Død av diskriminering

Siv Tove døde av diskriminering. Siv Tove døde av lovlig diskriminering. Nå ser vi resultatet av hva som skjedde da fullt diskrimineringsvern ble hevet på båten fordi noen fremdeles insisterer på å være likere enn andre.

Denne saken sto opprinnelig på trykk i Aftenposten 27. januar 2015.

Forrige uke døde Siv Tove Pedersen på en selvmordsklinikk i Sveits. Hennes største frykt og eneste alternativ var å bli sakte kvalt når lungene hennes snart ville bryte fullstendig sammen.

Siv Tove led av lungekollaps. Men hun fikk aldri sjansen til å få nye lunger i en transplantasjon. Det var ikke slik at hun var for langt bak i helsekøen. Hun ble nektet i det hele tatt å være med i køen. Som metadonbruker mente helsevesenet at hun ikke hadde noe der å gjøre.

Siv Tove hadde en fortid som rusbruker. Men hun hadde klart å kjempe seg bort fra dette. For henne var nettopp metadon veien tilbake til livet. Men akkurat da hun var i ferd med å få livet sitt i orden, kollapset lungene.

I Norge i dag er det fullt lov å diskriminere mennesker som Siv Tove. Lovens diskrimineringsvern gir bare vern til helt klart definerte grunnlag som kjønn, etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering og kjønnsidentitet. Diskrimineres du av andre årsaker, slik som Siv Tove, er det ingen hjelp å få. Da står du helt alene. Som Siv Tove som døde fordi hun ble nektet å stå i helsekøen.

Da diskrimineringslovene skulle bli revidert under den rødgrønne regjeringen foreslo Diskrimineringslovutvalget en felles diskriminerings- og likestillingslov der de eksplisitt nevnte diskrimineringsgrunnlagene skulle suppleres med «andre lignende vesentlige grunnlag». Slik ville alle få vern mot diskriminering. Dette ble støttet av antirasister, homo-, trans-, eldre- og funksjonshemmetaktivister, feminister, trossamfunn, etniske minoriteter, menneskerettighetsorganisasjoner, fagbevegelse, arbeidsgiverorganisasjoner, jurister, politi og politikere i alle partier fra RV til FrP.

Men forslaget om en felles lov som ville forby all diskriminering falt. Det falt fordi mektige bare-oss-feminister i LO og de rødgrønne partiene igjen fikk gjennomslag for vrangforestillingen om at det er så mye verre å bli diskriminert på grunn av kjønn enn på grunn av f.eks. funksjonsevne eller etnisitet. Disse bare-oss-feministene som så fint klarte å leve et kvart århundre med at det ikke fantes diskrimineringsvern på andre områder enn kjønn. De som hylte opp om at nå ble det alt for mye oppmerksomhet om homofile og funksjonshemmede og Gud vet hva. De som ikke klarer å anerkjenne annen urett enn den som rammer den selv.

Så disse bare-oss-feministene fikk Audun Lysbakken med den misvisende tittelen likestillingsminister til å skrote hele den felles diskrimineringsloven. I stedet ble det fire forskjellige lover. Kjønn ble igjen det viktigste, mens hele beskyttelsen av «andre lignende vesentlige grunnlag» ble droppet fordi det ikke var logisk å legge det til bare én av de andre lovene.

Vel, nå så vi resultatet av hva som skjedde da fullt diskrimineringsvern ble hevet på båten fordi noen fremdeles insisterer på å være likere enn andre. Siv Tove døde av diskriminering. Siv Tove døde av lovlig diskriminering.

Jeg ønsker en fin uke til Audun Lysbakken og de andre som trumfet igjennom at det fremdeles skal være lov å diskriminere mennesker som Siv Tove. Jeg håper de er fortsatt like stolte av hva de fikk til.

Frankrike tro mot sin ytringsfrihetsdobbeltmoral.

Frankrike følger opp med sin dobbeltmoral i ytringsfrihet og arresterer nå selv mennesker som ironiserer over Charlie Hebdo og Frankrikes egen dobbeltmoral.

Et av de siste eksemplene i det frihetselskende Frankrike er at politiet i Nantes har arrestert en 16-åring for å ha publisert en tegning av en mann som blir skutt mens han holder et eksemplar av Charlie Hebdo. Dette er en ironisk parodi på en av Charlie Hebdos egne forsider med en muslimsk egypter som holder Koranen foran seg - og med overskriften «Koranen er noe dritt. Den beskytter ikke en gang mot kuler.» Mens nyhetsmeldingen ikke gjengir selve tegningen, er denne enten identisk med eller til forveksling lik en parodiert forside av tegneren Dedko av en mann som blir skutt mens han holder et nummer av bladet. Her lyder teksten: «Charlie Hebdo er noe dritt. Den beskytter ikke en gang mot kuler». Og det er nettopp Charlie Hebdo-utgaven med egypteren med Koranen som mannen holder opp for å beskytte seg selv mot kuler. Vel, slik ironisering er altså nå forbudt i Frankrike.

