tirsdag 25. mars 2014

It was 20 years ago today:
The Ui-ui-ui-ui-uimotståelig story

It was 20 years ago today – not quite Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band – but still. 26 March 1994 and me and the rest of SubDiva performed the entry “Ui-ui-ui-uimotståelig” in the Melodi Grand Prix, the Norwegian selection for the Eurovision Song Contest. Lyrics penned by myself, tune by Svein Edvardsen, fronted by Ketil Sørhaug, feat. Linn Rilvaag. This is the whole story as it first appeared in OGAE News number 44, 1994.
My only appearance in celebrity journal Se og Hør, as to date.

 Like most other Eurovision fans, I have always had the dream of one time writing an entry or performing myself. Then a couple of years ago I thought, the least I can do is try. So I did.

I can look back on the winter of 1992/93 when we ran around pestering friends and relations with a demo tape of a what we liked to call a catchy tune. After me having written the lyrics in a fit of a peak — or in about five minutes — Ketil Sørhaug, my singer friend who had asked me to write a song text in the first place, ran off to his composer friend, Svein Edvardsen. Svein took a short glance on the piece of paper, looked back on Ketil, and said: “This is how the refrain should be…” Optimistically we submitted it to the 1993 Norwegian selection for the Melodi Grand Prix, and now we were telling everybody that this surely would lead us right up on the Eurovision heaven of stars.

Of course we were turned down! From the letter we received it didn’t seem that we had been taken for any serious consideration at all.

As NRK had returned the demo tape I thought why not, and sent the very same cassette back to them for the next year. And then, I nearly forgot about it. We were all busy doing other things.
The Bergen newspaper BA gives us three out of four stars, and considers us the third best entry. Most people really didn't agree.

 By the end of January 1994 I got a phone call from the NRK Melodi Grand Prix division: We had passed the first sieving, (from 500 entries down to a mere 100!) but: Who were we? Could we perform this ourselves? And how? Promptly I returned some flattering pictures, plans of performance and resumés highly acclaiming the three of us: Ketil, Svein and I — plus opening up for the girl who sang in part on the demo tape: Linn Rilvaag.

In the beginning of February we got the message: “Uimotståelig”, or “Irresistible” was a pretty sure entry, unofficially that was, and we were not allowed to leak a word to anybody. On our way down to the NRK HQ for the first time, we decided on Svein’s proposal of taking the name of SubDiva for the four of us.

Our CD single.
After this everything accelerated, and suddenly we were in the middle of the most costly and most seriously backed Norwegian selection, ever. All ten entries should be previewed on prime time national television, and all Norwegians should have the opportunity of voting on their favourite. We would be easy prey for all carnivorous boulevard papers for over a week: The supporting NRK theme prepared for the very worse.

We started preparing ourselves. A whole day was spent at the NRK HQ making a “studio” music video for the preview, putting on vocals, and having our original choreography professionalized and heavily altered. It was March 8, and we had 18 days left to practice, again and again and again. This was the day after the NRK Eurovision press conference, and newspapers and radio stations started to call us at home.

The VG interview.

Monday, 21 March: The same day as Verdens Gang, Norway’s largest newspaper, has a whole page interviewing us under the heading of “We’ll WEEP if we don’t win”, we have our song previewed on NRK.

Tuesday, 22 March: “Ui-ui-ui-ui-ui-uimotståelig? Irresistible? Hardly.” Verdens Gang gives us two points on a die, which is a tied sixth place. But: “The refrain is the catchiest of all entries.”

Wednesday, 23 March: First day rehearsing on the stage in Oslo Spektrum, the very same place as Frank Sinatra, Paul Simon and Luciano Pavarotti all have been doing their thing. NRK Radio have their own judging of the songs. We are placed third, as one of the reviewers has us as his second favourite, and the other one detested our song just as much as seven of the other entries. The anchorman, whose vote didn’t count, thought we were the best in show. Verdens Gang have their own voting among their readers: 70% of the callers voted for “Duett” — we are one of the other entries “equally divided among the dredge”.
Not too excited about us in VG...

Thursday, 24 March: We share dressing room with the three girls of Madam Medusa. At 10 p.m. we do another rehearsal, and get to see ourselves as it would have been on TV. We are confident and glowing.

Friday, 25 March: Another rehearsal, all the artists get to do their entry twice. Our first try isn’t even that: it’s a flop. Second time is passable, and as we fly from the stage, we are being consoled by the NRK theme who try to convince us of the worse the rehearsals, the better the big day.
Butchered in Dagbladet.

D-day, 26 March: Dagbladet, Norway’s third largest newspaper, wishes us good luck with: “‘Uimotståelig’ is the most awful entry in the final. Dreadful singing. Theatrical. This is not the typical Eurovision-song, but a change for the worse.” We’re being made up for the dress rehearsal. Being the penultimate entry in the presentation means a lot of waiting down in the dressing room. Jahn Teigen and Tor Endresen play the guitar and sing for each other and for Elisabeth Andreass0n. We pass the time together with the other lesser known artists watching ourselves performing.
VG gives us a 2 for style, or lack of it. Ouch.

Just behind the stage. I hear them: The many Eurovision fans who have come to cheer us through the dress rehearsal. All I dare to look at is the cameras. We perform and return backstage. After the choreographer has done Elisabeth Andreasson’s part on stage, all the artists are summoned to the green room for a phony voting procedure (which “Duett” wins) and a final pep-talk. Eating and more waiting. We’re being interviewed by the 7’30 Dagsrevyen news, as one of the nine non-favourites. We rehearse quietly for ourselves. Wait some more, and then, as “Gi meg et tegn” is being performed, the song before ours, we climb the hidden stairways behind the stage. We are handed our microphones. Then our clue comes. We enter the stage.

The rest is Eurovision history.
SubDiva and “Uimotståelig” placed eighth – out of ten.

“But out in the streets of Oslo late Saturday night, the people were singing ‘Ui-ui-ui-ui-ui’” Bergens Tidende, 28 March 1994.
As originally published in OGAE news

The whole performance on Youtube. Just about 400,000,000 hits more before we pass Ylvis.
Lagt inn av kl. 2 kommentarer:

søndag 23. mars 2014

Når noen blir sporløst borte

Flight MH370 har forsvunnet sporløst, mens det oppstår stadig nye teorier om hva som har skjedd. Tidligere har mennesker som har blitt borte, skapt forestillinger som har totalt forvandlet vår virkelighet.
Forsvunnet og nesten udødelig - i Shangri La. Fra filmen Tapte horisonter fra 1937.

 Malaysia Airlines Flight MH370 har vært helt borte siden 8. mars. «All right. God natt», sa annenpiloten og siden har vi ikke hørt noe som helst.

Jo lenger flyet har vært borte, desto mer originale synes teoriene å bli. Noen mener at det er blitt fløyet til Nord-Korea i et plott av landets gale leder. Andre at flyet har forsvunnet i et nytt Bermuda-triangel, dette legendariske området der fly og båter gjerne blir mystisk borte. Ufo-bortføring av hele flyet med både besetning og passasjerer, er en annen teori.
Ethvert samfunn har sine egne forestillinger om hva som kan ha skjedd når noen forsvinner. Ufoer, Bermuda-triangler og hemmelige agenter, hører med til slike forestillinger i vårt eget samfunn – selv om ikke folk flest er overbevist, kjenner vi i alle fall til hva det handler om.

For så lenge ikke noen er funnet, kan jo det meste være tilfelle – rent teoretisk. Dermed er det fritt frem for de mest underlige konspirasjoner. Det å motbevise selv de villeste teorier, er jo egentlig umulig, når vi ikke vet hva som faktisk har skjedd.

Forsvinningen som forandret verden
 For nesten to tusen år siden forandret en enkel forsvinning verdenshistorien. Etter at et par kvinner hadde gått til graven til sin tidligere mester og funnet den tom, oppsto raskt beretninger fra ulike mennesker om at de hadde sett ham gjenoppstått. Disse forestillingene om at det forsvunne liket av Jesus egentlig innebar at han var våknet opp igjen, fysisk udødelig, ble jo som kjent utgangspunkt for kristendommen og forandret verden fullstendig.
Men overbevisningen om hvordan Jesus’ tomme grav egentlig innebar at han var blitt en mektig og udødelig skikkelse, hørte også sammen med utbredte forestillingen i hans samtid. At noen som forsvant sporløst, var ført bort av gudene til en evig tilværelse et annet sted var noe som hadde skjedd igjen og igjen ifølge hellenistisk tradisjon. Flere som forsvant på havet, ble angivelig forvandlet til sjøguder; andre forsvunne var blitt bortført til Olympen selv. Folk ble udødelige idet de forsvant fra lukkede rom og sine egne begravelser, og enkelte av dem kom for en kort tid også tilbake – akkurat som Jesus – for å formidle noen guddommelige sannheter til folk flest.

Den satiriske retorikeren Lukian gjorde et eksperiment etter at han hadde sett en berømt vismann hive seg på et stort bål og bli oppslukt av flammene. Mens han gikk bort fra det hele, sa han til tilfeldige mennesker at han akkurat hadde sett en gribb stige opp av flammene idet den erklærte: «Jeg er ferdig med jorden, nå farer jeg til Olympen». Effekten lot ikke vente på seg etter som folk begynte å snakke om dette. Snart møtte han andre som faktisk mente de hadde sett gribben han selv hadde funnet på. Litt etter det igjen, traff han mennesker som mente å ha møtt den gjenoppståtte vismannen i sin opprinnelig form, udødeliggjort og klokere enn noensinne. Ved å spille på de tradisjonelle forestillingene, skapte Lukian slik en ny myte der og da.

Forsvinner stadig
 Fantastiske forestillinger om mennesker som forsvinner, fortsetter stadig. Den flyvende hollender, er det legendariske skipet som ble sporløst borte og nettopp derfor stadig kan dukke opp igjen i de mest mystiske sammenhenger.

Ingen sikre kilder kan vise til Israels tapte stammer, etter at de ble ført bort til Assyria i 722 f.Kr. Siden har det ikke manglet på forestillinger om hvor de ble av. I middelalderen mente en del at de var å finne langt borte i Asia, mens i 1666 ble det observert skip med hjemvendte jøder nord for Skottland. Mormonerne på sin side, mener at de tapte stammene dro til Amerika og ble til indianerne.

