Landet som hater naturen

Norge er landet som hater naturen. Rovdyrpolitikken er like uhyggelig som en skremmende krimbok. Nordmenn ønsker seg en Disney-natur uten forstyrrende elementer. Men naturen uten rovdyr er ingen virkelig natur.

Mor og barn drept ved såkalt norsk naturforvaltning (Foto: Lars Gangås, WWF). Artikkelen ble opprinnelig publisert på NRK Ytring 16. februar 2016.

BBC, Time, The Guardian, USA Today og andre internasjonale medier har nylig rettet fokuset mot Norges omfattende jakt på utryddelsestruede dyrearter som ulv, bjørn, jerv og gaupe. Det er heller ikke gått upåaktet hen hvordan mange nordmenn følger opp med glede, som da flere enn 11.000 ivrige jegere meldte seg for å få skyte det som antagelig er halve den totale norske ulvebestanden. Omdømme vårt blir ikke bedre om det kommer fokus på hvordan staute nordmenn massakrerer hjelpeløse jervunger og mødrene deres i hiene. Eller på hvordan myndighetene legger opp til drepe hele 25 prosent av en gaupebestand som allerede er i sterk nedgang og til og med gir skuddpremie i visse kommuner. Eller hvordan sentrale politikere nå ønsker å sette i gang jakt på kongeørn.

I verdens øyne er Norge nå på god vei til å bli landet som hater naturen. Vi som nasjon kan snart fremstå som selve det uhyggelige bakteppet i enda en av de skandinaviske noir-bøkene som skremmer store deler av verden.

For nordmenn som gjerne ser seg selv som naturelskere, kan det være forvirrende å bli beskyldt for naturhat. Ikke bare hyller vi friluftslivet i skog og fjell – selve den norske identiteten er uløselig knyttet til hvordan vi stadig setter ut på tur. Men det er ingen virkelig natur vi vil ha der ute. Vi ønsker en sanitert utgave, en Disney-kulisse, uten forstyrrende rovdyr. En parkvirkelighet der ingenting skal ødelegge vår egen illusjon av naturens ro. Vårt naturideal er noe som mest av alt minner om den bibelske visjonen der ulven og lammet gresser sammen i all fordragelighet. Selv Den norske kirke fremmer denne forakten for naturen, med biskop Solveig Fiske som sender støtteerklæringer til demonstranter som vil utrydde all ulv.

Ikke natur uten rovdyr
Utenlandsk media har dessverre helt rett. Vi er landet som hater naturen. Takket være rovdyrforliket som støttes av alle stortingspartier unntatt MDG, er store deler av landet i dag offisielt rovdyrfrie soner. Slik reflekterer det slagordet til rovdyrmotstandere om «natur uten ulv». Rovdyrene er heller ikke trygge i naturen i resten av landet heller. Men naturen uten rovdyr er ingen virkelig natur, men bare et økosystem i ubalanse.

Verken dyr eller planter utvikler seg som de skal, når man fjerner en umistelig bestanddel fra helheten. Til og med mange av naturens mikroorganismer er avhengige av rovdyrenes oppførsel. Som gjeninnføringen av ulv i den amerikanske nasjonalparken Yellowstone viste, vendte hele parken tilbake til en mer naturlig harmoni da rovdyrene igjen interagerte med resten av dyrene. Selve landskapet ble forvandlet til slik det opprinnelig var.

Her i Norge fortviler vi over at skjønne og totalt ufarlige arter som fjellreven er i ferd med å forsvinne og skjønner ikke at dette er bare enda et resultat av vår egen naturfiendtlighet. Den elskede fjellreven er nemlig avhengig av de større, forhatte rovdyrene som kan nedlegge bytte de kan spise restene av. Alt henger sammen med alt.

Landet som hater seg selv
Om de utenlandske mediene gjør litt grundigere research, vil de finne at Norge også er landet som hater seg selv. Vi liker ikke Norge på det aller norskeste – slik det er av naturen. Andre land er stolte av sine rovdyr. De er deres nasjonalsymboler. De brukes for å trekke turister. Her ønsker vi å utrydde dem.

Underlig nok er motstanden mot rovdyrene størst blant mange av de som snakker høyest om verdien av norsk kultur og tradisjoner. Men dette er en svært grunn fedrelandskjærlighet. Hvordan kan vi elske Norge, om vi forakter den norske naturen fordi den er som den er, om vi kutter båndene med selve vår naturlige historie, om vi frarøver våre barn og barnebarn muligheten til å oppleve landet slik det en gang ble skapt.

