Handler vi med tyvegods?

Mens norske politikere vurderer om man skal boikotte eller merke visse varer, har myndighetene ennå ikke klargjort i hvilken grad vi ifølge folkeretten i det hele tatt kan handle med produkter fra illegale bosettinger på okkupert mark. Takket være både den forrige og nåværende regjeringens mangelfulle evne til å rydde opp, er det i dag nærmest umulig å vite om vi handler med tyvegods med mindre man ikke helt dropper å kjøpe produkter fra Israel, Marokko og Russland.

Mens Arbeiderpartiet har gått inn for å merke varer produsert i illegale israelske bosettinger i de okkuperte områdene, har regjeringen allerede forkastet et forslag om å renske oljefondet for alle som investerer i disse ulovlige operasjonene. Verken regjering eller opposisjon har derimot diskutert hvorvidt vi faktisk kan importere noe som helst fra de illegale bosettingene. Spørsmålet er om Norge handler med tyvegods.

Alle israelske bosettinger på Vestbredden, Golanhøydene eller i Øst-Jerusalem er i strid med internasjonal lov. Den fjerde Genèvekonvensjonen fra 1949 slår fast at «okkupasjonsmakten skal ikke deportere eller overføre deler av sin sivile befolkning til områdene den okkuperer» (§ 49).

Det er dermed grunn til å vurdere hvorvidt det som produseres i disse illegale bosettingene er som tyvegods å regne, idet både ressursene og områdene som brukes i produksjonen er brukt i strid med folkeretten.

Juridisk limbo
Om det er slik at produkter fra de illegale bosettingene faktisk er tyvegods ifølge internasjonal lov, kommer også norsk lovgivning inn. Ifølge straffeloven § 322 er det heleri når noen «mottar eller skaffer seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling.» Det holder ikke engang å si nei til selve tyvegodset: «Likestilt med utbytte er en gjenstand, fordring eller tjeneste som trer istedenfor det.»

Mens norske politikere vurderer om man skal boikotte eller merke visse varer, har myndighetene altså ikke undersøkt de mest grunnleggende aspektene ved hva dette egentlig handler om. De har ikke klargjort i hvilken grad vi faktisk kan handle med produkter fra illegale bosettinger på okkupert mark.

Ved å etterlate omfattende handel i et juridisk limbo, har myndighetene satt en rekke norske importører i en uheldig situasjon. At disse importørene når som helst kan utsettes for kostbare rettsoppgjør, er jo nokså problematisk.

Israel ikke enestående
Det er viktig når man undersøker disse prinsippene, at være klar på at dette ikke handler om noen spesiell kritikk av Israel. Dette dreier seg ikke om hvorvidt man skal straffe eller støtte Israel, men om grunnleggende folkerettslige og juridiske prinsipper Norge er forpliktet å forholde seg til.

Dette er like relevant i sammenheng med Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara, der okkupasjonsmyndighetene også har sendt inn titusener av illegale settlere og driver omfattende eksport av både fosfat- og fiskeriressurser. Selv om okkupasjonen av Krim i hovedsak synes å være et økonomisk tapsprosjekt for Russland, gjelder de samme prinsippene i like stor grad her.

Beslaglagt flyktningeiendom
Når regjeringen vurderer legaliteten av israelskmerket import fra de ulovlige bosettingene, må man også se nærmere på varer produsert på eiendommer tilhørende palestinske flyktninger som ble fordrevet i 1948. I 1949 vedtok Israel ensidig å beslaglegge alle eiendommene til flyktningene, i strid med både folkeretten og resolusjon 194 i FNs Generalforsamling. Disse landområdene utgjør en betydelig del av dagens Israel. Så lenge de rettmessige eierne ikke har fått vederlag, representerer de dermed en viktig juridisk og økonomisk utfordring.

I sammenheng med ulovlig beslaglagt flyktningeiendom, er det igjen viktig å understreke at heller ikke her stiller Israel i noen særklasse. Mange er blitt utsatt for samme urett i ulike land, ikke minst gjelder dette mange jøder i arabiske land de dro fra etter opprettelsen av staten Israel. Men ingen av disse urettene rettferdiggjør hverandre. Alle må i samme grad rettes opp.

