Når kommer de tilbake?

Det er i dag ett år siden Malaysian Airlines MH370 forsvant på vei fra Kuala Lumpur til Beijing. Sporløst. Sannsynligvis ligger flyet på havbunnen et sted. Men vi vet ikke. Så lenge det ikke er funnet, er det alltid en teoretisk sjanse for at det er et annet sted. For at det kan komme tilbake. At alle som var om bord en gang vender tilbake. Det er en del som tror nettopp dette vil skje. Ikke ulikt hva mange tror om så mange andre mystiske forsvinninger. Når kommer de tilbake?

Saken ble opprinnelig publisert på NRK 8. mars 2015 (Foto av Tanya Palazzo).

Spekulasjonene rundt mennesker som forsvinner sporløst, blir ofte sett som konspirasjonsteorier. Som om det ligger hemmelige krefter bak forsvinningene. Det er vel så relevant å se i hvilken grad dette handler om tro. Så lenge de forsvunnede ikke er funnet, er det ennå håp.

Det kom tidlig spekulasjoner om at MH370 fremdeles er der ute et sted. Kanskje flyet ble kidnappet av afghanske terrorister. Kanskje Nord-Korea eller Vladimir Putin hadde en finger med i spillet. Kanskje det ble fløyet bort i et forsikringssvindelplott.

En undersøkelse av Reason.com noen uker etter forsvinningen viser at hele ni prosent av amerikanere trodde at flyet landet trygt et hemmelig sted hvor det er fremdeles. En av tjue var overbevist om at det forsvant på grunn av ufoer.

Men hva ville skje om MH370 virkelig kom tilbake? Ville de mange om bord bare dra tilbake til sine gamle liv og fortsette som om ingenting hadde hendt? Og hvordan ville vi se på disse tilbakevendte?

De utenomjordiske
Dét vil nok bero på hvor flypassasjerene har vært i mellomtiden. Mennesker som sier at de har forsvunnet fordi de har vært kidnappet av ufonauter spiller en sentral rolle i moderne ufotro. Ifølge Erich von Dänikens bestselgende bøker har en del mennesker for lenge siden blitt tatt med av utenomjordiske vesener, for så å komme tilbake med ny kunnskap som de har brukt til å utvikle de tidlige sivilisasjonene.

Vår egen Gry Jannicke Jarlum mener hun selv har blitt bortført på dette viset for så å komme tilbake med det hun har presentert som en ny lære til menneskeheten. I avslutningen av Steven Spielbergs suksessfilm «Nærkontakt av tredje grad » lander et enormt romskip og ut av det kommer mange mennesker tidligere bortført fra båter og – ja nettopp – fly de siste tiårene. Vi får dessverre ikke høre vitnesbyrdene til disse bortførte, men ifølge moderne ufotro ville disse ha fått innsikt i en uendelighet av visdom.

Jesus kom tilbake
For mange er det nærliggende å fnyse av slik ufotro, men en lignende tilbakekomst ligger til grunn for verdens største religion: Kristendommen. Den eldste evangelieteksten vi har forteller bare om kvinnene som oppdager at Jesu grav er tom og flykter av gårde i redsel. Men Jesus kom altså tilbake, gjenoppstått fra de døde og fysisk udødelig, for å fortelle at alle som tror på ham vil bli like så fysisk udødelige ved historiens slutt. Etter noen dager farer så den gjenoppstandne Jesus igjen opp til himmelen foran øynene på disiplene. Men han vil komme igjen enda en gang: Da for å dømme levende og døde på dommens dag.

I gresk tradisjon var det en lignende overbevisning om at mennesker som forsvant sporløst ble guddommeliggjort og fysisk udødeliggjort. Siden kunne de dukke opp igjen nå og da for å vitne om sin egen guddommelighet og gripe inn i affærene til oss vanlige mennesker.

Tapte horisonter
Forestillingene om det forsvunnede MH370 kan også være påvirket av boken og filmen Tapte horisonter, der fly kidnappes for å bli brakt til det mystiske Shangri-La. Her lever man nesten udødelig i en fantastisk tilværelse gjennomsyret av harmoni og dyp visdom. Om verden ellers bryter sammen på grunn av konflikt og katastrofer, vil menneskene der være klare til vende tilbake for å bygge opp igjen på vår sivilisasjon på en konstruktiv måte.

Og la oss ikke glemme vår barndoms Peter Pan-fortellinger, som bevitner at barn som forsvinner en gang kan komme flyvende inn gjennom vinduene igjen.

Noen ganger dystert
Det er likevel ikke nødvendigvis bare udelt positivt om noen vender tilbake. Da de overlevende etter en flystyrt i Andesfjellene i Chile i 1972 kom tilbake over to måneder etter at flyet først forsvant sporløst, var det også med beretninger om død og kannibalisme. Den populære TV-serien «Lost» utbroderte på dunkelt vis hva som kan skje etter en flyulykke med en gruppe overlevende som verden ikke aner noe om.

