Religionsfinansiering og barns rettigheter

At Kultur- og likestillingsdepartementet stopper statsstøtten til Jehovas vitner, handler om prinsipielle spørsmål om religionsfrihet, menneskerettighetene generelt, så vel som barns rettigheter. Kronikk opprinnelig publisert i Vårt Land 14. oktober 2022.

Staten er ikke forpliktet til å finansiere trossamfunn, men når de først velger å gjøre dette må de gjøre det på likest mulig vilkår. Dette er utgangspunktet når likestillingsdepartementet nektet Jehovas vitner statsstøtte på grunn av at de åpner opp for å ekskludere også medlemmer under 18 år. Myndighetenes avgjørelse får slik ingen konsekvenser for andre trossamfunn som bare ekskluderer voksne, for eksempel for visse samlivsformer.

Som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har slått fast i flere saker, kan ikke staten «tvinge et religiøst fellesskap å ta opp nye medlemmer eller utelukke noen.» Dette handler om trossamfunnenes autonomi i interne spørsmål. Dette ble også fastholdt av Høyesterett, da den tidligere i år fastslo at Jehovas vitner hadde ingen plikt å ta tilbake et ekskludert medlem som hadde saksøkt dem. Norsk lov forbyr heller ikke trossamfunn å ekskludere medlemmer, uansett alder.

Staten nekter dermed Jehovas vitner statsstøtte på grunnlag av en religiøs praksis som i utgangspunktet ikke er ulovlig. Som Statsforvalteren i Oslo og Viken understreker, er slik eksklusjonspraksis av mindreårige heller ikke grunn for å nekte at «trossamfunnet skal kunne operere som et trossamfunn i Norge». Å stanse Jehovas vitners statsstøtte kan dermed være diskriminerende i strid med menneskerettighetene.

Ekskludering av mindreårige er samtidig ikke en utbredt praksis hos Jehovas vitner. Det er ifølge dem selv bare snakk om ett enkelttilfelle, med en 17-åring som ble 18 kort tid etter. At reglene ellers hypotetisk åpner for ekskludering av mindreårige mellom 15 og 18 år som selv har valgt å bli døpt, må også sees i lyset av at norsk lov bruker nettopp 15 år som aldersgrense for når barn fritt kan melde seg ut og inn av trossamfunn. Selv om en udøpt mindreårig som «overtreder», ikke blir utstøtt fra menigheten får det likevel andre konsekvenser. Om han «ikke angrer etter at to eldste har hatt et møte med ham», blir de andre troende oppfordret til å «være forsiktige med å omgås ham.»

Likestillingsdepartementet viser til to hovedgrunner for å stoppe statsstøtten for trossamfunn som ekskluderer mindreårige. Den ene er at departementet mener det er nødvendig å reagere mot praksisen ut fra statens plikt til alltid å fremme «barnets beste» ifølge FNs Barnekonvensjon. Dette er noe som kan få konsekvens for et trossamfunn, på en helt annen måte enn fra hvordan de behandler voksne.

Det andre grunnen er at departementet mener at selve trusselen om ekskludering av mindreårige, innebærer «negativ sosial kontroll rettet mot barn» som de ser som noe som «krenker barns rettigheter.» At noe «krenker barns rettigheter» er grunn til å miste statsstøtte ifølge den nye trossamfunnsloven § 6. En slik offisiell forståelse av «negativ sosial kontroll rettet mot barn» er for øvrig noe som kan få konsekvens for finansieringen av en hel rekke trossamfunn, som har strenge regler om f.eks. kjønn, påkledning og seksualitet overfor sine mindreårige medlemmer.

Uansett om hva om er tilfelle akkurat med Jehovas vitner, burde antagelig departementets forståelse av lovbestemmelsen om at trossamfunn kan miste sin statsstøtte på grunn av «negativ sosial kontroll rettet mot barn», åpne opp for en større debatt om hva egentlig dette innebærer i henhold til loven. At «negativ sosial kontroll rettet mot barn» er et generelt problem i deler av samfunnet er åpenbart, men det er underlig at ifølge myndighetenes forståelse av loven skal det likevel tolereres at dette skjer i trossamfunn – bare ikke i trossamfunn som får statsstøtte.

