En varslet okkupasjon

1. juli opphører et land å eksistere, men verden bryr seg ikke. Innbyggerne på Norfolk Island, etterkommerne av de legendariske Bounty-mytteristene, kjemper en tapper kamp helt på egenhånd mot å bli oppslukt av storebror Australia. Artikkelen ble opprinnelig publisert i Klassekampen 30. juni 2016.

Norfolks flagg hengt opp ned i protest mot Australias okkupasjon. I bakgrunnen representerer hvert grønne håndavtrykk en innbyggers støtte til fortsatt selvstyre (foto: Dag Øistein Endsjø).

De færreste har noensinne hørt om Norfolk Island. Enda færre er opprørt over at de nå mister sin selvbestemmelsesrett. Mens andre ikke-selvstyrte områder som Vest-Sahara, Tibet og Palestina har skapt stor internasjonal oppmerksomhet, har kampen til denne stillehavsøya fått lite oppmerksomhet utenfor britiske medier. Det handler likevel om det samme, om et distinkt folkeslag med sin egen historie, som mister sitt land. Norfolkøyboerne er etterkommere av mytteristene på det legendariske skipet Bounty og deres tahitiske koner. Etter først å ha slått seg ned på den fire kvadratkilometer store øya Pitcairn helt øst i Stillehavet, dro hele befolkningen i 1856 til den ti ganger større Norfolkøya, en tidligere fangekoloni som ble gitt dem av dronning Victoria. Mens noen få reiste tilbake til Pitcairn et par år senere, forble Norfolk Island hjemstedet for det massive flertallet av Bounty-ætlingene. Her utviklet de videre sin egen kultur og språk, en unik blanding av polynesiske, britiske og andre elementer.

Demokrati satt til side
Øyfolkets sterke demokratiske sinnelag, som blant annet verdens første nasjon med stemmerett for alle kvinner og menn i 1838, speiles dessverre ikke i hvordan de er blitt behandlet av sine overherrer. Kolonimakten Storbritannia overførte hele til Australia i 1914, selv om innbyggerne ikke ønsket det. Australia styrte deretter landet i over seksti år uten å gi verken noen form for selvbestemmelse eller noen representasjon i australske organer. Først i 1979 fikk øyboerne endelig et begrenset selvstyre med sin egen lovgivende forsamling.

Når Norfolk Island nå igjen mister sitt selvstyre 1. juli og for første gang blir fullstendig innlemmet i Australia, er alle demokratiske spilleregler igjen blitt feid fullstendig til side. Norfolkinnbyggerne ble aldri hørt. Parlamentet valgt til å sitte til 2017 ble ensidig oppløst av Australia juni 2015, selve parlamentsbygningen ble overtatt og stengt midt på natten, mens alle parlamentsmedlemmene fikk sparken. All makt til de valgte selvstyremyndighetene ble overført til den australskutnevnte administratoren, Gary Hardgrave, som har kommet med en rekke direkte feilaktige påstander om at øyboere fleste faktisk ønsker å bli integrert i Australia. Øyas egen Radio Norfolk ble nektet å sende direkte og alle opptak må nå godkjennes av den australskinnsatte administratoren. Kringkastingssjefen som protesterte mot sensuren, ble avsatt. De siste ukene før den formelle annekteringen har Australia sendt privat sikkerhetspersonell til øya for å patruljere, på en måte som minner om de anonyme grønne menn Russland fylte Krim med før okkupasjonen der.

Norfolks parlament, nå steng og tømt av Australia. Øyboernes teltleir er satt opp i protest (foto: Dag Øistein Endsjø).

En folkeavstemning øyboerne selv arrangerte i 2015, viste at 68 prosent av innbyggerne ønsket fortsatt selvstyre. Norfolkerne har også stemt inn et klart flertall av selvstyretilhengerne i øyas nye rådgivende forsamling, som de australske overmyndighetene har opprettet for å erstatte selvstyret og det lokale parlamentet. Australia overser også en underskriftsaksjon for selvstyre støttet av mer enn halvparten av alle innbyggere, så vel som alle innvendinger fra tidligere norfolkske parlamentarikere og ministere. De bryr seg heller ikke med selvstyrebevegelsen People for Democracy, der flertallet av alle voksne norfolkere er medlemmer.

Hvordan Norfolk Island vil bli representert i det australske parlamentet etter overtakelsen, innebærer i praksis at de ikke vil få noen som helst politisk stemme. De vil ikke ha noen egen representant i parlamentet. I stedet vil de vel 2000 øyboerne bli inkludert i en australsk valgkrets med over 160.000 innbyggere. De vil ikke være representert i det hele tatt i parlamentet til delstaten New South Wales, som fra 1. juli vil bestemme mesteparten av lovgivningen til Norfolk. Umyndiggjøringen er nærmest total.

Økonomien
Det er økonomien Australia viser til som grunn til å oppheve selvstyret til Norfolk Island. Etter finanskristen i 2008 falt øyas viktige turistindustri raskt med førti prosent og økonomiske problemer fulgte. Dette er samtidig en ny utvikling, siden landet helt opp til dette klarte seg fint selv. Men Australias regnestykke for økonomien på den førti kvadratkilometer store øya, tar ikke med de årlige inntektene på flere hundre millioner kroner fra det over 400.000 kvadratkilometer store territorialfarvannet med store fiskeriressurser. Selv om havområdet folkerettslig hører sammen med øya, har nemlig Australia aldri gitt opp kontrollen over dette.

Det er ikke uten grunn at de fleste norfolkere mener at Australia har et mer grunnleggende ønske om ikke lenger å måtte forholde seg til et selvstyrt område, og at de bare bruker økonomien som en unnskyldning. Australske myndigheter vil verken gi noen hjelpepakke eller øyboerne råderett over sett eget havområde. De har i tillegg undergravet mulighetene for økonomisk utvikling på øya, ved for eksempel å nekte dem å si ja til en omfattende kontrakt på dyrking av medisinsk marihuana – en kontrakt som siden gikk til et område i Australia i stedet. Øyboerne er også blitt hindret i å opprette sitt eget oversjøiske bankvesen, å prege sine egne mynter som kunne bli solgt til samlere og å starte en nasjonal fiskeflåte for å utnytte sin egen økonomiske sone.

Australia har samtidig brukt det at norfolkerne nå vil bli dekket av den australske velferdsstaten som et argument for å oppheve selvstyret. Men dette er et samfunn som har fungert bra gjennom at befolkningen har tatt vare på sine egne gjennom øyas egne begrensede velferdsstat. Australias angivelige store omsorg for innbyggernes velferd, virker noe hul når overtakelsen også innebærer at en betydelig del av befolkningen mister jobben sin i sammenhengen med at de lokale selvstyremyndighetene legges ned.

Kampen mot nasjonal identitet
Australia synes å ha liten sans for at et øyfolk som ikke føler seg som australiere. De bruker da også overtagelsen for å gå til rette med selve den nasjonale identiteten det vesle folkeslaget.

Fra nå av blir norfolkerne tvunget til å synge den australske nasjonalsangen Advance Australia fair fremfor God save the Queen eller deres egen Pitcairn Anthem. Som for å understreke hvor lite respekt Australia har for Norfolkøyas egenart, stormet den australskutnevnte administratoren ut i protest under et møte da innbyggerne begynte å synge sin nasjonalsang. Norfolks eget flagg med det unike norfolkfurutreet som til nå har vaiet fritt foran alle offentlige bygninger, vil få en underordnet plassering eller må fullstendig vike plassen for Australias flagg – som nærmest ingen av øyboerne bruker. Norfolkerne får heller ikke lenger mulighet til å delta som egen nasjon i internasjonale idrettsstevner som Commonwealthlekene og de regionale Stillehavslekene. Andre ting som har vært med på å definere Norfolk som eget land, som eget postvesen og immigrasjonsvesen, opphører også. Tilreisende vil ikke lenger få et stempel fra Norfolk Island i passet. De har heller ikke fått noen garanti for hvordan de skal kunne beskytte det unike og truede språket sitt. Nesten for å understreke hvor liten respekt Australia har for norfolkerne, ble den historiske bygningen som hadde fungert som parlament siden 1979 – og som var en del av UNESCOs verdensarv på Norfolk – ribbet for hele sitt interiør da australierne opphevet nasjonalforsamlingen.

Motstanden fortsetter
Øyboerne har på ingen måte gitt opp. Når Australia nekter å bry seg om at både folkeavstemning, valg og underskriftaksjoner viser at et overveldende andel av innbyggerne fremdeles ønsker selvstyre, fortsetter motstanden på andre måter. Over hele øya vaier Norfolks grønne og hvite flagg i taus protest mot overmakten. I den største byen Burnt Pine er det en hel liten park full av plakater med grønne hender, hver og en satt ut av en av innbyggerne som ønsker fortsatt selvstyre. Litt lenger nede i gaten finner man det store kontoret til People for Democracy, som koordinerer aksjonen for fortsatt selvstyre og hvor alle er velkommen til å gå innom. I hovedstaden Kingston er plenen utenfor den nedlagte nasjonalforsamlingen, tatt over av aktivister som har slått seg ned med telt og campingutstyr. Alle besøkende blir entusiastisk mottatt av disse medlemmene i det som antagelig er verdens hyggeligste frigjøringsbevegelse. På dagen vanker det kaffe og kaker, på kvelden serveres det salat og grillmat.

Motstanden mot Australias varslede okkupasjon vedvarer. Fra hovedkvarteret til Norfolk Island People for Democracy som er støttet av et overveldende flertall av innbyggerne (Foto: Norfolk Island People for Democracy).

Det viktigste initiativet øyboerne har gjort, er likevel overfor FN. Ifølge både artikkel 73 i FN-charteret fra 1945 og FN-resolusjonene 1514 og 1541 fra 1960 har alle «ikke-selvstyrte territorier» rett til selvbestemmelse. Som en australsk besittelse da helt uten selvstyre, tidligere separat britisk koloni, og som et land med sin egen unike kultur og historie, kom Norfolk Island helt klart under definisjonen av slike territorier som ifølge FN måtte avkoloniseres. Dette var da følgelig grunnen til at Australia ga sin besittelse et begrenset selvstyre i 1979.

Når australske myndigheter nå ensidig trekker selvstyret tilbake på tross av hva flertallet av norfolkerne selv mener, oppstår følgelig på ny strid med FNs krav om selvbestemmelse. Norfolks selvstyrebevegelse har derfor med støtte av eksperter for internasjonal rett, bedt FN om beskyttelse mot Australias overtakelse i strid med FNs egne regler om landenes selvbestemmelsesrett. Ettersom alle demokratiske prosesser er blitt satt til side, har øyboerne også klaget inn Australia for FNs Menneskerettighetskomité for brudd på en rekke ulike menneskerettigheter.