Og enda dystrere kan det være. Utallige mennesker har forsvunnet på havet. Hvor mange har ikke skuet utover den uendelige blåsvarte horisonten etter sine kjære som aldri kommer tilbake. Men noen ganger gjør de likevel det. I en del tradisjoner ville de ha kommet tilbake som guder. I andre som farlige vandøde. Som i de gamle islandske sagaene med sine beretninger om druknede mennesker som vender tilbake, gjennomvåte og i live, men kalde og livsfarlige for oss vanlige levende.

Så lenge MH370 og alle om bord er og blir forsvunnet, kan vi ikke utelukke noe. De kan altså komme tilbake. Absolutt usannsynlig, men ikke umulig. Da vil det være mange som vil lytte til hva de har å fortelle.

Tro og død gatelangs

Hver dag i den stille uken, i la Semana Santa, kan man se dem. I byer og landsbyer over hele Spania: Lange prosesjoner av mennesker, gående sakte i fotside kjortler, mange også med spisse hodeplagg som dekker ansiktet fullstendig. Menn og kvinner. Barn og voksne. Mange av dem bærende på enorme flåter med tablåer som levendegjør hva som skal ha skjedd i Jerusalem for snart to tusen år siden.

Tilhengerne av broderskapet Cristo Del Amor gjør seg klar til å marsjere i sin skjærtorsdagprosesjon i Marbella (foto: Dag Øistein Endsjø).

Saken ble opprinnelig publisert i Vårt Land 3. mars 2015.

Vi har hørt om det, vi har lest om det, sett malerier og filmatiske fremstillinger, men ingen av oss opplevde den: uken som endte opp med at Jesus ble korsfestet i det romerske Jerusalem. I de spanske prosesjonene får vi det levendegjort. Fortiden, eller sånn fortiden skal og kan fremstilles i spansk katolsk tradisjon, blir iscenesatt på gigantiske flåter, båret av kappekledde menn og kvinner. Jesus i ferd med å festes på korset, Jesus hengende på korset, den døde Jesus tatt ned av korset. Den sørgende mor jomfru Maria, romerske soldater, fortvilte disipler. Og så på selve påskedagen: den gjenoppstandne Kristus.

Mens fremstillingene av korsfestelsen og fortvilelsen er fortolkninger av noe som ganske sikkert skjedde, handler fremstillingene av oppstandelsen selvfølgelig om tro. At det ikke eksisterer noen beviser for at dette har funnet sted, understreker trosaspektet i kjernen av kristendommen. Men i den spanske påsken får vi se hvordan det godt kan ha skjedd. Tro det, den som vil.

Botsgangen
Det er ikke bare de gjenskapte bibelske skikkelsene på flåtene som kombinerer fortid og nåtid. De kappekledde skikkelsene gjør likeså. Dette er los penitentes, de som gjør bot. Arme syndere som angrer og gjør bot, slik at all verden kan se. Dette har de gjort i generasjoner.

Det er et mektig skue. Det blir ikke mindre dramatisk når man er klar over at draktene til de botsøvende viser tilbake til hvordan dette en gang var et spørsmål om liv og død. De spisse hattene, los capirotes, var opprinnelig noe man ble tvunget til å gå med når inkvisisjonen dømte en for kjetteri. Hattene var til spott og spe, slik at tilskuerne kunne gjøre håne de kjetterdømte. Men også til advarsel om å holde seg til den rette tro. Menneskene i hattene ble ført av gårde til retterstedet. De mest standhaftige for å bli brent levende som straff for sin avvikende tro. De som bekjente sine synder ble i nåde kvalt, før de ble kastet på bålet.

Da denne særegne spanske markeringen av den stille uken begynte å ta form, var parallellene enda mer åpenbare. Dette skjedde nemlig parallelt med utviklingen av nettopp den spanske inkvisisjonen. Når de første los penitentes i den stille uken dukket op i sine spisse hatter, var det med en symbolikk som virkelig viste hvor inderlig de ønsket å ydmyke seg og gjøre opp for sine synder. I alle de andre ukene i året, ville enhver som gikk med en slik hatt være en dømt kjetter.

Det er ikke så overraskende at den historiske betydningen av de spesielle hattene er underkommunisert i dag. Kirken ønsker ikke å minnes en tid da den brant og kvalte mennesker for deres tro. I samtidige forklaringer symboliserer derfor hattene enten anonymiteten, som er nødvendig for boten, sorg over Kristus’ død, eller ønsket om å nå så høyt man kan, mot himmelen. Forakten og vrangtroens symboler er gjennom århundrene blitt til et bilde på sann tro og håp om frelse.

