Toleranseprinsessen

Kronprinsesse Mette-Marit trekker toleranse til det sosiale og politiske ytterpunkt. «Alle mennesker har lik verdi», slår hun fast og viser dette i en kompromissløs praksis. Men det er sin egen erfaring som offer for én type fordommer, hun bruker for å bekjempe alle typer fordommer.


Når Mette-Marit snakker om toleranse, inkludering og menneskerettigheter. sier hun det selvfølgelige. Det vi alle er enige om. Men til forskjell fra de fleste av oss, viser hun den absolutte konsekvens disse verdiene egentlig har. Slik viser hun at det vi tar som en selvfølge, slett ikke er så selvfølgelig. Hun viser hvor utfordrende disse begrepene fremdeles er for oss i vårt samfunn og i vår hverdag. Alle snakker om inkludering og menneskerettigheter, men bare Mette-Marit inviterer narkomane og uteliggere hjem til seg selv og besøker prostituerte på eget initiativ.

Menneskerettighetene beskytter alle. Toleranse er ikke noe avgrenset begrep. Når mennesker blir utsatt for rasisme eller kjønnsdiskriminering, ser de fleste med en gang hvordan dette er representerer brudd på menneskerettighetene. De fleste har forstått i dag at diskriminering av homofile også er i strid med grunnleggende menneskerettigheter, selv om enkelte fremdeles mener at kronprinsessens homoengasjement er splittende. Selv i forhold til funksjonshemmede, har det begynt å oppstå en bevissthet om at det er den grove diskrimineringen de utsettes for som er problemet, ikke deres annerledeshet.

Men menneskerettigheter og toleranse bekrefter ikke bare flertallets positive holdninger til forskjellige minoriteter. De utfordrer dem. Menneskerettighetene beskytter først og fremst dem vi ikke liker. Toleranse er mest av alt viktig for de som lever helt på ytterkanten av hva som aksepteres. Det er dette Mette-Marit demonstrerer. Følger vi i hennes fotspor, beveger si oss stadig blant gruppene som har størst behov for menneskerettighetene.

Fordømt alminnelighet
Den opprinnelige middelklassepiken Mette-Marit Tjessem Høiby levde langt unna samfunnets ytterkanter. Hennes førkongelige tilstand var mest av alt preget av alminnelighet. Men få offentlige norske personer har likevel gjennomgått så mye trakassering og sjikanering på grunn av sin identitet som Mette-Marit. Da hennes forhold med kronprins Haakon først ble kjent, var det få grenser for hva mennesker klarte å mene om henne. Gjennom sin assosiasjon med kongehuset, opplevde hun plutselig at hennes ganske alminnelige identitet som alenemor med noen fester og kortvarige forhold bak seg, plutselig ble gjenstand for de mest voldsomme fordommer. Ingen kjente Mette-Marit. Alle så hennes identitet. Som så uendelig mange før henne, lærte hun hva som kan skje om man forsøker å bevege seg utenfor sine tilmålte rammer i samfunnet. Også alenemødre med middelklassebakgrunn har sine tilmålte rammer som ikke skal brytes.

Fordommer og intoleranse fremste mål er å holde folk på plass. Somaliere skal ikke inn i de beste nabolag, funksjonshemmede skal ikke være for selvstendige, transvestitter skal ikke vise seg utenfor hjemmets fire vegger, homofile skal holdes ute av ekteskapet, prostituerte skal skjule sin fortid om de ønsker nye yrkesveier, narkomane skal ikke bevege seg utenfor visse klart avgrensede deler av byen. Det var det samme Mette-Marit fikk erfare: Festglade alenemødre skal ikke inn i kongefamilien.

Lykksalig skibbrudden
Etter at stormen av fordommer og sjikane ga seg, kunne Mette-Marit med letthet holdt seg i ro som en annen lykksalig skibbrudden på den kongelige paradisøya hun var kommet i land på.

I stedet kan det synes som om Mette-Marit har holdt i minne kanskje den viktigste erfaringen fra tiden hun var fritt vilt. Mette-Marit lærte smertelig at ingen er immun mot fordommer, uansett identitet. Selv hvite, heterofile, ikke-funksjonshemmede mennesker kan gjennom skjebnens irrganger plutselig få føle hvordan fordommene, fordømmelse og intoleranse velter over deg, bare fordi du er den du er. Bare på grunn av din identitet.

Mette-Marit kunne ha begrenset sin innsats til å støtte andre som ble utsatt for tilsvarende fordommer som hun selv, gamle misogyne gufs.

Kronprinsessen valgte i stedet å se hinsides det spesifikke. Det hun viser er at det er fordommene som er selve grunnproblemet, ikke hvem som rammes. Hvorvidt det er prostituerte, homofile, funksjonshemmede, hivpositive, etniske minoritetspersoner eller hvite, heterofile, ikke-funksjonshemmede middelklassemennesker som rammes, er egentlig irrelevant.

Kompromissløs
I sitt virke viser Mette-Marit igjen og igjen sitt kompromissløse engasjement. Når hun snakker om likestilling og toleranse generelt, viser hun ofte til menneskene i den absolutte randsone. Når hun snakker i sammenhenger som lett kunne blitt tannløse kongelige høflighetsvisitter, slår hun klart fast det er ingen kompromisser for menneskerettighetene. Da hun offisielt åpnet Året for like muligheter i 2007, viste hun til narkomanes rett til å bli behandlet med verdighet og respekt. Da en muslimsk homofil første gang sto frem offentlig, til forargelse for mange konservative muslimer, ble han sporenstreks invitert til kongelig gjestebud. Når hun snakker om hivpositive, er det fordommene hun legger vekt på. Da hun besøkte Nicaragua, snakket hun om homofiles rettigheter i et land der homoseksualitet fremdeles var forbudt. Mens enkelte politikere snakker om hvordan prostituerte «forsøpler» bybildet, drar Mette-Marit på eget initiativ til Pro Sentret for prostituerte og utbryter «Dette var veldig fint. Jeg kommer gjerne tilbake.»

Gjennom sitt allsidige, men likevel prinsippfaste engasjement, er Mette-Marit toleranseprinsessen, som viser at vi alle er avhengige av å både vise og motta respekt, toleranse og grunnleggende menneskerettigheter.

Ingen kan summere Mette-Marits grunnholdning bedre enn hun selv, som ved tildelingen fra Kronprinsparets Humanitære fond 2007: «Alle mennesker har lik verdi. Det forplikter – fordi det tvinger oss til å innse at vi lever i et skjebnefelleskap og at vi ikke kan lukke øynene for andres situasjon. Vi må ta ansvaret for å bryte tabuer og utfordre fordommene. Vi må bort fra skam og skyldfølelse. Det vi trenger er empati og omsorg i praksis.»

Dronning Sonja ryddet og reddet kongehuset som institusjon, kong Harald samler stadig folket, kronprins Haakon setter fokuset på en rekke viktige saker. Gjennom sin ufravikelige insistering på absolutt toleranse for alle mennesker, er nok Mette-Marit den i kongefamilien som har gjort mest for å forandre selve grunnvollene i samfunnet. Til det bedre.

Kronikken ble opprinnelig publisert i Dagbladet 19. august 2009