Hele mininasjonen som snart forsvinner. Og ingen bryr seg (foto: Dag Øistein Endsjø).

Med knappe to tusen innbyggere, er det ikke så mange som mener at Norfolk Island skal stå helt og fullt på egenhånd. Målet for de fleste er å opprettholde det selvstyret de frem til 1. juli har hatt innenfor Australia. Norfolkere flest har jo heller ingenting imot Australia – det er bare dagens australske politikere de har mindre til overs for. Men det finnes også andre alternativer. Uformelt har New Zealand allerede tilbudt øya å få en status som assosiert stat, tilsvarende hva som nå er tilfelle med Niue og Cookøyene.

På tross av norfolkernes standhaftige kamp for ikke å miste sitt selvstyre, er og blir tausheten deres største fiende. Siden Norfolk Island er så uendelig langt borte, klarer nesten alle i alle land å overse det en av verdens minste nasjoner nå utsettes for.

An occupation is announced

On 1 July a country ceases to exist, but the world does not care. The inhabitants of Norfolk Island, descendants of the legendary Bounty mutineers, are fighting a brave battle completely on their own against being swallowed up by big brother Australia. – This article was originally published in Norwegian in the newspaper Klassekampen 30 June 2016.

Few have ever heard of Norfolk Island. Even fewer are upset that they now lose their self-rule. While other non-autonomous territories as Western Sahara, Tibet, and Palestine receive great attention internationally, the struggle of this small Pacific nation has generally gone unnoticed outside of British media. But this is still about the same, about a distinct country with its own history, which are losing their self-determination.

The Norfolk islanders are the descendants of the mutineers on the legendary ship Bounty and their Tahitian wives. After first having settled on the four-square-kilometer island of Pitcairn way east into the Pacific, the entire population moved to the ten times larger Norfolk Island in 1856, a former penal colony that was given them by Queen Victoria. While a small number returned to Pitcairn a few years later, Norfolk Island remained home to the massive majority of Bounty descendants. Here they developed their own culture and language, a unique blend of Polynesian, British and other elements.

Bounty heritage. The tomb of the great-grandchild of the mutineer Fletcher Christian, born on Pitcairn in 1833, contributing to establishing the Norfolk community in 1856, died on Norfolk Island in 1912 (Photo: Dag Øistein Endsjø).

Democracy set aside
The islanders have their own exceptional democratic traditions, being the world’s first nation with common suffrage in 1838 – for both men and women. This is, however, not reflected in how they are treated by their overlords. Britain, their original colonial power, transferred the whole island to Australia in 1914, against the wishes of the inhabitants. Australia then ruled the country for over sixty years without giving neither any kind of self-determination nor any representation in Australian political institutions. First in 1979 the islanders finally received a limited autonomy with its own legislature.

When Norfolk Island now again loses its autonomy on 1 July and for the first time becomes completely incorporated in Australia, all democratic rules have once again been swept completely aside. The Norfolk Islanders were never heard. The Parliament elected to sit until 2017 was unilaterally dissolved by Australia in June 2015, the parliament building was taken over and closed at midnight, while all the MPs got fired. The power of the elected government were transferred to the Australian-appointed administrator, who has come with a number of outright erroneous claims about the islanders actually wanting to be integrated into Australia. The island’s own Radio Norfolk was refused to broadcast live and all programs must now be approved by the Australian administrator. When protesting against the censorship, the head of the broadcaster was deposed. The last few weeks before the formal annexation, Australia has sent private security personnel to the island to patrol, in a manner reminiscent of the anonymous green men Russia filled the Crimea with before the occupation there.

A referendum in 2015 showed that 68 percent of the residents favoured continued self-rule. The Norfolk Islanders have also voted for a clear majority of autonomy supporters in the island’s new advisory council, which Australia has established to replace the self-rule and the local parliament. But Australia ignores all this, and also a petition for autonomy backed by more than half of all residents, as well as all objections from former Norfolk parliamentarians and ministers. They do not bother either about the autonomy movement People for Democracy, where the majority of adults Norfolk Islanders are members.

Hands up for democracy, which Australia so crudely has swept aside. Each green hand is set up by an islander still wanting to rule their country themselves (Photo: Dag Øistein Endsjø).

How Norfolk Island will be represented in the Australian political system after the takeover, means in practice that they will not have any political voice at all. They will not have their own representative in parliament. Instead, the approximately 2000 islanders will be included in an Australian constituency with over 160,000 inhabitants. They will not be represented at all in parliament for the state of New South Wales, which from 1 July will determine most of the legislation to Norfolk.

The economy
Australia refers to the economy as a reason to abolish the autonomy to Norfolk Island. After the credit crunch in 2008, Norfolk Islands key tourism industry quickly fell with forty percent and the island got major financial problems. But this is a new development, as the country right up to this did fine by itself. But at the same time Australia’s calculation of the economy in the forty-square-kilometer island, does not take into account the proceeds from the more than 400.000-square-kilometer territorial waters with large fishing incomes and non-explored mineral resources. Although the economic zone according to international law belongs with the island, Australia has never given up control over this.

It is not without reason that many islanders believes that Australia only uses the economy as an excuse in order to no longer having to deal with an unwanted autonomous territory – and to keep control over the immense territorial waters. Australian authorities have refused to give the islanders any stimulus package and to hand over the jurisdiction over their territorial waters. They have also repeatedly undermined other opportunities for economic development on the island, for example, by denying them to agree to an extensive contract for the cultivation of medical marijuana – a contract that instead went to an area in Australia. The islanders have also been prevented from establishing its own overseas banking service, minting its own coins which could be sold to collectors, and to establish a national fishing fleet to exploit their own economic zone.

Beautiful Norfolk Island, as depicted on a post stamp.

Australia has referred to that Norfolk Islanders now will be covered by the Australian welfare state as an argument to abolish autonomy. But this is a society that has functioned well by the population taking care of their own through the island’s own limited welfare system. Australia’s allegedly great concern for the islanders’ welfare also seems somewhat hollow when the takeover also means that a significant portion of the population will lose their jobs in connection with the local self-government authorities closing down.

The oppression of national identity
The Australian government seems to have little appreciation for a small people, who do not feel like Australians. They subsequently use the takeover to curtail the national identity of the islanders. From now on, the Norfolk Islanders will be forced to sing the Australian national anthem Advance Australia Fair, instead of God save the Queen or their own Pitcairn Anthem. As if to underline how little respect Australia holds for the Norfolk Island’s traditions, the Australian administrator walked out in protest from a meeting when the islanders began to sing their national anthem. Norfolk’s own flag with the unique Norfolk pine, which until now have been waving freely in front of all public buildings, will now have a subordinate position or must completely give way to the flag of Australia – which virtually none of the islanders fly. The Norfolk Islanders will also no longer be able to participate as a separate nation in international sports events, such as the Commonwealth Games and the regional Pacific Games. Other things that have defined Norfolk Island as a nation, like their own postal service and immigration service, also cease. Visitors will no longer get a stamp from Norfolk Island in their passport. Australia has, moreover, made no guarantees for the protection of Norfuk, the island’s unique and endangered language. Perhaps just to emphasize Australia’s lack of respect of Norfolk’s identity, the historic building that had served as parliament since 1979 – and which is part of UNESCO heritage site in Norfolk – was stripped of all its interior when Australia abolished the parliament.

The opposition continues
The islanders have nevertheless not given up. When Australia refuses to bother about the referendum, elections, and petitions, all showing that an overwhelming proportion of the inhabitants still want self-rule, the resistance continues in other ways. Across the island, Norfolk’s green and white flag flies in silent protest over power. In Burnt Pine, the largest city, there is an entire small park full of placards with green hands, each one set up by one of the residents who still want autonomy. A little further down the street you will find the large office of People for Democracy, from where the action for continued autonomy coordinated and where everyone is welcome to drop by. In the capital Kingston the lawn outside the former parliament has been taken over by activists who have settled with tents and camping gear. All visitors are enthusiastically welcomed by the members of what is probably the world’s friendliest liberation movement. In daytime one is offered coffee and cakes, in the evenings salad and barbecue are served.

Standing with Norfolk Island. All visitors to the tent camp of #Theworldlittlestfreedomfighters are asked to show their support against the occupation. The author of the article to the right (Photo: Norfork Island People for Democracy).

The most important initiative islanders have done is, nevertheless, with the United Nations. According to article 73 in the UN Charter and UN resolutions 1514 and 1541 of 1960, all “non self-governing territories” have a right to self-determination. As an Australian possession without autonomy, a previously separate British colony, and as a nation with its own unique culture and history, Norfolk Island clearly fell under the definition of such territories the UN had decolonized. This was consequently the reason for why Australia gave its possession a limited autonomy in 1979.

When the Australian government now unilaterally abolishes self-rule in spite of what the majority of the Norfolk Islanders themselves want, it represents a new violation of the UN demands for self-determination. Norfolk’s autonomy movement, with the support of several experts of international law, has therefore contacted the United Nations to be protected from the Australian acquisition in violation of the UN rules on all countries’ right to self-determination. Since all democratic processes have been set aside, the islanders have also brought Australia in for the UN Human Rights Committee for the violation of various human rights.

With just about two thousand inhabitants, there are not many who believe that Norfolk Island should be completely on its own. The goal of most islanders is to maintain the autonomy they previously held within Australia. Most Norfolk Islanders have nothing against Australia – it is only the current Australian politicians they have less love for. But there are also other options. New Zealand has already made an unofficial offer to the island to get a status of associated state equivalent of what is now the case with Niue and the Cook Islands.

Yet in spite of the Norfolk Islanders’ steadfast struggle not to lose their self-rule, silence remains their biggest enemy. Since Norfolk Island is so infinitely far away, both the masses and authorities in all countries ignore the injustice against one of the world’s smallest nations.

Utryddelsen fortsetter

Mens den offisielle norske storjakten på utryddelsestruede rovdyr har skapt overskrifter både nasjonalt og internasjonalt, foregår en mer stille utryddelsespolitikk på andre arter. Miljødirektoratet leder an. Som i utryddelsen av Sula-rypa.

Sula-rype. Utryddet, med statens velsignelse. Saken ble opprinnelig publisert i Aftenposten 20. juni 2016.