Idet staten alltid er forpliktet å fremme barnets beste, bør den kanskje vurdere hvordan de bedre kan motarbeide det de definerer som «negativ sosial kontroll rettet mot barn» både i og utenfor trossamfunn – eventuelt med mer generelle forbud. Selv om trossamfunnene altså har stor grad av autonomi, er det jo samtidig grenser for dette. Om noe av det departementet forstår som «negativ sosial kontroll rettet mot barn» eller noe av det loven definerer som «krenker barns rettigheter», faktisk bryter barns grunnleggende menneskerettigheter, er staten forpliktet til å forby det.

Som jeg drøfter mer inngående i min bok Religion og menneskerettigheter, har statene ofte stor grad av skjønnsmargin i hvordan de forholder seg til religion. Men det er samtidig klare grenser på denne skjønnsmarginen. Det er f.eks. generelt problematisk at Norge i så stor grad bruker skjønn for å avgjøre hvorvidt de vil finansiere eller godkjenne tros- og livssynssamfunn. Tidligere har blant annet nypagane åsatrossamfunn slitt med å bli godkjent av staten. En nyere sak som helt åpenbart er diskriminerende, er at myndighetene nekter å anerkjenne Vegansamfunnet som livssynssamfunn, på tross av at veganere har de mest grunnleggende trosforestillinger om hvordan hele verden må fungere etisk og moralsk og som styrer hele deres tilværelse. Spørsmålet er altså om behandlingen av Jehovas vitner også går utover statens skjønnsmargin.

Både Vegansamfunnet og Jehovas vitner burde uansett ta sakene sine til Diskrimineringsnemnda, for å få vurdert dette opp mot forbudet mot diskriminering både i norsk lov og i menneskerettighetene.

Mirakeltro og såkalt «konverteringsterapi»

Religiøs mirakeltro blir ikke mer virkelig, bare man gir det et nøytralt navn. Dette er viktig å ha med seg når man diskuterer såkalt «konverteringsterapi», et religiøst fenomen der målet er en magisk forvandling av ens seksuelle orientering. Det finnes ingen metoder som kan endre noens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet – men mange religiøse aktører prøver likevel å få oss til å tro at vi bør ta deres magiske ønsketenkning på alvor. Kronikk i Nettavisen 10. oktober 2022 skrevet på vegne av Faggruppen i Religionsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Teksten baserer seg på Faggruppens høringsuttalelse om såkalt «konverteringsterapi» sendt i Kultur- og likestillingsdepartementet.

Såkalt «konverteringsterapi» er et begrep ofte brukt om forskjellige vitenskapelig diskrediterte metoder for å forsøke å endre menneskers seksuelle orientering og kjønnsidentitet. Siden slike metoder ofte kan være skadelige både fysisk og psykisk, foreslår nå likestillingsminister Annette Trettebergstuen å forby dem i samsvar med anbefalinger av blant annet FNs Høykommissær for menneskerettigheter.

Som vi i Faggruppen i Religionsvitenskap ved Universitetet i Oslo understreker i vår høringsuttalelse om lovforslaget, er en av de største utfordringene ved fenomenet selve det tilsynelatende nøytrale begrepet. Såkalt «konverteringsterapi» handler nemlig verken om terapi, medisin eller noe annet som fungerer i den alminnelige verden. Dette er mirakeltro der pseudovitenskapelige begreper brukes for å skjule at det dreier seg om et rent religiøst fenomen. Det finnes ingen metoder som kan endre noens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet – men mange religiøse aktører prøver likevel å få oss til å tro at vi bør ta deres magiske ønsketenkning på alvor. Her kan man trekke paralleller til f.eks. påstander om magiske helbredende medaljonger og hvordan religiøse aktører som tror at Gud skapte verden for noe over 5000 år siden, bruker «kreasjonisme» om sin religiøse overbevisning slik at den fremstår som noe vitenskapelig.

