke minst måtte ofrene sverge på «absolutt taushet». Om offeret f.eks. gikk til politi, risikerte hun eller han automatisk utstøtelse fra Kirken. Dermed satte vedkommende hele sin frelse i fare.
Overgriperne risikerte derimot ikke ekskommunikasjon. Tvert imot skulle geistlige som tilstår seksuelt misbruk overfor Kirken tilgis. For ordens skyld fulgte et eget formular for syndsforlatelse med i det utsendte skrivet.
Så sent som i 2001 skrev dagens pave, da som kardinal Ratzinger, brev til biskoper over hele verden der han slo fast at reglene fra 1962 fremdeles gjaldt.
Ingen ond vilje
Verken Paven eller resten av den katolske ledelsen har noensinne gått god for seksuelle overgrep. Men hvorfor har da ikke Kirkens ledelse gjort hva de har kunnet for å stoppe dem? Hvorfor har de ikke bedt politi og offentlige myndigheter om hjelp, når deres egne forsøk så åpenbart har vært utilstrekkelige?
Det ligger ingen ond vilje bak Kirkens systematiske taushetsmanøvrer. Tvert imot kan man identifisere et overordnet mål om å frelse menneskeheten – et ønske om å redde deg og meg fra fortapelsen.
Tradisjonelt har Den katolske kirke, som så mange andre trossamfunn, ment at frelse bare var mulig gjennom deres spesifikke institusjon. Kirken ser seg fremdeles som Guds viktigste redskap til å frelse menneskeheten.
Det blir dermed uendelig mye viktigere å forsvare Kirkens omdømme enn å lindre lidelsene til noen titusener misbrukte sognebarn. En offentlig bevissthet om at Kirkens menn begår slike forbrytelser, blir slik adskillig verre enn forbrytelsene i seg selv. For om Kirkens navn skades, er det ikke bare en ærverdig institusjon som rammes. Frelsen til millioner av mennesker står på spill. Hvis Kirkens moralske autoritet forvitrer, kan massene vende seg bort fra Guds fremste representant på jorden.
Selvfølgelig er dette absolutt tragisk for de som utsettes for overgrep, men deres evige frelse trues likevel ikke av det de utsettes for. Vel, så lenge de ikke går ut offentlig med det.
Konklusjonen man kan trekke av Kirkens handlinger, blir dermed at menneskehetens frelse kommer foran alt.
Saken sto opprinnelig i Dagbladet 8. april 2010
All sex før eller utenfor heteroekteskapet, all sex med prevensjon og selvfølgelig all homosex, er dermed å forstå som umenneskelig. Null sex er aller best. Katolske prester (med noen få unntak), munker og nonner skal derfor være ugifte og dermed også absolutt seksuelt avholdne. All sex som disse ugifte geistlige har, er fullstendig forkastelig fra et katolsk synspunkt – alt seksuelt misbruk enda mer forkastelig.
Mønsteret i de offisielle katolske reaksjonene som vi ser i land etter land fremstår dermed desto mer underlig. Prestene og munkene som mistenkes for seksuelle overgrep har nesten aldri blitt fratatt jobben eller utvist fra kirken. Tvert imot. Igjen og igjen ser vi at Kirkens ledelse har gjort hva de kan for å holde lokk på sakene. Politi og domsmyndigheter holdes systematisk utenfor. Mistenkte geistlige er i stedet blitt flyttet fra sted til sted ettersom de har begått stadig nye overgrep. Dette handlingsmønsteret har vært avslørt i stadig nye skandaler, mens bispedømmer har måttet betale milliarder i erstatning til ofrene.
Krav om taushet
Konkrete saker både i USA og Tyskland synes å vise at paven selv støttet de samme prosedyrene da han var kardinal. Men dette er ikke overraskende. I 1962 utstedte Vatikanet et offisielt, men høyst konfidensielt skriv til alle katolske biskoper. Dokumentet behandlet blant annet geistliges misbruk av «ungdom av begge kjønn». Det viktigste, fastslo Kirken, er at alle slike saker «følges opp på mest mulig hemmelig måte.» Ikke minst måtte ofrene sverge på «absolutt taushet». Om offeret f.eks. gikk til politi, risikerte hun eller han automatisk utstøtelse fra Kirken. Dermed satte vedkommende hele sin frelse i fare.