I vinter ble Sula-rypa utryddet. Ryper flest finnes i høyfjellet, men underarten smølalirypa har klart å slå seg ned på noen få små øyer helt ute i havgapet utenfor Trøndelag. Men ikke lenger på Sula. En enslig jeger hadde fått det for seg at det var stas å skyte Sula-ryper, som var så godt som tamme fordi de var så vant med fastboende og besøkende. Så han skjøt like godt alle sammen. Hver eneste en. Døde. De svært så stedbundne rypefuglene som i generasjoner hadde hatt Sula som sitt hjem, finnes ikke lenger.

Utryddningen av Sula-rypa førte til en enkel artikkel i lokalavisen Frøya. Men det ble med det. For hvem bryr seg om at en lokal fuglestamme blir utryddet? Ingen grunn til større nyhetsoppslag. At jegeren ikke en gang hadde søkt om den nødvendige jakttillatelsen av Frøya kommune som er grunneier, er heller ikke så nøye. Kommunen gidder ikke å følge opp saken. De har heller ingen planer om å frede de ytterst få smølalirypene som er igjen på andre øyer – miljøkonsulenten i Frøya vil bare be kommunestyret forby jakt på de truede fuglene når de befinner seg på kommunal eiendom. Ellers skal det fremdeles være fritt frem.

Ryper ble generelt rødlistet i Norge i fjor. Hele fuglearten er altså utryddelsestruet. Bestanden har gått jevnt nedover år etter år og det er ingenting som tyder på at nedgangen skal stoppe. At vel halvparten av alle verdens ryper finnes i Norge, gjør at den norske bestanden er avgjørende for hele artens overlevelse. Ifølge Miljødirektoratet er dette likevel ikke grunn til å forby jakt på rypene. Det får holde at de ikke lenger skal skytes om vinteren, er deres siste forslag. Man kan jo ikke ødelegge for den tradisjonsrike rypejakten. Den får heller bare stoppe av seg selv, når rypa er blitt fullstendig utryddet i landet.

Miljødirektoratet er det statlige organet som skal ta vare på vår natur. De er de som skal stogge utrydningsglade jegere, stortingspolitikere og statssekretærer. Men når Miljødirektoratet selv leder an i utryddelsespolitikken, mister dyrene sin siste beskyttelse.

Og det er ikke bare utrydningstruede ryper det gjelder. Ærfuglen som er i nedgang både i Norge og generelt, skal heller ikke fredes. Hver jeger skal fortsatt få drepe en hunn og opptil tre hanner hvert døgn. Skyt i vei. Storskarven som også har en negativ bestandutvikling, skal man fortsatt få skyte. At svartanden holder stand i Østfold selv om den er truet i resten av landet, er selvfølgelig grunn nok til å fortsette jakt akkurat i dette fylket.

Alt skal i utgangspunktet kunne jaktes på, selv om det ikke en gang er tradisjon for det. Sangfugler som drepes i stor skala når de trekker sydover, skal nå heller ikke få fred i Norge. Fordi bestanden av svarttrost og måltrost er stabil i landet akkurat nå, skal det være fritt frem å skyte dem. At omfattende jakt kanskje kan bidra til å true også disse artene, får vi heller komme tilbake til.

Verdens ville dyr utsettes for en perfekt storm i disse dager. Kombinasjonen av klimaendringer, arealtap, forurensing og omfattende jakt gjør at de fleste dyrearter sliter. Bare siden 1970-tallet har det totale antallet ville dyr blitt halvert og utviklingen synes fremdeles å gå i feil retning. Miljødirektoratet burde kanskje gå foran å sørge for at i alle fall truede dyr ikke lenger skal jaktes på i Norge.

Det stuerene amerikanske homohatet

Massakren mot homobaren i Orlando kan ikke sees uavhengig av hvordan homohat i årevis er blitt fremmet av Det republikanske parti. Saken ble først publisert på NRK Ytring 15. juni 2016.

De republikanske presidentkandidatene Ted Cruz, Mike Huckabee og Bobby Jindal hyllet den kristne hatpredikanten Kevin Swanson som ønsker dødsstraff for likekjønnet sex.

Omar Mateen hatet homofile, kanskje fordi han hadde noen av disse følelsene selv. Dette synes å være selve motivasjon for å utføre massedrapet på homobaren Pulse Club i Orlando, Florida. Men hatet hans er på ingen måte unikt. Man kan ikke forklare homohatet hans bare med at Mateen var muslim, for som alle religioner inkluderer islam både homotoleranse og homomotstand. Men han selv knyttet seg til Daesh/ISIS og andre radikale islamister, hvor homofobien er ekstrem. Samtidig var Mateen like mye amerikaner som muslim, født og oppvokst i et samfunn der halvparten av alle ledende politikere syntes det er helt greit å diskriminere LHBT-personer.

Det republikanske partiet i USA har i langt tid fremmet en grunnleggende diskriminering av LHBT-personer. Samtidig som hatkriminalitet årlig rammer tusener av amerikanske homofile og stadig flere transpersoner, gjør de fleste republikanere hva de kan for å sørge for at LHBT-personer ikke skal beskyttes av lover mot hatkriminalitet og diskriminering. Tvert imot går mange heller inn for å oppfordre folk flest å diskriminere homofile og transpersoner ut fra deres religiøse overbevisning. Flere delstater der republikanerne har makten, prøver å overgå hverandre med ulike homodiskriminerende lovforslag. Ulike kristne hatgrupper som har argumentert for å frata de mest grunnleggende menneskerettighetene til LHBT-personer, blir stadig støttet av ledende republikanere.

Årets republikanske presidentkandidater nærmest konkurrerte om å være mest mulig homofiendtlige. Ikke minst forsvarte de homofiendtlige menneskers rett til å diskriminere i alle deler av samfunnet. Etter at høyesterett godkjente likekjønnede ekteskap over hele landet, har det blitt gjengs å forsøke å underminere hele det amerikanske rettsvesenet. Selv den kristne hatpredikanten Kevin Swanson som ønsker dødsstraff for likekjønnet sex, ble hyllet av kandidater som Ted Cruz, Mike Huckabee og Bobby Jindal.

Ikke alle republikanere er like tydelige i sin kamp for LHBT-diskriminering. Men de som ikke selv spyr ut homohat, er av den mening at det er helt legitimt å gå inn for slik systematisk diskriminering av en befolkningsgruppe. Den systematiske utpekningen av homofile og transpersoner som syndebukker og som ødeleggende for samfunnsmoralen, gjør at disse blir spesielt utsatt når mennesker – som Omar Mateen – ønsker å gi uttrykk for sitt hat mot mennesker man ikke liker. Mest av alt legger den republikanske politikken opp til at LHBT-personer ikke skal leve ut sine liv som de selv ønsker, men heller hate seg selv – noe som kanskje akkurat var tilfelle med Mateen.

Fullt klar over hatet de selv sprer i samfunnet, er republikaneres reaksjon til massedrapet kynisk og forutsigbart. I all hovedsak overser de LHBT-aspektet i forbrytelsen. I stedet er det viktig å gjøre dette ene og alene til bare enda et kapittel i radikale islamisters kamp mot USA generelt, som Donald Trump hvis reaksjon på massakren var å twitre gratulasjoner til seg selv over sin egen identifisering av dette som en islamsk terrorangrep. Med utgangspunkt i hvordan islamsk terrorisme er blitt den nye absolutte fienden i verdensbildet til mange republikanere, har likevel enkelte republikanere fordømt den mest ekstreme islamske homofobien – men da selvfølgelig helt uten vilje til å se hvordan disse holdningene speiles i det kristenbaserte amerikanske homohatet. Poenget blir derimot at man bare kan fortsette å diskriminere LHBT-personer i USA, for det er uansett ikke så ille som hva de mest ekstreme islamistene forfekter.

Massakren i Orlando handler om terrorisme og om islamistisk homohat. Men den kan like mye sees som det seneste og mest tragiske kapitlet i den såkalte amerikanske «kulturkrigen», der selve målet for den republikanskledede fronten har vært å i størst mulig grad å gjøre LHBT-personer til legale mål for forfølgelse og diskriminering.

Anmeldelse av statssekretær Lars Andreas Lunde i Klima- og miljødepartementet for korrupsjon og faunakriminalitet

Det er skrevet ganske så mye om denne saken der statssekretær Lars Andreas Lunde i Klima- og miljødepartementet instruerte Miljødirektoratet å felle en bjørn som ikke hadde gjort noen skade fordi han ønsket å gjøre partikollega Anders Kiær en tjeneste. I stedet for å skrive mer, har jeg valgt ganske enkelt å anmelde Lunde til Økokrim for korrupsjon og faunakriminalitet, slik at denne saken kan bli formelt vurdert.

Anmeldelse av Lars Andreas Lunde, født 27. juli 1963, for korrupsjon og faunakriminalitet i henhold til straffeloven §§ 275, 276 og 276a og naturmangfoldloven § 15

På grunnlag av fakta kommet frem i media om Klima- og miljødepartementets instruks til Miljødirektoratet om felling av et dyr av en sterkt truet dyreart, anmelder jeg herved statssekretær Lars Andreas Lunde i Klima- og miljødepartementet for brudd på straffeloven §§ 275, 276 og 276a og naturmangfoldloven § 15. Jeg ber følgelig Økokrim om å vurdere hvorvidt offentlig påtale kreves av allmenne hensyn.

Sakens fakta
15. april 2016 sendte Klima- og miljødepartementet (KLD) instruks til Miljødirektoratet om å gi fellingstillatelse på en ung bjørn som ikke hadde gjort noen skade på buskap. Instruksen lød som følgende: «Vi ber Miljødirektoratet fatte vedtak om uttak av én (1) bjørn i Stor-Elvdal kommune. Uttaket skal primært skje innenfor Mykleby beitelags beiteområde. I alle tilfeller skal uttak begrenses til vest for Glomma.» Bjørnen ble skutt dagen etter, 16. april, av Statens naturoppsyn.

Alminnelig saksgang er at søknad om felling sendes til Miljødirektoratet, som så tar en beslutning etter faglig vurdering på grunnlag av tap av buskap, skjønn og historiske tap i området. Avgjørelsen til direktoratet kan påklages og i så tilfelle tar KLD den endelige beslutningen.

I denne saken forelå det ingen faglig vurdering fra Miljødirektoratets side. Det forelå riktignok en anmodning til Miljødirektoratet fra jordbrukssjefen i Stor-Elvdal kommune, Lars Kveberg, men denne rakk aldri å bli behandlet. Miljødirektoratets beslutning beror ene og alene på instruks fra KLD. Som direktør i Miljødirektoratet, Ellen Hambro, sier til NRK 21. april 2016, er dette en fremgangsmetode uten presedens i nyere tid: «Vi gjør mange slags vedtak, men jeg har aldri opplevd en slik instruks.»

