Hvorfor begrense det nye «vi»?

Mens konge, kronprins, statsminister og talløse andre snakker om hvordan det nye norske «vi» etter tragedien 22. juli omfatter alle, absolutt alle, skriver likestillingsminister Audun Lysbakken i Dagbladet 17. august at det nye «vi» kun er et spørsmål om innvandrere.

Mens Likestillingsombudet inviterer alle markante organisasjoner som arbeider for mangfold, likestilling og inkludering til ekstraordinært møte, inviterer likestillingsministeren bare innvandrerrepresentanter til møte 26. juli.
Selv om vi heldigvis er kommet langt fremover de siste tiårene, er det fremdeles ikke bare etnisitet og religion som får mange til å føle seg utenfor fellesskapet. Funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønn, sosial bakgrunn og annet er fremdeles faktorer som gjør at mange fremdeles føler at de ikke hører med i samfunnets «vi». Blomsterhavet, de mange offentlige kjærlighetserklæringene, det generelle samholdet og samlingen om verdier som demokrati, likestilling og mangfold, fikk nok likevel noen flere også av disse til å føle seg som del av dette viktige «vi».

Hvordan kan da likestillingsministeren forsøke å ekskludere disse igjen? Hvorfor ønsker Lysbakken å begrense det nye «vi»?
Som Marie Simonsen så presist poengterte 24. august, frykter ikke Anders Behring Breiviks og hans meningsfeller bare muslimer. Mest av alt hater de likestilling. Alle former for likestilling. I Behrings manifest gyver han ikke bare løs på antirasister og multikulturalister, men også på feminister, homoaktivister og funksjonshemmetaktivister. Alle disse som ikke vet sin gudegitte plass: Kvinner skal jo underordne seg menn, innvandrere nordmenn, ikke-kristne skal følge kristne verdier, homofile skal være mindre verdt enn heterofile, funksjonshemmede mindre verdt enn ikkefunksjonshemmede.

Det ytterst deprimerende er at Lysbakkens innskrenkende forståelse av det nye norske «vi», slett ikke synes tilfeldig. Igjen og igjen ekskluderer han forskjellige diskrimineringsgrunnlag i sine såkalte likestillingstiltak. Kort før 22. juli stoppet han også det lenge pågåtte arbeidet med å harmonisere likestillings- og diskrimineringslovgivningen som ville gi alle diskrimineringsgrunnlag samme vern i loven, uansett om det gjaldt kjønn, etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk, alder eller andre liknende vesentlige forhold. Helt uten noen egentlig begrunnelse, forkastet han lovforslaget som i høringen hadde samlet antirasister, innvandrere, homo-, trans-, eldre- og funksjonshemmetaktivister, feminister, trossamfunn, fagbevegelse, arbeidsgiverorganisasjoner, jurister og politi. I stedet skal de forskjellige diskrimineringsgrunnlagene fortsatt ha forskjellig grad av lovvern, og noen ikke noe som helst.

Det er alvorlig problem når den statsråden som har det overordnede ansvaret for mangfold, likestilling, antidiskriminering og inkludering, ikke synes å skjønne hva dette egentlig innebærer. For hvordan ellers kan selveste likestillingsministeren prøve å begrense det norske mangfoldet, begrense det nye «vi»?

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 30. august 2011.

Etter oss

Før eller siden kan det skje. Vi mennesker mister kontrollen over planeten. Enten ved at noen andre nedkjemper oss eller ved at vi forsvinner av andre årsaker.

Dette har lenge vært et populært emne i fiksjonen. Vi spises opp av zombier i The walking dead og World War Z, utenomjordiske forsøker å ta over i Independence day og Klodenes kamp, mens roboter er fienden i Robotron. 2084 eller ganske enkelt de eneste intelligente vesener igjen på jorden i WALL-E. Kanskje noe mer realistisk beskrives verden etter atomkrigen i Den siste bredd og The day after. Pseudodokumentarer som Life after people spekulerer ikke på årsaken til hvordan vi har forsvunnet, men ser på hvordan livet på jorden vil utvikle seg i ruinene av vår sivilisasjon.

Rupert Wyatts nye film med den norske tittelen Rise of the Planet of the Apes presenterer oss for noe som igjen synes å være begynnelse på slutten. Her oppnår sjimpanser, gorillaer og orangutanger menneskelig intelligens takket være viruseksperimenter gjort for å kurere alzheimer. Det modifiserte viruset i versjonen som umiddelbart høyner apers intelligens, viser seg samtidig å ta livet av mennesker etter bare få dager. Når filmen slutter med at de intelligente apene frigjør seg fra zoologiske hager og forsøkslaboratorier, er samtidig mye av det videre premisset lagt. Med sin nyvunne intelligens og allerede overlegne fysikk har apene en god sjanse til å ta over, ikke minst når en dødelig pandemi truer menneskeheten.

