Den forbudte kjærligheten – enda en gang

Du har sett fortellingen så ofte før, men ser den gjerne igjen. Denne gangen, i filmen Vann til elefantene, er handlingen lagt til et fascinerende sirkusmiljø i depresjonens USA. Den unge hjemløse mannen som ender i et omreisende sirkus og blir forelsket i sirkusdirektørens underskjønne kone. Vi vet hva som vil skje, selvfølgelig faller også den vakre kvinnen for den kjekke helten. Og dramaet er i gang.

Forbudt kjærlighet. Beretningen om de to elskende som er som skapt for hverandre, men av ulike årsaker ikke kan få hverandre, er et drama vi har sett utspilt så mange ganger at det vil være umulig å lage en oversikt. Og vi elsker det. Noe av spenningen ligger selvfølgelig i at vi aldri kan vite sikkert om det ender godt eller at vi egentlig bevitner en tragedie.

Uuttømmelig kilde
Vi har blitt fortalt om det i eventyrene, vi har sett det på scenen, vi har lest det i romanene. Ikke minst, har vi sett denne like så gripende beretningen fortalt igjen og igjen i kinoens mørke. Stadig nye kassasuksesser som nå senest Vann til elefantene, viser at heller ikke filmmediet synes å kunne uttømme kilden for stadig nye versjoner av denne elementære grunnfortellingen.

Den absolutte historien om forbudt kjærlighet er og forblir for mange likevel Shakespeares Romeo og Julie. Dette skyldes ikke bare en fantastisk karakterbeskrivelse av de to elskende, men ikke minst at de aller fleste ser det grunnleggende meningsløse i hva som gjør deres kjærlighet forbudt. Det handler ikke om religion, hudfarge, kjønn, sosial bakgrunn eller noe annet som mange mennesker faktisk mener god grunn til å holde et par fra hverandre. Det handler om fiendeskap mellom to familier på samme sosiale nivå. Bare dette holder Romeo og Julie fra hverandre. I denne absurditet av nedarvet hat blir man slik først og fremst sittende igjen med et drama alle kan kjenne seg igjen i: To elskende får hverandre ikke på grunn av sin identitet.

Utfordringen
Men kjærlighet er ofte ikke forbudt uten grunn. Derfor et det ofte en egen utfordring å overbevise publikum om at de to det gjelder virkelig hører sammen. Vann til elefantene speiler nettopp dette. Det er ikke opplagt at enhver vil sympatisere med filmens ultimate par, når den ene i dette forholdet i utgangspunktet er gift med en mann som helt åpenbart elsker henne svært høyt og som hun også liker. Selv filmens mannlige hovedperson har grunn til å være takknemlig overfor sin rival, sirkusdirektøren, som hjelper ham i sirkusets verden.

Filmens utfordring mer direkte blir dermed å overbevise oss seere at denne forbudte kjærligheten er så overveldende og ektefølt at den bare må tas hensyn til. At filmen i tillegg prøver å vise at den forsmådde ektemannen faktisk slett ikke er så hyggelig som han først virker, hjelper jo på. Men blir man ikke overbevist om at de to elskende virkelig fortjener hverandre, faller samtidig mye av filmen sammen.

Forbud ønsket
Utroskap generelt er vanskelig å fremstille empatisk, men allerede Casablanca viser at selv med et helt annet samfunnssyn på skilsmisse var dette mulig. Men dette viser altså til et generelt problem nettopp i fremstillingen av forbudt kjærlighet: Publikum ønsker ofte at kjærligheten som fremstilles skal være forbudt. Da Guess who’s coming to dinner om forholdet mellom en svart mann og en kvinne ble lansert i 1967, mente over 73 prosent av amerikanere at blandingsekteskap var forkastelig. Hindufundamentalister arrangerte protestmarsjer mot fremstillingen av et kjærlighetsforhold mellom to kvinner i filmen Fire i 1996. Norske Import-eksport fra 2007 om forholdet mellom en hvit norsk mann og norskpakistansk jente, ble heller ingen hit i det norskpakistanske miljøet, ganske enkelt fordi så mange i dette miljøet forkaster slik kjærlighet.