Mens det altså er helt greit å gjøre narr av religiøse mennesker som ofrer livet for sin tro uten å skade andre, er det altså ikke lov å gjøre narr av de som gjør narr av slik. Hurra for den franske friheten.

For mitt opprinnelige kronikk på NRK.no om Frankrikes grunnleggende dobbeltmoral i ytringsfrihet, se under.

Glemte symboler

Den hele og fulle forståelsen av de gamle symbolene får vi aldri. Tradisjonen er brutt.

Denne saken ble først publisert i Vårt Land 20. januar 2014.

Isis med Horusbarnet. Fra det ptolemeiske Philai-tempelet nær Aswan.

Gudene er tilsynelatende allestedsværende. I de gamle egyptiske templene og gravene møter vi dem i helfigur, som ulike kroppsdeler, i menneskeform, i dyreform, i kombinasjoner av dyr og mennesker og som hieroglyfer.

Det er lett å bli slått av ærefrykt når man betrakter de eldgamle gudebildene rundt om i Egypt. I guider og mer omfattende presentasjoner kan man lese om hvem de ulike gudene er og hva de symboliserer. Her er Osiris og Isis, Horus og Set, Khnum og Ptah.

Men den hele og fulle forståelsen får vi aldri. Tradisjonen er brutt. Det er ingen lenger som kan gi noe fullstendig bilde av hvilken rolle disse fremstillingene hadde i menneskenes liv, den gang da de ble fremstilt igjen og igjen. Systematisk kristen undertrykking av alt som var av gammel tro, og deretter over tusen år med stadig islamisering, har satt sine spor.

Ny mening.
Vi vet i dag likevel mer om hva disse gudene en gang betydde, enn på lang tid. I vel femten hundre år var det ingen som kunne tyde de intrikate hieroglyfene. De glemte gudeskikkelsene var likevel ikke uten mening. I fraværet av noen egentlige forklaringer, ble de nemlig tillagt nye meninger: De var magiens mestere. De var vokterne av glemt urkunnskap. Ifølge Isaac Newton var dyrkingen av dem resultatet av at egypterne hadde forlatt en opprinnelig monoteistisk gudstro etter å ha blitt forledet av hieroglyfenes mange tiltrekkende dyrefremstillinger. Litt lenger syd langs Nilen, i Sudan, finner man også gamle avbildninger i det som en gang var hellige bygg. De som er mellom 500 og 1500 år gamle handler om engler og andre kristne skikkelser. Men også her er tradisjonen brutt tvert over. Etter at det siste kristne sudanske kongedømmet falt i 1504, ble området snart fullstendig muslimsk.

Kristne i Egypt og Etiopia vil selvfølgelig få mening av å se på disse sudanske fremstillingene. Men deres mening vil ikke være helt den samme som den opprinnelig var. Selv om naboenes kristendom er nærmest beslektet med det som en gang blomstret i Sudan, handler de ikke om det samme. Den sudanske kristendommen utviklet sine egne særtrekk. Nyere forskning har avdekket en del. Men noe fullstendig bilde av hva disse storslagne fremstillingene en gang betydde for sudanske kristne, vil vi aldri få.

Kontinuiteten bedrar.
I vårt fjerne nord har vi en lignende situasjon, med noen få bevarte fremstillinger fra norrøn religion som ikke lenger gir noen fullstendig mening for noen av oss. Etter dette er det en kontinuitet i kristen symbolbruk, selv om selvfølgelig reformasjonen representerte et alvorlig veiskifte.

Men kontinuiteten bedrar. Den dekker over de store forskjellene mellom nå og da. Det har vært stadige endringer i hvordan vi forstår virkeligheten omkring oss. Det gjør at motivene malt for 700 år siden, eller 100 år siden for den del, ikke representerer det samme for oss i dag. De gamle symbolene representerer vinduer tilbake i tid, men det er umulig for oss å fatte fullt og helt hvordan menneskene den gang så på dem.

At så mange kristne motiver så absolutt gir mening i vår samtid, kompliserer bare tolkningen ytterligere. Forståelsene er likevel endret siden de ble til.

