Sannheten i villmarken

Hva gjør du om livet har gått deg imot? Hvor går du om du trenger et nytt perspektiv på tilværelsen? Vel, ifølge et av de siste budskapene fra Hollywood, er svaret enkelt nok: Dra ut i villmarken.

Saken ble opprinnelig publisert i Vårt Land 26. mai 2015.

I den oscarnominerte filmen Wild møter vi Reese Witherspoone i rollen som den fortvilte Cheryl Strayed. I dramaet som bygger på en sann historie, ender Cheryl i en sirkel av heroinbruk og tilfeldig sex etter at hennes mor dør av kreft. Veien tilbake til en mer alminnelig tilværelse går gjennom å vandre 1800 kilometer over nitti dager gjennom skog og fjell og ørken i California og Oregon.

Akkurat hvordan turen gir Cheryl noen dypere innsikt er litt usikkert, men i filmens avslutning knytter hun selv sin erfaring med skog og mark med hvordan hun noen år senere ender opp i en nokså alminnelig familietilværelse. Rus og tilfeldig sex er byttet ut med hus og barn og monogami. Dette er angivelig hva villmarken lærte henne.

På leting
Forestillingen om at ødemarken er et sted der vi kan få en spesiell innsikt, går uendelig langt tilbake i tid. I den eldste historien vi overhode kjenner til, vandrer mesopotamiske Gilgamesh langt vekk fra sivilisasjonen på sin søken etter fysisk udødeligheten. Ifølge de gamle grekere var villmarken et område der tiden aldri virkelig hadde begynt, der alt var å finne i sin opprinnelige, ikke avgrensede tilstand. Også kunnskap kunne derfor bli funnet i sin originale, grenseløse form der ute.

Overbevisningen om at sannheten var å finne i ødemarken, ble senere sentralt i kristendommen og var avgjørende for munkevesenets gjennombrudd. Egyptiske Antonius som var den første munken som byttet by med villmark, ble så populær at han gjerne feilaktig fremstilles som den første munken noensinne. Ingen av de mange urbane munkene før ham, huskes en gang ved navn. Og der, i den egyptiske ørkenen, levde Antonius som i direkte kontakt med evige kristne sannheter. Andre fant andre evige sannheter der ute. Henry David Thoreau, en pionerer i miljøtenkning fra 1800-tallet, flyttet ut i skogen fordi han «ikke ønsket å leve et liv som ikke var et liv». Selve livets essens var å finne ute i naturen. Vår egen Arne Næss trakk paralleller mellom sine tanker om økofilosofi og hans hytte bygget langt oppe i fjellsiden på Hallingskarvet.

Den forestilte villmark
Felles for så mye av fremhevingen av villmarkens som visdommens kilde, er at det ikke handler om noen egentlig villmark. I filmen Wild er ikke ruten mer øde enn at Cheryl haiker med biler både her og der og er innom ulike postkontor og henter ting hun har bestilt. Det hele er ikke videre dramatisk. En gang har hun med seg for lite vann, så hun må traske av gårde nokså tørst noen kilometer. En annen gang får hun stygge gnagsår. Hun går alene, men møter stadig andre vandrere. At området hun reiser gjennom er noen egentlig villmark, er mest av alt en forestilling, en idé hun selv har med seg. Men det er en gammel idé.

Den greske mytiske ødemarken er gjerne bare identisk med fremmede land. Ørkenmunken Antonius ble først berømt ved å flytte bare et steinkast unna Nildalsens frodige jorder. Henry David Thoreaus villmark var skogen like utenfor en småby i Massachusetts og ikke mer utilgjengelig enn at hans mor kom innom med matpakker. Arne Næss’ legendariske hytte var bare et par timers spasertur unna Ustaoset stasjon på Bergensbanen.

Den virkelige villmarkens verdi for planeten som helhet og for det ville livet som lever der, er uvurderlig. Den er umulig å redusere. Naturen i vår umiddelbare nærhet er ikke mindre uerstattelig. Men hva slags innsikt kan vi mennesker få om vi beveger oss ut i den ekte villmarken og lever virkelig avskåret fra menneskelig sivilisasjon?

