Etter oss

Før eller siden kan det skje. Vi mennesker mister kontrollen over planeten. Enten ved at noen andre nedkjemper oss eller ved at vi forsvinner av andre årsaker.

Dette har lenge vært et populært emne i fiksjonen. Vi spises opp av zombier i The walking dead og World War Z, utenomjordiske forsøker å ta over i Independence day og Klodenes kamp, mens roboter er fienden i Robotron. 2084 eller ganske enkelt de eneste intelligente vesener igjen på jorden i WALL-E. Kanskje noe mer realistisk beskrives verden etter atomkrigen i Den siste bredd og The day after. Pseudodokumentarer som Life after people spekulerer ikke på årsaken til hvordan vi har forsvunnet, men ser på hvordan livet på jorden vil utvikle seg i ruinene av vår sivilisasjon.

Rupert Wyatts nye film med den norske tittelen Rise of the Planet of the Apes presenterer oss for noe som igjen synes å være begynnelse på slutten. Her oppnår sjimpanser, gorillaer og orangutanger menneskelig intelligens takket være viruseksperimenter gjort for å kurere alzheimer. Det modifiserte viruset i versjonen som umiddelbart høyner apers intelligens, viser seg samtidig å ta livet av mennesker etter bare få dager. Når filmen slutter med at de intelligente apene frigjør seg fra zoologiske hager og forsøkslaboratorier, er samtidig mye av det videre premisset lagt. Med sin nyvunne intelligens og allerede overlegne fysikk har apene en god sjanse til å ta over, ikke minst når en dødelig pandemi truer menneskeheten.

Idet dette nye eposet bygger på fem filmer om Apeplaneten fra 1968 og 1973 synes det faktisk ganske klart hva det nye apeopprøret vil lede til: En planet der apene lever i en menneskelignende sivilisasjon, mens de gjenværende menneskene er blitt ville dyr igjen uten evnen til å snakke.

Til forskjell fra andre postapokalyptiske scenarier der vi erstattes av utenomjordiske, hjernedøde zombier eller dagens eksisterende fauna, representerer de intelligente apenes postapokalyptiske samfunn en direkte kontinuitet med vårt samfunn. Genetisk overlever vi ikke, men vår sivilisasjon går ikke til grunne. For det er ikke skogens ville dyr som tar over etter oss. Det er «våre» dyr, dyr som i vår menneskelige sivilisasjon har forholdt seg til oss som kjæledegger, underholdningsobjekter og forsøksdyr. Og de tar over med mange av de kulturelle redskapene vi har utviklet gjennom historien.

Ludwig Wittgenstein erklærte at hvis en løve kunne snakke, kunne vi ikke forstå den. Men hvordan blir det når dyrene ikke snakker sitt eget språk, men vårt språk? Med en gang språket, selve det menneskelige kulturelle verktøyet overtas av en helt annen art, sier det seg selv at mye må få en ganske så annen mening. Men språket har i selv også sin egen logikk og dynamikk som former den som bruker det.

Rise of the Planet of the Apes er selvfølgelig science fiction, men ikke utenkelig. De store menneskeapene som har mer enn 90 prosent av samme DNA som oss, har allerede vist en evne til å operere med ordforråd på flere hundre når de, som oss selv, er blitt opplært til det. Dyreaktivister, eller mer spesifikt menneskeapeaktivister, bruker fakta som dette som argument for at også de store apene skal ha legale rettigheter – ikke minst til livet og til frihet fra umenneskelig behandling som visse medisinske eksperimenter nok må defineres som.

Hvis apene altså øker intelligensen enda litt til som i Rise of the Planet of the Apes, så representerer det kanskje et håp for noen. Om vi ødelegger oss selv med virologiske eksperimenter, miljøødeleggelse eller annet, kan dermed apene videreføre vår kultur og sivilisasjon selv etter oss. Men om vi skal tro den opprinnelige filmen Apeplaneten fra 1968, blir det en apekultur som viderefører ikke bare vår religion, vitenskap og kunst, men også mange av våre fordommer og den utbredte mangel på respekt for andre levende vesener. Om apene tar over vår kultur, er det jo slett ikke sikkert at de blir bedre enn oss til å gjøre bruk av den.

Sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 29. august 2011