Mennesker som blir uforklarlig borte i dag – spesielt for kortere perioder – blir stadig forklart med ufo-bortføring. I en verden der direkte guddommelig inngripen ses som usannsynlig av de fleste, er gudenes gamle rolle blitt erstattet av utenomjordiske skapninger som ennå ikke er motbevist at eksisterer. For de som virkelig tror på ufoer, handler det ofte om en tro nettopp innenfor en vitenskapelig diskurs. Den viktigste grunnen til at vi ennå ikke har fått bevist at ufoer eksisterer, er at vår vitenskap ligger så mye lenger bak deres. Ifølge denne troen.
Når jorden åpner seg
En kveld i fjor i Florida etter at en mann ved navn Jeffrey Bush hadde lagt seg, åpnet bakken seg under huset hans og han forsvant. I det enorme hullet der soverommet hans en gang hadde vært, fant de aldri ham igjen. Han var fullstendig borte.

Utover nyhetsoppslag verden over, oppsto det ikke videre spekulasjoner. At folk forsvinner i spektakulære synkehull, skjer med jevne mellomrom og ender opp i kategorien tragiske, men merkverdige nyheter. Hadde dette derimot vært i det gamle Hellas, er det stor sannsynlighet for at man slett ikke ville trodd at liket hans fantes et eller annet sted i det enorme synkehullet. Flere greske fortellinger om hvordan bakken plutselig åpnet seg og slukte den ene eller andre, kan godt vise til faktiske hendelser. Men når disse beretningene ble gjenfortalt, var det alltid med den klare forståelsen av at den som var forsvunnet var blitt gjort fysisk udødelig av gudene: De levde fremdeles som mindre guddommer under bakken.
Shangri-La
 Om Flight MH370 aldri blir funnet, vil antagelig ikke så mange i dagens samfunn tro at gudene har grepet inn og gjort passasjerene fysisk udødelige. De fleste vil nok heller anta at flyet ligger et sted på havets bunn. Men det finnes også forestillinger om andre forsvunne fly som kan påvirke vår forståelse av hva som har skjedd. For de som kjenner boken eller filmen Tapte horisonter, vil beretningen om et fly som muligens kan ha forsvunnet et sted i Sentral-Asia, kunne synes gjenkjennelig. Kanskje også dette flyet er blitt bortført slik at passasjerene kan tas med til et hemmelig idealsamfunn et sted mellom fjellene i Himalaya, selve Shangri-La, og leve praktisk talt udødelig der.

Nå har akkurat noen mistenkelige gjenstander blitt funnet i Det indiske hav. Viser det seg at dette er flyet, vil vi selvfølgelig ha en endelig forklaring. Men avklaringen vil samtidig sette stopper for alle de ulike beretningene. Og MH370 vil ha kommet tilbake fra mytenes verden.

Saken ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 23. mars 2014.
Lagt inn av kl. 2 kommentarer:

lørdag 22. mars 2014

Ikke så farlig

Hatkriminalitet mot homofile er ikke så farlig. Det har vi nå lært gjennom det rungende fraværet av reaksjoner på den famøse rasismedebatten på NRKs Trygdekontoret. Mens flere har påpekt Elisabeth Norheims smakløse sammenstilling av holocaust og den mytiske jødiske rikdommen, overser de samme kritikerne (med unntak av et par på facebook) fullstendig hvordan hun bagatelliserer hatvold mot homofile. Som hun sa: «Hvis han somaliske mannen på Grønland banker deg fordi du er homofil, kan han ikke fucke opp hele livet ditt … Han kan gi deg en på trynet. Og det er der det stopper.» Saken sto opprinnelig på trykk i Aftenposten 25. mars 2014.

 Vel, én ting har hun rett i, det er nettopp noen ganger «der det stopper». Bare på 1990-tallet ble seks homofile menn drept i Norge, tilsynelatende bare fordi de var homofile. Går man lenger tilbake i historien, finnes det nok av lignende drap som i ettertid bare er blitt klassifisert som alminnelige mord. Men, nei da, dette er ikke så farlig.

Homovold er på ingen måte så alvorlig som den «strukturelle diskrimeringen» svarte mennesker utsettes for i Norge, ifølge Norheim. Hun har selvfølgelig rett i at diskriminering av etniske minoriteter er fremdeles et stort problem i Norge og absolutt noe som fortsatt må bekjempes. Men i sin absolutte evne til ikke å se annen urett enn den som rammer mennesker akkurat som henne selv, er Norheim helt blind for at lignende former for strukturelle diskriminering også rammer homofile, så vel som andre grupper som funksjonshemmede og transpersoner. Ingen har heller påpekt denne bristen i Norheims fordomsfulle argumentasjon.

Men Norheim har sluppet unna med mer enn dette. Rasistisk vold mot hvite er heller ikke så nøye, ifølge henne: «Går ikke an å sammenligne. Jeg orker ikke å høre på det en gang.» Det er greit å vite for de hvite ungguttene som blir banket opp av gjenger med ikke-hvit ungdom i Groruddalen. Den «strukturelle diskrimineringen» svarte nordmenn ifølge Norheim har monopol på, er også verre enn dette.

Det er flott at en norsk offentlighet er påpasselig å sette noen på plass når de videreformidler antisemittiske myter. Vi har heldigvis også en offentlighet som skriker opp når fordommer mot svarte dukker opp, som med Plumbos dårlige mokkamann-spøk overfor Madcon. Men Madcon er dessverre selv blant dem som viser at det ikke er samme spontane reaksjon på hets av alle grupper i offentligheten, med hvordan de selv har sluppet unna med å bruke «mongo» og «bleiking» som skjellsord. Hvordan Norheim går fri etter sin bagatellisering av selv hatvold mot homofile, viser virkelig hvor skjevt det offentlige reaksjonsmønsteret mot fordommer og diskriminering er.

Jeg trodde at vi hadde kommet litt lenger mot en forståelse av at all diskriminering og trakassering er like alvorlig, uansett hvem som rammes. Det er bare å si takk til Elisabeth Norheim, som med sine fordommer og bagatellisering av hatvold, har vist hvor langt unna vi ennå er.
Lagt inn av kl. 4 kommentarer:

onsdag 12. februar 2014

Når Jesus og UFO-tro blir fornøyelsespark

Stadig flere fornøyelsesparker baserer seg på dyp tro og religiøse budskap.
Hvordan Borobodurs buddhistiske stupaer på Java er basert på romfartøyer.
Om man har sett lyset og ønsker å spre sitt hellige budskap, hva gjør man så? Hvorfor ikke lage sin egen fornøyelsespark, der alle kan få oppleve sannheten med alle sanser? Som Mystery Park, fornøyelsesparken bygget på visjonene til sveitsiske Erich von Däniken om hvordan sivilisasjonen er blitt til gjennom stadig kontakt med utenomjordiske vesener.

Allerede mens vi snirkler oss rundt gjennom den svært så alminnelige forstadsbebyggelsen i utkanten av den halvstore midtsveitsiske regionsbyen Interlaken, ser vi noe som viser at vi er på vei mot noe ganske annet. Der, ragende et godt stykke over bakken, ser vi en stor rund installasjon, ikke ulik romskipet fra filmen E.T. Dette er selve kjernen i fornøyelsesparken Mystery Park, eller Jungfrau Park som er det nye, men mindre kjente navnet stedet fikk etter et par års stenging.
Parken med sitt romskiplignende signalbygg.

Urvisdom og guddommelige ufoer
 Erich von Däniken har solgt titalls millioner av bøker om sine visjonære teorier om hvordaan menneskene utviklet sin sivilisasjon i møte med utenomjordiske vesener som stadig har besøkt oss i sine romskip. Von Däniken selv mener han driver med vitenskap. Hans gjennomgående totalt kreative fortolkning av gamle kilder og evne til å trekke de ønskede konklusjoner ut av omtrent hva det skal være, gjør at han i realiteten aldri har vært i nærheten av den mest minimale anerkjennelse i den vitenskapelige verden. Dette handler i stedet om tro. Det er bare med troens overbevisning man kan finne noe som helst av sannhet i von Dänikens budskap, for absolutt ingenting er bevist.
Romskipene lander i mayaindianernes jungel – i Mystery Parks historiske fremstilling.

Uansett om man er overbevist eller ikke, det er et besnærende budskap von Däniken serverer oss: Vennligsinnede og hyperintelligente romvesener har helt siden tidenes morgen hjulpet menneskene og bidratt med sin kunnskap – disse utenomjordiske skikkelsene er ganske enkelte de gamle gudene. All religion og all vitenskap har utgangspunkt i hjelpsomme slektninger av E.T. Alle menneskehetens største mysterier har sin ganske så enkle løsning: Romvesene gjorde det.

Det er disse romteoriene som er grunnlaget for opprettelsen av Mystery Park i 2003. Den romskipslignende konstruksjonen i midten av fornøyelsesparken viser selvfølgelig til kjernen i von Dänikens trosbudskap. Dette er samtidig bare et av flere bygg som kan synes noe uventet å finne i den frodige grønne alpedalen, dypt mellom skyhøye fjell. I en stor sirkel rundt det landede romskipet finner man også rekonstruksjoner av Stonehenge, et mayatempel, en egyptisk pyramide og et hindutempel – om enn alle i redusert størrelser og i moderne materialer. Alle disse byggverkene er sine originalversjoner blitt laget i samarbeid nettopp med romvesener, ifølge von Däniken. Alle mysteriene fra den fjerneste fortid er slik, blitt løst.
Mystery Parks egyptiske pyramide i noe forminsket størrelse og fine moderne vedlikeholdsfrie materialer.

Det er i hver av disse hellige byggene vi opplever underholdningsaspektet i denne fornøyelsesparken. Det handler likevel ikke om bergogdalbaner og karuseller. I stedet går vi gjennom utstillinger og opplever multimediashow som forklarer hvordan disse mesterverkene en gang ble laget i samarbeid med utenomjordiske og hvordan disse guddommelige romvesenene stadig har formet vår tidlige historie. Vi lærer også om hvordan både arkeologiske objekter og hellige tekster viser til eldgamle fly og romskip, reiser gjennom verdensrommet og stadig besøk fra andre steder i universet. Indere i oldtiden kjente til kjernekraft, mayaindianerne grunnla sin kultur etter å ha blitt med ut i rommet, mens egypterne angivelig hadde oppfunnet elektriske lyspærer. I tillegg får vi presentert hvordan alle de ulike ursivilisasjonene var i besittelse av uutgrunnelig visdom – selv om vi ikke like klart får forklart hva denne visdommen gikk ut på.
Gamle hinduistiske flyvemaskiner gående på kvikksølv.

