Jesus’ nye ansikt

Skandalen var total etter det mislykkede restaureringsforsøket. Men så begynte de å komme. Alle som ville se Jesus’ nye ansikt.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 31. august 2012.

Det er noe mange har fått med seg: Jesus’ nye ansikt. Eller mer bestemt det ytterst originale restaureringsforsøket på et 1800-tallsmaleri av Jesus i en kirke i den spanske byen Borja. En 81 år gammel lokal kvinne hadde fått det for seg at hun selv skulle reparere maleriet som hadde begynt å skalle av. Men det gikk ikke så bra. Resultatet ble på ingen måte likt originalen. BBC mente det heller lignet en fargestifttegning av en veldig hårete ape i en alt for stor kjortel.

Skandalen var total. Byens myndigheter kunne ikke forsikre oss raskt nok om at det opprinnelige bildet skulle rettes opp. Og hvis det var umulig, skulle et fotografi av det originale maleriet plasseres over denne katastrofen av et Jesus-portrett. Men så begynte de å komme. Alle som ville se Jesus’ nye ansikt. De ville skue det velmenende, men akk så håpløse forsøket av en troende kvinne på å reparere en fuktskadet fremstilling av Guds sønn. Så imperfekt. Så mislykket. Så fullstendig hjelpeløst. Og mest av alt: Så uendelig menneskelig.

Og det er ikke bare til selve kirken folk strømmer til. Mennesker av alle slag finner sammen på nettet i sin begeistring og fascinasjon over det nye Jesus-bildet. Det har dukket opp fansider og underskriftskampanjer om at det amatørmessige restaureringsforsøket må bevares.

Ansiktet med de store svarte øynene, de to enkle strekene som et forsøk på en munn, den pinnsvinaktige hår- og skjeggmanken, er så umiddelbart gjenkjennelig. Som et kulturelt ikon. Og det blir plassert i stadig nye sammenhenger. I Leonardos nattverd, som Munchs skrik, som romvesenet E.T. – og kanskje mest oppsiktsvekkende: Som et sterkt funksjonshemmet lite barn på fanget til sin mor Maria, som åpenbart elsker ham betingelseløst akkurat som han er.

Men Jesus fra Borja er ikke det typiske kulturelle ikonet. I en verden der fysisk perfekthet og skjønnhet stadig blir sett som ensbetydende med det beste, representerer Jesus’ nye ansikt noe annet. I en kultur der menneskelig verdi så ofte måles i synlig vellykkethet, viser denne ytterst mislykkede presentasjonen av Guds sønn et annet verdisyn.

Ingen vet hvordan Jesus så ut. Vi har ingen samtidige avbildninger eller beskrivelser. Likevel er det en klar standard for hvordan han fremstilles: Som en vakker og vellykket ung mann. Men Jesus brydde seg ikke med ytre skjønnhet. Han brydde seg med de utstøtte, med prostituerte, samaritanere og funksjonshemmede. Og ikke minst med de spedalske, hvis sykdom i siste instans utsletter de fleste ytre menneskelige kjennetegn.

Vi vet altså ikke hvordan Jesus så ut. Men om hans ansikt speilet de utstøtte som var hans hjerte nærmest, var det kanskje noe i nærheten av nettopp det mislykkede portrettet i kirken i Borja. I sitt fullstendig amatørmessige, men likevel så uendelig kjærlige, forsøk på å fremstille Jesus, har den 81 år gamle Cecilia Gimenez kanskje nettopp fanget selve hans essens.

Hvis jeg skal ha ett Jesus-bilde hjemme, ja, da må det bli dette.

Ingen eventyr om jentegutter

Mens Disneys bejublede kvinneskikkelser kan være absolutt hva som helst, kan filmenes unge mannlige helter være det meste – bare ikke feminine.

Saken sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 30. august 2012.

Prinsesse Merida er en flott og tøff skotsk prinsesse som gjør som hun vil i møte med forventede kjønnsstereotypier. Hun blåser i alle krav om å være en søt og yndig prinsesse. Hun skyter bue bedre enn de fleste, selv om dette er noe jenter ikke skal gjøre i det hele tatt. Og ved sitt fysiske mot, redder hun til slutt hele kongeriket.