Idet dette nye eposet bygger på fem filmer om Apeplaneten fra 1968 og 1973 synes det faktisk ganske klart hva det nye apeopprøret vil lede til: En planet der apene lever i en menneskelignende sivilisasjon, mens de gjenværende menneskene er blitt ville dyr igjen uten evnen til å snakke.

Til forskjell fra andre postapokalyptiske scenarier der vi erstattes av utenomjordiske, hjernedøde zombier eller dagens eksisterende fauna, representerer de intelligente apenes postapokalyptiske samfunn en direkte kontinuitet med vårt samfunn. Genetisk overlever vi ikke, men vår sivilisasjon går ikke til grunne. For det er ikke skogens ville dyr som tar over etter oss. Det er «våre» dyr, dyr som i vår menneskelige sivilisasjon har forholdt seg til oss som kjæledegger, underholdningsobjekter og forsøksdyr. Og de tar over med mange av de kulturelle redskapene vi har utviklet gjennom historien.

Ludwig Wittgenstein erklærte at hvis en løve kunne snakke, kunne vi ikke forstå den. Men hvordan blir det når dyrene ikke snakker sitt eget språk, men vårt språk? Med en gang språket, selve det menneskelige kulturelle verktøyet overtas av en helt annen art, sier det seg selv at mye må få en ganske så annen mening. Men språket har i selv også sin egen logikk og dynamikk som former den som bruker det.

Rise of the Planet of the Apes er selvfølgelig science fiction, men ikke utenkelig. De store menneskeapene som har mer enn 90 prosent av samme DNA som oss, har allerede vist en evne til å operere med ordforråd på flere hundre når de, som oss selv, er blitt opplært til det. Dyreaktivister, eller mer spesifikt menneskeapeaktivister, bruker fakta som dette som argument for at også de store apene skal ha legale rettigheter – ikke minst til livet og til frihet fra umenneskelig behandling som visse medisinske eksperimenter nok må defineres som.

Hvis apene altså øker intelligensen enda litt til som i Rise of the Planet of the Apes, så representerer det kanskje et håp for noen. Om vi ødelegger oss selv med virologiske eksperimenter, miljøødeleggelse eller annet, kan dermed apene videreføre vår kultur og sivilisasjon selv etter oss. Men om vi skal tro den opprinnelige filmen Apeplaneten fra 1968, blir det en apekultur som viderefører ikke bare vår religion, vitenskap og kunst, men også mange av våre fordommer og den utbredte mangel på respekt for andre levende vesener. Om apene tar over vår kultur, er det jo slett ikke sikkert at de blir bedre enn oss til å gjøre bruk av den.

Sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 29. august 2011

Toleranseprinsessen

Kronprinsesse Mette-Marit trekker toleranse til det sosiale og politiske ytterpunkt. «Alle mennesker har lik verdi», slår hun fast og viser dette i en kompromissløs praksis. Men det er sin egen erfaring som offer for én type fordommer, hun bruker for å bekjempe alle typer fordommer.


Når Mette-Marit snakker om toleranse, inkludering og menneskerettigheter. sier hun det selvfølgelige. Det vi alle er enige om. Men til forskjell fra de fleste av oss, viser hun den absolutte konsekvens disse verdiene egentlig har. Slik viser hun at det vi tar som en selvfølge, slett ikke er så selvfølgelig. Hun viser hvor utfordrende disse begrepene fremdeles er for oss i vårt samfunn og i vår hverdag. Alle snakker om inkludering og menneskerettigheter, men bare Mette-Marit inviterer narkomane og uteliggere hjem til seg selv og besøker prostituerte på eget initiativ.

Menneskerettighetene beskytter alle. Toleranse er ikke noe avgrenset begrep. Når mennesker blir utsatt for rasisme eller kjønnsdiskriminering, ser de fleste med en gang hvordan dette er representerer brudd på menneskerettighetene. De fleste har forstått i dag at diskriminering av homofile også er i strid med grunnleggende menneskerettigheter, selv om enkelte fremdeles mener at kronprinsessens homoengasjement er splittende. Selv i forhold til funksjonshemmede, har det begynt å oppstå en bevissthet om at det er den grove diskrimineringen de utsettes for som er problemet, ikke deres annerledeshet.

Men menneskerettigheter og toleranse bekrefter ikke bare flertallets positive holdninger til forskjellige minoriteter. De utfordrer dem. Menneskerettighetene beskytter først og fremst dem vi ikke liker. Toleranse er mest av alt viktig for de som lever helt på ytterkanten av hva som aksepteres. Det er dette Mette-Marit demonstrerer. Følger vi i hennes fotspor, beveger si oss stadig blant gruppene som har størst behov for menneskerettighetene.