Jesusparkene
 Mystery Park med sin iscenesettelse av von Dänikens evangelium, er på ingen måte alene i sitt forsøk på å bruke fornøyelsesparken til å formidle trosbudskap. I Holy Land Experience, en kort kjøretur unna Walt Disney World i Orlando, Florida, kan man oppleve at Jesus selv blir korsfestet hver dag i halvfemtiden. Til glede for oss besøkende gjenoppstår han kort tid etterpå, akkompagnert av spesialskrevede gladsanger fremført av syngende og dansende parkansatte i hollywoodkorrekte antrekk fra Jesus’ tid. Hele parken er forsøkt laget som om det skulle være i Palestina for to tusen år siden, komplett med ulike omvandrende nytestamentlige skikkelser man kan la seg avbilde med. I Buenos Aires finner man den lignende parken Tierra Santa – Det hellige land – hvor vi også får oppleve bibelsk samtid og får være øyenvitne til skapelsen, den siste nattverd, oppstandelsen og andre sentrale hendelser fra kristen tro.
En blodig Jesus på sin daglige vei til å bli korsfestet i Holy Land Experience.

Begge disse Jesus-parkene gir altså troende muligheten til å få bekreftet sin overbevisning ved ulike opplevelser, men noen mener markedet på ingen måte er mettet. Utenfor Heidelberg i Tyskland, planlegges en svær park ved navn Genesis-Land, som en gang for alle prøver å demonstrere hvordan den bibelske skapelsesberetning er og blir en historisk og naturvitenskapelig sannhet. Her vil man blant annet kunne bli overbevist av å få oppleve hvordan skapelsen fant sted for litt over 5000 år siden. Også syndfloden kan man få med seg, som ifølge mange kreasjonister jo er grunnen til at dinosaurene ikke lenger er iblant oss. For å vise hvor viktig det er å tro rett, blir det også en bergogdalbane som vil ta oss med til både himmel og helvete.
Jesus piskes i Tierra Santa. Besøkende barn gjør det beste ut av situasjonen.

Det hellige stedet
 At fornøyelsesparkene blir brukt til å fremme spesifikke trosforestillinger, er likevel ikke så overraskende. Klart avgrenset fra omverdenen, gir fornøyelsesparken på alle måter muligheten for full kontroll over stedet. Hvert minste lille detalj av fornøyelsesparkens geografi er nøye konstruert for at det skal passe inn i den større helheten og være i overensstemmelse med de gjennomgående ideene som ligger til grunn for parkens helhet. På denne måten speiler de hvordan tradisjonelle gudshus og mange andre hellige steder er laget. Når man går inn i enten en kirke eller en fornøyelsespark, kommer man inn i en helt annen virkelighet enn verden utenfor.

Fornøyelsesparken speiler samtidig religiøse forestillinger om det virkelig ideelle sted, det opprinnelige paradiset og det fremtidige tusenårsriket, der all bekymring, smerte og fortvilelse er fullstendig fraværende. Fornøyelsesparkene kombinerer også langt på vei disse to bildene, både paradisets hage og den himmelske by som Gud til slutt vil skjenke menneskeheten. Akkurat som disse perfekte fortids- og fremtidsvisjonene der død, sykdom og fortvilelse er fraværende, relaterer heller ikke fornøyelsesparkene til alle aspekter av livet. De skaper i stedet sine egne perfekte virkelighetsrammer. Innenfor sine strengt avmålte geografiske grenser, representerer fornøyelsesparkene en tilværelse totalt forskjellig fra de besøkendes vanlige liv.
Paradis på jord, Mystery Park eller Jungfrau Park.

Det lykkeliste stedet på jorden
 Hver av fornøyelsesparkene presenterer således med forskjell grad av suksess en parallell virkelighet. Bare i Norge finner vi pirater og Kardemomme by i Dyreparken i Kristiansand, en gammeldags miniatyrverden i Lilleputthammer og troll og eventyrslott i Hunderfossen.

En religiøs dimensjon er likevel ikke bare å finne i de parkene som har definert dette som sitt formål. I Tusenfryd i Ås kan man må møte de gamle norrøne gudene i Thors hammer. I Parc Astérix utenfor Paris, kunne publikum seile nedover dødsrikets elv Styx, frem til en drukningsulykke i 2005 satte stopp for akkurat den attraksjonen. I Universal Studios-parken i Orlando, kan man oppleve kamper mellom greske guder og titaner i Poseidon’s fury eller utsette sin sjels frelse for fare både i en skummel bergogdalbane med tema fra The mummy-filmene og i en av attraksjonene i The Wizarding World of Harry Potter.

Fornøyelsesparkene over alle fornøyelsesparker, Disney-parkene, formidler mer enn noe annet sitt eget evangelium: Dette er per definisjon «det lykkeligste stedet på jorden», hvor hver eneste dag kjente og kjære disneyfigurer synger «Bare tro og dine drømmer vil bli oppfylt.» Dette budskapet fra så mange av Disneys tegnefilmer, kan her oppleves på egen hånd. Tro på troen i seg selv, og det vil gå deg godt. Siden Disney-evangeliet fremstår helt uten noen guddommelig skikkelse, representerer det ikke noen direkte konkurranse men tradisjonelle religioner. Det viser likevel til ikke-rasjonell magi der gode tanker er med på å styre verden.
På besøk i «the happiest place on earth».

I hvilken grad de millionene av besøkende tar dette åndelige budskapet til seg, er vanskelig å avgjøre. For noen i alle fall går Disneys evangelium rett hjem. Den amerikanske veldedighetsorganisasjonen Make-a-Wish Foundation® som forsøker å oppfylle ønskene til barn med livstruende sykdommer, kan opplyse at 45 prosent av alle ønskene er Disney-relaterte. Når barn i møte med døden heller vender seg til Disneys Magiske kongedømme enn til Guds himmelske kongedømme, kan man følgelig ikke se bort fra den religiøse dimensjonen ved deres valg. For mange av de døende barna er dette selve oppfyllelsen av deres mest inderlige drøm. De er allerede i sitt paradis, i sitt himmelske Jerusalem, omsluttet av sine gode Disney-venner i evig tid.
Evangeliet ifølge Mystery Park: Erich von Dänikens bøker.

Ikke fornøyelig nok?
 Von Dänikens Mystery Park ble aldri den store turistmagneten von Däniken og myndighetene i Interlaken håpet på. Parken er allerede blitt midlertidig stengt én gang på grunn av publikumssvikt og økonomiske problemer. Det er likevel langt fra sikkert at det er parkens budskap om guddommelige og sivilisasjonsskapende ufonauter som har fått massene fra å komme. Ufo-tro er vidt utbredt i den vestlige verden og dette hellige ufobudskapet behøver på ingen måte å fremstå som kjedelig for de som ikke er overbevist. Problemet ligger nok heller i at fornøyelsesparken kanskje ikke er fornøyelig nok for et stadig mer kresent publikum. Fascinerende, absurd og absolutt interessant, men her er det ingen spennende attraksjoner, som virkelig gir oss følelsen av noe av alt det fantastiske von Däniken mener har skjedd i verdenshistorien. Vi møter aldri noen koselige eller uendelig vise utenomjordiske skikkelser rundt om i de messehallaktige omgivelsene, ei heller noen representanter for disse urkulturene som angivelig var så nære ufonautene. Det er lite vi selv kan gjøre, utenom å sette oss ved et par spillmaskiner av slaget man finner hvor som helst – samt en liten, innendørs skibakke som ikke på noen som helst måte reflekterer parkens tema. Vi får bare se filmer, beskue ulike gjenstander og lese noen oppslag her og der.

Mystery Park er sårt i behov for et mirakel – om ikke ufonautene selv kommer til unnsetning, kan man håpe på en Disney-intervensjon. Noe som kan oppgradere anlegget, så de besøkende virkelig kan få opplevelsen av hvor vidunderlig det er å fly mellom stjerner og planeter sammen med hellige, utenomjordiske skikkelser. Med andre ord, handler det igjen om tro.

Saken ble opprinnelig publisert i Aftenposten 12. februar 2013.

Lagt inn av kl. Ingen kommentarer:

onsdag 1. januar 2014

Toget til Paris

Tusener av mennesker forsvinner hvert år. Sporløst. Mange blir ofre for forbrytelser. Andre igjen velger selv å forsvinne. På et eller annet punkt synes tilværelsen så fullstendig meningsløs at den eneste utveien synes å være komme bort. Langt bort. Fra alt.
En morgen dro en middelaldrende mann ved navn Chris som vanlig hjemmefra. Men dette var likevel ingen vanlig dag. I stedet for å dra på jobben i sin britiske småby, dro han av gårde til London. Der ble han stående på perrongen med en visshet over at ikke lenger likte hvem han selv hadde blitt. Familie, jobb, tilværelsen selv, ingen ting ga lenger noe mening. Men nå så han også noe annet, et tog et stykke unna, kjørende med god fart i retning av ham i sporet på den andre siden av perrongen. Et par raske skritt ut i sporet var alt hva som skulle til for å kunne få slutt på marerittet. Men Chris ble stående. Han ble stående og se på toget idet det saknet farten, stanset og gjorde seg klart til å ta imot passasjerer. Det var toget til Paris. Chris kom aldri på jobben den dagen. Han gikk i stedet ombord toget til Paris.

Tusener av mennesker forsvinner hvert år. Sporløst. Mange blir ofre for forbrytelser. Andre igjen velger selv å forsvinne. På et eller annet punkt synes tilværelsen så fullstendig meningsløs at den eneste utveien synes å være komme bort. Langt bort. Fra alt. Tilbake står familie og venner, fortvilet med ingenting annet igjen enn uvissheten. Vi har alle sett de etterlattes sorg uttrykt i avisoppslag og plakater som etterlyser den savnede.

