Udødeligheten varer aldri så lenge

Vissheten om at vi vil leve i all evighet, svinner sakte hen idet vi vokser opp. Følelsen av uendelighet sitter ofte noe lenger. Når hver måned føles som en evighet og selv mennesker på 30 år er eldgamle, er gjerne døden noe uhyre fjernt. Men snart, så altfor snart, forsvinner også denne følelsen av evig tid.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening nr. 23/24, 2014.

Så da sitter vi der, som så uendelig mange før oss, med vissheten om alt er begrenset. Allerede for tusener av år siden, i den eldste fortellingen vi noensinne har bevart, protesterte helten Gilgamesh mot denne gudegitte orden: «Jeg vil ikke dø!» Til ingen nytte. Hans lange søken etter udødelighet leder ingensteds hen. Men er det slik også med oss?

Jeg har nylig gransket troen på fysisk udødelighet. Jeg har lest de mest obskure tekster om hvordan mange er overbevist om at den ene eller den andre har klart å oppnå den evigheten alle vi andre bare kan drømme om. Men ingen av disse beretningene kan bevises. Ingenting i disse gamle tekstene synes å føre oss nærmere målet. Eller, nesten ingen. For her kommer legevitenskapen inn.

De fleste udødelighetsmytene handler om gudenes fantastiske inngripen. Men når medisinen er involvert, er det ikke lenger like mirakuløst. I mytene bare utvides den medisinske evnen til å utsette døden. Å gi oss litt mer tid er essensen i så mye av legevitenskapen. Så hvorfor ikke bare utvide denne mertiden i all evighet. Som Asklepios, den legendariske legen fra gresk oldtid som kunne kurere hva som helst. Han gjenoppvekket til og med nylig avdøde. Slik kunne døden utsettes igjen og igjen i evig tid.

Gudene var ikke så altfor begeistret for Asklepios’ udødelighetsforsøk og drepte ham med en lynkile. Men likevel: de lot ham gjenoppstå etterpå, fysisk udødelig og guddommelig. Og som medisinens skytsgud viste han stadig veien.

Om gudene ikke likte at Asklepios på egenhånd overskred dødens grenser, grep de likevel stadig inn og gjorde den ene eller andre favoritten fysisk udødelig. Alle disse fantastiske beretningene har samtidig alle det til felles at det handler om mennesker som ikke lenger er blant oss. Det er ikke slik at Ganymedes eller Alkmene lenger er å finne i en eller annen gresk provinsby. Samtidig som de ble gjort fysisk udødelige ble de med kropp og sjel tatt opp til himmelen – akkurat som Jesus senere. Andre udødeliggjorte lever i all evighet ved verdens ende, i havet eller under jordoverflaten. Hvis vi skal tro de gamle skriftene.

De gamle gudene valgte likevel bare å gjøre noen få fysisk udødelige. Med kristendommen ble dette plutselig en mulighet for alle – hvis man bare trodde at dette hadde skjedd med Jesus. Men kristendommen utsatte samtidig sitt løfte til historiens slutt. Her og nå ble ingen lenger udødelige. Og for å gjøre Jesus mer unik, fornektet de kristne også at det hadde skjedd med noen andre før.

Da det ble færre av de udødelige, ble det desto flere mirakler. Som en forsmak på den udødeligheten vi er lovet. Gud og helgenene reddet oss fra sykdommene og lidelsene. Be og du vil bli hørt.

For oss som er på utsiden av både gudenes og medisinens verden, kan det noen ganger være vanskelig å se forskjellen. Det som legene klarer å redde oss fra i dag, står ofte ikke tilbake for fortidens mest vidunderlige, guddommelige mirakler. Like så uforståelig. Like så mytisk. Og mens vi stadig venter på at gudene skal komme tilbake og gjøre noe med døden en gang for alle, er det medisinen som stadig har flyttet på dødens grenser. Det ene etter det andre som før betydde den visse død, er blitt svekket, redusert eller fullstendig nedkjempet.

I dag er det også mot legevitenskapen, ikke mot gudene, de fleste ser når de tenker på muligheten for å gjenopprette den udødeligheten vi en gang trodde vi hadde da vi var små. Vi håper som Dr. Frankenstein i Mary Shelleys roman fra 1818: «Om jeg kunne fordrive all sykdom fra den menneskelige natur og gjøre mennesket usårbart for alt unntatt voldsom død!»

Mennesker lar seg fryse ned i påvente av det endelige medisinske gjennombruddet. Om du bare har tre millioner dollar disponibelt, lover organisasjonen 2045 Initiative at du er på sikker vei mot udødeligheten. Vi tror og håper at legevitenskapen stadig vil kunne reparere oss ytterligere. Erstatte våre utslitte kroppsdeler, fikse genene våre, reversere aldringsprosessen.

Så skal vi vende tilbake til vår opprinnelige evige tilstand? Tilbake til da døden ikke var noe som bekymret oss. Tilbake til uendeligheten.

Men vi vil fremdeles bli sittende igjen med det dilemmaet at så mange av oss ikke aner hva vi skal finne på en regntung søndagsettermiddag.

En ekte pilegrim?

Holder det å ta den riktige pilegrimsruten, reise på den rette måten og gjøre alle de korrekte tingene, eller skal det mer til? Var vi ekte pilegrimer på vår vei til Santiago de Compostela?

Saken sto opprinnelig på trykk i Vårt Land 2. desember 2014.

Da jeg som religionsviter og absolutt reiseavhengig ble spurt om å bli med på veien til Santiago de Compostela, var det umulig å si nei. Jeg skulle bli pilegrim. Eller, var det helt sånn?