Virkelig vilt
I Into the wild fra 2007, et annet hollywoodepos basert på en sann historie, møter vi enda en ung person som ønsker å finne sannheten ute i ødemarken. Her er det Christopher McCandless som higer etter den ekte villmarksopplevelsen. Etter å ha vandret lenge rundt om i Nord-Amerika, ender han opp i Alaska. Her går han noen timer fra en større vei, krysser en bekk og finner en forlatt buss han slår seg til i. Etter en stund langt der ute, får Christopher likevel nok. Han synes ikke han finner noen større sannhet der ute, så han bestemmer seg for å dra tilbake til sivilisasjonen. Men bekken han en gang krysset er blitt en stri elv, så nå må han bli der han er. I motsetning til Antonius, Thoreau, Næss og Wilds Cheryl, finner han plutselig at sivilisasjonen ikke lenger bare er en kort vandretur unna. Med ett er landskapet han befinner seg i blitt en reell villmark. Og da lærer han også hva villmarken kan lære et menneske overlatt helt til seg selv. Det er ensomt, det er vanskelig, det er farlig.

Mens Christopher sakte dør av utsultning og av å ha spist giftige ville planter, innser han en ganske annen sannhet enn de mange som så vidt beveget seg i utkanten av villmarken. For mennesket er samfunnet for alle sine mangler, det å foretrekke. Hans siste ord som han omhyggelig skriver ned på en lapp med svak hånd, er om hans kjærlighet til andre, til sitt opprinnelige hjem, til alt det som er så langt borte fra ødemarken som ble hans død.

Hvor var Sovjet 9. april?

Mens det er 70 år siden annen verdenskrigs avslutning, blir Erna Solberg kritisert for sitt fravær fra markeringen på Den røde plass. Uten Sovjets innsats ville jo ikke nazistene blitt slått. Viktigheten av takknemlighet overfor russernes krigsinnsats preget også markeringen i norske medier. Men hvor var Sovjet 9. april 1940?

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Dagbladet 12. mai 2015.

Frimerker som feirer Sovjets invasjon av Polen 17. september 1939.

Da Norge ble invadert av Nazi-Tyskland 9. april, fikk vi ingen støtte av Sovjetunionen, verken militært eller moralsk. Tvert imot, forsvarte Sovjet invasjonen: «Det kan ikke være noen tvil om at Tyskland er blitt tvunget til å handle i Danmark og Norge på grunn av tidligere handlinger av Storbritannia og Frankrike», skrev den offisielle sovjetavisen Izvestia 11. april. Det var vestmaktenes feil.

Bare dager før invasjonen, anklaget Sovjets utenriksminister Molotov Frankrike og Storbritannia å bruke Polen som påskudd for en imperialistisk krig mot Tyskland. Sovjets positive holdning til invasjonen av Norge, hadde utgangspunkt i ikkeangrepspakten mellom Sovjet og Tyskland fra 23. august 1939. I en hemmelig tilleggsprotokoll delte de to diktaturene Øst-Europa mellom seg: De tok hver sin del av Polen, mens Finland, Baltikum og deler av Romania ble gitt til Sovjet.

Hvordan Sovjet brukte avtalen med nazistene til å gå løs på nabolandene, er godt kjent. Etter jernteppets fall er det også kommet bedre frem hvordan denne okkupasjonen innebar massedrap på titusener og deportasjon av hundretusener. Sovjet i 1940 var slett ingen alliert av vesten. Bare Sovjets fredsavtale med Finland i mars 1940, stoppet Storbritannia og Frankrike fra å sende tropper for å forsvare finnene fra sovjeterne. Sovjets overgrep ble likevel lenge underkommunisert av vesten, fordi Sovjet ble en nødvendig alliert etter at landet overraskende ble angrepet av nazistene 22. juni 1941.

Stalins påstand om at Sovjet først flyttet grensen langt vestover for å være bedre forberedt på et kommende tysk angrep, ble i stedet en godtatt sannhet for mange i vesten. Men selv militærstrategisk er dette lett å avfeie som løgn, siden Baltikum og Polen ville ha fungert som en buffer mot en tysk invasjon. At dette var territorium som ganske enkelt Stalin ønsket å erobre, vises også av den brutale sovjetifiseringen av de okkuperte områdene og det faktum at Sovjet beholdt områdene etter krigens slutt.