Mens hans kone og barn satt hjemme i Storbritannia, mer og mer fortvilet, vandret Chris rundt i Paris’ gater og for første gang på lang tid følte seg noe i nærhet av levende. Etter et par dager, fant han likevel ut at Paris ikke var noe blivende sted. Så han gikk ombord et nytt tog. Franske, ukjente stedsnavn ble ropt opp ett etter ett. Til slutt hørte han enda et navn, mens toget vandret gjennom et bølgende landskap full av vinranker. Dette er stedet, tenkte Chris, og gikk av toget.
Mens hans familie og venner engasjerte etterforskere for å finne ut av hvor han var blitt av, arbeidet Chris på en fransk bondegård. Mens fortvilelsen bare vokste blant hans gamle venner og familie, bygget Chris møysommelig opp et helt nytt liv for seg selv.

Jeg hadde engang en lillebror. Da han bare var nitten år, forsvant han også. Men han valgte ikke å ta toget til Paris. Han valgte å hive seg foran. Som enhver som har vært i en lignende situasjon vet, er det umulig å sette fullstendig ord på hvordan jeg og resten av familien hadde det da. Alt, absolutt alt, brister.

På grunn av min brors valg den gangen for tjuetre år siden, slapp vi uvissheten. Vi satt i stedet igjen med en absolutt og ubegripelig sikkerhet.

Forskning på mennesker som har forsøkt å ta livet sitt, viser at for mange syntes en løsning på alle problemer å komme frem akkurat i det øyeblikket de er i ferd med å ta livet av seg. En studie av 515 mennesker som i aller siste liten ble stoppet fra å hive seg fra Golden Gate-broen i San Francisco, viste at bare seks prosent av disse tok livet av seg senere. Vi har selvfølgelig ingen forskning som kan si noe om hva de som klarer å ta livet av seg føler i dødsøyeblikket. At noen ved å overleve et selvmordsforsøk finner svaret, er selvfølgelig en trøst for dem det gjelder, men samtidig ikke en løsning man kan anbefale noen som helst. Så alt for, alt for mange som forsøker å ta livet av seg, ender jo ikke opp som statistiske selvmordsforsøk, men som selvmord. Ethvert forsøk har dessverre alltid den muligheten.

Mennesker som velger å forsvinne sporløst, gjør det ikke fordi det bare har en artig innskytelse. De gjør det fordi de ser dette som en siste utvei fra en absolutt håpløs tilværelse. Sånn sett er det stor likhet mellom mennesker som forsvinner og mennesker som prøver å ta livet av seg. Forskjellen er at om man forsvinner, gir man seg selv både en helt ny mulighet, samtidig som man heller ikke utelukker muligheten til å komme tilbake. Selvmord derimot, er endelig.

Jeg vet ikke om det ville føltes noe bedre for oss, for meg og resten av familien, om min bror hadde valgt å forsvinne på en annen måte. Om han hadde valgt å gå ombord toget til Paris, i stedet for å hive seg foran. Vi ville kanskje aldri få vite at han valgte et helt nytt liv uten oss. Vi ville kanskje tro at han var blitt utsatt for en forbrytelse, eller at han valgte å ta livet av seg på en måte slik at han aldri ville bli funnet. Det eneste vi ville hatt var uvissheten.

Chris ble til slutt lokalisert. For ham var det en fullstendig overraskelse at han i det hele tatt var savnet. I den sinnsstemningen han hadde da han forsvant, hadde han aldri tenkt annet enn at alle bare ville være likeglade om ikke direkte lettet. Etter flere dagers telefonsamtaler med sin kone, bestemte han seg for å vende tilbake. Med nye innsikter, nye prioriteringer og evnen til å skape et nytt liv.

Åtti prosent av de som blir funnet, velger likevel ikke å vende tilbake. Førti prosent ønsker ikke noe som helst kontakt med dem de har forlatt. De har funnet nye liv.

At mange som forsvinner ikke ønsker å bli funnet, er et dilemma. På den ene siden må man respektere retten til de som forsvinner å få lov å kutte alle bånd. På den andre siden finner man uvissheten og lidelsen hos de som er forlatt. Den britiske organisasjonen National Missing Person Helpline som i hovedsak hjelper mennesker å finne hverandre igjen, har også en tjeneste der mennesker som forsvinner frivillig kan ta kontakt og få organisasjonen til å gi beskjed videre til dem man har forlatt slik at disse i det minste vet at alt er greit.

Hvorfor min bror gjorde det valget han gjorde, vil jeg aldri få noe fullstendig svar på. Men jeg vet at han ikke gjorde det han gjorde, for å såre noen av oss. Han tok den eneste utveien han så. Jeg vet ikke om han i det hele tatt tenkte på den andre muligheten: At han kunne gå ombord toget til Paris, i stedet for å hive seg foran.

På tross av all uvisshet, på tross av at smerten sikkert ikke ville vært mindre for oss som ble igjen, på tross av jeg kanskje likevel aldri ville se ham igjen uansett, skulle jeg ønske han hadde tatt det andre valget. Jeg skulle ønske han hadde tatt det toget til Paris.

Saken sto opprinnelig på trykk i Aftenposten 27. august 2006.

Lagt inn av kl. Ingen kommentarer:

tirsdag 3. desember 2013

Takk til Jonas Gardell

Vil bare si tusen takk til Jonas Gardell som med sin fantastiske bokserie og tv-serie Torka aldrig tårar utan handskar har satt ord på hva som skjedde da aidsen kom til Sverige - til Skandinavia - på 1980-tallet. Ingen har klart å formidle den tidens fortvilelse og kjærlighet, fordømmelse og mot, som ham. Fortellingene om alle som forsvant bare fordi de hadde elsket eller forsøkt å elske. Som han selv sier «At jeg lever er ren flaks». At jeg ikke var fem år eldre og slik også ville endt opp midt i denne epidemien, er like mye flaks.

Ingen har som Gardell brukt sin flaks, bedre enn ham. Nettopp i å fortelle om alle de som ikke hadde hell - og som kanskje ville vært glemt om det ikke var for ham.

At Gardell av en eller annen grunn nevner at han i sitt arbeid med dette verket har fått noe ut av hva jeg har skrevet, er noe av det største jeg har opplevd. Tusen takk for det.

Lagt inn av kl. 1 kommentar:

mandag 18. november 2013

Gambia – Afrikas magiske rike

Velkommen til landet der presidenten fremstiller seg selv som udødelig, mener at han kan kurere aids – og astma – og at han egenhendig har bragt nasjonen fra mørke til lys. Å besøke det magiske Gambia, er ikke helt som andre land jeg har vært i. (Artikkelen ble opprinnelig publisert i Ny Tid 8. november 2013)
De fleste turistene som kommer til Gambia, holder seg til de kritthvite strendene helt ute ved Atlanterhavskysten og ser ikke annet enn sol, sand og luksuriøse resorter. Men med en gang jeg beveger meg utenfor turistgettoen ser jeg et annet Gambia, fattige mennesker, nedslitte byer og en lite utviklet landsbygd. Jeg merker samtidig gradvis også noe annet. Som en av de få turistene som begir seg til Banjul, landets nedslitte hovedstad, ser jeg først en enorm triumfbue der byens hovedvei går tvers igjennom. Men rett før drosjen skal til å kjøre gjennom triumfbuen, svinger den til siden og tar en omvei gjennom slitne smågater. Omkjøringen er ikke tilfeldig. Å kjøre gjennom triumfbuen i Banjul er nemlig forbeholdt presidenten, Hans Eksellense Sjeik professor Alhadji dr. Yahya A.J.J. Jammeh. De usynlige sperringene som hindrer vanlige dødelige fra å kjøre hovedveien inn i hovedstaden, er bare ett av mange tegn på presidenten i dette populære turistlandet ikke er helt som folk flest.

Evig elsket president
Det er lite ved bakgrunnen til Jammeh som tilsier at han skal ha noen overnaturlige evner. Den unge offiseren og sjefen for det gambiske militærpolitiet, kom til makten i et ublodig militærkupp i 1994. Siden har han i tradisjonell diktatorstil holdt seg ved makten gjennom manipulerte valg, streng sensur og gjentatte likvidasjoner av brysomme opposisjonelle.
President Jammeh er overalt i det vesle landet sitt. Følger man med langs veiene, vil man snart finne bilder av ham i ulike fremtredende posisjoner. Store tavler proklamerer «Happy birthday, Mr. President» – selv måneder etter fødselsdagens hans. Andre digre oppslag viser presidenten mens han blir hyllet av en gruppe kvinner. «Gambiske kvinner elsker president Jammeh og vil samle seg bak ham i evig tid,» er den forklarende teksten. En prangende valgplakat fra 2011 som stadig er å se, indikerer hvor dypt psykologisk forholdet mellom leder og innbyggere går: «Du kan ikke fortsette å hate deg selv ved ikke å stemme på ham [Jammeh] i 2011.» En annen plakat som pryder store deler av hovedstaden viser Jammeh med nasjonalflagget i bakgrunnen. Budskapet her er ganske enkelt bare landets navn og den lange, offisielle tittelen på presidenten. Det er som om presidenten er selve landet.

De mange enorme offisielle bildene av presidenten og påstandene om hvor høyt han er elsket av sitt folk jeg ser overalt her, er ikke spesielt oppsiktsvekkende for en oppmerksomhetssyk enevoldshersker. Diktatorens mange titler er heller ikke et originalt grep, selv om han synes å være alene om å gi seg selv en professortittel helt ut av det blå. Alhadji kan han derimot rettmessig kalle seg etter å vært på pilegrimstur til Mekka. Og doktortittelen skyldes et æresdoktorat mottatt for å ha skjenket gambiske «borgere frihet til å leve i fred og harmoni» – forunderlig nok gitt diktatoren av et kanadisk universitet i 1999.

Med Allahs støtte – i en milliard år
Tittelen Jammeh bruker som man må merke seg mest med, er likevel sjeik. Dette refererer ikke til hans generelle herskerrolle, men til hans formelle posisjon som spesielt lærd muslim. Tittelen mottok han – om enn kanskje ikke helt spontant – av Gambias Øverste Muslimske Råd i 2009. Det er lite som tyder på at Jammeh besitter noen spesielt omfattende teologisk innsikt, selv om han liker å krydre talene sine med koranvers. Men Jammeh har spilt en viktig rolle for å fremme islam i Gambia. Ikke minst for å skaffe seg lojalitet blant de ulike folkeslagene, har han systematisk fremmet islamsk rolle i det offentlige. Besøk Gambia i fastetiden ramadan, og hvert spisested utenfor turistgettoen vil være stengt. Ifølge presidenten må alle gambiere «gå sammen» i sin tro på Allah. I 2008 lovet han at Gambia ville bli strengere enn Iran i sin oppfølging av muslimske antisex-lover. Han beordret alle homofile om å forlate landet og sa at han ville «hugge hodet av» enhver homo som ble igjen.