Gamle kristne pilegrimsleder trekker kanskje flere mennesker enn noensinne, i alle fall i større mengder enn på århundrer. Og ingen trekker flere enn el Camino de Santiago, veien til den hellige byen i Galicia, nordvest i Spania, der Sankt Jakob, Santiago, Jesu bror angivelig skal være gravlagt.

Etter boken
Som pilegrim kan man velge å reise på tre måter. Til fots, til hest eller på sykkel. Vi valgte det siste. Flybilletter ble kjøpt, sykler ble booket, kart ble gransket. Det går mange veier til Santiago. Og vi skulle følge el Camino primitivo, den gamle ruten fra Uviéu, hovedstaden i fyrstedømmet Asturias.

Vi gjorde alt etter boken. Enkelt skulle det være. Den minimaliserte håndbagasjen jeg vanligvis reiser med, ble dyttet ned i en sykkelbag. Vi plukket opp våre pilegrimspass og fylte det med stempler underveis. Vi bodde på de rette, enkle stedene der vi spiste de rette, enkle pilegrimsmenyene. Og mesteparten av dagen var vi ute på veien. Opp og ned. Fjell og daler. Opp og ned.

Min reisepartner hadde en noenlunde klar motivasjon: Han ville fylle 33 år dagen vi skulle ankomme Santiago. Kanskje ville reisen gi ham noen nye perspektiver på dette viktige tidspunktet i livet. Og jeg? Jeg var med. Kanskje noe ville skje med meg også? Det var ikke meg imot.

I kø
De kristne pilegrimsrutene begynte med at troende ønsket å besøke de hellige stedene i Palestina. Etter hvert vandret man også til steder knyttet til andre hellige mennesker, som Thomas Beckets Canterbury, Olav den Helliges Nidaros og, mest av alt etter Jerusalem: Til Santiago. Etter hvert ble reisen til denne galisiske byen viktigere enn selve stedet. Reisen ble målet i seg selv. Kontinuiteten mellom datidens og nåtidens pilegrimer er likevel minimal. Etter middelalderen var veien til Santiago praktisk talt tom helt frem til 1980-tallet. Så, i løpet av 1990- og 2000-tallet eksploderte det, fra noen få tusen reisende i året til flere hundre tusen. Dette fikk vi selv oppleve. Da vi kom inn på den mest populære ruten, gikk pilegrimene bokstavelig talt i kø.

En fin tur
Før i tiden var pilegrimsturen en måte å komme nærmere det hellige. Du kunne gjøre bot. Bli helbredet. Begynne på nytt. Pilegrimsleden bragte deg inn i nye fellesskap. Nå skal pilegrimsturer gjerne gi deg en indre oppvåkning. Innsikt. Bekrefte din tro eller gi deg nye perspektiver i livet.

Ingenting av dette hendte noen av oss. Vi var begge enige om at det hadde vært en fin tur. Til tider nokså slitsom, men absolutt fin. Det var det hele. Vi var ikke skuffet, men det hadde ikke egentlig skjedd noe mer. Men holder dette? Kvalifiserte vi ikke som pilegrimer likevel?

Ingen av de vi snakket med underveis, syntes heller å fått den store oppvekkelsen. De var mer opptatt av om maten var bra, om det var noen severdigheter de burde få med seg underveis og hvor langt de klarte å bevege seg hver dag. Ellers var de stort sett enige i at de nordspanske landskapene var vakre. Var heller ikke dette autentiske pilegrimer?

Men er det noen som bryr seg om man virkelig er pilegrim eller ikke? Å jo da. At pilegrimer ikke er det samme som vanlige turister, er selve grunntanken i de moderne pilegrimsbevegelsen. Da blir det desto viktigere nettopp å kunne skille klinten fra hveten. Eivind Luthen som leder Pilegrimskontoret i Norge kritiserte for noen år siden Trond Giske for hans ønske om å gjøre Nidaros til det største pilegrimsmålet i Norden. Flest mulig er ikke noe mål i seg selv, ifølge Luthen. Vi må i stedet lære å skille mellom turister og «ekte» pilegrimer. Som man for eksempel gjør i Spania, mente han, der de «ekte» pilegrimene er de som utstyres med egne pilegrimspass. Akkurat som oss altså. Så da var vi visst ekte pilegrimer likevel.

Ekte religiøsitet
Hvordan man skal definere en pilegrim er ikke så lett. Må man ha den rette, søkende innstillingen? Må man ha en indre opplevelse for å kvalifisere? Eller holder det med at man bare gjør de rette tingene – slik som det norske Pilegrimskontoret synes å legge til grunn?

Uansett hvordan man ser på pilegrimsfenomenet, kommer man ikke unna dets religiøse essens. Men heller ikke dette gjør det noe enklere å nå noen klar definisjon. Tvert imot. Spørsmålet om hvordan man skal forstå ekte religiøsitet innebærer mange av de samme utfordringene som når man forsøker å definere en ekte pilegrim. Holder det å gjøre det man er ment å gjøre? Hvor inderlig må man tro på de ulike dogmene? I hvor stor grad må religiøsiteten prege hele din tilværelse?

Den aller beste dagen på vår reise var ikke da vi nådde Santiago, selve målet, men dagen vi ankom det vesle herberget i Castro de Salime, midt ute på den asturianske landsbygda. Der kunne vi henge opp nyvasket tøy bak huset og sitte i ettermiddagssolen mens husdyrene ruslet forbi. Ja, det var en fantastisk tur. Hvorvidt det kvalifiserte som en pilegrimstur, lar jeg andre avgjøre.