Det er ingenting som tilsier at det foreligger noen faglig vurdering fra KLDs side til grunn for fellingen. Det som derimot foreligger, er en klar indikasjon på at statssekretær Lars Andreas Lunde valgte å gi Miljødirektoratet instruks om felling av bjørnen i Stor-Elvdal i strid med normal faglig vurdering både i departementet og i direktoratet. Det fremstår av saken at Lunde ikke ønsket en faglig vurdering av saken fra Miljødiektoratet, etter hva han opplyser til NRK 21. april 2016. Etter å ha spurt KLDs fagetat om råd, opplyser fagetaten umiddelbart at på grunnlag av sakens forhold vil Miljødirektoratet sannsynligvis avslå søknaden om fellingstillatelse. KLDs fagetat gir slik indirekte en faglig vurdering om at det ikke foreligger grunn til å felle bjørnen.

Statssekretær velger dermed å ta en beslutning i strid med både faglig vurdering av egen fagetat og hva han på godt grunnlag antar Miljødirektoratet vil beslutte. Som han sier til NRK: «Jeg forsto det som at Miljødirektoratet kunne kommet til en annen konklusjon. Da tok jeg avgjørelsen om å instruere direktoratet.» Grunnlaget for Lundes overstyring av både KLDs fagetat og Miljødepartementet, synes preget av følgende hendelser.

Høyre-topp og saueeier Anders Kiær tar kontakt med statssekretær Lunde på Høyres landsmøte 8-10. april 2016 om ønske om å felle bjørnen som er observert nær hans beiteområder. Hans motiver synes å være både direkte økonomisk, som en personen med betydelig økonomiske interesser i sauehold i regionen, og ideologisk, ut fra at han ønsker utryddelse av rovdyr i Norge noe han blant annet fremmer med slagordet «Norsk natur er herlig – uten ulv» (se arkivfoto på sak i HA 22. april 2016 http://www.h-a.no/nyheter/hoyres-bjorneinstruks-faar-etterspill). 14. april fulgte Kiær opp saken med å sende epost om saken til Lunde. Denne oppfordringen fra en partikollega med næringsinteresser i saken, synes alene å være grunnlaget for Lundes konklusjon. For når han sier til NRK at «jeg forsto det som at Miljødirektoratet kunne kommet til en annen konklusjon», viser han ikke til annet enn sin egen konklusjon, fordi også KLDs fagetat hadde kommet frem til det motsatte av ham selv – at det antagelig ikke forelå noen faglig grunn for fellingstillatelse.

Siden det altså ikke synes å foreligge noen annen grunn for statssekretærens beslutning om å instruere Miljødirektoratet enn ønsket om å gagne en partikollega på uberettiget vis, kommer straffelovens § 275, 1. ledd inn.

§ 275. For utroskap straffes den som i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning eller å skade, forsømmer en annens anliggender som han styrer eller har tilsyn med, eller handler mot den annens tarv.

I sammenheng med at Lundes stilling som statssekretær i Klima- og miljødepartementet, er det også relevant å trekke inn straffelovens § 276, 2. ledd tilsvarende gir anvisning på at

§ 276. Ved avgjørelsen av om utroskap er grov skal det legges særlig vekt på om handlingen har voldt betydelig økonomisk skade, om den er forøvd av offentlig tjenestemann eller noen annen ved brudd på den særlige tillit som følger med hans stilling eller virksomhet, om den skyldige har bokført uriktige regnskapsopplysninger, utarbeidet uriktig regnskapsdokumentasjon eller uriktig årsregnskap, om han har tilintetgjort, ubrukbargjort eller skjult registrerte regnskapsopplysninger eller regnskapsmateriale, bøker eller andre dokumenter, eller om han vitende har voldt velferdstap eller fare for noens liv eller helbred.

Statssekretær Lars Andreas Lundes instruks, synes slik å klart komme frem under straffelovens bestemmelser om korrupsjon.

§ 276 a. For korrupsjon straffes den som a) for seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag, eller b) gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag.

Siden det altså ikke synes å foreligge andre grunner for å felle bjørnen i Stor-Elvdal, enn statssekretær Lundes ønske om å gagne på uberettiget vis en partikollega, blir det videre relevant å trekke inn naturmangfoldloven § 15, 1. ledd om miljø- og faunakriminalitet.

§ 15. Høsting og annet uttak av naturlig viltlevende dyr skal følge av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi skal unngås. Likeledes skal unødig jaging av viltlevende dyr unngås.

Brunbjørn er en sterkt truet art i Norge med en stadig minkende bestand. Stortinget har besluttet at et bestandsmål på bjørn skal være 13 ynglinger i året, mens mindre enn halvparten er tilfelle i dag. Det må følgelig ligge svært sterke grunner til grunn for at Klima- og miljødepartementet kan overstyre faglige vurderinger hos egen fagetat og Miljødirektoratet. Å gagne en partikollega, som synes å være eneste grunn for instruksen om felling gjort av statssekretær Lars Andreas Lunde har gjort, synes ikke å være tilstrekkelig grunn og dermed synes Lunde også å ha brutt naturmangfoldlovens bestemmelse om faunakriminalitet.

Lundes handlinger i henhold til straffelovens bestemmelser om korrupsjon, bør også ses i lyset av naturmangfoldlovens bestemmelser og det at han har gjort uopprettelig skade på norsk naturmangfold.

Bergen, 28. april 2016

Ærbødigst
Dag Øistein Endsjø (sign.)

Vampyr-Jesus?

De har alle stått opp fra de døde, er udødelige og i utgangspunktet uforanderlige, så hva skiller dem fra hverandre – zombiene, vampyrene og Jesus Kristus? Artikkelen ble opprinnelig publisert i VG 26. mars 2016.

Så hva er forskjellen? Både Jesus og vampyr lover evig liv.

I snart to tusen år har kristne over hele verden feiret at Jesus gjenoppsto fysisk udødelig første påskedag. Hvorfor er det ikke samme glede over gjenoppståtte vampyrer og zombier? Ser man nærmere etter, finner man at det kanskje er mer som er felles for zombier, vampyrer og den gjenoppståtte Jesus, enn det som skiller dem. Kroppene både til Jesus og vampyrene vil for alltid forbli som de var da de gjenoppsto, om de ikke tilintetgjøres en gang for alle. Jesus’ gjennomborede hender og føtter og såret i siden, alt dette han fikk da han ble korsfestet, fungerer til og med som bevis for de skeptiske disiplene. Vampyrene på sin side er alltid like unge eller like gamle. Alle skader de utsettes for vil alltid kunne leges, igjen og igjen. Også zombiene våkner opp udødelige i utgangspunktet uforanderlige, alltid like halvråtne, mens siden de dessverre ikke er usårbare har kroppene deres en lei tendens til å falle fra hverandre.

Alle de gjenoppståtte skikkelsene er også fysiske sterkere enn noen vanlige dødelige. De har gjerne også overnaturlige evner. Både Jesus og vampyrene går på mirakuløst vis inn og ut av stengte rom, gjør seg selv ugjenkjennelige og beveger seg i strid med tyngdekraften.

Troen
Den store forskjellen i dag er at mens millioner av mennesker tror på at Jesus gjenoppsto fra de døde, hører moderne vampyrer og zombier stort sett fiksjonen til. Twilight, The Walking Dead og True Blood har også millioner av tilhengere, men bare de færreste tror at dette har noe særlig med virkeligheten å gjøre. Man kan likevel ikke bare avfeie dette som fri fantasi. I 2006 viste en undersøkelse at 22 prosent av britisk ungdom som ser mer enn fire timer daglig på TV, faktisk tror at vampyrer eksisterer. Drar man til områder der vampyrforestillingene går langt, langt tilbake, som til Romania, finner man at landsbyboere igjen og igjen graver opp og lemlester lik av naboer og slektninger, fordi de mener de slett ikke er døde, men at de i stedet stadig beveger seg ut av gravene sine og plager sine gamle naboer.

Dagens menneskespisende zombier som først kom som et frydefullt sjokk på kinopublikummet med George Romeros Night of the Living Dead i 1968, har også forbindelse med virkelige trosforestillinger. De døde har i lang tid kommet tilbake fra gravene sine i mange kulturer, ikke bare udødelige, men sterkere og farligere enn noensinne. Også i våre gamle sagaer fortelles det om ulike personer som skulle ha vendt tilbake som levende, men halvråtne lik, og skremt vettet av naboer og frender.

Hvorfor ikke?
I kristendommen fremstilles Jesus’ oppstandelse som enestående, samtidig som dette er knyttet til et fremtidig løfte om at alle som tror på ham vil bli like så fysisk udødelige som ham. Men også vampyrer og zombier kan gi oss samme type udødelighet som de selv har. Den store forskjellen her er at Jesus’ løfte vil bli oppfylt ved historiens slutt, er vampyr- og zombiudødeligheten noe man kan oppnå her og nå. Hvorfor skal man ikke bare si ja til slik en evig tilværelse allerede i dag? Fra et kristent synspunkt, blir svaret enkelt fordi all udødelighet som ikke blir gitt av Gud er uønsket og å forstå som demonisk. Men ser man bort fra den tradisjonelle kristne insisteringen på at udødelighet ikke er noe man skal trakte etter før Jesus vender tilbake, blir det med en gang mindre grunn til å si nei takk.

Dette er et perspektiv man ser stadig utbrodert i nyere udødelighetsfremstillinger. Om man bare fjerner det kristne imperativet, er jo heller ikke vampyrtilstanden så ille. Leve evig, uendelig sterk, evig ung eller i det minste, evig slik du var da du ble vampyr. Å måtte sove hele dagen, er heller ikke det verste for mange. Den nærmest uimotståelig erotiske tiltrekningskraften vampyrer ofte synes å ha, er også noe mange kan leve med. Flotte og sjarmerende vampyrer, har allerede forført millioner gjennom film og fjernsyn. Hvem vil ikke bli som dem?

Selv zombiene fremstilles nå gjerne i et mer forsonlig lys og har sin egen fanskare. Og om man beholder sin bevissthet og ikke lenger stadig detter fra hverandre, som i det nyere zombidramaet iZombie, er heller ikke en slik tilstand så ille.

Så når vi igjen markerer at Jesus vender tilbake fra de døde, er det greit å vite at han ikke lenger er alene om det. I siste instans kan man bare lure på hva Jesus selv ville tenkt om å være i selskap med vampyrer, zombier og andre vandøde.