Nye brudd.
Vi liker å tenke på vår kultur som noe mer eller mindre uendelig. Det var dette også de gamle egypterne gjorde i over 3000 år. Men også vår kultur kan forsvinne, i like stor grad som den egyptiske gjorde. Da kan våre symboler bli minst like glemt som symbolene til oldtidens egyptere. Hvordan vil de da bli forstått?

Prest? Fornemm person? Fra utstillingen Futur Antérieur.

For noen år siden satt Det arkeologiske museet i Lausanne opp den suksessfulle utstillingen Futur antérieur. Her kunne publikum se hvordan en fremtidig kultur muligens vil kunne forstå våre symboler og gjenstander om hele den opprinnelige konteksten var forsvunnet. I denne pseudo-arkeologiske samlingen fikk man presentert en salig blanding av kjente ting i vår hverdag, forsøkt sett med fremtidens uvitende øyne.

Hvordan i all verden kan man i en fjern fremtid vite at en hagenisse med en blomsterpotte er populære prydgjenstander i forstedene? Kunne det ikke like godt være en avbildning av en prest eller en annen høytstående person med et drikkeoffer – slik som det altså ble presentert på Futur antérieur?

Hva med en sparegris? I fremtiden vil kanskje noen tro det er en kultisk fremstilling av et hellig dyr. Hvordan vil delvis bevarte krusifikser tolkes? Alt kan jo ikke være religiøst. I den futuristiske utstillingen er forklaringen at dette handler om atletiske øvelser.

Mange tolkninger.
Vi lever i en verden av symboler, gamle og nye. De gir virkeligheten mening og betyr noe for hvordan vi kommuniserer med hverandre.

Men vi har ikke den absolutt samme forståelsen av symbolene, alle sammen. Det vi blir forklart om et eller annet symbol, er ikke nødvendigvis slik vi forstår det. Selv innenfor samme kultur kan to personer se på akkurat den samme gjenstanden på ganske forskjellig vis.

På denne måten utvikler symbolene seg. Og vi vet aldri helt hvordan det vil ende.

Ytringsfrihet på fransk

Ytringsfriheten i Frankrike er ikke absolutt. Mens hele verden viser sin solidaritet og millioner av franskmenn går i protest mot terrorisme og til forsvar for ytringsfriheten, begrenser Frankrike ytringsfriheten på flere områder – først og fremst for å verne hva majoriteten mener er riktig og det staten selv definerer som sine sentrale, sekulære verdier. Minoritetenes verdier er det ikke så nøye med.

Frankrike må også finne seg i ytringer de selv ikke liker. Nå mer enn noensinne. Saken ble opprinnelig publisert på NRK 12. januar 2014.

Ingenting kan forsvare terroristhandlingen mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo. Magasinet var i sin fulle rett til å trykke sine religionskritiske karikaturer, uansett hvor tåpelige eller motbydelige noen måtte finne dem. Ytringsfrihetens essens er nettopp at den først og fremst beskytter ytringer vi ikke liker. Som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen slo fast i 1976, ytringsfriheten beskytter nettopp retten til ytre seg på måter som også «krenker, sjokkerer og forstyrrer staten eller noen del av befolkningen».

Det er all grunn til å støtte Frankrike i deres kamp mot terrorisme. Hvordan det offisielle Frankrike nå fremstiller seg som den fremste beskytter av ytringsfriheten, er derimot langt fra sannheten. Her er ingen full ytringsfrihet. Mens den franske staten høylytt forfekter retten til ytringsfrihet som først og fremst krenker religiøse minoriteter, får de samme religiøse minoritetene ikke lov å ytre seg som de selv vil for ikke å støte den massive majoriteten.

Det ukrenkelige flagget
Hva som skjedde da mediekonsernet FNAC utlyste en konkurranse i 2010 om å skape det mest politisk ukorrekte motivet, gir et godt bilde av hvordan franske myndigheter forholder seg til ytringsfrihet. Et av vinnermotivene var bildet av en mann som tørket seg bak med det franske flagget. Det er vanskelig å forestille seg noe mer ukorrekt og støtende i Frankrike. Antagelig føltes dette akkurat like redselsfullt for franskmenn flest, som for religiøse mennesker når de får latterliggjort det de tror på.

Ikke overraskende var reaksjonen på flaggbildet massiv og fordømmende. Episoden aktualiserte også en problematisk fransk lov som forbyr skjending av nasjonalflagget, men fotograf og modell slapp å bli straffet fordi slik skjending må skje i det offentlige. Daværende justisminister Michèle Alliot-Marie forsvarte likevel på ingen måte verken retten til å uttrykke seg krenkende på dette viset eller ytringsfriheten generelt. - Denne uakseptable handlingen må straffeforfølges. Dersom de eksisterende lovene ikke er sterke nok, bør de endres, mente justisministeren.