Legfolket
Publikum ser ikke lenger på botsgjengerne med frykt og forakt. Spotten har måtte vike for respekt og fascinasjon. Heller ikke for botsgjengerne står lenger synden og angeren i sentrum. Nå er det stolthet over den rollen de spiller: over å være i sentrum for dette dramatiske skue av den sanne tro. De er stolte over å være del av sitt broderskap, cofradía eller hermandad, hver og en med sin spesielle utforming på de særegne draktene, som varierer fra dag til dag. Ikke minst i fargene: svart, hvit, blå, purpur, gul, rød, grønn. Noen bærer på kors, andre går barbent, noen går bærende på lys.

De kappekledde skikkelsene har også fått følge av andre. Mange går i lignende kapper, men ansiktet er synlig. Enkelte går med bind for øynene. En del kvinner går i tradisjonelle spanske sørgedrakter. Barn er også med i mange roller, som miniatyrutgaver av alle de andre deltagerne. Lokale korps står for den dystre og vemodige musikken.

Felles for de alle prosesjonene er at her er det legfolket som leder an. Her får vanlige mennesker av alle slag være sentrum for den religiøse feiringen. Hele markeringen skjer uavhengig av kirkens innblanding.

Hvor er troen?
Det er lite som blir kommunisert i skrift og tale her. Hva de enkelte egentlig tror eller ikke tror i sammenheng med det man deltar i, eller ser på, er det ingen som spør om. Og troen er også så mangt her.

Er dette bare flotte prosesjoner for mengdene av skuelystne? For hvem av de lokale tilskuerne er bivåningen et uttrykk for tro, for hvem er dette det bare årets fest og en fin anledning å møte kjente og kjære? Hvordan fordeler turistene seg i kategoriene troende, kulturinteresserte og de mange dette-må-vi-visst-se-på-når-vi-er-her-turistene?

Heller ikke prosesjonsdeltakerne er lette å plassere. Hvor mange av dem ser på dette som en måte å gjøre opp for sine synder på? Handler det om tro eller handler det om å være bedre enn de andre nabolagene, når de bruker så mye tid og penger på å gjøre akkurat sin prosesjon til den flotteste? Representerer de mange hellige statuene noe folk tror på, eller er det bare gamle tradisjoner og flott kunst?

Det er mange spørsmål man kan stille seg. Men det kan man rundt mye av vårt religiøse liv. Kanskje er det lettere å stille spørsmålene når religionen blir brakt ut på gatene til skue for alle.

Løgn, løgn og atter løgn

Løgnen er Russlands viktigste strategi i krigen mot Ukraina. Men løgnen ligger til grunn for hele den offisielle russiske selvforståelsen.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Aftenposten 1. mars 2015.

Løgnen er Russlands viktigste strategi i krigen mot Ukraina. Men løgnen ligger til grunn for hele den offisielle russiske selvforståelsen. Som i deres stadige fremheving av seg selv som et uskyldig offer i den annen verdenskrig som til slutt frigjorde halve Europa. Løgn alt sammen. Det er på tide at vi i vesten er klare på å påpeke det.

Korrupsjon og manipulerte valg
Da Vladimir Putin hadde okkupert Krim nesten uten å løsne et skudd og skjønte at han ville slippe unna med det, var hans reaksjon interessant å observere. Så åpenbart stolt over hva han hadde fått til, nesten flirte han da han innrømmet at alle de mange umerkede soldatene som så kontant hadde tatt makten på Krim, var russiske soldater. Han gadd ikke en gang å beklage at han så innstendig hadde løyet før.

Ikke ulikt hvordan propaganda, korrupsjon og manipulerte valg har sikret Putins egen makt, var hvert eneste steg i okkupasjonen av Krim basert på løgn.

De umerkede soldatene, de innleide cheerleaderne med russiske flagg, vedtaket i Krims regionale parlament om å rive seg løs fra Ukraina der selv fraværende representanter angivelig stemte for, og folkeavstemningen der til og med det massive flertallet av etniske ukrainere og krimtartarer angivelig stemte for å bli en del av Russland. Løgn alt sammen.

Forsvarer aggresjonen med nok en løgn.
Løgn var også strategien bak den videre destabiliseringen av Ukraina. Russere ble busset inn for å delta i prorussiske demonstrasjoner, mens militante av alle slag ble sendt inn for å late som de var lokale aktivister som ville rive seg løs fra Ukraina.

Da kamphandlingene begynte, løy Russland om at de ga både utstyr og profesjonell assistanse. Senere løy de om at de satte inn tungt bevæpnede regulære styrker. Og nå lyver de igjen og igjen om å overholde våpenhviler.