Det absolutte påskemysteriet

Det virkelige påskemysteriet handler ikke om krimgåter, men om hvordan millioner av mennesker i antikken kunne bli overbevist om at Jesus gjenoppsto med «kjøtt og bein» som det står i evangeliene. Saken ble opprinnelig publisert i Vårt Land 22. mars 2016 og bygger på boken min Greek resurrection beliefs and the success of Christianity.

Etter Jesus’ oppstandelse første påskedag, er det et par ting som er faktum. Jo mer de kristne insisterte på oppstandelsens fysiske dimensjon, desto flere grekere ble kristne. Jo flere grekere som ble kristne, desto mer insisterte kristendommen på at oppstandelsen inkluderte både kjøtt og bein.

De fleste ordinære historiebøker gjør det ikke enkelt å forstå hvorfor det er slik. Tvert imot. Ifølge de vanligste fremstillingene av antikkens historie var grekerne – som jo dominerte hele det østlige Middelhavet og var de som først omfavnet kristendommen – svært negative til kroppen. De trodde på sjelens udødelighet, kan man som regel lese.

Oppstandelse f.Kr.
I Paulus første brev til korinterne, spør han disse grekerne: «Men når det blir forkynt at Kristus er stått opp fra de døde, hvordan kan noen blant dere da si at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde?» Dette blir gjerne brukt som et eksempel på den angivelige generelle greske skepsisen til oppstandelsen. Men det som egentlig er tilfelle her, er at disse grekerne har ingen problemer med å godta Jesus’ oppstandelse. Det er den lovede oppstandelsen til alle døde, de ikke tror på.

Hvis man lar historiebøkenes tradisjonelle fremstillinger ligge og i stedet går til kildene for hva antikkens grekere trodde på, finner man at denne tvetydige holdningen til oppstandelsen faktisk speiler forestillingene blant grekere flest. Man skal ikke lete lenge i greske tekster for å oppdage at det faktisk var en nokså utbredt forestilling at gudene gjorde ulike menn og kvinner fysisk udødelige. Etter at Akilles ble drept, ble han fraktet til verdens ende der han gjenoppsto udødelig. Herakles’ mor forsvant fra sin egen begravelse for så å bli fraktet med kropp og sjel til himmelen. Asklepios ble drept av lynet for deretter å gjenoppstå som en av de viktigste greske gudene. Etter at vismannen Aristeas døde på 600-talle f.Kr, gjenoppsto han udødelig etter at liket hadde forsvunnet fra et lukket rom. Enda flere ble fysisk udødelige uten å dø først, slik som Herkules, Romulus, Ino og angivelig hele generasjonen av krigere som overlevde krigene rundt Theben og Troja. Så at Jesus skulle ha gjenoppstått og blitt fysisk udødelig var altså ikke noe revolusjonerende spesielt nytt for grekerne.

Det var den greske filosofiske eliten, ikke vanlige grekere, som insisterte på at kroppen ikke var av verdi. Grekere flest hyllet kroppen gjennom sine idrettsleker, sin kunst og gjennom sine bønner – for når de henvendte seg til sine guder var det først og fremst for å be om god helse. For den alminnelige greker var fysisk udødelighet den ultimate tilstanden. Sjelen uten kroppen var ganske enkel bare å forstå som død, selv om den fortsatte sin eksistens i det generelt så deprimerende dødsriket. Filosofer som Platon og Plutark hadde dermed god grunn til å klage over hvordan massene trodde på kroppens verdi og det at gudene kunne gi noen fysisk udødelighet.

Kjøttets utfordringer
Men om Jesus’ oppstandelse var gammelt nytt, hvorfor var grekerne så skeptiske til løftet om en fremtidig oppstandelse for alle som trodde på Jesus? Om man igjen går tilbake til de gamle tekstene, finner man svaret. Grekerne mente nemlig at selv ikke gudene kunne gjenskape kjøttet hvis det først var råtnet, brent eller fortært. Da gudene skulle la unggutten Pelops gjenoppstå, hadde dessverre gudinnen Demeter allerede spist skulderen hans. Dermed måtte Pelops i stedet gjenoppstå med en protese, som gudene laget av elfenben.

For grekerne var også ens individuelle identitet uløselig forbundet med både kropp og sjel. Om man skulle bli udødelig, måtte man følgelig beholde den samme kroppen man har som levende. Hvis sjelen skulle gjenoppstå med en ny kropp, ville man ganske enkelt ikke lenger være seg selv.

En fremtidig oppstandelse var følgelig umulig ifølge gresk tenkning, når kjøttet for lengst var blitt oppløst. Å overbevise grekerne om at den lovede oppstandelsen var mulig, var slik en av de største utfordringene for den nye kristne troen. Tidlige kirkefedre klarte likevel dette, ved å insistere at uansett hva som skjedde med kjøttet ble det aldri tilintetgjort, bare oppløst i det aller minste biter. Det var dermed en enkel sak for Gud i sin allmektighet å samle sammen alt som en gang hadde vært et menneskes kjøtt og la det gjenoppstå.

Svaret på fortvilelsens evangelium
Ifølge tradisjonell gresk religion var fysisk udødelighet det fremste du kunne oppnå. Samtidig lot gudene nesten alle råtne bort i stedet, slik at udødelighet ble en absolutt umulighet. Budskapet til de greske gudene var slik langt på vei et fortvilelsens evangelium. De kristne presenterte derimot ikke bare et løfte om at alle som trodde på Jesus skulle bli fysisk udødelig, men viste også hvordan dette var mulig ifølge grekernes egen logikk. Det blir dermed ikke lenger så underlig at grekere flest vendte seg til kristendommen i hele det østlige middelhavet, lenge før den romerske keisermakten tvang alle til å bli kristne. Grekerne ble ikke kristne på tross av det kristne løftet om kjøttets oppstandelse, men på grunn av det.

Landet som hater naturen

Norge er landet som hater naturen. Rovdyrpolitikken er like uhyggelig som en skremmende krimbok. Nordmenn ønsker seg en Disney-natur uten forstyrrende elementer. Men naturen uten rovdyr er ingen virkelig natur.

Mor og barn drept ved såkalt norsk naturforvaltning (Foto: Lars Gangås, WWF). Artikkelen ble opprinnelig publisert på NRK Ytring 16. februar 2016.

BBC, Time, The Guardian, USA Today og andre internasjonale medier har nylig rettet fokuset mot Norges omfattende jakt på utryddelsestruede dyrearter som ulv, bjørn, jerv og gaupe. Det er heller ikke gått upåaktet hen hvordan mange nordmenn følger opp med glede, som da flere enn 11.000 ivrige jegere meldte seg for å få skyte det som antagelig er halve den totale norske ulvebestanden. Omdømme vårt blir ikke bedre om det kommer fokus på hvordan staute nordmenn massakrerer hjelpeløse jervunger og mødrene deres i hiene. Eller på hvordan myndighetene legger opp til drepe hele 25 prosent av en gaupebestand som allerede er i sterk nedgang og til og med gir skuddpremie i visse kommuner. Eller hvordan sentrale politikere nå ønsker å sette i gang jakt på kongeørn.

I verdens øyne er Norge nå på god vei til å bli landet som hater naturen. Vi som nasjon kan snart fremstå som selve det uhyggelige bakteppet i enda en av de skandinaviske noir-bøkene som skremmer store deler av verden.

For nordmenn som gjerne ser seg selv som naturelskere, kan det være forvirrende å bli beskyldt for naturhat. Ikke bare hyller vi friluftslivet i skog og fjell – selve den norske identiteten er uløselig knyttet til hvordan vi stadig setter ut på tur. Men det er ingen virkelig natur vi vil ha der ute. Vi ønsker en sanitert utgave, en Disney-kulisse, uten forstyrrende rovdyr. En parkvirkelighet der ingenting skal ødelegge vår egen illusjon av naturens ro. Vårt naturideal er noe som mest av alt minner om den bibelske visjonen der ulven og lammet gresser sammen i all fordragelighet. Selv Den norske kirke fremmer denne forakten for naturen, med biskop Solveig Fiske som sender støtteerklæringer til demonstranter som vil utrydde all ulv.

Ikke natur uten rovdyr
Utenlandsk media har dessverre helt rett. Vi er landet som hater naturen. Takket være rovdyrforliket som støttes av alle stortingspartier unntatt MDG, er store deler av landet i dag offisielt rovdyrfrie soner. Slik reflekterer det slagordet til rovdyrmotstandere om «natur uten ulv». Rovdyrene er heller ikke trygge i naturen i resten av landet heller. Men naturen uten rovdyr er ingen virkelig natur, men bare et økosystem i ubalanse.

Verken dyr eller planter utvikler seg som de skal, når man fjerner en umistelig bestanddel fra helheten. Til og med mange av naturens mikroorganismer er avhengige av rovdyrenes oppførsel. Som gjeninnføringen av ulv i den amerikanske nasjonalparken Yellowstone viste, vendte hele parken tilbake til en mer naturlig harmoni da rovdyrene igjen interagerte med resten av dyrene. Selve landskapet ble forvandlet til slik det opprinnelig var.

Her i Norge fortviler vi over at skjønne og totalt ufarlige arter som fjellreven er i ferd med å forsvinne og skjønner ikke at dette er bare enda et resultat av vår egen naturfiendtlighet. Den elskede fjellreven er nemlig avhengig av de større, forhatte rovdyrene som kan nedlegge bytte de kan spise restene av. Alt henger sammen med alt.

Landet som hater seg selv
Om de utenlandske mediene gjør litt grundigere research, vil de finne at Norge også er landet som hater seg selv. Vi liker ikke Norge på det aller norskeste – slik det er av naturen. Andre land er stolte av sine rovdyr. De er deres nasjonalsymboler. De brukes for å trekke turister. Her ønsker vi å utrydde dem.

Underlig nok er motstanden mot rovdyrene størst blant mange av de som snakker høyest om verdien av norsk kultur og tradisjoner. Men dette er en svært grunn fedrelandskjærlighet. Hvordan kan vi elske Norge, om vi forakter den norske naturen fordi den er som den er, om vi kutter båndene med selve vår naturlige historie, om vi frarøver våre barn og barnebarn muligheten til å oppleve landet slik det en gang ble skapt.

Vi hater rovdyrene fordi de oppfører seg som rovdyr. Vi fordømmer ulv og jerv fordi de spiser våre sauer, som vi har alt opp til total hjelpeløshet og så slipper ut helt uten beskyttelse der rovdyr naturlig hører hjemme. Ulven blir til og med kritisert for å spise det som er aller mest naturlig for den. Som når en av våre største skogeiere, Carl Otto Løvenskiold, fortviler over at ulven kan drepe «også elgkalver og rådyrkalver». Han er lei seg «over at det er funnet drepte dyr». Vi vil ikke ha autentisk norsk natur. Dette er for oss i stedet et marerittlandskap vi mennesker må rydde opp i.