Den siste tidens store kjærlighetsdramaer mellom mennesker og vampyrer, slipper i større grad slik fordømmelse ganske enkelt fordi vampyrer ikke finnes (så vidt vi vet). Den grunnleggende fortellingen om forbudt kjærlighet synes uansett på ingen måte å bli svekket. Vi ser den snart igjen.

Saken sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 28. april 2011.

Påske på liv og død

Selvfølgelig har du hørt om hvordan Guds sønn ble henrettet på en høyde utenfor byen. Kanskje du også har lurt på hvor det ble av liket? Har du undret på hvordan han kom tilbake, ikke som han var før, men som udødelig og med et løfte om at alle skal bli like så udødelige som ham?

De religiøse mytene og fortellingene knyttet til påsken har en nerve og dramatikk som overgår det meste av hva man kan finne i moderne påskekrim. Selv de mest nervepirrende mysterier av Agatha Christie, John Dickson Carr eller Bernhard Borge, serverer ikke tilsvarende fortellinger om guddommelig inngripen og ubegripelige mirakler. Det som ifølge historiske kilder kun var enda en henrettelse av en jødisk opposisjonell i det romerske Judea, ble gjennom de tidlige kristnes gjenfortelling en hendelse som endret verden for alltid.

Den korsfestede Kristus og den oppstandne Kristus, er som symbolske skikkelser uendelig mye mektigere enn enhver nusselig påskekylling. Forskjellige forsøk på å skape et narrativ som forbinder påskeharen og påskeeggene, har aldri vært i nærheten av å kunne konkurrere med det kristne påskeevangeliet.

Med påskens myter, fortellinger og forestillinger rundt Jesus’ død og oppstandelse, sitter altså Den norske kirke med en direkte forbindelse til kanskje den sterkeste fortelling noensinne. Likevel er kirkebenkene for stor del tomme i påsken. Ikke bare er det glissent, men det er ofte enda tommere i kirkene i påsken enn det det ellers pleier å være, fordi så mange av selv de få faste kirkegjengerne er på fjellet eller på Gran Canaria.

Liv og død, ikke synd
Den norske kirke har alltid hatt et stort fokus på hvordan vi som mennesker i utgangspunktet er syndige vesener. Vi er født som syndere, vi lever som syndere, og det er ingenting vi selv kan endre på det – bare Jesus kan gjøre det. Påsken blir slik høytiden som feirer hvordan Jesus frelser oss fra denne synden som vi alle angivelig skal være tynget av.

Folk flest gjør så godt de kan. Å fortelle de som kommer første gang til kirken om hvor syndige de er, er nok ikke den beste måten å få noen til å komme tilbake på. Den intuitive reaksjonen når noen forteller deg at du er et dårlig menneske med en gang du kommer et sted, er å snu i døren. Påsken, som høytiden som mer enn noen annen fokuserer på denne såkalte synden, kan slik ha bidratt til ytterligere å tømme kirkebenkene.

Men opprinnelig var det ikke synden som sto i sentrum da Jesus ble korsfestet og sto opp fra de døde. Det var døden og livet. Hvordan Gud gjennom å sende sin sønn overvant døden en gang for alle. Med dette lovet han alle en udødelig tilværelse når vi en gang skal gjenoppstå akkurat som ham. Det er dette påsken egentlig handler om – ikke synd.

Man kan spørre seg hva ville skje om Den norske kirke lot synden være og forsøkte å formidle påskens opprinnelige mening, dette budskapet om liv og død. Gjennom å bruke fortellingene mer tydelig. i ord, i handling. Vise hvordan påsken virkelig er påsken på liv og død.

Døden i fokus
Et fokus på liv og død er på ingen måte noe som skremmer vekk et norsk publikum. Tvert imot. Hver høst er det umulig å gå gjennom en handlegate uten å bli minnet på den importerte amerikanske høytiden halloween, med alle sin dødssymbolikk. Denne mer åpenbare kommersialismen speiler igjen et mer generelt fokus på døden som stadig skaper nye ritualer. Å tenne lys ved gravene blir stadig mer utbredt, selv om det var en helt fremmed skikk bare for noen tiår siden. Enda mer utradisjonelle tiltak som spontane altere på gatehjørner, egne facebooksider for avdøde, og den årlige seremonien med å sende opp ballonger til minne om nære avdøde på alle sjelers dag i Sandvika, får også stadig mer oppmerksomhet. Kirken selv er ikke selv fremmed for å regiserre sammenheng mellom liv og død, og begravelser forblir den seremonien flest fremdeles overlater til Kirken. Senest Wenche Foss’ begravelse viste til de grader hvilken styrke denne seremonien fremdeles kan ha og i hvilken grad den stadig kan utvikle seg.

