Attenårsgrense for omskjæring?

Saken ble opprinnelig publisert i Dagbladet 19. juni 2012.

Senterpartiets forslag om atten års aldersgrense for omskjæring og tragedien med spedbarnet i Oslo som døde i mai etter å ha blitt omskåret, har gjenstartet den politiske debatten om omskjæring av guttebarn. Det er likevel et spørsmål om det er menneskerettighetene, ikke politikerne, som i siste instans vil avgjøre hva som skal være lov.

Det finnes ingen konsensus per i dag om omskjæring av guttebarn er i strid med menneskerettighetene eller ikke. Men hvem som helst som er blitt omskåret som barn i overensstemmelse med norsk lov, kan starte en menneskerettighetssak mot Norge hvis han mener han er blitt krenket. Tilsvarende kunne troende startet sak, hvis det eksisterte et helt eller delvis forbud mot omskjæring. Det er en rekke faktorer som vil bli trukket inn i slike mulige saker.

Religionsfriheten
Mannlig omskjæring har helt klart med menneskerettighetenes religionsfrihet å gjøre. Innen jødedommen skal alle guttebarn i utgangspunktet omskjæres når de er åtte dager gamle, selv om det også er en viss opposisjon mot praksisen blant en del jøder i Israel, Europa og USA. I islam sees omskjæring også som religiøst nødvendig av de fleste, men alderen når man blir omskåret varierer betydelig. I en del tradisjonelle religioner i Afrika og Oseania hører omskjæring med til overgangen fra barn til voksen. I USA er det store flertallet av barn som blir omskåret kristne. Praksisen har likevel sine religiøse røtter idet omskjæring ble ansett som et middel mot onani som var kraftig fordømt i kristendommen. Flere amerikanske småjenter ble omskåret av samme grunn helt frem til 1930-tallet.

Foreldre og barns religionsfrihet
At gutter omskjæres berører foreldrenes rett til å oppdra barna i sin egen tro. Men også barna har religionsfrihet uavhengig av foreldrene, både ut fra Barnekonvensjonen og de generelle menneskerettighetskonvensjonene. Hvor grensen mellom barnas trosfrihet og foreldrenes oppdragelsesrett i religiøse spørsmål, er ikke alltid like lett å definere.

Når omskjæring innebærer en varig endring på barnas kropp, betyr skikken at foreldres oppdragelsesrett prioriteres foran barnas religionsfrihet. Men foreldrenes oppdragelsesrett kan også bevares ved at de kan anbefale at barna omskjæres når de blir voksne.

Ikke ufarlig
Foreldrenes rett til å styre troslivet til barna, begrenses også av barnas rett til liv og helse. Foreldre kan for eksempel ikke nekte barna nødvendig medisinsk hjelp, selv om det er ifølge foreldrenes tro.

Som det tragiske dødsfallet viser, er ikke omskjæring av guttebarn uten risiko. De religiøse tradisjonene er også klar over faren. Bibelen beskriver hvordan menn som blir omskåret er svekket i dager etterpå, mens rabbinsk tradisjon sier at hvis to brødre dør på grunn av omskjæring, behøver ikke neste bror å omskjæres.

At barn dør er sjeldent, men også andre alvorlige komplikasjoner kan følge. Både betennelser og forskjellige grad av seksuell dysfunksjon kan være et resultat. Fylkeslegen i Oslo viser til «alvorlige bekymringsmeldinger fra sykehusene som får disse [omskårne] barna inn til behandling senere.» Et annet moment er at omskårne menn, ikke ulikt sine omskårne medsøstre, får nedsatt følsomhet i kjønnsorganet. Foreldres rett til å forme barnas kropp på grunn av sin tro, må derfor også sees i lyset av den lille, men alvorlige risikoen barna utsettes for ved omskjæring.

Ingen helsegevinst
At omskjæring bedrer hygienen, har lenge blitt avvist som en myte. Tall fra Danmark og USA viser at det heller ikke er hold i teorien om at omskårne er mindre utsatt for peniskreft.

Påstander om at omskårne menn i mindre grad kan påføres hiv, er uhyre problematiske. Om det skulle være tilfelle, betyr det likevel bare at smitterisikoen blir noe redusert. Omskjæring hindret ikke homofile menn i USA fra å dø i tusenvis på 1980-tallet og hundretusener fra å bli smittet i det sydlige Afrika. Omskårne menn som først er blitt smittet, representerer uansett akkurat samme smittefare for sine passive kvinnelige og mannlige partnere. Det er selvfølgelig bare sikker sex, avholdenhet og absolutt trofasthet, som kan beskytte helt mot hivsmitte. Hvis forestillingen om at omskjæring reduserer hivsmitte fører til mer usikker sex, vil hivtallene generelt bare øke.

Påstandene om helsegevinst ved mannlig omskjæring, kan synes å være mer påvirket av ønsket om å forsvare skikken i seg selv. Religiøse konservative som vanligvis fordømmer all sex utenfor heteroekteskapet, bruker f.eks. påstandene om at omskjæring minsker risikoen for hivsmitte for å forsvare skikken. Representanter for den amerikanske legeindustrien som tjener millioner på dette hvert år, er også aktive forsvarere.