Disneys siste film, Modig, er nok en hyllest av hvordan unge jenter kan forme sine egne kjønnsroller. Dette har vært et standardtema i mange av de nyere Disney-filmene. Belle i Skjønnheten og udyret foretrekker bøker og kunnskap fremfor å tenke på utseende og romantikk. Gorillapiken Terk i Tarzan er Tarzans beste og tøffeste kamerat og fremstår som fullstendig fremmed for all feminin ynde. Pocahontas i filmen av samme navn, elsker ekstremsport og bryr seg ikke om forventninger om at hun bør gifte seg.

Selv en kvinnelig transvestitt, eller cross-dresser som hun blir kalt i filmen, har hatt hovedrollen i et av Disneys store epos. I Mulan møter vi den unge jenta som fortvilet forsøker å presse seg selv inn i den tradisjonelle kvinnerollen. Jo mer hun forsøker, desto mindre synes hun at speilbildet ligner på hennes indre jeg. Men alle kjønnstraumene forsvinner etter at Mulan kler seg ut som en mannlig soldat. Etter litt famling med noen av mannsrollens klisjeer, søker hun/han ikke lenger etter sitt indre jeg. Den kjekke transpersonen synger om kvinnen i sitt liv, flørter med sin barske kaptein og blir hilst begeistret av ungpiker i rismarkene. Slik blir Mulan en person mennesker av de fleste kjønn og legninger kan identifisere seg med.

De flotte unge kvinneskikkelsene som går inn og ut av tradisjonelle kjønnsuttrykk ettersom de selv finner det for godt, speiles ikke i tilsvarende mannsskikkelser. Mens Disneys bejublede kvinneskikkelser kan være absolutt hva som helst, kan filmenes unge mannlige helter være mye rart – bare ikke feminine.

De få gangene vi møter menn som beveger seg inn i det feminine kjønnslandskap er det ikke meningen vi skal være imponert eller begeistret. Vi skal enten grøsse eller le. Forfinede og lettere feminine skikkelser som Frollo i Ringeren av Notre Dame, guvernør Ratcliffe i Pocahontas og Hades i Herkules, er alle ondskapsfulle og farlige antagonister. Når Mulans mannlige soldatkamerater kler seg i drag, er det et humoristisk innslag. De mer feminine faktene til Jack Sparrow, sjørøverkapteinen i Pirates of the Caribbean-filmene, presenteres på tilsvarende vis først og fremst som komiske.

Et gjennomgående tema i de siste par tiårs Disney-filmer er hvordan man skal være tro mot seg selv og den man innerst inne er. Nesten alle jenter og de fleste gutter, kan da også lett finne flotte skikkelser som speiler hvem de er eller ønsker å være i disse eposene. Mindretallet av unge gutter som drømmer om skjønnhet og ynde, kan også hente inspirasjon i det generelle disneybudskapet. Men inspirasjonen for dem stopper dessverre der. Gutter som ønsker å trollbinde omgivelsene med sin glamorøse fremtoning, må se andre steder etter positive rollemodeller.

Når vi ser på gutters mulighet til å leve i utradisjonelle kjønnsroller, handler det om et område der virkeligheten overgår eventyret – i det minste disneyeventyret. I stadig flere familier, skoler og barnehager i mange land, får de unge guttene som ønsker det, løpe rundt med neglelakk og hårbånd og pene kjoler. Det er gutter som ønsker å være jenter, det er gutter som bare ønsker å være feminine gutter og det er gutter som ønsker å fremstå som feminine én dag og maskuline en annen dag.

I all tyllen og glamoren, kan man kanskje bli forledet til å tro at dette handler om svake og forsiktige skikkelser. Men de er alt annet enn nettopp det. Aksepten for feminine kjønnsuttrykk blant gutter, er fremdeles så lav både blant mange voksne og andre barn, at de feminine guttene som faktisk tør å være som de helst vil, er de tøffeste av de tøffeste.

Filmen om prinsen som ønsket å være prinsesse, fremstår nok dessverre for Disney-konsernet som fremdeles alt for risikabelt. Men når den filmen endelig kommer, vil det være eventyret om den tøffeste gutten av dem alle.

Lovlig diskriminering

Det er fullt lovlig å diskriminere prostituerte, både i arbeidslivet og samfunnet generelt.

At prostituerte skal inn i arbeidslivet er et av målene for det nye forbudet mot sexkjøp. Men da ProSentret i sommer ba 48 store bedrifter om praksisplasser for prostituerte, fikk de ingen svar. Få, om noen, ønsker å ansette tidligere prostituerte.

Et grunnleggende problem er at arbeidslivet kan gjøre akkurat som de vil. Det er nemlig fullt lovlig å diskriminere prostituerte, både i arbeidslivet og samfunnet generelt.