Først med Sovjetunionens fall i 1991 ble Baltikum, Moldova og disse delene av Ukraina og Hviterussland frie igjen.

Hitlers store frykt før krigen begynte var å måtte kjempe på to fronter, som hva Tyskland gjorde i første verdenskrig og hva som til slutt førte til hans nederlag. Ved ikke-angrepspakten med Sovjet, sikret han at han kunne gjøre én ting om gangen. Først delte han Polen med et ivrig Sovjet. Så kunne han vel vitende om at østfronten var sikker, vende seg mot landene i vest: Skandinavia, Benelux og Frankrike.

Så sikkert kunne han stole på Stalins ord, at grensen i øst nesten ble tømt for soldater. Som Hermann Göring poengterte, ville Tyskland ha trengt minst femti divisjoner i øst om Sovjet var en trussel. I stedet hadde tyskerne bare mellom fem eller åtte divisjoner der, da de angrep Frankrike. Hadde Sovjet virkelig ønsket å angripe Nazi-Tyskland, hadde de slik en gylden mulighet under nazistenes invasjon i Vest-Europa. Sovjet brukte i stedet tiden på å forhandle om muligheten for en formell allianse med Tyskland og de andre aksemaktene, på en måte som ville gi dem en størst mulig interessesfære.

Sovjets ikke-angrepspakt muliggjorde slik at Nazi-Tyskland kunne gå løs på Polen uten å behøve å bekymre seg om at det skulle bryte ut en større krig i øst. Pakten sørget også for at nazistene kunne konsentrere hele sin kampstyrke i angrepet mot landene i vest. Det er derfor ikke irrelevant å spørre seg om 9. april noensinne hadde skjedd, om det ikke hadde vært for Sovjets garanti til nazistene.

Stalin gjorde for øvrig adskillig mer enn å gi Tyskland frie hender i sin del av Polen og i Vest-Europa. Helt til dagen Sovjet selv plutselig ble angrepet av Hitler, sendte sovjeterne mengder med olje, jernmalm og andre råvarer til nazistene — materiell som var til stor hjelp for nazistene krigføring i vest. Sovjet både kritiserte og saboterte også den britiske blokaden av Nazi-Tyskland. Moskvatro kommunister i vest fikk også beskjed om ikke å sabotere den nazistiske okkupasjonsmakten. Som i Norge holdt også kommunistene som nå er hedret ved Østbanen seg fra motstandskamp før Sovjet selv ble angrepet.

Vestmaktene må med rette kritiseres for å ha ofret det demokratiske Tsjekkoslovakia til nazistene i et forgjeves forsøk på å skape «fred i vår tid» som det het. Vesten gjorde heller ingenting for å forsvare Polen. Sovjet, derimot, hadde ingen visjoner om å redde freden. Alt Stalin var ute etter var å sikre seg selv mest mulig territorium. Forhandlingene om en allianse med vestmaktene før krigen, strandet blant annet på grunn av Sovjets militære krav mot nabolandene. I sin ikkeangrepspakt med Hitler, sikret Stalin seg nettopp det han ønsket.

En blodig krig mellom Nazi-Tyskland og vestmaktene var heller ikke Stalin imot. Som han sa i det sovjetiske politbyrået like etter han hadde avtalt å dele Øst-Europa med Hitler: «Det er avgjørende for oss at denne krigen varer så lenge som mulig, inntil begge sider er utmattet.»

Da Hitler likevel angrep Sovjet førte det til enorme lidelser og millioner av døde også for Sovjet. Men det var dette uventede angrepet, og bare dette, som førte til at Stalin ble en alliert med vesten. Prisen vesten måtte betale var at Sovjet fikk beholde områdene de hadde okkupert i avtalen med Hitler — og at de i tillegg fikk holde resten av Øst-Europa i et jerngrep i 45 år.

Selv om dagens russiske overgrep mot Ukraina nå er grunnen til at Solberg ikke dukker opp i Moskva, bør man kanskje tenke litt mer prinsipielt om dette. Inntil dagens Russland erkjenner hvordan Sovjet startet i krigen som en brutal angriper og en medløper med Nazi-Tyskland og til slutt brukte freden som unnskyldning for å okkupere halve Europa, er det absolutt ingen grunn for norske statsministere å feire noen som helst markering av Sovjets innsats i annen verdenskrig.