Kjønnsperspektivet
Kjønn kan også være et relevant moment, siden norsk lov totalforbyr en hver type «varige forandringer» på kvinnelig kjønnsorgan. De mer radikale formene for omskjæring av pikebarn er helt klart mye mer skadelig enn mannlig omskjæring og uten tvil i strid med menneskerettighetene. Men det finnes også former for kvinnelig omskjæring som er mindre omfattende enn den mannlige, for eksempel blant indonesiske muslimer.

Ikke generelt forbud
Å forby omskjæring av menn generelt, vil klart være i strid med religionsfriheten. Om Norge velger å tillate omskjæring bare for dem over atten år, vil man derimot sikre både den generelle trosfriheten, kjønnslikestilling, foreldrenes rett til å oppdra barna i den tro at omskjæring er riktig, barnas egen trosfrihet og barnas rett til selv å bestemme over egen kropp og å avgjøre om de vil utsette seg for den lille, men alvorlige risikoen omskjæring representerer – når de blir voksne. Å innføre attenårsgrense for omskjæring, behøver heller ikke være problematisk for trossamfunnene. Innen islam varierer allerede alderen for omskjæring. Innen jødedommen kan man vise til at for eksempel Abraham ble omskåret først som voksen. Alle andre som er av den overbevisning at omskjæring er det rette, vil selvfølgelig også stå helt fritt til å bli omskåret som voksne.

Men i siste instans vil altså dette bli avgjort i menneskerettighetsdomstolen

Dødens triumf

Snøhvit er fortellingen om å snu livets gang – om ønsket om å overleve sine barn.
Denne saken ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 14. juni 2012. Speilet sprekker, alt håp om udødelighet knuses.

Stemoren i eventyret om Snøhvit er den ultimate onde skikkelse. Få om noen har forsvart den slemme dronningen, tatt hennes parti. I brødrene Grimms versjon er hun tvers igjennom grusom. I Disneys univers fremstår hun som en av de verste skurkene noensinne.

I stemorens verden teller ingen andre. Bare hun selv. Alle andre må vike. Dette er hennes absolutte ondskap. Besatt av sin egen skjønnhet, sitter hun foran speilet hver dag – det forheksede speilet som igjen og igjen bekrefter at hun er den vakreste i landet.

Kampen for udødelighet
Vi møter den samme grusomme skikkelse i den nye filmen Snow White and the huntsman. Men regissøren Rupert Sanders har samtidig gjort et nytt grep. Eventyret handler nå om en kamp om udødelighet. Om stemoren spiser Snøhvits hjerte, vil hun leve evig. Men å gjøre eventyret om til en fortelling om udødelighet er ikke tatt ut fra luften. Det er egentlig en logisk oppfølging av eventyrets grunnleggende konflikt.

Så lenge trolldomsspeilet bekrefter at hun er den vakreste, er alt noenlunde harmonisk og stemoren tilfreds. Dramaet, selve eventyret, begynner den dagen speilet forteller at Snøhvit som en nyutsprungen kvinne, er blitt vakrere enn sin stemor. Den dagen bestemmer dronningen for å drepe sin stedatter.

Å drepe den vakrere stedatteren for å fortsatt være den peneste, vil aldri være annet enn en midlertidig løsning. Dagen Snøhvit er død, vil dronningen igjen være den vakreste. Men hun vil være eldre. Og enda eldre den dagen, en ny ung pike slår ut i blomst og er vakrere enn henne. Hun vil selvfølgelig også kunne drepe den nye unge kvinnen. Men hun kan ikke alltid fortsette slik. Alderen vil til slutt innhente henne. Hvis ikke…

Hvis ikke hun blir udødelig – som i Snow White and the huntsman.

Den onde mor
Det fantes opprinnelig ingen ond stemor i eventyret om Snøhvit. Det var ingen stemor i det hele tatt. Opprinnelig er det Snøhvits egen mor som forsøker å drepe sin datter. Brødrene Grimm syntes den drapslystne mor var litt for ille og byttet henne derfor ut med en stemor.

Når vi vet at det opprinnelig er sin egen datter dronningen ønsker å drepe for fremdeles å være den vakreste av alle, innser vi hvordan eventyret egentlig handler om livets ubønnhørlige gang.

Moren/stemoren er kvinnen som nekter å ta livets realiteter over seg – eller rettere sagt dødens realiteter. Vi er alle dømt til å bli overgått av neste generasjon. Mens vi synker hen i alderdom, forgjengelighet og, til slutt, død, kommer stadig nye unge mennesker til.

Men den onde dronningen vil ikke leve videre gjennom sine etterkommere. Hun vil leve videre selv.

