Hørt om Nøytrale Moresnet? Antagelig ikke. Dette er et av de mange landene som ikke lenger eksisterer. Men i motsetning til Østerrike-Ungarn, Tsjekkoslovakia eller Jugoslavia, husker nesten ingen Moresnet. Kanskje vi burde gjøre det? I over et århundre var dette et av de minste landene i Europa, helt frem til det forsvant med de store grenseendringene i kjølvannet av første verdenskrig.
Du kan besøke det som en gang var det vesle landet fremdeles. Men det er ikke så lett å finne klare minner i det som i dag bare er en del av Belgia. Antagelig er de fleste som er innom dette området i dag, ikke en gang klar over at de er i et tidligere land. Helt i nord, like ved der Tyskland, Belgia og Nederland møtes, står en liten markør på det som en gang var grensen mellom Belgia og Moresnet. Og like syd for minilandets sydgrense er det laget et mindre museum der man har samlet forskjellige ting fra det som en gang var en egen liten nasjon. Kart, postkort, mynter, frimerker, bilder, flagg. Alt dette som en gang var med på å markere dette vesle området som noe helt eget, som noe annet enn nabolandene. Nå er det bare museumsgjenstander.
Mikrostaten
Helt fullstendig uavhengig var Nøytrale Moresnet aldri – akkurat som Norge heller ikke var det mellom 1814 og 1905. Det oppsto i 1816 på grunn av uenigheter om hvor grensene mellom Preussen og Nederland skulle gå, ikke minst på grunn av en sinkgruve i Moresnet. Siden partene ikke ble enige, gjorde de i stedet Moresnet til et nøytralt lite stykke land. En liten lilleputtnasjon på tre kvadratkilometer med opprinnelig bare knappe to hundre innbyggere. Grensene rundt endret seg etter hvert: Belgia ble selvstendig fra Nederland i 1830 og Preussen en del av keiserriket Tyskland i 1871, men Moresnet forble der uendret som en egen enhet.
Lignende små mininasjoner har eksistert flere steder i Europa fordi de større naboene var uenige om hvor grensene skulle gå. Mellom Italia og det nye Kongeriket av serbere, kroatere og slovener eksisterte Fristaten Fiume (i dag byen Rijeka) som en selvstendig liten enhet fra 1920 til 1924. Mellom Polen og Tyskland var fristaten Danzig (dagens Gdansk) en nesten uavhengig fristat i hele mellomkrigstiden. Trieste med omegn hadde en lignende status på grensen mellom Italia og Jugoslavia fra 1947 og frem til 1954, da de to større nabolandene delte ministaten mellom seg.
Litt syd for Moresnet var Preussen og Luxembourg heller ikke helt enige med om hvor grensen skulle gå, så de opprettet et tynn liten stripe seg i mellom i 1816, et kondominium som verken var noen av de to statene, men samtidig begge deler. Dette området som ble laget av bare noen få øyer og broer i grenseelvene mellom dem, hadde ingen innbyggere, men eksisterer fremdeles, i dag som et fellesområde mellom Tyskland og Luxembourg.
En internasjonal modell
Ikke tysk, ikke nederlandsk, ikke prøyssisk, ikke belgisk. De få innbyggerne i lille Moresnet var klar over sin egen spesielle situasjon og de tok imot mange innvandrere fra nabolandene. På noen få tiår var de litt over to hundre innbyggerne, blitt til et par tusen. Og både opprinnelige og tilflyttede innbyggere så landet sitt som et eksempel på hvordan ulike folkeslag kunne leve fredelig side om side. Like før første verdenskrig skylte over ministaten, var den – som første og hittil eneste land i verden – i ferd med å innføre esperanto som offisielt språk. Esperanto, det logisk konstruerte internasjonale språket som kan brukes av alle uten at det gir noen fordel av å kunne snakke sitt eget språk, ble sett av innbyggerne i Moresnet som perfekt for dem. De ville være en nasjon hevet over nasjonalstaten. De ønsket å bli helt og holdent selvstendige under navnet Amikejo, som betyr vennskap på esperanto.
Vi snakker stadig om internasjonalisering og behovet for å kunne se forbi våre etniske og nasjonale forskjeller. Nøytrale Moresnet var et vellykket eksempel på hvordan dette gikk an i over hundre år. Men hvordan Moresnet ble borte med at Europa-kartet ble mer nasjonalistisk oppdelt enn noen gang før, viser hvordan historien gjerne kan gjøre en ironisk vri.
Ingenting igjen
Det som en gang var et forsøk på en statsmodell som hevet seg over nasjonale følelser, er i dag blitt et eksempel på hvordan et land kan forsvinne nesten fullstendig om ingen lenger bryr seg. Det som en gang var hovedsete for Europas minste fungerende statsadministrasjon, er i dag rådhuset i byen Kelmis. Men her er det ingenting som viser tilbake til hva det en gang var. Det er heller ingenting annet i Moresnets gamle hovedstad som minner om at dette en gang var sentrum i et eget land. Selv den kombinerte nips- og suvenirbutikken har ikke annet enn postkort og suvenirer fra dagens belgiske småby.
Nøytrale Moresnet er glemt. Selve stedet, bygningene og gatene i hovedstaden er der fremdeles. Ellers er det skog og jorder som det alltid har vært. Ikke mye er forandret siden landet ble bare enda en belgisk utkant i 1920. Men selve troen på Moresnet er borte. Det oppsto ingen moresnesk frigjøringsbevegelse. Snart var det ingen som forsøkte å videreføre den moresneske identiteten. Idealene om internasjonalisme og vennskap på tvers av folkeslagene er i dag like vanskelige å få øye på her i som hvilket som helst annet sted. Men mens Europa igjen er hevet ut i en strøm av voldsomme forandringer, er det kanskje grunn til å huske det glemte landet som forsøkte å finne en annen vei: Nøytrale Moresnet.
Interessant, Dag!
SvarSlett