Ifølge leder i Stortingets justiskomité, Anne Marit Bjørnflaten (Ap), kan det at ingen vil ansette tidligere prostituerte løses ved at «Vi […] må jobbe enda hardere for å få til et bedre samarbeid mellom frivillige, ProSentret, oss i det offentlige og næringslivet.»

Bjørnflatens løsning gjør likevel ingenting med det faktum at næringslivet kan fortsette å nekte å ansette tidligere prostituerte så lenge de selv måtte ønske det. Hvorfor vil hun ikke gjøre det ulovlig å diskriminere prostituerte?

Arbeidsmiljølovens § 13 om forbud mot diskriminering, har en klar avgrensning av diskrimineringsgrunnlag. Det er forbudt å diskriminere noen på grunn av kjønn, religion, livssyn, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, funksjonshemming, alder, deltidsansettelse eller midlertidig ansettelse. Det er ifølge arbeidsmiljøloven derimot fritt frem å diskriminere på alle andre grunnlag, slik som om man er eller har vært prostituert.

Bjørnflaten sier man må jobbe med holdningsendringer, at «det private næringslivet må også ta ansvar for sine holdninger», men foreslår ikke å gjøre noe med det faktum ar det er lov å diskriminere prostituerte. Man kan tenke seg hvordan reaksjonene ville vært om en politiker mente at det skulle være lov å diskriminere norsk-somaliere, homofile eller funksjonshemmede; at politikerne bare skulle komme med noen vage holdningsskapende tiltak for å dempe fordommer. Tenk om en politiker mente at en hver arbeidsgiver skulle ha lov å være rasistisk.

Lovendringer er i seg selv politikernes viktigste holdningsskapende verktøy. Som alle vet ville holdningene mot diskriminering vært uendelige dårligere stilt uten lover som arbeidsmiljøloven, kjønnslikestillingsloven, lov om etnisk diskriminering, partnerskapsloven og så videre.

Den foreslåtte loven mot sexkjøp er i seg selv et godt eksempel på hvordan politikere ønsker å endre holdninger ved hjelp av lovverket. Ved å forby sexkjøp, prøver regjeringen å gjøre synet på sexkjøp mer negativt blant befolkningen. Det blir dermed underlig at de samme politikerne ikke samtidig bruker loven til å forsøke å begrense de fordommene som mer enn noe annet nettopp tvinger de prostituerte til å fortsette som prostituerte.

Arbeidslivets absolutte motvilje mot å ansette tidligere prostituerte, er bare ett av mange uttrykk for den forakt og diskriminering prostituerte ofte utsettes for. I Oslo har flere kommet med påstander om hvordan prostituerte «forsøpler» gatebildet, mens norsk-afrikanske menn har truet med borgervern fordi afrikanske prostituerte gir andre svarte mennesker «dårlig image». I Bergen er det blitt en tradisjon blant russen å kaste egg og stein på prostituerte, og å skyte på dem med vannpistoler fylt med urin. Prostituertes fare for å bli utsatt for vold og trakassering er generelt mange ganger større enn det er for mennesker i andre deler av samfunnet.

At prostituerte er blant samfunnets mest diskriminerte og trakasserte grupper, er et faktum. Underlig nok, er ikke dette blitt reflektert i noe som helst diskrimineringsvern i loven.

Så lenge ingen går inn for å kriminalisere salg av sex, finnes det ikke noe grunnlag for å forskjellsbehandle prostituerte. Spørsmålet blir dermed, på hvilket grunnlag politikerne tillater arbeidslivet og andre å diskriminere prostituerte.

Menneskerettighetene forbyr alle former for diskriminering. Også prostituerte beskyttes av menneskerettighetene. Hvis ikke politikerne ønsker å beskytte prostituerte mot diskriminering, må de altså gi en saklig forklaring i henhold til menneskerettighetene på hvorfor akkurat denne gruppen skal utelates fra lovens diskrimineringsvern.

Om loven som vil forby kjøp av sex blir vedtatt, vil det helt klart bli vanskeligere å være prostituert i Norge. Dette er i seg selv et av målene for forbudet, siden forslaget bygger på en forestilling om at alle som selger sex er ofre. Men hvis alle prostituerte er ofre, hvorfor skal de så diskrimineres i arbeidslivet og ellers i samfunnet?