La oss skyte tigere

Nordmenn kan vise Bangladesh hvordan de skal drepe flere rovdyr. Villmarka skal vel ikke være utrygg for folk å ferdes i.

Saken ble opprinnelig publisert på NRK.no 9. mai 2015.

Vi i Norge ser oss gjerne som internasjonale forbilder på en rekke områder, som kjønnslikestilling, vintersport og velferdsordninger. Det er vel god grunn til også å være stolte av vår naturforvaltning. Som når vi i år skal skyte 87 av våre omkring 300 gauper, selv om arten per definisjon er «sterkt truet». Gaupa må jo forvaltes.

Så på samme måte som vi veileder mindre utviklede land på andre områder, kan vi lære disse landene hvordan de også kan ta vare på sin natur. Som for eksempel Bangladesh som har 160 millioner mennesker på et område mindre enn halvparten så stort som Norge. De trenger vår assistanse. Dette fullstendig overbefolkede landet har mellom 300 og 500 tigere.

Livsfarlige dyr som selvfølgelig er en plage.

Akkurat som med de norske rovdyrene, er disse tigrene del av en større stamme som også hører hjemme i nabolandene. Så hvorfor i alle verden skal akkurat Bangladesh ta vare på så mange tigere? Har de ikke hørt om rovdyrforvaltning? Akkurat som med de utrydningstruede norske gaupene, er det derfor ingen grunn til ikke også avlive en fjerdedel av de bangladeshiske tigerne nå i år.

La oss skyte tigere
Så la oss skyte tigere. Vi nordmenn kan vise Bangladesh hvordan de skal drepe flere rovdyr. Vi kan invitere bangladeshiske viltforvaltere med når vi nordmenn slakter jervevalper i hiene sine, når vi skyter bjørn fra helikopter, når vi dreper hver ulv som forviller seg utenfor sine klart definerte soner.

Vi har så mye å lære Bangladesh. Rovdyr gjør jo at naturen ikke er mest mulig trygg og behagelig for folk flest. Hva i all verden skal vi med villmark om den ikke kan brukes som friluftsområde fullstendig uten risiko for alle vi som ferdes her?

Villmarken skal også være et sted bøndene skal kunne slippe dyrene ut i det fri uten annen risiko enn landskapet selv (som dog tar livet av ganske så mange beitedyr). Rovdyr ødelegger dessuten for jegere. Tradisjonelle byttedyr blir ikke bare færre når rovdyr får gjøre som de pleier – de blir også mer sky og vanskeligere å finne.

Skuddpremier på rev, grevling og kråker
Disse fine prinsippene som vi bruker til å forvalte vår norske natur, må selvfølgelig ha samme relevans for andre land. La oss også lære de stakkars bangladesherne betydningen av ordet skadedyr og hvordan de kan ta etter norske kommuner som gir skuddpremier på rev, grevling, kråker og andre dyr som gjør naturopplevelsen mindre trivelig for oss. Det er så mye som helst bør fjernes.

I Norge har alle stortingspartier unntatt Miljøpartiet De Grønne sluttet opp om det såkalte rovdyrforliket som sikrer at både vi og våre husdyr skal føle oss fullstendig trygge ute i naturen, som sikrer at det knapt finnes noen egentlig villmark i Fastlands-Norge. Så dette er ikke noe bare ett enkelt parti skal ha æren for. Det er noe alle nordmenn kan være stolte av.

Vi må vise hva vi står for
Vi nordmenn bør derfor vise verden hva vi står for – og hvor samlet vi står for det. Det ville følgelig være en god idé om statsminister Erna Solberg tok med seg de andre partilederne til Bangladesh og skyter noen tigere sammen. Jonas, Trine, Knut Arild, Trygve, Siv og Audun kan sammen vise bangladeshere med mindre evner i naturforvaltning, hvordan det skal gjøres.

Og det er ingen grunn til å stoppe med tigere i Bangladesh. Det er så mange andre utrydningstruede rovdyr i så mange andre land som fremdeles plager både folk og fe. Her må det forvaltes. Skyt i vei.