Vi hater rovdyrene fordi de oppfører seg som rovdyr. Vi fordømmer ulv og jerv fordi de spiser våre sauer, som vi har alt opp til total hjelpeløshet og så slipper ut helt uten beskyttelse der rovdyr naturlig hører hjemme. Ulven blir til og med kritisert for å spise det som er aller mest naturlig for den. Som når en av våre største skogeiere, Carl Otto Løvenskiold, fortviler over at ulven kan drepe «også elgkalver og rådyrkalver». Han er lei seg «over at det er funnet drepte dyr». Vi vil ikke ha autentisk norsk natur. Dette er for oss i stedet et marerittlandskap vi mennesker må rydde opp i.

Mange nordmenn ønsker ganske enkelt en natur i ubalanse – en gjennomgående unorsk natur der det hele tiden er overbefolkning av rovdyrenes naturlige byttedyr som elg og hjort – som vi igjen kan skyte. Vant med en slik kunstig rovdyrfri utmark, har nå flere jegere uttrykt bekymring for at ulvens naturlige tilbakekomst kan redusere jaktkvotene på elg. De skal ha seg frabedt rovdyrenes konkurranse. I Hedmark klager jegerne til og med over at ulven skal ha gjort elgen mer sky, slik at den blir vanskeligere å skyte. Det er ikke slike dyr de vil ha.

La natur være natur
Vi lever i en moderne virkelighet der vi tror at vi kan ordne på alt, kontrollere alt, forbedre alt. Men vi kan ikke forvalte oss frem til en ny naturlig orden. Ordet naturforvaltning er i sin essens en selvmotsigelse, og i praksis bare en materialisering av vår nasjonale forakt for naturen.

Naturen fungerer best når den får være i fred. Det er vi som satte hele naturen i ubalanse da vi på 1900-tallet nesten utryddet alle rovdyr, med påfølgende konsekvenser av overbeitning og arter som eksploderte. Rovdyrenes tilbakekomst er bare naturens forsøk på å gjenskape den naturlige orden. Det er naturens ønske om å gi oss en sjanse til, etter at vi nesten klarte å tilintetgjøre alt. Men vi gjør bare alt vi kan for å ødelegge alt en gang for alle.

Kanskje det heller er på tide å la natur være natur. I hele Norge.

Drømmer i marmor og gull

Alt som glimrer er marmor og gull. Palass etter palass. Plasser, monumenter, fontener. Du kan gå i timevis og alt du ser skinner gyldent og hvitt. Velkommen til Aşgabat, Turkmenistans hovedstad og verdens største marmorby med sin rette plass Guinness’ rekordbok.

Turkmenistans ubestridte leder Gurbanguly Berdimuhamedow i gull med sin femhodete ørn (foto: Dag Øistein Endsjø). Saken ble opprinnelig publisert i Vårt Land 9. februar 2016.

Ingenting av dette eksisterte for tjue år siden. Dette er hvordan det nye Turkmenistan, styrtrik på grunn av sine enorme gassforekomster, ønsker å fremstille seg selv. Imponerende, Overveldende, regulert og det er umulig ikke å si imponerende med sin uendelighet av postmoderne arkitektoniske verk, eksklusive materialer og dyrt glitter.

Marmorhovedstaden er først og fremst et monument. Selv om biltrafikken er heftig nok, er nesten de eneste menneskene man ser gartnere og renholdsarbeidere som i sitt sisyfosarbeid går over de uendelige anleggene igjen og igjen. Byggevirksomheten synes heller aldri å stanse, Stadig nye marmorpalasser skal opp, selv om slitasjen dessverre allerede er tydelig både her og der i mange av de eksisterende anleggende. Hvordan denne byen vil se ut når ikke lenger landets uendelige gassinntekter lenger er som de er, kan bli interessant.

Alle steder mennesker lager, enten det er snakk om hus, parker eller hele byer, eksisterer i utgangspunktet ikke som annet enn planer, drømmer og fantasier. Alt hva vi ser rundt av oss mennesker har laget, har en grunnleggende idé. Fra det rent funksjonelle og repeterende, til de inderligste visjoner og ideer. Det er ikke den ting vi ikke forsøker å uttrykke nettopp med hvordan vi former landskapene våre. Vi bygger vår tilværelse så den avspeiler både tro og ideologi, kjærlighet og idealer.

Overblikk over marmorhovedstaden, med monumentet over jordskjelvet i forkanten (foto: Dag Øistein Endsjø).