Dødsritualer i påsken.
Beveger man seg videre ut i kristenheten, litt utenfor Den norske kirke, finner man fort hvordan kirkelige påskeseremoniene fokuserer nettopp på kontrasten mellom liv og død på en måte som både holder på gamle troende og stadig tiltrekker nytt publikum. Prosesjonene av hettekledde broderskap som bærer på fremstillinger fra påskehistorien, trekker besøkende fra hele verden til Sevilla og andre spanske byer. I greske byer kan man bevitne Jesus’ blomsterkledde grav båret gjennom byen. Mange steder iscenesettes hele Jesus’ lidelseshistorie, slik at man selv kan se Jesus komme bærende med sitt kors gjennom gatene. På Filippinene lar flere menn og kvinner seg selv korsfeste hvert år til minne om hva som skjedde for nesten to tusen år siden.

I ortodokse land kan man se hvordan selv den alminnelige påskegudstjenesten kan fremføres på en måte som lar oss virkelig oppleve hvordan påsken handler om livets seier over døden. Mens menighetsbarna kommer til kirkehuset fra alle retninger, synger prester og munker triste sanger om Herrens død og om hvordan alt håp er ute. Alle lys er slukket, det er mørkt og dystert, som om man selv skulle befinne seg i graven. Så, med ett, ved midnatt, kimer klokkene og den deprimerende messingen erstattes av jublende sang om Kristi oppstandelse og hans seier over døden. Helt innerst i den mørke kirkebygningen bringes samtidig frem et enkelt lys, ofte en flamme tatt med fra Jesus’ grav i Jerusalem. De som står nærmest tenner sine medbragte stearinlys med den hellige ild, og sakte, fra lys til lys, fra person til person, brer ilden seg, slik at man til slutt blir stående i et hav av lys, alle tent av ilden som symboliserer Jesus’ tilbakekomst og seier over døden.

De har fortellingene, de har verktøyene, de har forbildene. Det er derimot opp til dem selv hvorvidt de i Den norske kirke ønsker å bruke påsken til å virkelig få frem hva påsken egentlig handler om: Den evige brytningen mellom liv og død og hvordan selve kristendommen bygger på overbevisningen om livets seier over døden.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 23. april 2011.

Når niqab blir frihetssymbol

Vi er vant med nyheter om mennesker som arresteres og straffes på grunn av sitt antrekk i land som Iran, Sudan og Saudi-Arabia. Akkurat nå skjer det samme i Europa. I Frankrike.
Det franske forbudet mot ansiktslør som niqab og burka, har medført at flere kvinner er blitt arrestert og bøtelagt ikke av annen grunn av at de går kledd som de selv ønsker ut av sin religiøse overbevisning. Konsekvensen av dette franske forsøket på å tvinge igjennom sine statsprinsipper om frihet, likhet og brorskap, er slik blitt alt annet enn frihet, likhet og brorskap. Tvert imot gjør loven at nettopp niqaben fremstår som et nytt frihetssymbol, i en stat som nekter sine innbyggere å gå kledd som de vil.

Kjønnslikestilling
Det er godt grunnlag for å argumentere at kvinner som på grunn av sin muslimske tro selv velger å gå med heldekkende slør, er lite forenlig med grunnleggende forestillinger om kjønnslikestilling. Ikke ulikt hvordan kjønnslikestilling er vanskelig å kombinere med hvordan andre kvinner underordner seg sin ektemann og nekter å ta ledende stillinger, på grunn av sin kristne tro. Folk gjør i det hele tatt mange livsvalg i religionens navn som kan synes vanskelig å forene med demokratiske prinsipper om frihet og generell likestilling.

Frihet
Men med en gang man forsøker å innføre frihet ved hjelp av tvang, handler det med ett ikke lenger om frihet. Den påtvungne såkalte «frihet», blir aldri annet enn bare et tomt ord, et hult begrep som tildekker et behov for å tvinge andre til å leve som du vil at de skal gjøre.