Så lenge det er lov å diskriminere prostituerte, er veien ut av prostitusjon effektivt stengt for de fleste. Dette kan umulig være målet for justisdepartementets nye lovforslag? Å forby diskriminering av prostituerte følger derimot av de samme forestillingene som disse politikerne legger til grunn for forbud mot sexkjøp.

Heller ikke politikerne som er mot forbudet mot sexkjøp, har noe ønske om å straffe prostituerte. Et av argumentene mot å forby sexkjøp, er nettopp at et slik lovforbud kan være med på å ytterligere stigmatisere en allerede utsatt samfunnsgruppe. At man vedtar en lov som vil være med på å begrense fordommer overfor prostituerte, vil følgelig være i overensstemmelse med også disse politikernes grunnleggende holdninger.

Når tilhengere og motstandere nå diskuterer forbud mot kjøp av sex, bør de derfor bruke anledningen til å sikre at prostituerte - samfunnsgruppen både lovtilhengere og -motstandere mener de vil beskytte - faktisk får en reell lovbeskyttelse mot diskriminering.

Saken sto opprinnelig i Dagbladet 7. november 2008.

Idrett i dødens grenseland

Hva er det som fascinerer oss med de store idrettsutøverne? Er det styrken, motet, utholdenheten? For de gamle grekerne var det egentlig ingenting av dette: De hyldet sine olympiske vinnerne for hvordan de nådde dødens grenseland, for så å vende tilbake. Hvilken gyldighet har dette i dag?

At våre store idrettsutøvere blir feiret som helter er ikke noe nytt. De er de store personlighetene som setter både Norge og det ene eller det andre tettstedet på verdenskartet. Men det er mer enn det. Der vi sitter i våre mer alminnelige tilværelser ønsker vi også å vite alt om selve opplevelsen. «Hvordan føltes det?» er ofte standardspørsmålet når de ramler om kull over mållinjen med blodsprengte øyne og ikke lenger alle kroppens funksjoner under kontroll. Senere blir alt hva de gjør eller sier av stor interesse. Det er som om deres fantastiske bragder har preget dem for livet, åpenbart dem for en dimensjon i tilværelsen som er uoppnåelig for oss.

En av det gamle Hellas’ største lyrikere, Pindar som levde på firehundretallet før Kristus, skrev utelukkende dikt som tok utgangspunkt i vinnerne i de forskjellige panhellenske idrettsstevnene, deriblant oldtidens olympiske leker. Til tross for de utallige forsidene og det enorme antallet sportssider vi har i dag, er denne lyriske hyldingen av idrettsutøvere likevel fremmed for oss. Halldis Moren Vesaas kunne oversette en gammel olympisk hymne til Zeus til Lillehammer-OL, men hun skrev aldri i poetiske vendinger om hverken Bjørn Dæhlie eller Finn Christian Jagge. Hvorfor skulle så Pindar som en av antikkens fremste lyriske diktere bry seg med svette brytere og løpere?

Alle de forskjellige panhellenske lekene var religiøse stevner som innebar blant annet offer til både de himmelske og de underjordiske maktene. Denne religiøsiteten ser man også av Pindars diktning: Dette er ikke sportsreportasjer, men hyldningsdikt hvor bragdene til de ypperste idrettsmennene blir beskrevet med allegorier om heroenes kontakt med gudene, og om reiser til de fjerneste områder. I første omgang kan disse sammenligningene virke noe søkt på mennesker som lever i et verdensbilde som er så fullstendig gjennomsyret av naturvitenskapen. Uten logikk er de likevel ikke.

Mosjonsjoggere og selv deltagere i lekene som endte bare litt lenger nede på resultatlisten, er fullstendig uinteressante for Pindar. Det er følgelig ikke idretten for idrettens egen skyld som er av interesse for ham. Det er de som tøyer grensene for det som er menneskelig, tøyer grensene mot det umenneskelige. Det er de som går til de absolutte ytterpunktene – og kommer tilbake. De aller ypperste idrettsutøverne, vinnerne, har gått hinsides alle menneskelige begrensninger. Dikteren sammenligner idrettsbragden med det å reise til verdens ende, med det å gjøre det nesten umulige: «Han kan ikke bestige himmelens sfærer, men han har nådd den ytterste grense av alle de gyldne bedrifter vi dødelige kan oppnå.»

Ved å demonstrere sine suverene evner har de største idrettsutøverne også utført noe som er uoppnåelig for menneskeheten generelt. Gjennom å bevege seg hinsides menneskekroppens egentlige yteevne har de forlatt den alminnelige, menneskelige geografi til fordel for verdens ende hvor man finner både paradisiske tilstander og begynnelsen på de dødes land. De er bokstavelig talt i dødens grenseland, men samtidig også i et landskap hvor gudene kan møtes som de er. Således blir disse mennene bilder av helter som Persevs og Odyssevs idet de farer til dødsrikets porter. Selv om de fremdeles er dødelige, har de faktisk sett døden i øynene og overvunnet den. De er kommet tilbake fra dødens favntak og har således skrevet seg inn i vår erindring for all fremtid.

Denne sammenheng mellom dødens grenser og idrettslige prestasjoner blir stadig repetert. Spesielle begravelsesleker hørte med når de største heltene skulle assisteres til sin eksistens i det hinsidige. Hvordan de levendes store idrettsbragder tangerte dødens grenser, ga mennesket en flyktig kontroll over grenseområdet mellom liv og død. Dermed sikret man med begravelseslekene ikke bare å gi den avdøde den best mulige overgang til det hinsidige, men passet på at dødens destruktive kraft ikke skulle smitte over på de levendes samfunn. Disse «dødslekene» er faktisk opphavet for alle de senere panhellenske idrettsstevnene, indirekte også til dagens olympiske leker. Ifølge tradisjonen var den første feiringen av alle de fire store, regelmessige lekene forårsaket av dødsfallet til forskjellige helter, helter som helt frem til kristen tid ble æret og ofret til i lekene, som om det fremdeles skulle være begravelsesleker.

Idrettsmannen er også helten som tangerer det guddommelige. Gudene ble ikke bare æret i forbindelse med de regelmessige lekene, de var faktisk selv til stede. At usynlige guder grep direkte inn i menneskets bedrifter var ikke uvanlig når menneskene tangerte sine egne begrensninger. Dette gjaldt både for idrettsmennene som utfordret selve menneskekroppens fysiske natur og for de mytiske heltene som utfordret den menneskelige geografi og reiste rundt i de ville, marginale områdene hvor det menneskelige etter hvert var vanskelig å skille fra både det dyriske og det guddommelige. Følte gudene at noen gikk for langt vekk fra sin menneskelige rolle, ble de satt ettertrykkelig på plass. I denne menneskelige grensetilstanden var heller ikke de enkelte gudene redde for å gi en hjelpende hånd til sine egne favoritter eller ødelegge for andre som de likte mindre.

Forbindelsen mellom idretten og livets temporale og geografiske ytterligheter var for de gamle grekerne mer enn allegorier: Ved å bryte ytterpunktene for menneskets begrensede tilværelse rører idrettsmannen også ved en ubegrensethet som ellers er uoppnåelig for menneskeheten. Selve grunnlaget for fruktbarheten var å finne midt imellom de levendes og de dødes land, i det udefinerte grenseområdet som var tilbake når de to menneskelige sfærene var blitt definert ut. Idet samfunnet ble definert som menneskelig, ble det samtidig avgrenset fra de ubegrensede aspekter ved verdenen utenfor bymurene. Idrettsmannen er helten som bringer med seg det gyldne skinn fra verdens ende, han er den som sørger for at samfunnet ikke visner hen i sin begrensethet. Slik kan hans bragd av dikteren også sammenlignes med kornåkerens fruktbarhet.

Dagens idrettsutøvere går også til menneskets ytterste grenser, tyner kroppen til det nesten umulige. Selv om grensene til stadighet utvides, er det likevel hele tiden en begrensning. Går idrettsmennene lenger enn dette, faller de døde om, de når punktet hvorfra man ikke lenger kan komme tilbake. Slik sett opererer også dagens fremste idrettshelter i dødens grenseland. Også de har nådd den ytterste grense for alle de bedrifter vi dødelige kan oppnå. De drar hvor ingen noensinne har vært før dem. Når de dessuten er våre landsmenn eller sambygdinger, er også vi indirekte involvert. Deres bragder er med på å støtte opp under de definerte grenser for våre samfunn, sørger for at disse grensene og samfunnet i seg selv ikke visner hen. Vi snakker om ære og heder som om dette er en fantastisk bonus som smitter over på alle oss i vårt eget, begrensede fellesskap. Dermed blir heller ikke Pindars allegorisering egentlig så fremmed for oss. Hans forståelse av hvordan de fremste idrettsutøverne er ved menneskehetens ytterste grense, er fremdeles gyldig.

Denne saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 4. januar 1997.