Som de aller fleste stedene mennesker har laget, representerer heller ikke den turkmenske hovedstaden noe fullstendig nytt. Her er inspirasjonen hentet fra så mange steder: Washington D.C., USAs spesialkonstruerte hovedstad med sine klassistiske institusjoner i hvit marmor er den som kanskje ligner mest. Hvordan Washington med sine greske og romerske søyler og kapiteler ønsket å vise hvordan de videreførte antikkens prinsipper om lovstyre og demokrati, er kanskje ikke det man umiddelbart forventer å finne gjenskapt her i det mest totalitære av alle landene i Sentral-Asia. Men det er også her, som i parlamentsbygningen og ikke minst i den imponerende regjeringsbygget til det vidunderlig navngitte Rettferdighetsdepartementet.

Aşgabat viser også ved hva de ikke har tatt vare på, hva som er viktig for landet. Man skal lete lenge etter noen som helst minner om de litt over 100 år med russisk og sovjetisk kolonivelde. En gjenglemt Lenin-statue finner man bare i den vesle parken bak det som en gang var byens viktigste bygg: Det tidligere hovedkvarteret for republikkens avdeling av det sovjetiske kommunistpartiet. Denne bygningen har nok fått bli stående ganske enkelt fordi den fremstår som så absolutt unnselig og uvesentlig i sammenligning med alt det nye. Det formentlig skriker ut i dag: se hvor lite sovjeterne fikk til i sammenligning med det selvstendige Turkmenistan. Sytti år med sovjetstyre endret likevel landet radikalt på to måter: Den strenge kontrollen av både tradisjonell og radikal islam som nå videreføres av dagens regime. Sovjetplanleggernes amatørmessige vanningsprosjektet i regionen, som totalt ødela Aralsjøen like nord for landet og har skapt en økologisk katastrofe også i store deler av Turkmenistan.

I alle deler av byen finner man fremheving av Turkmenistans historie. Enorme statuer av ulike skikkelser som opp gjennom tidene har bodd og virket i det som i dag er Turkmenistan, brukes for å konstruere et bilde av en nasjonal og samlet historieforståelse som i realiteten er betydelig mer fragmentert. Dagens ubestridte leder, president Gurbanguly Berdimuhamedow, dukker også opp overalt. Majestetisk stående, ruvende og ikke minst flere steder: Ridende på en av landets flotte akhal-teke-hester, selve nasjonalsymbolet og så viktig for turkmenernes identitet.

Noen av den nye nasjonens utvalgte historiske nasjonalhelter i enorme utforminger (foto: Dag Øistein Endsjø).

< Det er likevel den forrige lederen som styrte landet frem til sin død i 2006, Saparmyrat Nyýasow, som først drømte om det Aşgabat vi har i dag. Türkmenbaşy, turkmenernes far, som han helst likte å kalle seg, er fremdeles til stede, om enn ikke like så prominent som den gang han levde. Den enorme gulldekkede statuen på toppen av en 75 meter høy konstruksjon roterer ikke lenger slik at den alltid har ansiktet vendt mot solen. Den står heller ikke lenger midt i den nye hovedstaden, men er flyttet helt syd i byen der den tidligere lederen nå alltid skuer mot byprosjektet han fikk igangsatt.

Saparmyrat Türkmenbaşy, det selvstendige Turkmenistans første leder og turkmenernes far, ser over sin by (foto: Dag Øistein Endsjø).

Den viktigste monumentet for å forstå ideen bak det nye Aşgabat, finner man likevel helt i utkanten av byen, inne i det forseggjorte mausoleet til Türkmenbaşy, bygget i det som en gang var landsbyen han ble født i. Her finner man ikke bare den avdøde lederen begravet, men hele hans familie. De fleste av disse døde i det fullstendig ødeleggende jordskjelvet i 1948. Og over gravene er statuen som sier så mye. Den er av Türkmenbaşys mor, idet hun hiver sin sønn, den senere lederen, ut av vinduet rett før hele huset styrter sammen og dreper både henne selv og hennes to andre sønner. Dette jordskjelvet drepte mesteparten av byens befolkning, hver tiende innbygger i hele landet. Lidelsene var hinsides det meste. Og midt i dette nasjonale traumaet, ofrer en mor både seg selv og sine andre sønner for å gi nasjonen den lederen som skulle skape det nye Turkmenistan. Og uansett hvilket syn man har på den første lederen i det selvstendige Turkmenistan, gjorde han nettopp dét.

Gro Harlem Brundtlands våte drøm. Det enorme mausoleet i ekte gull og massiv marmor til landsfaderen Saparmyrat Türkmenbaşy. Tiden får vise om det norske folk gir landsmoderen noe tilsvarende (foto: Dag Øistein Endsjø).