Mange nordmenn ønsker ganske enkelt en natur i ubalanse – en gjennomgående unorsk natur der det hele tiden er overbefolkning av rovdyrenes naturlige byttedyr som elg og hjort – som vi igjen kan skyte. Vant med en slik kunstig rovdyrfri utmark, har nå flere jegere uttrykt bekymring for at ulvens naturlige tilbakekomst kan redusere jaktkvotene på elg. De skal ha seg frabedt rovdyrenes konkurranse. I Hedmark klager jegerne til og med over at ulven skal ha gjort elgen mer sky, slik at den blir vanskeligere å skyte. Det er ikke slike dyr de vil ha.

La natur være natur
Vi lever i en moderne virkelighet der vi tror at vi kan ordne på alt, kontrollere alt, forbedre alt. Men vi kan ikke forvalte oss frem til en ny naturlig orden. Ordet naturforvaltning er i sin essens en selvmotsigelse, og i praksis bare en materialisering av vår nasjonale forakt for naturen.

Naturen fungerer best når den får være i fred. Det er vi som satte hele naturen i ubalanse da vi på 1900-tallet nesten utryddet alle rovdyr, med påfølgende konsekvenser av overbeitning og arter som eksploderte. Rovdyrenes tilbakekomst er bare naturens forsøk på å gjenskape den naturlige orden. Det er naturens ønske om å gi oss en sjanse til, etter at vi nesten klarte å tilintetgjøre alt. Men vi gjør bare alt vi kan for å ødelegge alt en gang for alle.

Kanskje det heller er på tide å la natur være natur. I hele Norge.

Drømmer i marmor og gull

Alt som glimrer er marmor og gull. Palass etter palass. Plasser, monumenter, fontener. Du kan gå i timevis og alt du ser skinner gyldent og hvitt. Velkommen til Aşgabat, Turkmenistans hovedstad og verdens største marmorby med sin rette plass Guinness’ rekordbok.

Turkmenistans ubestridte leder Gurbanguly Berdimuhamedow i gull med sin femhodete ørn (foto: Dag Øistein Endsjø). Saken ble opprinnelig publisert i Vårt Land 9. februar 2016.

Ingenting av dette eksisterte for tjue år siden. Dette er hvordan det nye Turkmenistan, styrtrik på grunn av sine enorme gassforekomster, ønsker å fremstille seg selv. Imponerende, Overveldende, regulert og det er umulig ikke å si imponerende med sin uendelighet av postmoderne arkitektoniske verk, eksklusive materialer og dyrt glitter.

Marmorhovedstaden er først og fremst et monument. Selv om biltrafikken er heftig nok, er nesten de eneste menneskene man ser gartnere og renholdsarbeidere som i sitt sisyfosarbeid går over de uendelige anleggene igjen og igjen. Byggevirksomheten synes heller aldri å stanse, Stadig nye marmorpalasser skal opp, selv om slitasjen dessverre allerede er tydelig både her og der i mange av de eksisterende anleggende. Hvordan denne byen vil se ut når ikke lenger landets uendelige gassinntekter lenger er som de er, kan bli interessant.

Alle steder mennesker lager, enten det er snakk om hus, parker eller hele byer, eksisterer i utgangspunktet ikke som annet enn planer, drømmer og fantasier. Alt hva vi ser rundt av oss mennesker har laget, har en grunnleggende idé. Fra det rent funksjonelle og repeterende, til de inderligste visjoner og ideer. Det er ikke den ting vi ikke forsøker å uttrykke nettopp med hvordan vi former landskapene våre. Vi bygger vår tilværelse så den avspeiler både tro og ideologi, kjærlighet og idealer.

Overblikk over marmorhovedstaden, med monumentet over jordskjelvet i forkanten (foto: Dag Øistein Endsjø).

Som de aller fleste stedene mennesker har laget, representerer heller ikke den turkmenske hovedstaden noe fullstendig nytt. Her er inspirasjonen hentet fra så mange steder: Washington D.C., USAs spesialkonstruerte hovedstad med sine klassistiske institusjoner i hvit marmor er den som kanskje ligner mest. Hvordan Washington med sine greske og romerske søyler og kapiteler ønsket å vise hvordan de videreførte antikkens prinsipper om lovstyre og demokrati, er kanskje ikke det man umiddelbart forventer å finne gjenskapt her i det mest totalitære av alle landene i Sentral-Asia. Men det er også her, som i parlamentsbygningen og ikke minst i den imponerende regjeringsbygget til det vidunderlig navngitte Rettferdighetsdepartementet.

Aşgabat viser også ved hva de ikke har tatt vare på, hva som er viktig for landet. Man skal lete lenge etter noen som helst minner om de litt over 100 år med russisk og sovjetisk kolonivelde. En gjenglemt Lenin-statue finner man bare i den vesle parken bak det som en gang var byens viktigste bygg: Det tidligere hovedkvarteret for republikkens avdeling av det sovjetiske kommunistpartiet. Denne bygningen har nok fått bli stående ganske enkelt fordi den fremstår som så absolutt unnselig og uvesentlig i sammenligning med alt det nye. Det formentlig skriker ut i dag: se hvor lite sovjeterne fikk til i sammenligning med det selvstendige Turkmenistan. Sytti år med sovjetstyre endret likevel landet radikalt på to måter: Den strenge kontrollen av både tradisjonell og radikal islam som nå videreføres av dagens regime. Sovjetplanleggernes amatørmessige vanningsprosjektet i regionen, som totalt ødela Aralsjøen like nord for landet og har skapt en økologisk katastrofe også i store deler av Turkmenistan.

I alle deler av byen finner man fremheving av Turkmenistans historie. Enorme statuer av ulike skikkelser som opp gjennom tidene har bodd og virket i det som i dag er Turkmenistan, brukes for å konstruere et bilde av en nasjonal og samlet historieforståelse som i realiteten er betydelig mer fragmentert. Dagens ubestridte leder, president Gurbanguly Berdimuhamedow, dukker også opp overalt. Majestetisk stående, ruvende og ikke minst flere steder: Ridende på en av landets flotte akhal-teke-hester, selve nasjonalsymbolet og så viktig for turkmenernes identitet.

Noen av den nye nasjonens utvalgte historiske nasjonalhelter i enorme utforminger (foto: Dag Øistein Endsjø).

< Det er likevel den forrige lederen som styrte landet frem til sin død i 2006, Saparmyrat Nyýasow, som først drømte om det Aşgabat vi har i dag. Türkmenbaşy, turkmenernes far, som han helst likte å kalle seg, er fremdeles til stede, om enn ikke like så prominent som den gang han levde. Den enorme gulldekkede statuen på toppen av en 75 meter høy konstruksjon roterer ikke lenger slik at den alltid har ansiktet vendt mot solen. Den står heller ikke lenger midt i den nye hovedstaden, men er flyttet helt syd i byen der den tidligere lederen nå alltid skuer mot byprosjektet han fikk igangsatt.

Saparmyrat Türkmenbaşy, det selvstendige Turkmenistans første leder og turkmenernes far, ser over sin by (foto: Dag Øistein Endsjø).

Den viktigste monumentet for å forstå ideen bak det nye Aşgabat, finner man likevel helt i utkanten av byen, inne i det forseggjorte mausoleet til Türkmenbaşy, bygget i det som en gang var landsbyen han ble født i. Her finner man ikke bare den avdøde lederen begravet, men hele hans familie. De fleste av disse døde i det fullstendig ødeleggende jordskjelvet i 1948. Og over gravene er statuen som sier så mye. Den er av Türkmenbaşys mor, idet hun hiver sin sønn, den senere lederen, ut av vinduet rett før hele huset styrter sammen og dreper både henne selv og hennes to andre sønner. Dette jordskjelvet drepte mesteparten av byens befolkning, hver tiende innbygger i hele landet. Lidelsene var hinsides det meste. Og midt i dette nasjonale traumaet, ofrer en mor både seg selv og sine andre sønner for å gi nasjonen den lederen som skulle skape det nye Turkmenistan. Og uansett hvilket syn man har på den første lederen i det selvstendige Turkmenistan, gjorde han nettopp dét.

Gro Harlem Brundtlands våte drøm. Det enorme mausoleet i ekte gull og massiv marmor til landsfaderen Saparmyrat Türkmenbaşy. Tiden får vise om det norske folk gir landsmoderen noe tilsvarende (foto: Dag Øistein Endsjø).

Gi 3 milliarder nå

Etter at asylsøkerne begynte å strømme på i tusentall, har vi hørt det igjen og igjen: Vi må heller hjelpe de syriske flyktningene i nærområdene. Kanskje på tide å gjøre noe med det nå?

Statsminister Erna Solberg på besøkt i de berømte nærområdene, nærmere bestemt Libanon. Foto: Statsministerens kontor. Saken ble opprinnelig publisert i VG 23. januar 2015.

Ikke minst har talspersoner for regjeringspartiene igjen og igjen vist til hvor mye mer man kan få ut av å bruke de samme pengene der i stedet for i Norge. Det handler om at ikke «de få hjelpes på bekostning av de mange», ifølge Fremskrittpartiets innvandringspolitiske talsmann Mazyar Keshvari.

Ifølge beregninger fra Statistisk Sentralbyrå vil en gjennomsnittlig syrisk flyktning medføre netto kostnader for staten på omtrent 4 millioner kroner i løpet av livet, hvis man legger integreringsgraden til andre ikke-vestlige innvandrere til grunn. SSB har på lignende vis kalkulert at Syria-flyktningene kan koste Norge helt opp til 750 milliarder.

Det er med andre ord ganske så mye penger vi kan bruke på flyktningene i Syrias naboland, hvis de som stadig snakker om dette virkelig mener det de sier.

Akkurat nå var dronning Rania av Jordan på besøk hos Erna Solberg. Hun kom ene og alene for å få støtte til å hanskes med de 1,4 millioner syriske flyktningene som holder til i landet hennes. Hun ber ikke om at verken Norge eller andre europeiske land skal ta imot flere av flyktningene. Det hun ber om er økonomisk støtte til skoler og til å få flyktningene i arbeid. Altså penger til det aller mest elementære, så flyktningene kan få et slags liv. Situasjonen er prekær. I 2015 fikk ikke FN en gang halvparten av de 65 milliard kronene som trengtes for å opprettholde den absolutte minimumsstandard i disse flyktningleirene i Syrias naboland. De påfølgende kuttene i nødtilbudet i flyktningleirene var i seg selv en av de utløsende faktorene for høstens enorme økning av syriske flyktninger i Europa.