På tross av alle løgnene om Ukraina, forsvarer Putin likevel sin aggresjon med enda en løgn: At NATO lovet ikke å utvide østover da jernteppet falt. Noe sånt løfte ble aldri gitt. NATO har heller aldri presset på for å flere medlemmer. Tvert imot har hver eneste av de gamle sovjetokkuperte statene måtte vente med lua i hånden, til NATO mente at de var klare til å bli med. Når det gjelder brutte avtaler, er det Russland som er skyldig i å ha krenket sin egen forsikring i Budapest-memorandumet i 1994 der de anerkjente Ukrainas territoriale integritet da landet ga opp atomvåpnene.

Feirer den største løgnen
Den største av alle russiske løgner skal feires i år i sammenheng med at det er sytti år siden Sovjet og vestmaktene slo Nazi-Tyskland. I den offisielle sovjetiske og russiske historieskrivningen heter dette den store fedrelandskrigen, og den begynte med Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941. Men Sovjet var med i annen verdenskrig helt fra begynnelsen av. Deres inntog startet med da de også invaderte Polen september 1939. I den hemmelige protokollen til deres såkalte ikke-angrepspakt, hadde Sovjet og Tyskland delt Europa mellom seg. Sovjet skulle få store deler i øst. Tyskland resten. Helt frem til 1989 nektet Sovjet at det i hele tatt var gjort en slik avtale.

Da Sovjet tok det østlige Polen ble titusener drept og hundretusener sendt til Sibir. Og igjen løy Sovjet.Det handlet ikke om en skitten erobringskrig, men om å frigjøre hviterussere og ukrainere i dette etnisk sammensatte området. Mens selv tusener av hviterussiske og ukrainske nasjonalister ble hevet i fengslene, der sovjeterne til slutt meide dem ned med maskingevær og håndgranater. Man må heller ikke glemme at Stalin allerede hadde drept millioner av ukrainere på sovjetisk side av grensen i sin statsorganiserte hungersnød på 1930-tallet.

Da Sovjet så erobret Baltikum og Moldova i 1940 fulgte nye massedrap og massedeportasjoner til Sibir. Bare Finland selv hindret sovjeterne fra å gjøre det samme med dem.

Opprinnelig aggressor i annen verdenskrig
Ikke-angrepspakten med Sovjet i øst, ga Tyskland samtidig fritt spillerom i vest. Man kan spørre seg om 9. april og de tyske angrepene på de andre landene i Vest-Europa ville funnet sted om det ikke hadde vært for at Tyskland helt og holdent hadde sikret at de ikke måtte føre krig på to fronter. Minst like viktig for krigen i vest var at Sovjet saboterte vestmaktenes blokade av nazistene og i stedet hjalp dem med alt det viktigste råmateriale nødvendig i angrepet. Helt til sommeren 1941 strømmet olje og jernmalm over grensen. Nazistene ville antagelig gått tom uten importen fra Sovjet, som representerte mer enn halvparten av all tysk import. Paradoksalt nok ble disse sovjetiske råvarene til slutt brukt i det tyske angrepet mot sovjeterne. Selvfølgelig er ikke noe av dette å finne i russiske historiebøker.

Tyskland var enda mer voldelige enn russerne da de i 1941 gikk inn i de nylig sovjetokkuperte områdene og deretter videre inn i Sovjetunionen. Millioner både av sivile og militære ble drept. Men disse uhyrlige lidelsene gjør ikke noe med det faktum at sovjetregimet i utgangspunktet var en ensidig aggressor i annen verdenskrig.

Mellom to onder
Da Sovjet til slutt klarte å slå nazistene tilbake, representerte de heller ikke mye frigjøring. De beholdt mesteparten av områdene de hadde erobret takket være avtalen med Hitler, drepte nye titusener og sendte nye hundretusener til Sibir. Resten av Øst-Europa måtte leve nesten 45 år bak jernteppet i løgn, fornektelse og undertrykking.

For å frigjøre oss selv fra nazistene måtte vi i Vesten gå i militær allianse med Sovjet. Vi hadde kanskje ikke noe alternativ. Vi måtte velge mellom to onder.

Prisen på vårt umulige valg ble et okkupert Øst-Europa som ikke ble fritt før med jernteppets fall og Sovjetunionens oppløsning. Ingen hjalp den militære motstanden mot Sovjet-okkupasjonen som fortsatte helt ut på 1950-tallet i Ukraina, Baltikum, Polen og Romania.

Prisen for vestens valg ble også sannheten. Også her i vesten ble Sovjetunionen fremstilt som en god alliert i kampen mot Nazi-Tyskland.

Løgnene henger sammen. Sannheten er at Russland i dag bruker løgn og aggresjon for å kontrollere nabolandene sine – akkurat som under annen verdenskrig.

Om vi ikke vil hjelpe Ukraina, fortjener i hvert fall ikke lenger Russland å slippe unna med sine mange løgner.