Presidenten advarer gjerne mot religiøs påvirkning utenfra. Religion i Gambia skal være rent og ubesmittet. Men det er nettopp i forbindelse med religion, muslimske Jammeh gjør de mest radikale omfortolkninger – samtidig som han fremmer seg selv. En enorm valgplakat fra 2011 som stadig er å se langs hovedveiene proklamerer at «En stemme på ham er en hellig plikt for alle gambiere.» «Ham» er selvfølgelig presidenten selv, som smilende pryder oppslaget. Alle gambiere skal være gode troende, om ikke muslimer som ni av ti, så kristne. Og som sanne troende kan man ikke gjøre annet enn å stemme på presidenten i de regelmessige og lite demokratiske valgene der han stadig blir gjenvalgt. Sann religion og Jammehs ledelse henger uløselig sammen. Og slik vil det fortsette i mer enn overskuelig fremtid: «Jeg vil styre dette landet i en milliard år, om Allah vil det slik», forklarte presidenten for BBC i 2011. Med Allahs velsignelse, som han så åpenbart har, er døden noe som er uendelig fjernt for ham. Det er altså ikke uten grunn at gambiske kvinner ifølge offentlig propaganda «vil samle seg bak ham i evig tid.»

Fra mørke til lys
En annen kjempeplakat som jeg ser her og der, viser presidenten i bønn med blikket fromt vendt mot himmelen. Men heller ikke dette er noen fremstilling av tradisjonell tro. «Fra mørke til lys med president Jammeh», er budskapet med store bokstaver. Den fromme presidenten har med andre ord forløst selve landet fra historiens dunkelhet og bragt det frem i solen. Glem at Gambia fremdeles er blant verdens fattigste land. At det er de europeiske turistene som har økt velstanden så vidt er et faktum som er irrelevant sammenlignet med hva Jammehs guddommelig opplyste ledelse har fullbragt. Forbedringer skjer alene fordi Jammeh beordrer det. Et nylig forbud mot import av frosne kyllingben vil umiddelbart ikke bare fremme jordbruket, men også folkehelsen. Et planlagt forbud mot risimport i 2016 vil ytterlige fremme «god helse». Når det satses på fotball i VM-tider, heter det i propagandaen «Gambia for gull» og «Det er vår tur nå», selv om landet aldri har klart å kvalifisere seg til en internasjonal turnering og for tiden ligger på 136. plass på FIFAs rankingliste.

Troens mirakler
Miraklene stopper likevel ikke her. I 2007 kunne Jammeh erklære at han kunne kurere både astma og aids. «Innen tre dager må man teste personen igjen og jeg kan forsikre dere at han/hun vil være negativ,» forklarte ham. I 2011 hadde president også oppnådd evnen til å helbrede sterile kvinner og på Gambias offisielle nettsider vises det til mange slike kurerte kvinner.

De presidentkurerte pasientene blir selvfølgelig ikke friske. Diktatorens mangelfulle refleksjonsevne i intervjuer undergraver enhver påstand om hans store lærdom. Landet er og blir like lutfattig på tross av alle påstander om hvordan lederen har ført landet ut av mørket. Verken gambiske kvinner flest – eller menn for den del – synes å inneha den kjærligheten for Jammeh propagandaen tilskriver dem.

Likevel henger det hele forunderlig nok logisk sammen. Det handler om en magisk rasjonalitet. Akkurat som i Disneyland der drømmer blir oppfylt bare fordi man tror på dem, blir alt fantastisk bare man tror på president Jammehs overmenneskelige evner. Det handler om religiøs overbevisning. Allah har sett i nåde i den vesle vestafrikanske staten. Helbredelsene, de få økonomiske forbedringene og de offisielle proklamasjonene, viser alt til det samme. Gjennom Guds utvalgte og kanskje udødelige leder, vil landet stadig gjøre nye – og like så mirakuløse – fremskritt. Om enn fremskritt bare synlige for nettopp de som tror.
Lagt inn av kl. Ingen kommentarer:

torsdag 31. oktober 2013

Vil de også omskjære jentebarn?

Alle de viktigste argumentene for å tillate omskjæring av guttebarn kan brukes for å forsvare omskjæring av jentebarn.
 Skrevet sammen med Anne Kalvig, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger. Opprinnelig publisert i Aftenposten 31. oktober 2013.

 De siste ukene har enkelte religiøse talspersoner og religionsforskere i klare ordelag forsvart foreldres rett til å omskjære sine guttebarn på grunn av sin religiøse overbevisning. De avviser de nordiske barneombudene og barnemedisinske eksperter som mener at omskjæring ikke kan tillates før man er myndig og selv kan samtykke.

Mens tilhengerne av aldersgrense forsvarer barnets rett til kroppslig integritet, mener motstanderne at foreldre har rett til å utøve religiøse ritualer på sine barn, selv når dette utsetter dem for helserisiko. Men slik gjenåpner de en gammel diskusjon. Skal også omskjæring av jentebarn tillates?

Det er ikke bare foreldres rett som gjør det relevant å se dette i sammenheng. Alle de viktigste argumentene for å tillate omskjæring av guttebarn kan brukes for å forsvare omskjæring av jentebarn.

Tegn på tilhørighet
 Religionsforsker Cora Alexa Døving mener at «å få et tegn på kroppen som signaliserer tilhørighet til et mange tusenårig fellesskap» er viktigere enn kjønnsorganets reduserte «følsomhet» – en vanlig konsekvens av all omskjæring. Og kvinnelig omskjæring eller kjønnslemlesting er også et urgammelt tegn på tilhørighet for mange muslimer, kristne, jøder og andre religiøse grupper, spesielt i Afrika.

«Barnets beste» kan ikke defineres utelukkende «etter medisinske kriterier», argumenterer Døving. Hvordan kan man da forby omskjæring av jentebarn? De fleste formene for kvinnelig kjønnslemlesting er selvfølgelig klart mer risikable enn mannlig omskjæring. Men i det muslimske Indonesia finnes former for jenteomskjæring som er mindre alvorlige. Skal det norske helsevesenet dermed tilby dette for jentebarn, tilsvarende hvordan den alvorlige risikoen ved omskjæring av guttebabyer blir noe redusert når det skjer på sykehus?

Professor i religionshistorie Torkel Brekke mener at forslaget om aldersgrense for mannlig omskjæring viser at «det er blitt politisk korrekt å insistere på at religiøse minoriteter må tilpasse seg stadig snevrere sekulære verdier», mens Espen Ottosen fra Skaperkraft ser dette som «forakt for religiøse tradisjoner» og «ekstrem, norsk selvgodhet». Men innebærer ikke motstand mot jenteomskjæring da det samme?

Aftenposten på lederplass hevder at aldersgrense for mannlig omskjæring «vil føre til at vår jødiske befolkning … ikke vil kunne praktisere sin religion». Mener de det samme om de i Norge med røtter i Afrika og Sydøst-Asia som tradisjonelt har «praktisert sin religion» nettopp ved å omskjære sine døtre? Den norske stat kan ikke behandle religiøse skikker som kan støtte seg til tekst (mannlig omskjæring i jødedom og i mindre grad islam), som mer «verdige» enn religiøse skikker uten tekst (kvinnelig omskjæring).

Ingen homogen størrelse
 Religiøse grupper er heller ikke homogene størrelser. Men mens de som tar avstand fra egne religiøse tradisjoner stadig fremheves i sammenheng med jenteomskjæring, usynliggjøres den økende motstanden mot gutteomskjæring i de respektive trossamfunnene. Å hevde at religiøse fellesskap automatisk vil tolke aldersgrense som forbud, er videre en stigmatiserende og essensialiserende måte å omtale sammensatte grupper på.

Flere debattanter, som Aftenposten-redaksjonen (i lederen 20. oktober), Brekke og hans Civita-allierte Bård Larsen, trekker linjene til norsk historisk antisemittisme for å stigmatisere sine motstandere. Dette er ikke bare en alvorlig avsporing. Hvis man skal ta det til følge kan man like godt hevde at forbudet mot kvinnelig kjønnslemlestelse handler om tradisjonell norsk rasisme mot mennesker med afrikansk og asiatisk opphav.

En vekker
 De aller fleste har innsett at omskjæring av jentebarn ikke er akseptabelt, uavhengig av hvor sterkt de troende foreldrene er overbevist om at dette er til barnas beste. Men når alle de viktigste argumentene for å tillate omskjæring av guttebarn har like stor gyldighet for omskjæring av jentebarn, burde det være en vekker. Eller er det sånn at disse debattantene også ønsker å tillate jenteomskjæring?

Å totalforby mannlig omskjæring vil klart være i strid med religionsfriheten. Å tillate omskjæring bare for dem over 18 år, vil derimot sikre generell trosfrihet, kjønnslikestilling, foreldrenes rett til å oppdra barna i den tro at omskjæring er riktig, barnas egen trosfrihet og barnas rett til selv å bestemme over egen kropp og å avgjøre om de vil utsette seg for risikoen ved omskjæring – når de er voksne. De nordiske barneombud, og en nær samlet barnemedisinsk ekspertise, opererer slik innenfor en nyansert forståelse av både religion og menneskerettigheter, når de krever aldersgrense for omskjæring av menn.
Lagt inn av kl. Ingen kommentarer:

mandag 21. oktober 2013

Hva man vil høre

Vår nye likestillingsminister Solveig Horne har møtt mye kritikk. Uttalelser fra fortiden er alle blitt tatt i verste mening. Færre har brydd seg om hva hun sier nå. Nå som hun er likestillingsminister. «Jeg vil fortsette arbeidet med nulltoleranse for diskriminering.» «Jeg skal selvsagt gi alt. Jeg skal være statsråd for homofile, heterofile, lesbiske og transseksuelle.»