Samtidig som norske myndigheter altså må vurdere hvordan de må forholde seg til dette i sin handelspolitikk ut fra juridiske prinsipper, burde de kanskje også ta et internasjonalt initiativ for å sørge for at ulike grupper som er rammet endelig får sine rettmessige erstatninger.

Her kan det for eksempel være relevant å se på den viktige presedensen fra den norske jødebosaken og tilsvarende prosesser i andre land. Her fikk jøder som ble fratatt eiendom under krigen eller deres etterkommere, endelig erstatning.

Vil regjeringen rydde opp?
De fleste av oss ønsker ikke å være delaktig verken i okkupasjon eller tyveri. Takket være både den forrige og nåværende regjeringens mangelfulle evne til å rydde opp, er det i dag nærmest umulig å vite om vi er medskyldige med mindre man ikke helt dropper å kjøpe produkter fra Israel, Marokko og Russland.

Selv kongehuset er blitt satt i pinlige situasjoner – som da de måtte beklage at de hadde servert vin fra illegale bosettinger i slottsmiddagen i anledning president Shimon Peres’ statsbesøk i våres.

I stedet for moralistiske utspill om hva vi bør mene om den israelsk-palestinske konflikten eller andre okkupasjoner, ville det derfor kanskje vært bedre om politikerne satte i gang en prosess som kunne gjøre det klart hvor vi står. Rent juridisk.

Denne saken ble opprinnelig publisert på NRK 25. juli 2014.

En ny homokamp - hva jeg etterlyste i 2004

At Kim Friele har meldt seg ut av LLH er trist. At hun skylder på mangel på entusiasme og ideologi i organisasjonen er samtidig også underlig.

Jeg husker tilbake i 2006 da jeg selv stilte som lederkandidat i LLH - med støtte av blant annet nettopp Kim Friele. Det var nettopp mangelen på ideologi og helhetlig politikk som var grunnlaget for min kampanje. Jeg etterlyste krav om full likestilling, fokus på menneskerettigheter og samarbeid med andre tradisjonelt diskriminerte grupper, i stedet for en evig kamp for hver eneste lille fillesak.

Det LLH jeg har sett de siste årene har nettopp vært den ideologiske og menneskerettslig konsekvente organisasjonen jeg den gang etterlyste - og politisk flinke til å samarbeide med alle som vil.

Jeg håper at Kim Friele ombestemmer seg og i stedet fortsetter å komme med innspill som videre kan styrke LLH. Vi trenger dem fremdeles.

Her er saken slik den stod i Dagbladet 14. april 2004.

EN NY HOMOKAMP

Norge må slutte å behandle så mange av sine egne innbyggere som annenrangs mennesker.

Norsk homobevegelse har stått på stedet hvil de siste årene ved å bruke all energi på politiske detaljer. Det er på tide at homobevegelsen sier at nok er nok. Vi er ikke interessert i å kjempe nye slag over hver eneste lille tue. Vi vil ha full likestilling og fulle menneskerettigheter. Nå.

Alle former for diskriminering er like forbudt og like forkastelig, slår menneskerettighetene fast. Norske politikere har dessverre misforstått dette. De har i stedet trodd selv at de er snille politikere som gir lesbiske og homofile diverse rettigheter. Vi har aldri blitt gitt noen rettigheter. Vi har bare fått noen av de mange rettighetene som er blitt holdt tilbake fra oss.

Homobevegelsen har delvis seg selv å takke for at ting ikke ser bedre ut. De har vært uten evne til å peke på de grunnleggende sakene. Norge har aldri drevet annet enn ren lappverkspolitikk når det gjelder antidiskriminering. Men Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) har heller ikke krevd noen endelig slutt på all diskriminering. Etter sin store delseier med partnerskapsloven i 1993, har LLH gått seg vill i en jungel av enkeltsaker, uten å se at de alle bare er aspekter av én og samme sak: At staten syntes det er helt ålreit å fortsatt diskriminere lesbiske og homofile.