Overgriperne risikerte derimot ikke ekskommunikasjon. Tvert imot skulle geistlige som tilstår seksuelt misbruk overfor Kirken tilgis. For ordens skyld fulgte et eget formular for syndsforlatelse med i det utsendte skrivet.
Så sent som i 2001 skrev dagens pave, da som kardinal Ratzinger, brev til biskoper over hele verden der han slo fast at reglene fra 1962 fremdeles gjaldt.
Ingen ond vilje
Verken Paven eller resten av den katolske ledelsen har noensinne gått god for seksuelle overgrep. Men hvorfor har da ikke Kirkens ledelse gjort hva de har kunnet for å stoppe dem? Hvorfor har de ikke bedt politi og offentlige myndigheter om hjelp, når deres egne forsøk så åpenbart har vært utilstrekkelige?
Det ligger ingen ond vilje bak Kirkens systematiske taushetsmanøvrer. Tvert imot kan man identifisere et overordnet mål om å frelse menneskeheten – et ønske om å redde deg og meg fra fortapelsen.
Tradisjonelt har Den katolske kirke, som så mange andre trossamfunn, ment at frelse bare var mulig gjennom deres spesifikke institusjon. Kirken ser seg fremdeles som Guds viktigste redskap til å frelse menneskeheten.
Det blir dermed uendelig mye viktigere å forsvare Kirkens omdømme enn å lindre lidelsene til noen titusener misbrukte sognebarn. En offentlig bevissthet om at Kirkens menn begår slike forbrytelser, blir slik adskillig verre enn forbrytelsene i seg selv. For om Kirkens navn skades, er det ikke bare en ærverdig institusjon som rammes. Frelsen til millioner av mennesker står på spill. Hvis Kirkens moralske autoritet forvitrer, kan massene vende seg bort fra Guds fremste representant på jorden.
Selvfølgelig er dette absolutt tragisk for de som utsettes for overgrep, men deres evige frelse trues likevel ikke av det de utsettes for. Vel, så lenge de ikke går ut offentlig med det.
Konklusjonen man kan trekke av Kirkens handlinger, blir dermed at menneskehetens frelse kommer foran alt.
Saken sto opprinnelig i Dagbladet 8. april 2010
torsdag 11. mars 2010
Porno, menneskerettigheter og den amerikanske drømmen - Minner fra en minnestund
Man kan lære så mangt av å møte opp i den formelle minnestunden for grunnleggeren av et av USAs største homopornostudioer. Ikke minst at den amerikanske kampen for fulle menneskerettigheter for landets skeive grupperinger har tatt en merkbar annen og mer inkluderende vei enn hva den har gjort i Europa.
Musikkanlegget er på fullt volum i San Franciscos fasjonable Fairmount Hotel. «Celebrate good times! Come on!» oppfordrer diskotonene. Rundt oss står mengder med pene og tilsynelatende svært vellykkede mennesker og småprater lystig. Stemningen er til de grader oppløftet at det ikke er like lett å huske at vi er til stede ved den formelle minnestunden for Chuck Holmes, grunnlegger av Falcon Studios.
Forskjellige venner går opp på podiet og forklarer at dette er slik Holmes selv ønsker å bli minnet. Mer musikk, Enya denne gangen, og en rekke lysbilder fra Holmes’ liv. Oppfordringen om å glede seg over livet som har vært, minner meg om hva en døende kvinne en gang i min barndom sa på Huset på prærien: «Tenk på meg med glede, eller glem meg fullstendig». Men ellers er det lite som i utgangspunktet minner om Huset på prærien. For de som ikke vet det, representerer Falcon Studios en ganske annen type produksjon enn den familien Ingalls på prærien en gang stod for: Falcon er blant Californias største produsenter av homopornofilmer, en storaktør innen en milliardindustri. Holmes hadde dessuten selv en fortid som tidligere pornostjerne.