Man hører hva man vil høre. Det er ikke uvesentlig hva hun har sagt før. Men det er kanskje hva Horne sier som likestillingsminister man helst bør lytte til.

Og likestillingsministeren sier: «Jeg forholder meg til regjeringsplattformen›. Og hva står så der? «Regjeringens mål er at alle skal ha like muligheter og frihet til å treffe egne valg.» Når Høyre og FrP snakker om likestilling, gjelder det ikke bare kjønn. De vil ha alle med. De «vil rette særlig oppmerksomhet mot utsatte grupper, som kvinner, barn, religiøse minoriteter, funksjonshemmede og seksuelle minoriteter.» De vil «aktivt motarbeide LHBT-diskriminering.» De vil ha tiltak for bedre å inkludere funksjonshemmede og innvandrere i arbeidslivet.

Det er ikke sånn at FrP motvillig er med på dette. I våres da Stortinget behandlet de rødgrønnes forslag om lov mot diskriminering for seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, gjorde FrP mer enn bare å stemme for. De gikk sammen med Høyre og KrF og sa at likestillingslovene ikke bare skulle beskytte visse grunnlag som kjønn, funksjonsevne, etnisitet og seksuell orientering. De ønsket også vern for «diskriminering på grunn av andre liknende vesentlige forhold ved en person.»

FrP har nemlig fått med seg at om man blir diskriminert pga alder, sosial bakgrunn, overvekt eller noe annet som ikke er eksplisitt nevnt i loven, er det ikke ulovlig i Norge – selv om det er i strid med menneskerettighetene. Og i motsetning til de rødgrønne, ønsker FrP å gjøre noe med dette.

Sammen med Høyre og KrF gikk også FrP inn for én felles likestillingslov for å understreke at all likestilling er like viktig. Diskriminering er usaklig forskjellsbehandling, og er like alvorlig uansett. Det enkelte individ skal beskyttes uansett identitet.

Løftet om én felles likestillingslov – at alle skal beskyttes mot diskriminering – er ikke glemt. Det ble gjentatt i regjeringserklæringen. Dette ligger nok langt oppe i saksbunken til vår nye likestillingsminister. Solveig Horne kan slik bli den likestillingsministeren som sørger for at loven for første gang fremmer nulltoleranse for all diskriminering. Med dette vil Hornes rolle i norsk likestillingshistorie overskygge ikke bare hva enn hun måtte ha sagt før, men også de fleste av sine forgjengere. Det er altså god grunn til å lytte til hva Horne sier nå.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 21. oktober 2013.
Lagt inn av kl. Ingen kommentarer:

tirsdag 10. september 2013

Tro, penger og glasshus

Dyre billetter til Lisa Williams? Jo da. Men hvorfor skal vi betale lønnen din, biskop Reinertsen? Den norske kirkes kritikk av billettprisene til selverklærte klarsynte, aktualiserer hele statens finansieringsordning av tro og livssyn.
Agder-Biskop Stein Reinertsen kritiserer det selverklærte mediet Lisa Williams for hennes kommersielle kulturhusturné. «Det er betenkelig dersom noen tjener seg rike på å formidle kontakt med de døde», sier han til Vårt Land. I Kristiansand kulturhus har Williams nesten solgt ut alle plassene til 575 kroner billetten.

Både Reinertsens folkekirkekristendom og Williams’ kontakt med de døde handler om tro. Deres respektive trosforestillinger er begge hinsides hva som kan empirisk bevises. Den norske stat mener likevel at tro representerer viktige samfunnsverdier. Som Stålsett-utvalget sa da de strødde sand på Stortingets kirkeforlik: Tro og livssyn «ivaretar ritualer i viktige faser i livet og bidrar til et samfunnsmessig engasjement i og en felles offentlig refleksjon om verdier og om tros- og livssynsspørsmål». Tro og livssyn har «en verdi for samfunnet som helhet.»

Det er likevel én grunnleggende forskjell mellom troen til biskopen og mediet. Mens Den norske kirke og de andre statsgodkjente trossamfunnene får milliarder over statsbudsjettet hvert år, får de uorganiserte trosuttrykkene ikke en krone. Når biskop Reinertsen, som mottar hundretusener av staten for å forkynne sin religion, hiver stein mot finansene til Williams og hennes likesinnede, singler det i glasshuset.

Kirkens kritikk av Lisa Williams som lar folk betale for å høre henne kommunisere med de døde, aktualiserer mest av alt hele statens finansieringsordning. Hvorfor skal tro ikke bare subsidieres, mens finansieres fullt og helt, bare så lenge det finner sted innenfor rammene av tradisjonelle tros- og livssynssamfunn. Er ikke tro utenfor de institusjonelle rammene like viktig? Har ikke dette også «en verdi for samfunnet som helhet»?

Det er jo ikke slik at folk flest bryr seg mindre om spiritisme, engletro og andre forestillinger i den ikke-institusjonelle religiøsiteten, enn om tradisjonell statskirkekristendom. Mens Åndenes makt på TVNorge har over 400.000 seere hver uke, følger bare vel 80.000 påskegudstjenestene på NRK. Rent kvantitativt bruker de fleste nordmenn mye mer tid på religion utenfor de tradisjonelle rammene – i film, TV, musikk, litteratur, interiør og alternativmesser.

Om du ikke tror på Lisa Williams’ evne til å snakke med våre avdøde, kan selvfølgelig 575 kroner billetten virke drøyt. Men det ingen som tvinger deg til å betale. Når det gjelder Stein Reinertsens budskap om evig frelse og litt lett homofobi, har du derimot ikke noe valg. Med mindre du ikke liker noen av de andre statsgodkjente tros- og livsynssamfunnene bedre, er du nødt til å være med på å finansiere lønnen hans over skatteseddelen. Om du ikke er medlem i noe som helst tros- eller livsynssamfunn, hvorfor må du likevel være med på å finansiere dem? Og hvorfor fortjener ikke Lisa Williams og vennene hennes statsstøtte like mye som alle landets prester, imamer og biskoper?

Dyre billetter til Lisa Williams? Jo da. Men hvorfor skal vi betale lønnen din, biskop Reinertsen?

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Aftenposten 10. september 2013.
Lagt inn av kl. 1 kommentar:

Grådighetens evangelium

Når KrF frir til småbarnsfamiliene med sitt verdiprat og flerfoldige milliarder, er det grådighetens evangelium vi får presentert? «
Det er noen verdier som er viktigere enn kroner og ører», sier KrFs finanspolitiske talsmann Hans Olav Syversen til NRK. Som at «familien føler at de får tid sammen». Dette er altså utgangspunktet for KrFs forslag om å bruke ytterligere milliarder på kontantstøtte og andre tiltak for småbarnsforeldre utenfor arbeidslivet. For forslaget, som ifølge de fleste økonomer vil skade norsk økonomi og som selv KrFU og flere av KrFs egne fylkeslag mener er alt for dyrt, handler ikke egentlig om penger. Men om verdier. Retorisk mesterlig, men hva er innholdet?

I sin retorikk hever KrF sine kostbare forslag over hele den finansielle debatten. Jo, det er dyrt, men det er fullstendig uviktig, for dette dreier seg om verdier. Og med verdier begynner vi å nærme oss selve kjernen i det KrF-ske budskapet. De evige verdiene. Hvem er det som vil gå mot det viktigste vi har i vår menneskelige eksistens?

KrF er retorikkens mestere. Det fikk vi til fulle se på 1990-tallet, da de feide inn i regjeringskontorene ved å overbevise velgermassen om at samfunnets mest grunnleggende verdier var ensbetydende med hva som enn sto i KrFs gjeldende partiprogram. Om enn ikke like suksessfull i dag, har retorikken blitt bevart og bidratt til å holde Norges selverklærte verdiparti over sperregrensen.

Men hva er egentlig den økonomiske kjernen i KrFs verdibaserte familiepolitikk?

Nabofamilien tar regninga
 Om en i et foreldrepar dropper ut av arbeidslivet for noen år, er det selvfølgelig ikke gratis. Spørsmålet er bare hvem som skal betale. Om ikke politikerne hadde lagt seg opp i dette, ville paret selv automatisk være de som tok konsekvensene av dette. Man måtte ha kuttet her og der. Både kontantstøtte og gullpensjon til hjemmeværende, er derimot basert på at nabofamilien betaler. Mens det ene foreldreparet tar godt vare på barna sine samtidig som de begge er ute i full jobb, går mesteparten av skattepengene deres til naboene der den ene dropper å arbeide mens barna er små.

Disse høyverdige verdiene er altså i realiteten milliarder av skattekroner hvis eneste direkte resultat er at tusener forsvinner ut av arbeidslivet og slik betaler enda mindre skatt.

KrFs vakre ord om verdier skjuler alt dette. For småbarnsforeldrene som dropper arbeidslivet for å få mer tid sammen med familien på naboens bekostning, er det vidunderlig å bli fortalt at deres valg er «verdier som er viktigere enn kroner og ører». De kan håve inn og likevel føle at det er de som er de mest rettferdige.

Verdier og mammon
Med sin mesterlige retorikk, klarer KrF å fri til både våre høyeste prinsipper og laveste drifter – mens de skjuler det siste. Småbarnsforeldrene som stemmer KrF kan si til seg selv at de støtter evige verdier, «verdier som er viktigere enn kroner og ører». Belønningen er i mangehundretusenkronersklassen.

KrFs sammenblanding av verdier og mammon, representerer en fascinerende kombinasjon av religion og penger, høyverdighet og rå materialisme. Når KrF frir til småbarnsfamiliene med sitt verdiprat og flerfoldige milliarder, er det grådighetens evangelium vi får presentert?

Saken ble opprinnelig publisert på nrk.no, 6. september 2013.
Lagt inn av kl. Ingen kommentarer:

fredag 19. juli 2013

Oppfølging - Norsk velsignelse av menneskerettighetsbrudd

Etter at jeg påpekte Utenriksdepartementets fullstendig mangelfulle reaksjon på norske Marte Dalelv som ble utsatt for menneskerettighetsovergrep av De forente arabiske emirater, er det fint å notere at flere etter hvert også fulgte opp med lignende kritikk, slik som Erna Solberg og andre personer i opposisjonen.