Fordømt alminnelighet
Den opprinnelige middelklassepiken Mette-Marit Tjessem Høiby levde langt unna samfunnets ytterkanter. Hennes førkongelige tilstand var mest av alt preget av alminnelighet. Men få offentlige norske personer har likevel gjennomgått så mye trakassering og sjikanering på grunn av sin identitet som Mette-Marit. Da hennes forhold med kronprins Haakon først ble kjent, var det få grenser for hva mennesker klarte å mene om henne. Gjennom sin assosiasjon med kongehuset, opplevde hun plutselig at hennes ganske alminnelige identitet som alenemor med noen fester og kortvarige forhold bak seg, plutselig ble gjenstand for de mest voldsomme fordommer. Ingen kjente Mette-Marit. Alle så hennes identitet. Som så uendelig mange før henne, lærte hun hva som kan skje om man forsøker å bevege seg utenfor sine tilmålte rammer i samfunnet. Også alenemødre med middelklassebakgrunn har sine tilmålte rammer som ikke skal brytes.

Fordommer og intoleranse fremste mål er å holde folk på plass. Somaliere skal ikke inn i de beste nabolag, funksjonshemmede skal ikke være for selvstendige, transvestitter skal ikke vise seg utenfor hjemmets fire vegger, homofile skal holdes ute av ekteskapet, prostituerte skal skjule sin fortid om de ønsker nye yrkesveier, narkomane skal ikke bevege seg utenfor visse klart avgrensede deler av byen. Det var det samme Mette-Marit fikk erfare: Festglade alenemødre skal ikke inn i kongefamilien.

Lykksalig skibbrudden
Etter at stormen av fordommer og sjikane ga seg, kunne Mette-Marit med letthet holdt seg i ro som en annen lykksalig skibbrudden på den kongelige paradisøya hun var kommet i land på.

I stedet kan det synes som om Mette-Marit har holdt i minne kanskje den viktigste erfaringen fra tiden hun var fritt vilt. Mette-Marit lærte smertelig at ingen er immun mot fordommer, uansett identitet. Selv hvite, heterofile, ikke-funksjonshemmede mennesker kan gjennom skjebnens irrganger plutselig få føle hvordan fordommene, fordømmelse og intoleranse velter over deg, bare fordi du er den du er. Bare på grunn av din identitet.

Mette-Marit kunne ha begrenset sin innsats til å støtte andre som ble utsatt for tilsvarende fordommer som hun selv, gamle misogyne gufs.

Kronprinsessen valgte i stedet å se hinsides det spesifikke. Det hun viser er at det er fordommene som er selve grunnproblemet, ikke hvem som rammes. Hvorvidt det er prostituerte, homofile, funksjonshemmede, hivpositive, etniske minoritetspersoner eller hvite, heterofile, ikke-funksjonshemmede middelklassemennesker som rammes, er egentlig irrelevant.

Kompromissløs
I sitt virke viser Mette-Marit igjen og igjen sitt kompromissløse engasjement. Når hun snakker om likestilling og toleranse generelt, viser hun ofte til menneskene i den absolutte randsone. Når hun snakker i sammenhenger som lett kunne blitt tannløse kongelige høflighetsvisitter, slår hun klart fast det er ingen kompromisser for menneskerettighetene. Da hun offisielt åpnet Året for like muligheter i 2007, viste hun til narkomanes rett til å bli behandlet med verdighet og respekt. Da en muslimsk homofil første gang sto frem offentlig, til forargelse for mange konservative muslimer, ble han sporenstreks invitert til kongelig gjestebud. Når hun snakker om hivpositive, er det fordommene hun legger vekt på. Da hun besøkte Nicaragua, snakket hun om homofiles rettigheter i et land der homoseksualitet fremdeles var forbudt. Mens enkelte politikere snakker om hvordan prostituerte «forsøpler» bybildet, drar Mette-Marit på eget initiativ til Pro Sentret for prostituerte og utbryter «Dette var veldig fint. Jeg kommer gjerne tilbake.»

Gjennom sitt allsidige, men likevel prinsippfaste engasjement, er Mette-Marit toleranseprinsessen, som viser at vi alle er avhengige av å både vise og motta respekt, toleranse og grunnleggende menneskerettigheter.

Ingen kan summere Mette-Marits grunnholdning bedre enn hun selv, som ved tildelingen fra Kronprinsparets Humanitære fond 2007: «Alle mennesker har lik verdi. Det forplikter – fordi det tvinger oss til å innse at vi lever i et skjebnefelleskap og at vi ikke kan lukke øynene for andres situasjon. Vi må ta ansvaret for å bryte tabuer og utfordre fordommene. Vi må bort fra skam og skyldfølelse. Det vi trenger er empati og omsorg i praksis.»

Dronning Sonja ryddet og reddet kongehuset som institusjon, kong Harald samler stadig folket, kronprins Haakon setter fokuset på en rekke viktige saker. Gjennom sin ufravikelige insistering på absolutt toleranse for alle mennesker, er nok Mette-Marit den i kongefamilien som har gjort mest for å forandre selve grunnvollene i samfunnet. Til det bedre.

Kronikken ble opprinnelig publisert i Dagbladet 19. august 2009