Ikke overraskende er det et stort antall slående kjekke unge og ikke-fullt-så-unge menn blant de oppmøtte. Dette er stjernene, samt de som ønsker å bli det, i Holmes’ pornografiske univers. Min ledsager og jeg prøver så godt vi kan å gjenkjenne så mange vi kan, men gjør dessverre ikke noen særlig god jobb. Også produksjonssiden innenfor pornoindustrien synes å være godt representert. Jeg kjenner igjen den glamorøse regissøren Chi Chi LaRue, for en sjelden gang ikke i drag.
Men det er ikke pornoindustriens stjerner og magnater som går opp og snakker om Chuck Holmes. Etter at hans livsledsager Terry Bean har fortalt kort om sitt liv med Holmes og om hans sans for menn både i og uten uniform, er det Elizabeth Birch som går opp på podiet. Birch er leder for Human Rights Campaign (HRC), USAs viktigste lobbygruppe for homofile, lesbiske, bifile og transkjønnedes rettigheter, og hun selv har stadig vært å se ved president Clintons side. Birch forteller om sin mange møter med Holmes, om hans altovervinnende sjarm og om sin egen fascinasjon over Holmes’ cinemagrafiske arbeid.
Det er likevel ikke i hans egenskap som pornoprodusent Holmes først og fremst blir hyllet av HRC-leder Elizabeth Birch: Det er hans rolle som menneskerettighetsaktivist, som lobbyist, som sentralt styremedlem i HRC. Men Birch ser ingen motsetning mellom disse to forskjellige sidene ved Holmes’ virke.
Birch er ikke den eneste sentrale personen som er til stede for å minnes Holmes. Både Tom Ammiano, Carol Migden og Mark Leno, San Franciscos tre fremste homofile politikere er til stede. Dette er alle figurer som også er store utenfor det skeive univers. Tom Ammiano er den mest sannsynlige kandidaten til å overta ordførervervet i San Francisco, Carol Migden er byens representant i den kaliforniske kongressen, mens Mark Leno spilte en svært sentral rolle i kampen mot den diskriminerende loven som eksplisitt bare godkjenner heteroseksuelle ekteskap i California.
Denne sammenstillingen av homopornografi, skeiv politikk og menneskerettighetsarbeid er selvfølgelig hva enhver intolerant eller kristenfascistisk amerikaner ønsker å se som typisk for hele den skeive bevegelsen. For mange av disse er homofili egentlig bare snakk om grenseløs promiskuitet og obskønitet. Hvorfor ønsker så disse sentrale homofile politikerne og menneskerettighetsarbeiderne å dyrke kontakt med en person som til de grader kan tas til inntekt for nettopp disse verdiene? Hva annet er egentlig homopornografien enn erotiske fantasier om uendelig promiskuitet og obskønitet?
De reaksjonære motstanderne av menneskerettigheter for skeive personer har likevel rett i at nærværet av de sentrale politikerne ved Chuck Holmes’ begravelse må forstås som en viktig politisk handling i seg selv. Uansett hvor sentral Holmes’ arbeid innenfor HRC var, kommer man ikke utenom det faktum at det var leder av Falcon Studios han primært var – det var som leder av Falcon Studios at han i utgangspunktet også ble tilknyttet HRC. Uansett hvor annerledes Holmes’ arbeid for HRC var fra hans vanlige jobb, var hans blotte deltagelse der synonymt med HRCs indirekte anerkjennelse av hans arbeid innen homopornoindustrien. Også Birch, Ammiano, Migden og Lenos tilstedeværelse i Holmes’ minnestund må sees som en direkte politisk støtte til hans virksomhet.