Fra UDs tragiske behandling av Dalelv som om hun faktisk skulle vært en norsk kriminell i utlandet, er det faktisk også et fremskritt at utenriksminister Espen Barth Eide til slutt fikk seg til å innrømme at dette også er «problematisk fra et menneskerettighetsperspektiv», selv om hovedpoenget hans likevel var bare at dette «strider mot norsk rettsoppfatning».

Lagt inn av kl. Ingen kommentarer:

torsdag 18. juli 2013

Norsk velsignelse av menneskerettsbrudd?

Norske Marte Deborah Dalelv er blitt utsatt for de groveste menneskerettighetsbrudd av De forente arabiske emirater, mens norske myndigheter forholder seg til dette som om hun skulle være hvilken som helst annen norsk lovbryter i utlandet. Det er hun som har gjort feil mener UD, ikke overgrepslandet.

Er norske borgere fritt vilt for menneskerettighetsbrudd med en gang de er utenfor Norges grenser? Det kan virke slik etter at en nordmann er blitt utsatt for de groveste menneskerettighetsbrudd av De forente arabiske emirater. Det er ikke snakk om noen som helst sanksjoner fra norske myndigheter mot Emiratene. Norge gidder ikke en gang å kritisere overgriperlandet.

Norske Marte Deborah Dalelv sitter nå dømt til seksten måneders fengsel i Dubai i De forente arabiske emirater for sex utenfor ekteskapet. Hele saken startet etter at hun anmeldte en voldtekt. Voldtekt er ikke alltid like lett å bevise – ikke minst i et rettssystem som krever fire mannlige eller åtte kvinnelige vitner til forbrytelsen. Da Dalelv ikke ble trodd av de emiratiske myndighetene, var hennes anmeldelse derimot ensbetydende med en tilståelse om sex med noen hun ikke var gift med – en forbrytelse ifølge emiratisk lov.

Problemet med at Emiratene definerer utenomekteskapelig sex som en «forbrytelse», er at ifølge menneskerettighetene er dette alt annet enn nettopp dette. Tvert imot har alle rett til å ha sitt private sexliv i fred ifølge menneskerettighetenes rett til respekt for privatliv. Ingen land har rett til å arrestere noen for sex utenfor ekteskapet – uansett om det gjelder heterosex, homosex eller til og med gruppesex. Hva Dalelv er dømt for er ingen forbrytelse. Det er Emiratene som har brutt menneskerettighetene ved å sikte og dømme henne. Og hva er Norges offisielle reaksjon? «Det jeg kan si, er at vi på generelt grunnlag bistår med praktiske spørsmål til norske statsborgere som fengsles eller siktes i utlandet,» opplyser Utenriksdepartementets Kjetil Elsebutangen til NRK. «Utover dette kan jeg ikke kommentere enkeltsaker», sier han til VG.

Norske myndigheter forholder seg altså til Dalelv som om hun skulle være hvilken som helst annen norsk lovbryter i utlandet. Ikke et ord om at dette ikke er noen kriminalsak. Ikke et ord om at dette ganske enkelt bare handler om at Emiratene bryter Dalelvs mest fundamentale menneskerettigheter.

I stedet for å forholde seg til menneskerettighetene som den absolutte størrelsen de representerer, relativiserer Utenriksdepartementet dem: «Utenriksdepartementet anbefaler folk til å sette seg inn i lover og regler i de landene de reiser til, fordi det vi tenker på som uskyldig, kan være ulovlig i et konservativt land.» Det er ikke det menneskerettsstridige lovverket til Emiratene som er problemet, men at Dalelv var så dum å anmelde en voldtekt når hun burde visst at Emiratene straffeforfølger utenomekteskapelig sex.

Dalelv er på ingen måte det eneste voldtektsofferet som er fengslet for sex utenfor ekteskapet. Dette er vanlig i mange islamske land som i strid med menneskerettighetene fortsatt straffer sex utenfor ekteskapet. For eksempel i Afghanistan er norskbygde kvinnefengsler fulle av voldtatte kvinner dømt for utenomekteskapelig sex. Norge har altså indirekte lenge støttet slike menneskerettighetsbrudd begått av en av sine nærmeste allierte. Nå som en norsk borger er blitt utsatt for et tilsvarende menneskerettighetsbrudd, blir det nærmest ironisk.

At norske myndigheter fortsetter å godta at ofre for menneskerettighetsbrudd blir definert og behandlet som kriminelle – uansett om de er norske eller ikke – er derimot ikke ironisk. Det er bare tragisk.

Saken er opprinnelig publisert på nrk.no 18. juli 2013.
Lagt inn av kl. 1 kommentar:

fredag 14. juni 2013

Nesten likt diskrimineringsvern for de fleste

I dag ble diskrimineringsloven om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk enstemmig vedtatt av Stortinget sammen med stor grad av harmonisering av lovene for kjønn, etnisitet og funksjonsevne. Dette betyr altså at diskrimineringsvernet på alle disse grunnlagene er nesten likt. Selv om jeg selvfølgelig håpet på en felles lov som fjernet alle forskjeller også inkluderte andre liknende vesentlig grunnlag, er jo dette viktig og flott. Spesielt når jeg har mast om det selv såpass lenge.

Husker tilbake til landsmøtet i LLH i 2002 da jeg som de første ba om slutt på kampen for å få gjennom den ene eller den andre homodetaljen i lovverket: Som jeg påpekte handler dette om grunnleggende menneskerettigheter og med det til grunn skal man ikke være takknemlig for smuler. Man skal forlange slutt på at vår menneskerettslige likestilling blir holdt tilbake for oss, uansett om det handler om ekteskap eller diskrimineringsvern.

Siden har det nok vært litt hakk i platen fra min side når jeg igjen og igjen har gjentatt det samme om at likestilling må gjelde alle i diverse aviser, i stortingshøringer, i møter med regjerings- og stortingsmedlemmer, ombud og andre institusjoner, i høringsnotater, i referansegruppen til diskrimineringslovutvalget, i ulike prosjektgrupper, i seminarer og diverse annet og ikke minst som leder av Menneskerettsalliansen der tretten viktige likestillingsorganisasjoner har gått sammen om å få gjennom dette.

Nå er jeg heldigvis på ingen måte den eneste som sier dette igjen og igjen, Jeg håper likevel jeg kanskje har bidratt litt på min måte. Tror nok ikke et enstemmig Storting ville ha vedtatt dette i 2002.

For selve loven se sakens side på Stortinget.
Lagt inn av kl. Ingen kommentarer:

torsdag 4. april 2013

Ikke helt likestilling likevel


Om du diskriminerer noen, er nøyaktig den samme handlingen straffbar, bare ulovlig eller faktisk lovlig alt etter hvem du rammer. Dette er den absurde tilstanden i norsk lov i dag. Det er derfor noe helt nytt – og desto mer gledelig – når likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen slår fast at «behovet for et effektivt diskrimineringsvern er det samme for alle som utsettes for diskriminering.» Endelig skal loven bli lik for alle, er signalet.

Grunnen til disse uttalelsene er regjeringens lovforslag for å harmonisere og likestille diskrimineringsvernet. Fire i prinsippet parallelle diskrimineringslover skal nå gi samme vern for kjønn, nedsatt funksjonsevne, etnisitet, religion, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

Team Thorkildsen fortjener honnør for sitt initiativ for å rydde opp i dagens ulogiske og faktisk diskriminerende diskrimineringsvern. Men de synes å ha glemt flere områder i prosessen.

Selv om kjønnsdiskriminering er forbudt også i familieliv skal det fortsatt være fritt fram for annen diskriminering på dette området. Kravet om at læremidler skal fremme likestilling gjelder bare kjønnslikestilling, grove diskriminerende handlinger utført av flere straffes bare om det gjelder etnisitet og fullt diskrimineringsvern gjelder ikke for funksjonshemmede på Svalbard. Bestemmelser om lik lønn for likt arbeid gjelder bare kjønn og aktivitetsplikten for arbeidsgivere er også skjev.

Mange andre lover vil også fortsatt ha likestillingsbestemmelser som ikke inkluderer alle diskrimineringsgrunnlag. Dette gjelder blant annet helseforetaksloven, markedsføringsloven, opplæringsloven, privatskoleloven, universitetsloven, personsopplysningsloven, samt paragrafene om hatkriminalitet i den nye straffeloven.

Alle disse lovbestemmelsene der det ene eller det andre diskrimineringsgrunnlaget på underlig vis har falt ut, bør være lett å rette opp. Men selv om dette blir gjort, vil diskrimineringsforbudet fortsatt ikke gjelde alle. En felles lov som også ville beskyttet «andre vesentlige liknende diskrimineringsgrunnlag» slik som sosial bakgrunn, kropp og alder, ble ifølge Thorkildsen droppet bare fordi kvinnebevegelsen og LO mente «at det er viktig å holde fram kjønn som et spesielt område.» Regjeringen forkastet selve prinsippet om likestilling i likestillingslovgivningen bare fordi forkjempere for den gruppen som har hatt mest fordeler av likestillingspolitikken fram til nå, ønsker å dra stigen opp etter seg.

Vi får håpe Stortinget rydder opp i dette.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 4. april 2013.
Lagt inn av kl. 1 kommentar:

tirsdag 26. mars 2013

Ikke helt homolikestilling

Regjeringens forslag om ny diskrimineringslov for seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk er et stort skritt fram for likestilling på dette området.

Endelig går regjeringen inn for prinsippet om at homodiskriminering skal være forbudt generelt i samfunnet. Og for alle første gang får man et lovvern for kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.



Som likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen sa da hun lanserte lovsforslaget: «Diskriminering kan skje overalt, i idrettslag, i skolegårder og på legekontoret. Jeg er derfor stolt og glad for å kunne foreslå en lov som forbyr diskriminering av homofile på alle samfunnsområder.» Og selv om hun glemte bifile og kjønnsminoriteter i sin begeistring, gjelder den nye loven dem også.

Loven tar oss likevel ikke helt fram. Det kan virke som om Barne- og likestillingsdepartementet ganske enkelt har oversett flere områder. Selv om kjønnsdiskriminering er forbudt også i familieliv og andre rent personlige forhold, er det fritt fram for homo- og kjønnsminoritetsdiskriminering her.

Det er heller ingen påbud om kjønnsminoritets- og homolikestilling i læremidler, tilsvarende hvordan kjønnslikestilling er påbudt her. Arbeidsgivere må først ha over femti ansatte før det er noen aktivitetsplikt for seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, mens det er ingen slike begrensninger på kjønnsområdet.