Dronning Ranias bønn kunne ikke ha kommet mer beleilig. Nå kan regjeringen og alle andre som har vist til hvordan vi hjelper syrere så mye bedre i nærområdene, virkelig slå til.

Erna Solberg er om et par uker medarrangør av en stor giverlandskonferanse for Syria-krisen. Hvor mye Norge vil gi «vil vi komme med på konferansen», opplyser Solberg til VG. Men etter alle de fine ordene om hjelp i nærområdene, kan ikke dette beløpet sees uavhengig av hva potensielt flere flyktninger til Norge vil koste oss. Dermed burde tre milliarder ferske kroner som foreslått av Flyktninghjelpen – bare noen få hundrelapper per nordmann – være et helt greit beløp i første omgang. Dette er bare en brøkdel av hva det vil koste med flere flyktninger til Norge.

Kanskje vil det at vi på denne måten viser at vi faktisk bryr oss, være med på å gi de syriske flyktningene større håp nettopp i sine nærområder. Slik at de ikke lenger føler at de må karre seg over grense etter grense i Europa, før vi ser dem.

Dronning Sonja, Torbjørn Røe Isaksen og jeg

Ja ja. På grunnlag av saken jeg skrev for NRK 22. desember 2015 om at ingen av de store religionene verken er for eller mot homofili, er jeg nå blitt satt på listen til Nabokjerringa.no — en nettside laget av en anonym «kvinne i moden alder» — over «venstreekstreme» mennesker «som promoterer ytterligere islamisering» og som «ikke har holdninger som er i samsvar med den kristne kulturarv». Jeg er for øvrig i godt selskap med andre antikristne venstreekstremister som HKH Dronning Sonja, Krf-leder Knut Arild Hareide, Høyres Torbjørn Røe Isaken, Venstre-leder Trine Skei Grande, Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland og selvfølgelig biskopene Ingeborg Midttømme, Erling Pettersen og Stein Reinertsen.

Ellers kan Nabokjerringa opplyse at «hvis situasjonen i landet skulle utvikle seg mot en ødeleggelse av den norske, kristene [siç] kulturarv og andre grunnleggende verdier i vårt samfunn, samt med økt kriminalitet, drap, opptøyer, bråk og skyting i gatene … vil notatene mine bli lagt til grunn for at de etnisk norske innbyggere som har sveket sitt land på det groveste, skal stilles for retten for landssvik.» Det er greit å vite hva man har i vente.

Personen bak denne informative bloggen er i realiteten Norsk Folkeparti-politikeren Oddbjørn Jonstad. Det er hen som er Nabokjerringa — den anonyme «kvinnen i moden alder» som har gitt bloggen navn. Jeg må selvfølgelig bare innrømme at jeg elsker slike postmoderne, kjønnsoverskridende queertransaktivister.

Her er for øvrig bildene. Jonstad som Jonstad til venstre, og som Nabokjerringa slik hen fremstår i bloggen til høyre. Imponerende hva hen får til bare med litt sminke.

Islam er ikke mot homofili

Debatten om Islam og homofili blusser opp igjen. På tide å få sagt det klart: Ingen av de store religionene er for eller mot homofili.

Saken ble opprinnelig publisert på NRK.no 22. desember 2015.

Igjen og igjen hører vi at islam er mot homofili og at slik er det bare. Nå sist av mannen Aftenposten har hedret som årets Oslo-borger i 2015, Mohsan Raja: «Det er straffbart å være homse eller lesbe, ifølge islam», erklærte han på en facebookpost der han ellers sammenlignet homoseksualitet med drap og vold.

Selv liberale muslimske politikere som forfekter generell likestilling i samfunnet uansett seksuell orientering, slik som Venstres Abid Raja, gjentar kategorisk at homofili er «strengt forbudt» ifølge islam.

Dette er ganske enkelt feil.

Islam, som sådan, er ikke mot homofili. Det blir like feil å si kategorisk at islam er for. Islam er som alle andre religioner en sammensatt størrelse med et enormt antall forskjellige trosforestillinger og fortolkninger. En muslim kan alltid si at ifølge vedkommende selv, så er islam for eller mot homofili – men må alltid måtte innrømme at det finnes andre muslimer som mener noe helt annet.

Kilder og praksis
Islam blir ofte praktisert mer skrifttro enn mange andre religioner, men heller ikke Koranen gir noe klart bilde på homofili. Den refererer ikke i det hele tatt til det komplekse fenomenet moderne homofili.

Når det gjelder likekjønnet sex, sier den hellige boken ingenting spesifikt om sex mellom kvinner, mens den forbyr analsex mellom menn. Hadithene forbyr for øvrig også heteroanalsex.

Selv om Koranen altså bare forbyr analsex mellom menn, er det mange muslimer i dag som likevel mener at islam fordømmer homofili generelt. Fordi noen muslimer tror dette, blir dette riktig i seg selv – samtidig som dette bare er en del av et større bilde. Mange andre muslimer mener på sin side at homofili er helt i overensstemmelse med islam. Dermed blir det like riktig å si at islam er for homofili. Det finnes til og med åpne homofile imamer. Andre muslimer igjen er av den oppfatningen at det bare er den passive parten i analsex som fordømmes. Dette er en annen forståelse innenfor islam.

Heller ikke den muslimske tradisjonen er entydig når det gjelder likekjønnet sex. På den ene siden har det innimellom vært strenge straffer for sex mellom menn, slik som det fremdeles er i enkelte muslimske land i dag.

På den annen side har sex mellom menn blitt sett som fullstendig alminnelig, til og med institusjonalisert i land som Afghanistan, Sudan og Oman. Både på 1800- og 1900-tallet var flere muslimske samfunn generelt så mye mer homovennlige enn mange land i Europa, at mange vestlige menn rømte til muslimske land for å få være homofile i fred. Sex mellom kvinner har stort sett vært oversett, ofte fordi det ikke ble definert som sex.

Religionene ikke mot homofili
Som med islam, hører man også stadig påstander om hvordan alle religionene opprinnelig er mot homofili. Dette er minst like galt. Jødedommen forbød i utgangspunktet bare analsex mellom menn og sa ingenting om sex mellom kvinner. I dag godtar de fleste store jødiske bevegelsene i dag til og med likekjønnede ekteskap. Alt dette er like mye sann jødedom.

I kristendommen er Det nye testamente opprinnelig negativ til all likekjønnet sex, men er også svært negativ til heterosex. Helst skal man ikke ha sex i det hele tatt – heteroekteskapet er bare en nødløsning for de seksuelt inkontinente, understreket Paulus. Kristendommen i dag fremmer alt fra likekjønnede ekteskap til dødsstraff for homofile. Selv innen de enkelte kristne trossamfunnene er det enorme forskjeller. Mens paven stadig fordømmer likekjønnede ekteskap, er katolikker flest de mest homovennlige kristne som finnes.

I buddhismen ble opprinnelig sex mellom kvinner kraftig fordømt, mens sex mellom menn ble ansett som bedre enn heterosex – at homosex generelt var negativt var en forestilling buddhismen importerte fra vesten. I hinduismen var likekjønnet sex opprinnelig et sjeldent tema. Så lenge man var heterogift, var det ikke så nøye hva man gjorde. Samtidig fantes det fremstillinger av hellig homosex i enkelte templer. I hinduismen i dag finner du det samme totale mangfoldet som i alle andre religioner.

Ingen fasit
Enhver muslim, kristen, eller hva det nå skal være, er i sin fulle rett til å uttale seg på vegne av sin egen tro. Hva hun eller han måtte mene, blir nettopp en sannhet i seg selv, nettopp fordi vedkommende er en muslim eller kristen osv.

At flere muslimer eller kristne måtte mene det ene fremfor det andre, gir et viktig bilde av religionen. Men aldri det totale bildet. Fordi det alltid vil finnes – og som regel ganske mange – mennesker av samme tro som mener noe ganske annet.

Vi får bare håpe vi i fremtiden vil se et mer nyansert bilde. Når noen sier at den ene eller andre religionen er for eller mot homofili eller hva det nå skal være, husk at dette i utgangspunktet bare viser til hva akkurat denne personen mener om denne religionen.

Alle religioner er uendelig mye mer komplekse enn hva én enkelt troende måtte mene.

Død, død og mer død

I Mexico forholder man seg til de døde slik de er i dag: Bein i jorden.

En av de mer populære skikkelsene under de dødes dag: Den overdådige borgerfruen Catrina (foto: Dag Øistein Endsjø). Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vårt Land 17. november 2015.

Det er død overalt. Skjeletter er pyntet opp i hverdagslige og festlige situasjoner. Både menn og kvinner går rundt, sminket som levende døde. Det arrangeres skjønnhetskonkurranser for de døde. Kaker og sukkertøy som knokler og hodeskaller selges overalt. Døde slektninger og venner æres i hjemmene og besøkes på kirkegårdene. Det handler om død, død og mer død. Dette er den meksikanske feiringen av de dødes dag, Día de Muertos, de tre dagene i månedsskiftet oktober-november. En kort stund synes livet å være overveldet av døden og de døde.

De dødes dag i Mexico er selvfølgelig ikke enestående for hvordan hele samfunnet markerer sine døde, men intensiteten, og hvordan dette skjer med fest og jubel, er påfallende. Allehelgensdag i andre land er som regel en mer alvorlig affære, uten videre festivitas. Halloween har en lignende feiring av det dystre og makabre som de dødes dag, men er ikke knyttet til faktiske døde mennesker. Ingen minnes mormor ved å sende utkledde unger fra dør til dør. Men hvorfor skulle vi ikke gjøre det? Hvordan ville det vært om vi tok barna med til mormors grav – fullt oppkledd i all sin halloweengru – før de gikk ut og tigget godteri.

Alt som har med døden å gjøre, kan fås i søt og spiselig utgave (foto: Dag Øistein Endsjø).

Verden snudd opp ned
Når man først opplever feiringen av de dødes dag, er det lett å bli overveldet av karnevalspreget. De døde er plutselig midt blant de levende. Det er en verden snudd opp ned. Selv kjente døde meksikanere dukker opp her og der, malerinnen Frida Kahlo er spesielt mye ute og går. Den overdådig og svært så borgerlig antrukne skjelettfruen Catrina, med sin enorme hatt, er også blant de mer prominente skikkelsene. Hvem Catrina måtte ha vært som levende vet ingen. Det er som død hun er blitt en kjent og kjær figur.