Holocaustfornektelse
I Frankrike er det per definisjon ulovlig å fornekte at holocaust fant sted. At millioner av jøder, sigøynere, funksjonshemmede, homofile, Jehovas vitner og mange andre ble systematisk drept av nazistene under annen verdenskrig, er en av historiens aller mest uhyrlige forbrytelser. Det er vanskelig å finne noe mer støtende enn nettopp å benekte dette.

Holocaustfornekting er ganske enkelt søppel. Men nettopp fordi slike ytringer «krenker, sjokkerer og forstyrrer» oss, er det desto viktigere å godta retten til å ytre dem. Dette betyr selvfølgelig ikke at medier må gi de som ønsker å spre slik historiske løgner spalteplass eller oppmerksomhet. Statene er også forpliktet til å formidle historien mest mulig korrekt i undervisning og offentlig informasjon. Men når enkeltpersoner blir arrestert for å benekte holocaust i kommentarfelt på nettet, i egne publikasjoner eller, for den del, for å gå rundt og bable om dette for seg selv på et eller annet offentlig sted, blir faktisk deres ytringsfrihet begrenset.

Det franske forbudet mot å benekte holocaust er samtidig vilkårlig, siden det ikke er noe som helst forbud i Frankrike mot å benekte at for eksempel millioner ble drept under Stalin og Mao. Ikke minst blir det alvorlig at det ikke er et tilsvarende forbud mot å benekte at Frankrike selv drepte hundretusener i egne kolonier som i Vietnam, Madagaskar og ikke minst i det muslimske Algerie.

Det problematiske aspektet ved Frankrikes forbud mot holocaustfornektelse blir desto mer klart ved at landets grunnlovsdomstol i 2012 faktisk slo ned på en tilsvarende lov som forbød fornektingen av Tyrkias folkemord på armenerne – nettopp fordi loven var i strid med ytringsfriheten.

Niqab, hijab og kippa
Det er en klar parallell mellom retten til å skrive og tegne det man vil og det å få lov å gå med de symbolene man selv ønsker i det offentlige rom. Den franske hyllesten av ytringsfriheten blir slik nokså underlig i lyset av at det heldekkende sløret niqab er forbudt overalt i Frankrike. At det også er forbud mot hijab, den jødiske kippa og andre «prangende» religiøse symboler i utdannelsessituasjoner, er ikke mindre inkonsekvent.

Bruken av niqab er selvfølgelig ikke uproblematisk og representerer et klart menneskerettighetsbrudd når det blir påtvunget i lov eller i praksis som i land som Saudi-Arabia og Jemen. Det grunnleggende religiøse prinsippet bak det heldekkende sløret, er at kvinner ikke har noe i det offentlige rom å gjøre. Det er derfor god grunn til å gjøre det ulovlig å påtvinge ektefeller og andre familiemedlemmer å måtte gå kledd i niqab. Men det finnes samtidig en del kvinner som helt og holdent selv ønsker å kle seg i niqab fordi de mener at dette er et viktig uttrykk for deres religiøse tro.

Både totalforbudet mot niqab og det begrensede forbudet mot «prangende» religiøse symboler, forsvares med at disse uttrykkene krenker, sjokkerer og forstyrrer den franske staten og størsteparten av befolkningen. De absolutt samme argumentene som brukes til å forsvare Charlie Hebdos rett til å publisere hva de vil, brukes altså offisielt for å kneble religiøse minoriteters rett til å kle seg som de vil.

Vær konsekvent
Når ytringsfriheten blir angrepet på det mest fryktelige, er det desto viktigere for oss alle å være konsekvent i vårt forsvar av ytringsfriheten. At vi virkelig står opp for andres rett til å uttrykke det vi på alle måter ikke liker. Og dette må vi fortelle Frankrike. For Frankrikes forhold til ytringsfriheten forhold til er på sitt beste tvetydig. Mens ingenting kan forsvare terrorisme, blir den franske vilkårligheten et farlig våpen i terroristenes hender.

For å vise sin solidaritet med Charlie Hebdo, resirkulerer både presse og privatpersoner nå karikaturer mange muslimer finner krenkende. Siden dette altså handler om ytringsfrihet generelt og ikke retten til å kritisere aspekter ved én spesiell religion, håper jeg at flere også legger ut bildet av mannen som tørker seg bak med det franske flagget. Frankrike må også finne seg i ytringer de selv ikke liker. Nå mer enn noensinne.