Virkelig frihet handler alltid om i størst mulig grad å kunne gjøre det frie valg – selv når dette frie valget innebærer at man velger noe som tradisjonelt sett har vært undertrykkende.

Også tvang
Det er likevel helt åpenbart at ikke alle kvinner som går enten med niqab, burka, eller selv hijab for den del, gjør det av egen fri vilje. Dette skjønner man godt om man er på steder som Jemens hovedstad Sana’a, der praktisk talt alle kvinner er tildekket selv om det ikke er påbudt ved lov. Det massive presset mange muslimske kvinner, også i Norge, utsettes for som de primære bevarere av familiens såkalte «ære», viser også at en god del bruker forskjellige type slør bare fordi familien krever det.

Men heller ikke det at en del blir tvunget til å bære slør, er et argument for å forby heldekkende ansiktslør i det offentlige rom. Dette gjør derimot bare den franske loven enda mer uheldig, fordi den omskaper nettopp slik et problematisk plagg til et frihetssymbol.

Forbud mot tvang
I det store fokuset på hvordan den nye franske loven forbyr niqab og burka i det offentlige rom, har færre bemerket den andre siden av denne loven: De som tvinger andre til å gå med ansiktslør, blir også straffet.

Idet vi får håpe at norske politikere tar lærdom av bildene av niqabkledde kvinner som blir arrestert i Frankrike, og ikke innfører et tilsvarende forbud i Norge, kan man samtidig oppfordre dem til å se nærmere på denne andre delen av loven. Det kan være god grunn til å undersøke behovet for å straffe de som tvinger andre å gå kledd som de ikke selv ønsker å gjøre.
Niqab, miniskjørt, eller for den del begge deler om man skulle ønske det. Burde ikke samfunnets grunnleggende prinsipp i størst mulig grad være å fremme enkeltindividets frie valg?

Saken sto opprinnelig på trykk i Aftenposten 16. april 2011

Joik, fado og alpehorn. Folkemusikken i Grand Prix

2003 var året Tyrkia satset alt på å nå toppen i Eurovisjonens sangkonkurranse. Glemt var alle forsøk på å lage vanlige vestlige poplåter. Den nasjonale superstjernen Sertab Erener fikk i oppdrag å lage en fengede folkemusikkinspirert sang av typen som alltid hadde dominert tyrkiske hitlister. Den sedvanlige tyrkiske grandprixvideoen med glade amatørartister i moteriktige klær foran diverse severdigheter, ble erstattet med en orientalistisk drøm av en video der Sertab i magedanserantrekk slynget seg rundt med tilsvarende kledde venninner i det som så ut som et harem. Det innstuderte finaleshowet på scenen i Riga var i samme stil, med superdivaen som sang «Every way that I can» og behandlet sine dansere som en dronning fra Tusen og en natt. Det gikk som forventet, og Tyrkia vant for første gang hele evenementet.

Men gå tilbake til 1983. I det som ofte fremstilles som et klassisk grandprixøyeblikk, fremførte spanske Remedios Amaya den fyrige og originale folkemusikkinspirerte «¿Quién maneja mi barca?» Med tunge trommer, spanske folketoner og innstudert koreografi, spurte Remedios i sitt fengende refreng om «Hvem styrer min båt? Den fører meg bort». Dette var likevel svært langt fra hva nordeuropeiske turister var vant med fra grisefestene: Remedios’ sang gjorde klart for enhver hvor nær spansk musikktradisjon ligger det arabiske. Terry Wogan, BBCs famøse og munnrappe kommentator fra 1971 til 2008, beskrev låten nokså presist som «stormfull» og «very, very ethnic indeed». «¿Quién maneja mi barca?» fremheves igjen og igjen av fans som et av de mest populære spanske grandprixbidragene noensinne. Og hvordan gikk det til slutt i 1983? Spania fikk ikke et eneste poeng og måtte dele sisteplassen med Tyrkia.