Begreper og menneskerettigheter
Denne bruken av sekulær og pseudovitenskapelig terminologi om religiøse trosfenomener representerer samtidig en menneskerettslig utfordring, fordi målet gjerne er at disse trosforestillingene skal presenteres som medisin eller naturvitenskap i helsevesen, skole eller i annen offentlig anerkjent virksomhet. Om myndighetene kopierer trossamfunnenes språkbruk og på denne måten presenterer visse religiøse trossannheter som objektive fakta, trues religionsfriheten til de som ikke deler disse trosforestillingene, idet de kan tvinges til å innrette sin tilværelse etter dem. Som FNs Menneskerettighetskomité understreker, beskytter religionsfriheten nemlig også «retten til ikke å bekjenne seg til noen religion eller tro.» Den europeiske menneskerettighetsdomstolen påpeker tilsvarende at religionsfrihet også inkluderer «friheten til … ikke å utøve en religion.»

Det å inkludere religiøs mirakeltro og religiøse forestillinger om hvem som skal defineres som syke i helsesektoren, truer religionsfriheten, retten til privatliv og retten til best mulig helse til dem som utsettes for såkalt konverteringsterapi. Som påpekt av den panamerikanske underavdelingen av WHO, setter helsepersonell som tilbyr såkalt konverteringsterapi, derfor sin helsefaglige kompetanse til side ved å presentere «sosiale fordommer» i en profesjonell kontekst. Helsefaglig personell som er profesjonelt involvert i slike metoder, burde følgelig kunne miste sin helsefaglige autorisasjon. Uansett religiøs bakgrunn er helsearbeidere i stedet forpliktet til å formidle at såkalte «‹konverteringsterapier› ikke har noen medisinsk basis og representerer en alvorlig trussel mot de berørte personers helse og menneskerettigheter.»

Religionsfriheten
Mens religionsfriheten til den som blir tvunget til slike metoder krenkes, innebærer religionsfriheten at voksne mennesker med full samtykkekompetanse i utgangspunktet kan utsette seg selv for religiøs praksis som er skadelig bare for dem selv – f.eks. nekte blodoverføring. Staten kan likevel forby pseudovitenskapelig praksis som ifølge FNs Spesialrapportør for best mulig helse kan «forårsake betydelig psykologisk skade» og som FNs Spesialrapportør om tortur mener «kan utgjøre tortur eller … annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.»

Samtidig er det avgjørende hvorvidt andre er involvert. Svært skadelige religiøst baserte metoder utført av en selv, for eksempel selvpisking i en religiøs kontekst, er menneskerettslig noe helt annet enn slike metoder utført av andre. Denne menneskerettslige distinksjonen kommer også klart frem i den foreslåtte lovteksten som bare forbyr praksis utført av andre.

Som jeg skriver mer om i min bok Religion og menneskerettigheter, er det alltid viktig å identifisere den rette balansen mellom ulike rettigheter. Staten har f.eks. ikke mulighet til å begrense rent religiøse forestillinger, idet trosfriheten er absolutt. At noen ber for at mennesker skal endre sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet i den ene eller andre retningen, beskyttes i utgangspunktet av religionsfriheten så lenge det ikke inkluderer tvang.

Det kan være at trosfriheten også beskytter retten til at voksne mennesker med full samtykkekompetanse lar seg utsette for rent religiøse ritualer med håp om at man på mirakuløst vis kan få endret sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet – forutsatt at disse ritualene på ingen måte faller innenfor FNs definisjon av tortur. Siden det er slik en alvorlig menneskerettslig utfordring at religiøs mirakeltro presenteres som pseudovitenskap, må myndighetene i så tilfelle kreve at de som tilbyr slike rent religiøse ritualer, gjør det helt klart at dette ikke kan endre ens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet innenfor rammene av terapi, medisin eller andre vitenskapelige metoder. Ethvert tilbud om slike religiøse ritualer må i stedet presenteres som noe som bare kan virke på mirakuløst vis.

Det kan likevel ikke gis unntak for slike rent religiøse ritualer for barn under 18 år, siden de ikke har full samtykkekompetanse og Barnekonvensjonen krever at «alle tiltak for barn skal være til barnets beste.»

Likestillingsdepartementets forslag synes i hovedsak å være i overensstemmelse med gjeldende balanse mellom religion og menneskerettigheter, men burde ikke benytte «konverteringsterapi» som et nøytralt begrep i lovteksten. «Såkalt konverteringsterapi» eller «Religiøst baserte metoder ment å endre seksuell orientering eller kjønnsidentitet» vil være mer korrekt.