Forbudet mot politikk i Eurovisjonen innebærer bare at menneskerettighetsverstingene vernes mot kritikk, samtidig som de får skjønnmale seg selv på beste orwellsk vis.
Lovlig grandprixpropaganda. Samtidig mens Russland sender stadig flere betalte aktivister inn i Ukraina, er deres grandprixbudskap «Be hele verden om å vise litt kjærlighet». Joho.
I et Europa der det meste er politisk, presenterer Eurovisjonens Sangkonkurranse seg selv som et apolitisk pustehull. I Melodi Grand Prix skal musikken heves over all politikk, ifølge Den europeiske kringkastingsunion (EBU). I år er alle låter gått gjennom uten å bli sensurert av EBU, så dermed er også årets bidrag fra det ellers så aggressive Russland et godt eksempel på hva EBU mener er grandprixmusikkens skjønne apolitiskhet. Her handler det om «å stråle», Shine. «Strål inn i mitt mørke, strål inn i min natt, min reisende sol.» Det er håp, det er kjærlighet, det er å vende seg mot ønskestjernen.
Hva kan vel være bedre enn som så? Kanskje dette: «For å lage en lysere dag, behøver vi bare å si: La det stråle.» For hvor strålende høres ikke dette ut, samtidig som de russiske okkupasjonsmyndighetene i Krim allerede er i gang med å undertrykke all opposisjon.
Eller hva med, som det også heter i årets russiske bidrag, «Be hele verden om å vise litt kjærlighet»? Er det dette det handler om når maskerte russiske spesialtropper okkuperer den ene østukrainske byen etter det andre? Kanskje det var med overlegg innkjørte russiske demonstranter utkledd som lokale patrioter okkuperte operaen i stedet for rådhuset i Kharkiv, for å vise hvor mye kjærlighet Russland har nettopp til musikken.
Ulovlig grandprixpropaganda: «We don't wanna put in» fra Georgia 2009.
Russland har også tidligere gått til angrep på andre grandprixland. Men da det delvis russiskokkuperte Georgia ønsket å bruke eurovisjonsscenen i 2009 for å protestere med en ironisk vri, ble det slått hardt ned på av EBU. Georgias sang om at «we don’t wanna put in the negative mood» – nok egentlig ment å bety «we don’t wanna Putin» – ble diskvalifisert nettopp på grunn av teksten. For dette var politikk. Da er det heller bedre å gjøre som nettopp Russland gjorde i fjor – å akkompagnere den alvorlige, samtidige russiske innstrammingen overfor lesbiske og homofile, med følgende budskap: «Hvorfor kan vi ikke alltid rekke ut en hånd til de som trenger det mest? … Sammen kan vi gjøre dette til et bedre sted … denne verden.» For dette smakløse hykleriet er nettopp ikke politikk. Ifølge EBU.
At politikk per definisjon skal utelukkes fra Eurovisjonen, er en nyere regel. Før har det vært samisk protestsang fra Norge, gresk elegi over Tyrkias invasjon av Kypros og østerriksk marxistleninistisk kritikk av plateindustrien – bare for å nevne noe. Tiden for slike direkte budskap er over. Men spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig å utelukke politikk fra grandprixmusikken, når aktørene er og blir stater med så forskjellig grad av demokratisk sinnelag. Når EBU kan mene at denne russiske George Orwell-aktige skjønnmalingen av seg selv er helt uten politiske undertoner, får sangkonkurransen noe av den samme effekten som den sukkersøte presentasjonen av de groteske realityshowene i The hunger games. Ingenting kan sies direkte. Alt kan skjønnmales.
Russland er slett ikke alene i å bruke eurovisjonsmusikken til å sette seg selv i et bedre politisk lys. Like etter det siste valget i Hviterussland, som først og fremst var et studie i valgfusk og undertrykking av opposisjonen, sendte landet følgende EBU-godkjente budskap til Grand Prix: «Jeg er fri, vennlig og ung … I love Belarus … Yeah yeah yeah.» Israels budskap i 1991 «til våre naboer» om at de «vil si ‹velkommen familie› til enhver som kommer», er mer enn underlig med tanke på millionene av fordrevne palestinere som ikke får komme tilbake. Eller hva skal man si om den insisterende påstanden i 2002 om at om vi bare «tenner et lys … vil våre hjerter åpnes», når dette serveres av en brutal okkupasjonsmakt?
Det er ikke bare i sangene Grand Prix brukes i politisk øyemed. Aserbajdsjans arrangement av den internasjonale finalen i 2011 var et eneste stort propagandashow for den herskende Aleyev-familien, hvis største talent er å bruke landets oljemilliarder som sine egne. Førstedamen selv ledet hele spetakkelet, med EBUs velsignelse. Da deltakerlandene ble presentert med kart i 2000 og 2010, fikk okkupasjonsmakten Israel gjennomslag for at deres kart ikke skulle vise landets internasjonalt godkjente grenser. At et annet av deltakerlandene nettopp har okkupert en betydelig del av et annet deltakerland, er også noe EBU-sjef Jon Ola Sand mener man kan unnlate å ta stilling til. Hvorvidt stemmene fra det okkuperte Krim blir talt som russiske og ukrainske stemmer, avhenger bare av den enkelte innringers mobilleverandør.
EBUs insistering på at Eurovisjonen skal være upolitisk, er i realiteten blitt noe som bare hindrer politiske budskap som hører hjemme i en demokratisk diskurs. Deltakerlandene som bryter menneskerettighetene systematisk, slipper derimot igjennom med sine budskap som er som plukket ut av 1984 eller Animal Farm.
Kanskje det er på tide for NRK å gå sammen med noen av de andre demokratiske kringkastningsselskapene å få slutt på den falske illusjonen om et upolitisk Melodi Grand Prix som bare tjener de mest udemokratiske av deltakerlandene. Om man ikke vil hive de verste menneskerettighetsforbryterne ut av sangkonkurransen, kan man i alle fall la de få møte kritikk av seg selv og det de står for i sanger fra andre land.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på NRK 6. mai 2014.