Striden mellom Snøhvit og den onde dronningen er slik en kamp for og mot naturens gang. Dronningen ønsker at foreldre skal overleve sine barn. Snøhvit vil at slekter fortsatt skal følge slekters gang.
Dronningen slåss for udødelighetens illusjon. Snøhvit og hennes gode hjelpere – den flotte prinsen, de flinke dvergene og de søte dyrene – står alle på dødens side. Den naturlige død. Der barna overlever sine foreldre.

Livets gang
Hvordan stemoren, egentlig den onde moren, kjemper for udødelighetens prinsipp, gjør henne ikke til noen bedre skikkelse. Kanskje tvert imot. Men når man ser hvordan kampen mellom forgjengelighet og udødelighet er det virkelige temaet i det eldgamle eventyret, ser vi nye perspektiver ved den vakre dronningen.

Men hun taper. Ifølge naturen er hun dømt til å tape. Uansett hvordan det går, om hun blir tvunget til å danse seg i hjel i glødende jernsko som i Grimms eventyr, om hun faller utfor et stup og knuses mot steinene som i Disney, eller om hun dør av alderen som tar henne igjen som i Snow White and the huntsman, er resultatet det samme. Stedatteren, eller egentlig datteren, fortsetter å leve uten moren ved sin side. Moren, stemoren, kjempet forgjeves mot livets gang. Slik er Snøhvit fortellingen om dødens triumf.

Denne saken ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 14. juni 2012.

Annerledeslandet liker ikke annerledeshet

Fordommer: Avsløringen av norsk antisemittismen viser bare toppen av isfjellet av norske fordommer.
Opprinnelig publisert i Aftenposten 2. juni 2012

Senter for studier av Holocaust og livsynsminoriteter (HL-senteret) har i en undersøkelse om antisemittisme avdekket at dette er et alvorlig problem i Norge. Åtte prosent ønsker for eksempel ikke å ha jøder som naboer eller venner. Men avsløringen av antisemittismen, viser bare toppen av isfjellet av norske fordommer.

Pinsevenner og romfolk
Nærmest ved en tilfeldighet har undersøkelsen også avdekket at antipolske holdninger er kanskje mer utbredt enn antisemittisme her i landet. Ti prosent av alle nordmenn ønsker ikke polakker som naboer eller venner. Andre grupper møter enda større grad av fordommer. Femten prosent ønsker ikke pinsevenner som venner eller naboer, 21 prosent muslimer, 32 somaliere. Hele 39 prosent vil ikke ha romfolk (sigøynere) som venner eller naboer. For øvrig hadde fire prosent tilsvarende negative holdninger til katolikker og to prosent til amerikanere.
På hvilket grunnlag HL-senteret har valgt ut sine «sosiale og religiøse grupper» ved siden av jøder, er uklart. Det virker mest av alt nokså tilfeldig, ikke minst med tanke på at de ikke har inkludert verken funksjonshemmede eller homofile som også var ofre i holocaust.

Fordommer mot annerledeshet
Undersøkelsen viser at antisemittismen ikke er noe særfenomen. Mennesker med fordommer mot jøder har som regel fordommer også mot de andre gruppene i denne delen av undersøkelsen. Dette er en generell tendens. Forskning viser at personer med fordommer mot én gruppe gjerne også har fordommer mot andre grupper. HL-senterets undersøkelse viser viktigheten av arbeidet mot antisemittisme. Men den viser samtidig behovet for å arbeide mot alle typer fordommer. Undersøkelsen om norsk antisemittisme har bare avdekket en liten del av norske fordommer.
Nordmenn synes dessverre å ha problemer med annerledeshet generelt. Vi trenger derfor en generell innsats mot alle fordommer – en innsats som samtidig retter fokuset mot de mest utsatte gruppene.

Mer undersøkelser nødvendig
Det er bra at man har funnet ut hvor utbredt antisemittiske holdninger er i Norge. Å få tall på noe, er alltid et godt utgangspunktet for å jobbe med et problem.
Den samme undersøkelsen åpenbarer samtidig et umiddelbart behov for undersøkelser om fordommer mot andre grupper. Vi trenger å vite mer presist hvor utbredt er fordommer både mot forskjellige etniske og religiøse minoriteter, så vel som mot andre sosiale grupper. Det er nok av andre grupper som det er opplagt å ha med i en slik undersøkelse: Funksjonshemmede, homofile, transpersoner, overvektige, hivpositive, eldre, prostituerte – bare for å nevne noen.
Det er samtidig viktig å være klar over at selv om man er i en minoritet som er utsatt for fordommer, gjør det dessverre ikke en immun mot selv å ha fordommer. Innen noen minoriteter kan visse fordommer til og med være mer utbredt enn i befolkningen flest. Det er følgelig også behov for undersøkelser om fordommer også blant de forskjellige etniske, religiøse og sosiale minoritetene.
Vi får håpe at Barne- og likestillingsdepartementet initierer dette umiddelbart. HL-senteret skulle være en god organisasjon til å undersøke dette, men det finnes også andre som kan ta ansvaret for dette.

Opprinnelig publisert i Aftenposten 2. juni 2012