Homobevegelsen har også godtatt avlat fra myndighetene. Med noen få hundre tusener har Den norske staten prøvd å kjøpe seg fri fra sine forpliktelser overfor all den diskrimineringen lesbiske og homofile utsettes for. LLH fikk finansiert én enkel juridisk stilling med den klausul at denne også skulle fungere som en uformell ombudsordning. Men det er staten som ansvarlig for å forhindre diskriminering. De har ingen rett til å forsøke å kjøpe seg vekk fra ansvaret sitt på denne måten.

I NORGE FINNES omfattende ombudsordninger mot diskriminering. En frivillig organisasjon helt uten sanksjonsmyndigheter kan ikke ha ansvaret for hele det norske antidiskrimineringsvernet for lesbiske og homofile. Med sin ansvarsfraskrivelse overfor lesbiske og homofile, bryter norske myndigheter rett og slett sine internasjonale forpliktelser om lik rett til rettshjelp og beskyttelse mot overgrep.

Homobevegelsen skal arbeide for best mulige forhold lesbiske og homofile. Det er likevel ikke homobevegelsens ansvar å sørge for at lesber og homser ikke diskrimineres, at lesbisk og homofil ungdom får den støtten de trenger i oppveksten, at det systematisk arbeides for et mer positivt syn på homofili i samfunnet generelt. Dette er statens jobb. Homobevegelsen må kreve at myndighetene tar det ansvaret de etter menneskerettighetene er pålagt.

Hele det norske lovverket må revideres slik at det er i overensstemmelse med menneskerettighetene. Dette igjen vil få flere konsekvenser. Ordningen med ombud og likestillingssentre utvides til også å gjelde homodiskriminering. Samme vern mot all diskriminering. At livssituasjonen til lesbisk og homofil ungdom ikke lenger systematisk oversees. Slutt på at staten subsidierer og gir kontrakter til homofiendtlige bedrifter og institusjoner.

SELV OM homobevegelsen har sin egen historie, må vi heller aldri glemme den større kampen vi er en del av. Essensen i vår kamp er å kjempe for like rettigheter, likeverd og likestilling. Dette er den samme essensen vi finner i alle andre borgerrettighetsbevegelser, i alt antirasistisk arbeid, i kampen for funksjonshemmedes rettigheter, i kvinnekampen, i kampen for transseksuelles rettigheter. Lesbiske og homofile må derfor ut og skape allianse med de andre antidiskrimineringsbevegelsene. Diskriminering er diskriminering. Hvordan denne får uttrykk er bare snakk om detaljer. Vi må derfor skape en felles front for menneskerettighetene. Vi må stå mot myndighetene som hele tiden prøver med sin splitt og hersk-politikk mot de forskjellige diskriminerte gruppene. Når vi krever full likestilling og fulle menneskerettigheter for lesbiske og homofile, følger det naturlig at vi også støtter full likestilling for alle andre mennesker.

At homobevegelsen ser ut over sin egen snevre horisont, gagner også oss selv. Dette er den eneste måten å få alle mennesker til å innse at homokampen faktisk gjelder alle. Det er snakk om å få slutt på diskriminering. Uansett årsak. Lesbiske og homofile kjemper den samme saken som Martin Luther King, Nelson Mandela og Simone de Beauvoir.

I siste instans handler det om menneskerettigheter. Vi har alle visse umistelige retter som mennesker uavhengig av seksuell identitet, kjønn, funksjonshemming, etnisitet eller hva det nå skal være.

DET ER STATENS plikt å beskytte menneskerettighetene. Men hva skal man si om de norske myndighetene, de norske politikerne, som rangerer mennesker som om de skulle være mer eller mindre verdt på grunn av sin identitet? Hvis man noen gang skal få slutt på diskriminering og fordommer, må man begynne med at Norge må slutte å diskriminere så mange av sine egne innbyggere, å behandle dem som annenrangs mennesker. Dette er begynnelsen på den nye homokampen.