Ingenting av dette eksisterte for tjue år siden. Dette er hvordan det nye Turkmenistan, styrtrik på grunn av sine enorme gassforekomster, ønsker å fremstille seg selv. Imponerende, Overveldende, regulert og det er umulig ikke å si imponerende med sin uendelighet av postmoderne arkitektoniske verk, eksklusive materialer og dyrt glitter.
Marmorhovedstaden er først og fremst et monument. Selv om biltrafikken er heftig nok, er nesten de eneste menneskene man ser gartnere og renholdsarbeidere som i sitt sisyfosarbeid går over de uendelige anleggene igjen og igjen. Byggevirksomheten synes heller aldri å stanse, Stadig nye marmorpalasser skal opp, selv om slitasjen dessverre allerede er tydelig både her og der i mange av de eksisterende anleggende. Hvordan denne byen vil se ut når ikke lenger landets uendelige gassinntekter lenger er som de er, kan bli interessant.
Alle steder mennesker lager, enten det er snakk om hus, parker eller hele byer, eksisterer i utgangspunktet ikke som annet enn planer, drømmer og fantasier. Alt hva vi ser rundt av oss mennesker har laget, har en grunnleggende idé. Fra det rent funksjonelle og repeterende, til de inderligste visjoner og ideer. Det er ikke den ting vi ikke forsøker å uttrykke nettopp med hvordan vi former landskapene våre. Vi bygger vår tilværelse så den avspeiler både tro og ideologi, kjærlighet og idealer.
Som de aller fleste stedene mennesker har laget, representerer heller ikke den turkmenske hovedstaden noe fullstendig nytt. Her er inspirasjonen hentet fra så mange steder: Washington D.C., USAs spesialkonstruerte hovedstad med sine klassistiske institusjoner i hvit marmor er den som kanskje ligner mest. Hvordan Washington med sine greske og romerske søyler og kapiteler ønsket å vise hvordan de videreførte antikkens prinsipper om lovstyre og demokrati, er kanskje ikke det man umiddelbart forventer å finne gjenskapt her i det mest totalitære av alle landene i Sentral-Asia. Men det er også her, som i parlamentsbygningen og ikke minst i den imponerende regjeringsbygget til det vidunderlig navngitte Rettferdighetsdepartementet.
Aşgabat viser også ved hva de ikke har tatt vare på, hva som er viktig for landet. Man skal lete lenge etter noen som helst minner om de litt over 100 år med russisk og sovjetisk kolonivelde. En gjenglemt Lenin-statue finner man bare i den vesle parken bak det som en gang var byens viktigste bygg: Det tidligere hovedkvarteret for republikkens avdeling av det sovjetiske kommunistpartiet. Denne bygningen har nok fått bli stående ganske enkelt fordi den fremstår som så absolutt unnselig og uvesentlig i sammenligning med alt det nye. Det formentlig skriker ut i dag: se hvor lite sovjeterne fikk til i sammenligning med det selvstendige Turkmenistan. Sytti år med sovjetstyre endret likevel landet radikalt på to måter: Den strenge kontrollen av både tradisjonell og radikal islam som nå videreføres av dagens regime. Sovjetplanleggernes amatørmessige vanningsprosjektet i regionen, som totalt ødela Aralsjøen like nord for landet og har skapt en økologisk katastrofe også i store deler av Turkmenistan.
I alle deler av byen finner man fremheving av Turkmenistans historie. Enorme statuer av ulike skikkelser som opp gjennom tidene har bodd og virket i det som i dag er Turkmenistan, brukes for å konstruere et bilde av en nasjonal og samlet historieforståelse som i realiteten er betydelig mer fragmentert. Dagens ubestridte leder, president Gurbanguly Berdimuhamedow, dukker også opp overalt. Majestetisk stående, ruvende og ikke minst flere steder: Ridende på en av landets flotte akhal-teke-hester, selve nasjonalsymbolet og så viktig for turkmenernes identitet.
< Det er likevel den forrige lederen som styrte landet frem til sin død i 2006, Saparmyrat Nyýasow, som først drømte om det Aşgabat vi har i dag. Türkmenbaşy, turkmenernes far, som han helst likte å kalle seg, er fremdeles til stede, om enn ikke like så prominent som den gang han levde. Den enorme gulldekkede statuen på toppen av en 75 meter høy konstruksjon roterer ikke lenger slik at den alltid har ansiktet vendt mot solen. Den står heller ikke lenger midt i den nye hovedstaden, men er flyttet helt syd i byen der den tidligere lederen nå alltid skuer mot byprosjektet han fikk igangsatt.
Den viktigste monumentet for å forstå ideen bak det nye Aşgabat, finner man likevel helt i utkanten av byen, inne i det forseggjorte mausoleet til Türkmenbaşy, bygget i det som en gang var landsbyen han ble født i. Her finner man ikke bare den avdøde lederen begravet, men hele hans familie. De fleste av disse døde i det fullstendig ødeleggende jordskjelvet i 1948. Og over gravene er statuen som sier så mye. Den er av Türkmenbaşys mor, idet hun hiver sin sønn, den senere lederen, ut av vinduet rett før hele huset styrter sammen og dreper både henne selv og hennes to andre sønner. Dette jordskjelvet drepte mesteparten av byens befolkning, hver tiende innbygger i hele landet. Lidelsene var hinsides det meste. Og midt i dette nasjonale traumaet, ofrer en mor både seg selv og sine andre sønner for å gi nasjonen den lederen som skulle skape det nye Turkmenistan. Og uansett hvilket syn man har på den første lederen i det selvstendige Turkmenistan, gjorde han nettopp dét.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar