Tro, håp og Hollywood

Mens kirkene tømmes, fylles populærkulturen, butikkene og hjemmene opp av religiøse symboler, fortellinger og åndelig hurtigmat.

Intervju i Aftenposten 28. januar 2011.

I all evighet

Det er i kinoens mørke, i sofakroken foran tv-skjermen, folk flest i dag får forestillingene om hva som skjer etter døden. Det er her vi finner trøst og håp om at det hele skal ende bra. I all evighet.

Clint Eastwoods nye film, Hereafter, forteller oss hva som venter oss etter døden gjennom en rekke vitnesbyrd. En fransk journalist har en fantastisk nær-døden-opplevelse, når hun blir skylt av gårde med tsunamien i 2004. En amerikansk lagerarbeider nærmest plages av sine evner til å kommunisere med vennligsinnede døde. En engelsk gutt fortviler over tapet av sin tvillingbror, helt til broren, takket være det amerikanske mediet, kan fortelle at alt er greit, fint, og ingen ting å bekymre seg over. Det er faktisk morsomt å være død og vektløs, får vi opplyst av den nylig avdøde gutten som tilsynelatende vil beholde sin barnlige fascinasjon over tilværelsen for all tid.

Vi er i spillefilmens verden. Men Hereafter sprenger flere av fiksjonens rammer. Filmen har et klart budskap. Budskapet er like så enkelt, som det er attraktivt logisk. Døden er ingenting å frykte. Døden er en fantastisk tilstand der vi beholder vår bevissthet i all evighet.

Filmen forsvarer budskapet, i alt sitt håp og all sin godhet, nesten dogmatisk, idet den franske journalisten klager over alle som ikke vil akseptere hennes vitnesbyrd, «Hva jeg har sett med egne øyne, hvor vi skal, hva vil alle vil oppleve, alle som en av oss.» Det er ikke bare hovedpersonenes vitnesbyrd i Hereafter, filmen vil vi skal tro på. Svært mange mennesker har i virkeligheten kunnet fortelle om opplevelser av lys og fred når de våknet opp fra å ha vært klinisk døde i kortere perioder. Dette er, ifølge filmen, «bevis» på at døden som sådan er en tilværelse av lys og fred i all evighet – selv om altså ingen av de reelle vitnemålene vi har, er fra annet enn noen få minutters erfaring som død. Dette er en overbevisning som også finnes i mye nyreligiøsitet. Det er følgelig denne nyreligiøse troen, ikke vitenskapelige fakta, filmen formidler til folk flest.

Hereafter er ikke enestående, men bare én i en rekke lignende Hollywood-fremstillinger av det hinsidige. I Disney-tegnefilmen Min bror bjørnen er det å dø ensbetydende med å bli oppslukt av et lys av uendelig kjærlighet, innsikt og fellesskap med alt levende. I Field of dreams er døden en tilværelse der man får oppfylt sine inderligste drømmer. I Ghost lærer vi at et vidunderlig lys kaller på alle noenlunde gode mennesker. Ifølge Peter Jacksons The lovely bones, er døden en rekke vidunderlige landskap, der selv de som er drept på det mest uhyrlige vis kan finne fred og en meningsfull tilværelse. Flere fjernsynsserier bekrefter den samme forsonende fremstillingen av døden. I Ghost whisperer, Medium og Dead like me hjelper hovedpersonene døde sjeler mot et lysfylt dødsrike.

Film og TV-verdenens til tider svært så eksplisitte fremstilling av tilværelsen som død, fremstår som desto mer markant i lyset av samtidig kristendoms fremstilling av det hinsidige. Selv om Den norske kirke mer enn noe annet vår nasjonale dødsinstitusjon, er den desto mer taus om hva som skjer etter dødsøyeblikket. Uansett i hvor liten grad man har vært aktiv i kirken, velger de aller fleste en begravelse i kirkelig regi, mens det å trøste etterlatte er en av statskirkeprestenes mest synlige roller. Men så stopper det.

Mens høy og lav tidligere fikk klar beskjed av presteskapet hvordan det ville gå i evigheten, sier de store kirkene oftest i dag ikke annet enn at sjelen vår er antagelig udødelig. Mens tidligere kirkekunst er full av både fantastiske og redselsfulle illustrasjoner av evigheten, overlater kirken detaljene til andre i dag.

Hva som skjer i døden er og blir et trosspørsmål, siden ingenting er verken bevist eller motbevist. Kirkens nesten demonstrative taushet på dette trosfeltet, innebærer at det har oppstått et vakuum, et tomrom, som nå fylles av andre aktører. Og det er her Hollywood kommer inn med sitt bejaende og fascinerende bilde av døden, godt avstemt med moderne metavitenskapelige spekulasjoner og en utbredt moralsk overbevisning om at alle fortjener å ha det bra – i all evighet.

På denne måten er Hereafter og de andre dødsfremstillingene i Hollywoods regi, blitt filmen vi tror på.

Saken sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 27. januar 2011

Film, fjernsyn, tegneserie og Gud

«Ukens navn» i Studvest, studentavisen ved Universitetet i Bergen. Litt artig

DENNE VEKA SNAKKAR ME MED: DAG ØISTEIN ENDSJØ
Yrke: Professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Aktuell med: Boka «Det folk vil ha - Religion og populærkultur».

Les resten av saken i Studvest 26. januar 2011.

Med Disney som religion

Disney, Harry Potter og Ringenes Herre bidrar vel så mye til religiøs interesse som trossamfunnenes kanoniske tekster.

Av Dag Øistein Endsjø, UiB, og Liv Ingeborg Lied, MF, forfattere av boken Det folk vil ha. Religion og populærkultur

48,5 PROSENT av nordmenn hadde hatt kontakt med religiøse spørsmål gjennom TV i løpet av det siste året, viste en internasjonal religionsundersøkelse i 2008. TVNorges «Åndenes makt» hadde i snitt 400 000 seere per program samme år. 22,6 prosent av danskene svarte at de bearbeidet åndelige spørsmål ved å se ulike TV-show.

Kirkebesøk og bibellesning havnet lenger ned på listen, med henholdsvis 6,7 og 3,9 prosent.

Disse tallene antyder at noe har skjedd. De reflekterer blant annet det faktum at populærkulturen det siste tiåret har vært oversvømt av religiøse symboler, forestillinger, fortellinger og figurer. Bøker og filmer som «Da Vinci-koden», «Harry Potter»-serien og «Twilight»-eposet og TV-serier som «X-files», «Ghost whisperer» og «True blood», utgjør bare toppen av isfjellet.

Mye av det som i dag ofte refereres til som samfunnets sekularisering, kan like gjerne være et tegn på at deler av religionen har skiftet arena. I stedet for en generell svekkelse av religion som sådan, kan det være at religion heller ytrer seg i sammenhenger der vi ikke er vant til å se etter den.

Mens prekestolen og forsamlingshuset før var de viktigste arenaene for samfunnets fortellinger, er det i dag andre medier som har overtatt. Selv mange av de kristne beretninger møter ikke lenger folk første gang i kirkelig regi, men i populærkulturen. Tegnefilmen «Istid 2»s beretning om den store oversvømmelsen, er mange norske barns første møte med den bibelske syndflodsmyten. Filmen, som er Norges syvende mest sette film noensinne, er slik med på å skape primærreferanser for norske barn. På tilsvarende vis har mange sitt første møte med bibelske endetidsprofetier gjennom metallmusikk og filmer som «The Omen», «Matrix» og «Wall E».

Selv om mye fokus er blitt rettet mot klart nyreligiøse mediafenomener som Snåsa-mannen Joralf Gjerstad og prinsesse Märtha Louise, er ikke populærkulturens religion synonymt bare med nyreligiøsitet. Populærkulturen gir rom for alle mulige forskjellige former for religiøsitet. TV-serier som «Den syvende himmel» og «Touched by an angel» presenterer ganske tradisjonelle kristne verdier. Filmer som «The passion of the Christ», «Jurassic Park» og «Prinsen av Egypt» resirkulerer bibelske fortellinger, mens Bollywood-epos gjenforteller eldgamle hindumyter for millioner av troende.

Det hersker ingen tvil om at populærkulturen bruker etablerte religiøse forestillinger for å lage spennende fortellinger og for å selge ulike produkter. Men populærkulturen skaper også nye religiøse forestillinger. På den internasjonale arena er religionsdannelsen jedisme et av de tydeligste eksemplene på dette.

Bortimot en halv million mennesker i engelsktalende land er ifølge offisielle folketellinger, tilhengere av denne Star Wars-baserte religionen.

Disney-konsernet, som en av populærkulturens aller mektigste aktører, har i tiår med stor suksess fremmet sin egen drømmetro gjennom film og fornøyelsesparker: «When you wish upon a star, your dreams come true». Og folk kjøper budskapet: Flere nordmenn velger Disneys julekavalkade og dens evangelium fremfor å gå i kirken på selveste julaften.