Verken «¿Quién maneja?» eller «Every way that I can» var likevel enestående, men først og fremst typiske. Mens det spanske etnobidraget på denne tiden hadde selskap av de fleste like så folkemusikkinspirerte sangene i bunnsjiktet på 1970- og 1980-tallet, var det tyrkiske motstykket bare en av mange etnoinspirerte vinnere på 1990- og 2000-tallet. Noe grunnleggende hadde altså skjedd mellom 1983 og 2003.

At de samme type sangene beveget seg fra bunnen til toppen av resultatlistene, hadde likevel mer å gjøre med endringer i den mer generelle musikkverden, enn med eurovisjonen som sådan. Faktisk var grandprixlandene sene med å utnytte potensialet. Akkurat da Ofra Haza åpnet opp de internasjonale hitlistene for kombinasjonen av pop og tradisjonsmusikk fra Midtøsten, sluttet Tyrkia med å sende bidrag i samme sjanger. Selv om Enya hadde solgt millioner av sin etnoinspirerte irske new age-musikk, avviste irske RTÉ den enyaeske sangen «The voice» i 1995 med beskjed om at denne typen musikk ikke passet i Eurovisjonen. Da norske Secret Garden vant hele finalen dette året med Nocturne, en sang av akkurat dette slaget, skjønte flere at det ikke var noen grunn til å la sjanger bestemme hva som kunne være med. Følgelig avfeide heller det irske kringkastingsselskapet ikke «The voice» da denne ble sendt inn igjen i 1996. Resten av historien om akkurat denne sangen er at den vant både den irske og internasjonale finalen, i en konkurranse som var plutselig preget av en hel haug med likeså etniske bidrag.

At det noensinne har eksistert en regel om at eurovisjonsbidragene helst skal speile et nasjonalt særpreg, er en myte som dukker opp igjen og igjen. Det nærmeste det fantes en slik regel, var bestemmelsen mellom 1966 og 1972 og 1977 og 2008 om at man bare kunne synge på et av deltakerlandenes offisielle språk. Det skulle også gå noen år etter starten i 1956 før noen av landene deltok med bidrag som hadde noe som helst etnisk særpreg. En del av det europeiske fjernsynspublikummet kan kanskje ha trodd at Nora Brockstedt representerte noe etnisk da hun dukket opp i en nykomponert kvasisamedrakt og sang «Voi voi» i 1960, men denne sangen er på tross av både tema og antrekk likevel bare en tidstypisk slager. Det første klart folkemusikkinspirerte bidraget kom i stedet året etter, da Spania debuterte med «Estando contigo» – «Å være med deg». Dette var uansett ikke ment som noen introduksjon til tradisjonell spansk musikk, men reflekterte heller det faktum at spansk populærmusikk generelt brukte seg flittig av elementer fra folkemusikken. Plass ni av femten deltakere var likevel greit nok og må også sees i sammenheng med at tilsvarende etnoinspirerte spanske sanger også hadde vært populære på hitlister utenfor Spania.

At enhver internasjonale grandprixfinale skal ha et helt lite utvalg av folkeinspirerte bidrag, synes som en selvfølge i dag. Da Christine Gulbrandsen fremførte den eteriske «Alvedansen» og Alexander Rybak sin felelåt «Fairytale», var de begge grandprixmainstream. Christine hadde selskap av blant annet bosnisk balkanballade, albansk folkesang, armenske etnorytmer og tahitisk sang og dans fra Monaco. Alexander fremførte sitt bidrag mellom slovakisk miljøetnoromantikk, tradisjonell gresk festdans, finsk visesang og fransk samba.

Frem til 1996 var det likevel sjelden mer enn én folkemusikkinspirert sang med hvert år. Vi fikk gjennom årene likevel presentert et variert utvalg. Alpehorn og retoromansk country fra Sveits. Joik fra Norge. Reggae, country og flamenco fra Finland. Fado fra Portugal. Arabisk etnopop fra Marokko. «Aldri på en søndag»-pastisj og popmusikk inspirert av bysantinske toner fra Hellas. Tyrkisk etnopop oppblandet med opera. Diverse spanske popsanger med sydengjenkjennelige toner iblandet. Heller ikke å forglemme Kirsti Sparboes første bidrag i 1965: «Karusell», en blanding av sekstitallspop og norske folketoner, som medførte at de italienske orkesterfiolinistene i Napoli måtte imitere hardingfeler.