De døde man selv kjenner er først og fremst bare tilbake. Altere for døde familiemedlemmer blir satt opp i hjemmene. Man besøker sine døde på kirkegårdene. Gravene blir dekket av lys og blomster, samt med mat, drikke og spesielle gjenstander de døde satte pris på da de levde. Dette utelukker ikke sorg, men oppmerksomheten er rettet mot det positive man engang hadde med de avdøde – og for så vidt fremdeles har. Gjennom å minnes og markere det som var fint, sammen med de som engang var blant oss, føres samtidig forholdet videre. Hvordan de etterlatte drar til gravene, og hvordan knokler og hodeskaller preger symbolikken, innebærer dessuten at man forholder seg til de døde slik de er i dag: som bein i jorden.

Hvorfor bare besøke sine døde slektninger på kirkegården, når man kan feire sammen med dem. Noe man selvfølgelig må ta bilde av med mobilen (foto: Dag Øistein Endsjø).

Om de døde minnes med glede, og døden feires med fest, forsvinner heller ikke alvoret. De dødes dag er også en anledning til å bringe tilbake de som fremdeles burde vært i de levendes rekker. Mange er blitt drept på grunn av kriminalitet eller politisk vold i dagens Mexico. Store altere med lys og blomster på gater og torg, minner om ofrene for den voldelige krigen mot narkotika, politisk vold og ulike former for hatkriminalitet. De tusener av meksikanere som bare er forsvunnet de siste årene, og som antagelig aldri vil komme tilbake, minnes også på dette viset.

På godt eller vondt: de dødes dag gjør at de døde ofte forblir med de levende. I hvert fall lenger enn i land med en kultur for å gjøre hva man kan for ikke å minnes de døde, slik de er nå. Så lenge man minnes, blir man husket, både som hvordan man var som levende og hvordan man fysisk er som død.

Kjøp din egen lille hyggelig versjon av døden (foto: Dag Øistein Endsjø).

Det kulturelle mønsteret
Hvordan de dødes dag er blitt som den er blitt i Mexico, har samtidig sammenheng med helt spesielle forhold i den meksikanske historien. Den dominerende aztekerkulturen hadde et sterkere fokus på død enn få andre samfunn. Ikke bare spilte dødsguddommer som Micteacacihuatl en viktigere rolle i aztekisk tro enn i de fleste andre religioner. Den spesielle offerkulten innebar også at døden var adskillig mer nærværende. Døden ble fremstilt overalt og virkelige hodeskaller dekorerte hele vegger i enkelte templer. Det meksikanske fokuset på døden overlevde overgangen til kristendommen og ble i stedet integrert nettopp i den spesielle markeringen av allehelgensdagen.

Det er også aspekter i den vesteuropeiske kulturen som kunne ha vært grunnlag for en lignende markering av døden og de døde. I tidligere fremstillinger bød døden stadig opp til dans når vi skulle ledes ut av vår tilværelse. Vi går til gravene til venner og slektninger, men de fleste av oss forholder ikke bevisst til hvordan de er nå. Vi er besatte av spøkelser – ikke minst gjennom Norges viktigste religiøse fjernsynsprogram Åndenes hus – men disse rastløse åndene representerer en avstand til hvordan de døde er som fysiske skikkelser. Spøkelsene er dessuten sjelden personer vi kjenner selv, men heller skikkelser som dukker når helt nye mennesker flytter inn i et gammelt hus.

Ofrene for hatkriminalitet som ikke skulle vært døde ennå. Desto viktigere å minnes dem (foto: Dag Øistein Endsjø).

I løpet av noen få år har halloween utviklet seg fra noe man så vidt hadde hørt ble feiret i USA, til en av de mest populære høytidene. Dette viser at det er god plass for en feiring av de fysiske aspektene ved døden, også i vårt land. Spørsmålet blir om dette noen gang også vil utvikle seg til en høytid der vi ikke bare forholder oss til døden som et mer upersonlig fenomen, men også til våre egne døde.

Ode til et glemt land: Nøytrale Moresnet

Nøytrale Moresnet var lilleputtstaten midt i Europa som i over et århundre ville heve seg over nasjonale forskjeller. I dag er det ingenting igjen.

Minner fra den gangen fire land møttes her. I dag er bare tre igjen (foto: Dag Øistein Endsjø). Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vårt Land 29. september 2015.

Hørt om Nøytrale Moresnet? Antagelig ikke. Dette er et av de mange landene som ikke lenger eksisterer. Men i motsetning til Østerrike-Ungarn, Tsjekkoslovakia eller Jugoslavia, husker nesten ingen Moresnet. Kanskje vi burde gjøre det? I over et århundre var dette et av de minste landene i Europa, helt frem til det forsvant med de store grenseendringene i kjølvannet av første verdenskrig.

Du kan besøke det som en gang var det vesle landet fremdeles. Men det er ikke så lett å finne klare minner i det som i dag bare er en del av Belgia. Antagelig er de fleste som er innom dette området i dag, ikke en gang klar over at de er i et tidligere land. Helt i nord, like ved der Tyskland, Belgia og Nederland møtes, står en liten markør på det som en gang var grensen mellom Belgia og Moresnet. Og like syd for minilandets sydgrense er det laget et mindre museum der man har samlet forskjellige ting fra det som en gang var en egen liten nasjon. Kart, postkort, mynter, frimerker, bilder, flagg. Alt dette som en gang var med på å markere dette vesle området som noe helt eget, som noe annet enn nabolandene. Nå er det bare museumsgjenstander.

Ingenting ved rådhuset til den belgiske småbyen Kelmis i dag minner om at dette frem til 1920 var sentrum for Europas minste statsadministrasjon (foto: Dag Øistein Endsjø).

Mikrostaten
Helt fullstendig uavhengig var Nøytrale Moresnet aldri – akkurat som Norge heller ikke var det mellom 1814 og 1905. Det oppsto i 1816 på grunn av uenigheter om hvor grensene mellom Preussen og Nederland skulle gå, ikke minst på grunn av en sinkgruve i Moresnet. Siden partene ikke ble enige, gjorde de i stedet Moresnet til et nøytralt lite stykke land. En liten lilleputtnasjon på tre kvadratkilometer med opprinnelig bare knappe to hundre innbyggere. Grensene rundt endret seg etter hvert: Belgia ble selvstendig fra Nederland i 1830 og Preussen en del av keiserriket Tyskland i 1871, men Moresnet forble der uendret som en egen enhet.

Lignende små mininasjoner har eksistert flere steder i Europa fordi de større naboene var uenige om hvor grensene skulle gå. Mellom Italia og det nye Kongeriket av serbere, kroatere og slovener eksisterte Fristaten Fiume (i dag byen Rijeka) som en selvstendig liten enhet fra 1920 til 1924. Mellom Polen og Tyskland var fristaten Danzig (dagens Gdansk) en nesten uavhengig fristat i hele mellomkrigstiden. Trieste med omegn hadde en lignende status på grensen mellom Italia og Jugoslavia fra 1947 og frem til 1954, da de to større nabolandene delte ministaten mellom seg.

Litt syd for Moresnet var Preussen og Luxembourg heller ikke helt enige med om hvor grensen skulle gå, så de opprettet et tynn liten stripe seg i mellom i 1816, et kondominium som verken var noen av de to statene, men samtidig begge deler. Dette området som ble laget av bare noen få øyer og broer i grenseelvene mellom dem, hadde ingen innbyggere, men eksisterer fremdeles, i dag som et fellesområde mellom Tyskland og Luxembourg.

Ikke mye forandret når man ser tilbake i tiden, bare et land forsvunnet (foto: Dag Øistein Endsjø).

En internasjonal modell
Ikke tysk, ikke nederlandsk, ikke prøyssisk, ikke belgisk. De få innbyggerne i lille Moresnet var klar over sin egen spesielle situasjon og de tok imot mange innvandrere fra nabolandene. På noen få tiår var de litt over to hundre innbyggerne, blitt til et par tusen. Og både opprinnelige og tilflyttede innbyggere så landet sitt som et eksempel på hvordan ulike folkeslag kunne leve fredelig side om side. Like før første verdenskrig skylte over ministaten, var den – som første og hittil eneste land i verden – i ferd med å innføre esperanto som offisielt språk. Esperanto, det logisk konstruerte internasjonale språket som kan brukes av alle uten at det gir noen fordel av å kunne snakke sitt eget språk, ble sett av innbyggerne i Moresnet som perfekt for dem. De ville være en nasjon hevet over nasjonalstaten. De ønsket å bli helt og holdent selvstendige under navnet Amikejo, som betyr vennskap på esperanto.

Vi snakker stadig om internasjonalisering og behovet for å kunne se forbi våre etniske og nasjonale forskjeller. Nøytrale Moresnet var et vellykket eksempel på hvordan dette gikk an i over hundre år. Men hvordan Moresnet ble borte med at Europa-kartet ble mer nasjonalistisk oppdelt enn noen gang før, viser hvordan historien gjerne kan gjøre en ironisk vri.

Ved det som en gang var grensen mellom Belgia og Nøytrale Moresnet. Nå er alt bare Belgia (foto: Dimitar Draganov).

Ingenting igjen
Det som en gang var et forsøk på en statsmodell som hevet seg over nasjonale følelser, er i dag blitt et eksempel på hvordan et land kan forsvinne nesten fullstendig om ingen lenger bryr seg. Det som en gang var hovedsete for Europas minste fungerende statsadministrasjon, er i dag rådhuset i byen Kelmis. Men her er det ingenting som viser tilbake til hva det en gang var. Det er heller ingenting annet i Moresnets gamle hovedstad som minner om at dette en gang var sentrum i et eget land. Selv den kombinerte nips- og suvenirbutikken har ikke annet enn postkort og suvenirer fra dagens belgiske småby.

Nøytrale Moresnet er glemt. Selve stedet, bygningene og gatene i hovedstaden er der fremdeles. Ellers er det skog og jorder som det alltid har vært. Ikke mye er forandret siden landet ble bare enda en belgisk utkant i 1920. Men selve troen på Moresnet er borte. Det oppsto ingen moresnesk frigjøringsbevegelse. Snart var det ingen som forsøkte å videreføre den moresneske identiteten. Idealene om internasjonalisme og vennskap på tvers av folkeslagene er i dag like vanskelige å få øye på her i som hvilket som helst annet sted. Men mens Europa igjen er hevet ut i en strøm av voldsomme forandringer, er det kanskje grunn til å huske det glemte landet som forsøkte å finne en annen vei: Nøytrale Moresnet.

Flagget til Nøytrale Moresnet.