Denne politiske støtten går lenger enn å se på homopornografi som ikke i konflikt med det mer alminnelige krav om fulle menneskerettigheter for homofile, lesbiske, bifile og transkjønnede. Det er en anerkjennelse av at retten til å drive med pornografi er like så selvfølgelig som enhver annen lovlig virksomhet. Det er et ønske om å inkludere alle undergrupper av USAs skeive befolkning i en visjon om et nytt og mer tolerant Amerika. Det er en anerkjennelse av et sentralt fenomen innenfor USAs skeive kultur, et ønske om ikke å forsøke og forme gruppen av skeive individer over til noe den ikke er, men kjempe for deres rettigheter til å leve sine liv slik de selv ønsker det.
Så når det kommer til stykket er Holmes’ minnestund likevel ikke så langt unna de beste episodene av Huset på prærien jeg en gang så i min barndom. Under den noe ganger overlessede sentimentaliteten lå det alltid et budskap om å akseptere menneskene for alt de er, og la hver og en følge sine egne veier.
Ayse Kenmore, en annen menneskerettighetsforkjemper og sentral figur innen det frivillige amerikanske støtteapparatet for AIDS-syke, kommer opp til podiet nedlesset i smykker, en gest som i seg selv refererer til Holmes’ ånd: «På spørsmålet om hvilke smykker jeg skulle bruke, var Chucks svar alltid ‹Mer, mer!›, så i dag kunne jeg ikke annet enn å ta på meg det meste av det jeg hadde» forteller hun lattermildt mellom tårene. Men det er ikke smykker Kenmore egentlig er kommet hit for å snakke om. Det er om den amerikanske drømmen. For Holmes var drømmen å kunne arbeide seg til topps i den amerikanske homopornoindustrien. I det han klatret oppover viste Chuck Holmes således at det var fullt mulig også for en skeiv ungdom å nå den amerikanske drømmen og samtidig være tro mot sine egne utradisjonelle verdier
Denne saken skrev jeg opprinnelig i Løvetann nr. 3 2001.
mandag 22. februar 2010
De nye gudebarna
Ungdommer over hele kloden møter akkurat nå en verden helt uten den kristne Gud. Kronikk om den nye filmserien om Poseidon-sønnen Percy Jackson. Se «De nye gudebarna» i Aftenposten 21. februar 2010.
onsdag 17. februar 2010
Derfor ble vi kristne
Jesu oppstandelse var helt etter gresk mønster, det var ingenting nytt. Flere greske skikkelser gjenoppsto fra døden for deretter å bli fysisk udødeliggjort. Man kan for eksempel nevne Asklepios, Akilles, Herakles og kanskje også keiser Hadrians greske elsker Antinoos. Enda flere ble udødelige uten å dø i første omgang.
Men den kristne oppstandelsen kom med en ekstrabonus. Muligheten til å gjenoppstå gjaldt nå alle. En gresk ønskedrøm var i ferd med å gå i oppfyllelse.
Intervju om boken Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity i Dagbladet 17. februar 2010.
Mer informasjon om selve boken finnes her.
Men den kristne oppstandelsen kom med en ekstrabonus. Muligheten til å gjenoppstå gjaldt nå alle. En gresk ønskedrøm var i ferd med å gå i oppfyllelse.
Intervju om boken Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity i Dagbladet 17. februar 2010.
Mer informasjon om selve boken finnes her.
onsdag 10. februar 2010
Mannlig heteroseksualitet er blitt tabu
Sex og religion-boken har ført til et par litt uventede intervjuer. Her er ett av dem. ;-)
Mannlig heteroseksualitet er blitt tabu. TV2.no 6. februar 2010.
Mannlig heteroseksualitet er blitt tabu. TV2.no 6. februar 2010.
mandag 8. februar 2010
Hvordan bli jomfru
Intervju i Dagbladet 2. februar 2010 med blant annet undertegnede om bibeloversettelser og Jomfru Marias jomfrudom
«Vil fjerne ‹jomfru› fra Maria»
«Vil fjerne ‹jomfru› fra Maria»
Abonner på:
Innlegg (Atom)