Den nye diskrimineringsloven for seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk er del av et større revisjonsforslag som i utgangspunktet skulle harmonisere diskrimineringsvernet for alle, uavhengig av om det gjaldt kjønn, etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk.

De mange manglene på homo- og kjønnsminoritetsområdet er resultatet av denne bebudede harmoniseringen ikke er fullstendig fulgt opp. Det er følgelig tilsvarende mangler for de andre diskrimineringsgrunnlagene. Full likestilling for seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk innebærer altså at alle andre områder også må få full likestilling. All diskriminering er akkurat like alvorlig.

Det er også en hel rekke likestillingsbestemmelser i mange andre lover som heller ikke er rettet opp, slik at det også gjelder alle diskrimineringsgrunnlag. Dette gjelder blant annet i helseforetaksloven, markedsføringsloven, opplæringsloven, privatskoleloven, personsopplysningsloven, universitetsloven, samt paragrafene om hatkriminalitet i den nye straffeloven.

Det er ikke bare hyggelig, men viktig prinsipielt at lovforslaget også gir diskrimineringsvern for heterofile og ikketranspersoner. Det er ikke slik at bare minoriteter kan utsettes for hets og diskriminering. Alle har rett på samme respekt for sin identitet og sine livsvalg. Men i den sammenheng er det en utfordring at lovforslagets forståelse av seksuell orientering utdefinerer bdsm- og fetisjorientering. Selv om SMil Norge kunne vise til flere alvorlige diskriminerings- og trakasseringssaker, var departementets svar å utelukke dem fra alt vern.

Dette føles kanskje som noe som ikke er så nøye. For oss som ikke har en bdsm- eller en fetisjorientering, kan dette fremstå som både underlig og rett og slett ubehagelig. Men disse følelsene understreker nettopp bare behovet for vern her.

Noe som også er viktig å ha med seg er at det opprinnelig skulle ha vært bare én felles diskrimineringslov – ikke bare for de grunnlagene som nevnes i dette lovforslaget, men for alle som blir utsatt for diskriminering. Som for eksempel på grunn av sosial bakgrunn, kropp, alder eller andre forhold. Dette forslaget ble ifølge Thorkildsen droppet bare fordi kvinnebevegelsen og LO mente «at det er viktig å holde fram kjønn som et spesielt område.»

På grunn av dette vil mye diskriminering fremdeles være lov i Norge – noe som også vil ramme mange homofile og kjønnsminoritetspersoner, siden mange av oss blir utsatt for disse typene diskriminering. En slik lov ville også ha gjort det lettere å få belyst problemer med multippel diskriminering.

Alle mennesker har jo ikke bare en seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, men også kjønn, etnisitet, funksjonsevne osv, og kan jo bli diskriminert på grunn av en kombinasjon av sine ulike identiteter.

Et annet problem er at Likestillings- og diskrimineringsnemda, det øverste uavhengige antidiskrimineringsorganet, fremdeles ikke har noen sanksjonsmyndighet. Du kan vinne så mange diskrimineringssaker du bare vil i Nemda, men arbeidsgiverne behøver ikke å bry seg. For at det skal få noen konsekvenser må du risikere det enorme økonomiske sjansespillet det er å gå gjennom domstolene.

Men dette er altså ingen endelig lov ennå. Stortinget skal også si sitt. Og nå er det opp til oss å opplyse våre allierte der at det dessverre ikke holder med bare litt mer likestilling. Nå er tiden for å gå hele veien fram.

Saken ble opprinnelig publisert på gaysir.no 26. mars 2013.
Lagt inn av kl. Ingen kommentarer:

fredag 22. mars 2013

Din kropp, min ære

Over hele verden bruker mennesker vold, trusler og lovverk mot de som ikke oppfører seg i samsvar med deres æresbegrep. Vi i vestlige kulturer liker gjerne å tro at dette er noe vi i all hovedsak har lagt bak oss, men det er ikke så enkelt.
Saken sto opprinnelig på trykk i Aftenposten 21. mars 2013.

Motstand mot både kvinnefrigjøring og homoseksualitet, sexkjøp og stripping, hijab og niqab, handler ofte langt på vei om det samme. Om hvordan mange føler at hva andre gjør med sine kropper, truer dem selv og deres ære.

Hva du gjør med din kropp, kan krenke min ære. Rart? Utidig? Selvfølgelig kan det virke sånn. Men dette er hvordan millioner av mennesker tenker. Den største utfordringen er likevel at så mange bruker trusler, vold og lovforbud for å sørge for at du gjennom dine personlige valg ikke skader deres ære på noen måte.

Vold for å gjenopprette ære
 Over hele verden mishandles og drepes kvinner av egne familiemedlemmer fordi de ikke oppfører seg i samsvar med familiens ære. Hva som fryktes mest er sex før ekteskapet, men alt som bare antyder noe i denne retning er nok til de sterkeste tiltak for å gjenopprette familiens ære.

Selve prinsippet om at kvinner skal bestemme over eget liv og egen kropp, truer æren til både familie og hele fellesskapet i mange mer tradisjonelle samfunn. Kvinnefrigjøring som sådan blir en umulighet. Som Det muslimske brorskap i Egypt nylig understreket i ti punkter, er det essensielt for hele samfunnet at kvinnens seksualitet begrenses og hennes oppførsel reguleres av mannlige formyndere.

Vestlig kritikk av kvinneundertrykking i mange land blir gjerne møtt med anklager om at vestens kvinnefrigjøring har ført til at kvinner mister sin ære ved å være lettkledde og oppføre seg fritt seksuelt. Kvinner må i stedet beskyttes mot seg selv gjennom lovverket, trusler og – i siste instans – gjennom vold. Bare slik kan samfunnets ære opprettholdes.

Den sårbare mannskroppen
 Heller ikke menn er immune mot denne æresreguleringen. Om kroppene deres blir utsatt for handlinger som krenker deres mannlighet, krenkes æren til det fellesskapet de tilhører. Å være passiv seksuelt er den største utfordringen. Menn som mistenkes for dette, krenker ikke bare sin egen mannsrolle, men æren til familien, samfunnsenheten og selve det mannlige kjønnsfellesskapet.

Om du lar homofile eller feminine menn være i fred i familien din, landsbyen din, i landet ditt, er din ære plettet. Og du må gjøre ditt for å gjenopprette din ære.

Farlige strippere
 Vi i vestlige kulturer liker gjerne å tro at dette med din kropp, min ære er noe vi i all hovedsak har lagt bak oss. Men i de siste årene har vi i stedet sett en stigende tendens til at mange forsøker å endre lovverket for å beskytte sin egen ære.

Ser man nærmere på argumentasjonen for forbud mot sexkjøp, stripping og porno, er det logikken om din kropp, min ære man finner. Disse forbudene handler ikke om å forhindre verken trafficking eller mishandling, for dette er allerede forbudt i norsk lov og i strid med alle menneskerettigheter. Det handler ikke en gang om sexkjøp, stripping og porno som sådan, men bare om kvinners rolle i dette. Det som trues er en feministisk forståelse av kvinnelig ære.

Opp gjennom historien har prostitusjon og eksponering av kvinnekroppen ofte vært en måte mange kvinner er blitt misbrukt på. At enkelte kvinner selv velger å gå inn i roller så tett forbundet med tradisjonelle undertrykkende strukturer, blir slik ikke bare totalt uforståelig for mange feminister, men noe som truer deres egen kvinnelige ære. Akkurat som mange menn tradisjonelt føler at deres kjønnsære blir ødelagt av menn som ikke er mannlige nok, torpederes mange feministers kjønnsære av at enkelte kvinner selv velger å gå inn i roller de ser som uløselig knyttet til kvinneundertrykking. Derfor skal det forbys.

Hvordan ingen av forbudene er fulgt opp med tiltak for å hjelpe de som forbudene definerer som ofre, viser at heller ikke omsorg ligger til grunn for forbudsønsket. Tvert imot. SV som akkurat har foreslått å forby stripping og som frontet forbudet mot sexkjøp, torpederte i 2011 lovforslaget som ville gi prostituerte og strippere beskyttelse mot diskriminering. Det manglende diskrimineringsvernet i loven gjør kvinnene det rammer desto mer sårbare for vold og trusler i samfunnet. Slik brukes loven for å straffe dem ytterlige for å oppføre seg i strid med andre kvinners æreskodeks.

Hijab mot frihetsidealer
 Selv om påtvunget hijab og niqab selvfølgelig er en konsekvens nettopp av æresreguleringen av andre menneskers kropp, kan den absolutte motstanden mot disse plaggene også være motivert av samme tankegang. Det franske totalforbudet mot hijab i skolen og i niqab i alle deler av samfunnet, er ofte begrunnet med at dette strider med franske frihetsidealer.Selve den franske æren trues av kvinner som ønsker å bruke kroppene sine på en måte som faller utenfor det franske kvinneidealet. På denne måten bruker den franske staten loven for å fremme det samme prinsippet om din kropp, min ære, som de i utgangspunktet ønsker å motarbeide.

Respekt for egne valg
 Alle forsøkene på å styre andre menneskers kropper og liv ved bruk av kollektive æresbegrep, blir likevel ikke stått uimotsagt. Flere og flere står opp mot alle forsøk på å bruke vold, trusler og lovforbud for å regulere hva man kan gjøre med egne kropper. Mange homofile og transpersoner har allerede lenge marsjert i både lakk og lær, drag og høye hæler, for å understreke i hvilke grad de gir blanke i hva andre måtte mene de skulle gjøre.

Prostituerte, strippere og pornoskuespillere snakker ut om egne erfaringer og forlanger respekt for retten til å gjøre som de selv vil. Muslimske aktivister brenner hijaber og demonstrerer med niqab og miniskjørt, for å vise sin forakt for både påbud og forbud mot slike plagg. Mange kvinner og menn over hele den vestlige verden går i såkalte slut walks – luddertog – for å vise at den enkelte person selv må bestemme hvordan man skal få oppføre seg og se ut – og at alle skal respekteres for sine valg.

Respekt for egne valg. Det skulle vært så selvsagt. Men det er det dessverre ikke.
Lagt inn av kl. Ingen kommentarer:
Abonner på: Innlegg (Atom)