Titusener av dødssyke amerikanske barn synes også å trykke denne trosbekjennelsen til sine bryst. Når de får velge et siste ønske gjennom veldedighetsorganisasjonen Make-a-Wish Foundation®, så er 45 prosent av alle ønskene Disney-relaterte.

De fleste utslagene av hvordan religion i populærkultur preger vår tilværelse, er kanskje ikke så dramatiske, men desto mer viktige nettopp fordi de fyller hverdagen til så mange av oss. Det er ikke bare alle de populærkulturelle filmene, dramaseriene, bøkene og musikken som stadig presenterer oss for religiøse sannheter og forestillinger. TV-kanalen FEM vier med stor suksess hele torsdagskvelden til hekser, vampyrer, engler, synske medier, kornsirkler og samtaler med de døde.

Stuene våre befolkes av Buddha, Maria-statuetter, Jesus, englevinger og englebarn. Gullsmedkjeden Thune reklamerer for forlovelsesringer med bibelsk autoritet («og størst av alt er kjærligheten») og Odd Børretzen ønsker at han kan pantes og slik gå inn i evigheten.

Det faktum at populærkulturen representerer en primærleverandør av religion i dag, er likevel ikke ensbetydende med at tradisjonelle religiøse institusjoner har mistet grepet. For millioner verden over, er de tradisjonelle trossamfunnene fremdeles deres primære tilknytning i tilværelsen. For mange fungerer tradisjonelle trossamfunn og religionen i populærkulturen side om side. Andre ganger igjen, synes populærkulturens religiøsitet å sende folk i retning av institusjonell religion: Populærkulturelle fulltreffere som Dan Browns bøker og «The passion of the Christ», inspirerer folk å gå tilbake de religiøse kildene.

Hadde det ikke vært for den populærkulturelle julens hegemoni, ville kanskje ikke så mange spurte seg selv «hvor er Jesus i julefeiringen?», og følgelig heller ikke fylt kirkene denne ene dagen i året.

Faktum er at man ikke lenger bare kan se på de klart definerte religiøse institusjonene, for å forstå hvilken rolle religionen spiller i dag. Harry Potter og Ringenes Herre bidrar vel så mye til religiøs interesse som trossamfunnenes kanoniske tekster. Disney-konsernet er en tyngre premissleverandør for hverdagsreligiøsitet enn mange religiøse dogmer. Og for mange har FEMs «Den andre siden» og talkshowets åndelige mentorer like stor påvirkningskraft for utviklingen av religiøse forestillinger som tradisjonelle religiøse autoriteter.

At religionen er på vei tilbake, har lenge vært påpekt. Færre har lagt merke til på hvilken måte troen først og fremst har satt preg på våre liv igjen. Det er i populærkulturen det skjer. The truth is out there.

Saken sto opprinnelig i Dagbladet 20. januar 2011

Det folk vil ha. Religion og populærkultur

VG bruker Bibelen til å selge aviser. I fornøyelsesparken Holy Land Experience kan du se Jesus bli korsfestet hver dag kl. 16.30 og kjøpe tilgivelses-nagler etterpå. Interiørtrenden Country Living utstyrer norske hjem med engler, Maria-figurer og kors. Og på New Zealand oppgir 1,5 prosent av befolkningen at de tilhører Star Wars-religionen jedisme. Hvordan skal vi forstå alle disse fenomenene?

Mens tradisjonelle religioner sliter med tilslutningen og selv nyere religiøse bevegelser ikke oppildner mer enn små grupper, er likevel samfunnet gjennomsyret av religion. Religionen manifesterer seg i mange tilsynelatende sekulære sammenhenger: i tv-program, musikk, filmer, bøker, dataspill, design og fornøyelsesparker.

Det folk vil ha er en bok om religion og populærkultur. De to forfatterne argumenterer for at religionen er tett sammenvevd med det kommersielle, det trivielle og det folkelige, og forekommer i svært mange ulike og overraskende støpninger. Gjennom eksempler som Disneyland, Prada-reklamer, Istid-filmene og Melodi Grand Prix, synliggjør boken hvordan religiøse elementer brukes i hverdagens fortellinger og uttrykksformer.

Det folk vil ha. Religion og populærkultur
Dag Øistein Endsjø og Liv Ingeborg Lied
Ny bok på Universitetsforlaget nå 14. januar 2011.