Det lille landet som det egentlig er

Som en del andre, ble jeg oppfordret av Bergens Tidende til å skrive en tekst til ungdommen i ettertid av hva som hendte 22. juli. Her er det jeg skrev.

Alt har sin faste tid. En tid til å gråte, en til å le. Nå er en tid til å gråte.
Men når tårene igjen slutter å komme, kan vi se rundt oss, puste dypt inn og være glade for at vi bor i et av verdens mest fantastiske land.

Det er når det er som vanskeligst man ofte ser hvordan ting egentlig er. Og det var akkurat da det var som vanskeligst, at vi så hvordan vårt lille land egentlig er.

Forskjellige terrorangrep rundt om i verden de siste tiårene har skapt hat og hevnlyst, skråsikkerhet og intoleranse, kriger og hundretusener av flere døde.

Terrorangrepene i Norge 22. juli førte til et uendelig hav av blomster. Hundretusener, millioner av blomster. Hat ble besvart med kjærlighet. Intoleranse med toleranse. Forakt med respekt.

Vi kan dessverre aldri hindre enhver som vil forsøke å skade oss. Dere som er unge vil oppleve nye triste og meningsløse hendelser, forhåpentligvis aldri så ille som dette, men likevel. Men som vi har sett nå, ingen slike hendelser behøver å ødelegge det som virkelig er viktig: Samhold og kjærlighet, demokrati og toleranse, frihet og mangfold. Disse mest viktige av alle ting, kan bare ødelegges om vi selv ødelegger dem.

Vi er et lite, men uhyre sammensatt land. Vi vil aldri være enige om alt. Men dette behøver aldri å hindre at vi holder sammen når det gjelder, at vi samler oss om det som er aller viktigst.

Ta vare på hverandre, uansett kjønn, funksjonsevne, hudfarge, religion, seksuell orientering, alder, kjønnsidentitet eller hva det nå skal være. Slik vil dere som er unge fortsatt kunne la dette forbli et av verdens mest fantastiske land.

Vi nordmenn er ofte litt for flinke til å se oss selv som eksemplariske for resten av verden. Men denne gangen behøver vi ikke å si så mye. Vi kan la bildene tale for seg selv.

Så send dem ut til hele verden, bildene av blomsterhavet, og håp at blomsterbildene også vil få andre til å ønske å gjøre sine land like fantastiske som vårt.

Teksten sto opprinnelig i Bergens Tidende 2. august 2011.