Men alt dette endret seg altså i kjølvannet av «Nocturne», da den folkemusikkinspirerte musikken virkelig gjorde sitt inntog i grandprixverdenen og til og med vant i 1996, 2003, 2004, 2005 og 2009. Men som i musikkverden ellers, har den mer puristiske folkemusikken ennå til gode å gjøre suksess utover et mer begrenset publikum. Den tradisjonelle flamencosangen «¡Ay que deseo!» klarte f.eks. bare en tjuende plass for Spania i 1996. Den typiske greske og fullstendig glemte folkeballaden «Horepse» kom ikke lenger enn midt på treet året etter. Den like så tradisjonelle og ikke-Enya-inspirerte irske «They can’t stop the spring», endte på en forsmedelig sisteplass i 2007. Men selv dette mer deprimerende bildet kan endre seg. Et seksspann med dansende bestemødre fra Udmurtia vant nesten den russiske nasjonale finalen i 2010, trollbandt fjernsynspublikummet og ble en stor youtube-hit og med sine tradisjonstro og fengende finsk-ugriske «Dlinnaya-dlinnaya beresta i kak sdelat’ iz nee aishon», oversatt til norsk «Lange, lange bjerkenever og hvordan lage sko av det». De samme udmurtiske bestemødrene er spesialinvitert til å komme med et nytt bidrag til den russiske finalen i år, så kanskje dette blir året virkelig tradisjonsmusikk vil hevde seg.

Saken sto opprinnelig på trykk i bladet Folkemusikk nr. 2 2011.

Noen er likere enn andre

Arbeiderpartiet er en sterk tilhenger av radikal kjønnskvotering. Selv om EU-regler stopper dem fra å påtvinge dette prinsippet resten av samfunnet, er det en rekke bestemmelser innad i partiet om at det skal være femti prosent av hvert kjønn i alle viktige utvalg og posisjoner.

Partiets prinsippet om størst mulig kjønnsbalanse er så absolutt at da partiet var ute etter en ny likestillingsminister i 2008, erklærte daværende partisekretær Martin Kolberg at den homofile statssekretæren Kjell Erik Øye var uegnet som kandidat kun i egenskap av sitt kjønn. Den absolutte kjønnsbalansen er med andre ord til og med viktigere enn å gjøre noe med det faktum at regjeringen er og blir 100 prosent heterofil.

Men alt dette var frem til nå. For nå ønsker partiledelsen å få Jonas Gahr Støre inn i Aps sentraltstyre, der det allerede sitter 11 menn og 9 kvinner. For å slippe en opprivende kamp med Jan Bøhler, som er like så mye mann og Oslo-borger som Støre, men ellers fra en annen politisk fløy, har ledelsen funnet ut at man skal utvide antallet medlemmer i sentralstyret.

Jens Stoltenbergs såkalte spøkefulle bemerkning om at «Menn i 50-årene» – og i dette tilfelle altså hvite, heterofile, ikkefunksjonshemmede menn – «er en undervurdert gruppe i det norske samfunnet», viser nettopp hvor lite verdt alle prinsipper er når makta rår. Man kan tenke seg hvordan reaksjonene ville vært om en mindre suveren leder, f.eks. en universitetsrektor eller en næringslivsleder, hadde uttalt det samme.

Støre selv er heller ikke så nøye med prinsipper, selv om han har holdt seg bemerkelsesmessig taus akkurat i denne sammenhengen. Som han uttalte til A-Magasinet i 2009: «Det er ikke behov for å dyrke de beste, for de klarer å dyrke seg selv.» Disse klare antielitistiske prinsippene som står så solid i Arbeiderpartiets politikk, gjelder tydeligvis heller ikke ham selv. Når det er det ham det dreier seg om, må han gjerne få alt den nød- og vennehjelp han måtte trenge – og det til en grad at alle andre spilleregler også settes til side.

Er det slik at alle Arbeiderpartiets prinsipper om radikal kjønnskvotering og antielitisme, egentlig betyr at alle vi andre skal gjøre som de sier, ikke som de gjør?

En ting er likevel klart når Jonas Gahr Støre dyttes inn i Arbeiderpartiets sentralstyre i strid med alle partiets prinsipper om kjønnsbalanse og antielitisme: Noen er likere enn andre.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 8. april 2011