It was 20 years ago today:The Ui-ui-ui-ui-uimotståelig story

It was 20 years ago today – not quite Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band – but still. 26 March 1994 and me and the rest of SubDiva performed the entry “Ui-ui-ui-uimotståelig” in the Melodi Grand Prix, the Norwegian selection for the Eurovision Song Contest. Lyrics penned by myself, tune by Svein Edvardsen, fronted by Ketil Sørhaug, feat. Linn Rilvaag. This is the whole story as it first appeared in OGAE News number 44, 1994.

My only appearance in celebrity journal Se og Hør, as to date.

Like most other Eurovision fans, I have always had the dream of one time writing an entry or performing myself. Then a couple of years ago I thought, the least I can do is try. So I did.

I can look back on the winter of 1992/93 when we ran around pestering friends and relations with a demo tape of a what we liked to call a catchy tune. After me having written the lyrics in a fit of a peak — or in about five minutes — Ketil Sørhaug, my singer friend who had asked me to write a song text in the first place, ran off to his composer friend, Svein Edvardsen. Svein took a short glance on the piece of paper, looked back on Ketil, and said: “This is how the refrain should be…” Optimistically we submitted it to the 1993 Norwegian selection for the Melodi Grand Prix, and now we were telling everybody that this surely would lead us right up on the Eurovision heaven of stars.

Of course we were turned down! From the letter we received it didn’t seem that we had been taken for any serious consideration at all.

As NRK had returned the demo tape I thought why not, and sent the very same cassette back to them for the next year. And then, I nearly forgot about it. We were all busy doing other things.

The Bergen newspaper BA gives us three out of four stars, and considers us the third best entry. Most people really didn't agree.

By the end of January 1994 I got a phone call from the NRK Melodi Grand Prix division: We had passed the first sieving, (from 500 entries down to a mere 100!) but: Who were we? Could we perform this ourselves? And how? Promptly I returned some flattering pictures, plans of performance and resumés highly acclaiming the three of us: Ketil, Svein and I — plus opening up for the girl who sang in part on the demo tape: Linn Rilvaag.

In the beginning of February we got the message: “Uimotståelig”, or “Irresistible” was a pretty sure entry, unofficially that was, and we were not allowed to leak a word to anybody. On our way down to the NRK HQ for the first time, we decided on Svein’s proposal of taking the name of SubDiva for the four of us.

Our CD single.

After this everything accelerated, and suddenly we were in the middle of the most costly and most seriously backed Norwegian selection, ever. All ten entries should be previewed on prime time national television, and all Norwegians should have the opportunity of voting on their favourite. We would be easy prey for all carnivorous boulevard papers for over a week: The supporting NRK theme prepared for the very worse.

We started preparing ourselves. A whole day was spent at the NRK HQ making a “studio” music video for the preview, putting on vocals, and having our original choreography professionalized and heavily altered. It was March 8, and we had 18 days left to practice, again and again and again. This was the day after the NRK Eurovision press conference, and newspapers and radio stations started to call us at home.

The VG interview.

Monday, 21 March: The same day as Verdens Gang, Norway’s largest newspaper, has a whole page interviewing us under the heading of “We’ll WEEP if we don’t win”, we have our song previewed on NRK.

Tuesday, 22 March: “Ui-ui-ui-ui-ui-uimotståelig? Irresistible? Hardly.” Verdens Gang gives us two points on a die, which is a tied sixth place. But: “The refrain is the catchiest of all entries.”

Wednesday, 23 March: First day rehearsing on the stage in Oslo Spektrum, the very same place as Frank Sinatra, Paul Simon and Luciano Pavarotti all have been doing their thing. NRK Radio have their own judging of the songs. We are placed third, as one of the reviewers has us as his second favourite, and the other one detested our song just as much as seven of the other entries. The anchorman, whose vote didn’t count, thought we were the best in show. Verdens Gang have their own voting among their readers: 70% of the callers voted for “Duett” — we are one of the other entries “equally divided among the dredge”.

Not too excited about us in VG...

Thursday, 24 March: We share dressing room with the three girls of Madam Medusa. At 10 p.m. we do another rehearsal, and get to see ourselves as it would have been on TV. We are confident and glowing.

Friday, 25 March: Another rehearsal, all the artists get to do their entry twice. Our first try isn’t even that: it’s a flop. Second time is passable, and as we fly from the stage, we are being consoled by the NRK theme who try to convince us of the worse the rehearsals, the better the big day.

Butchered in Dagbladet.

D-day, 26 March: Dagbladet, Norway’s third largest newspaper, wishes us good luck with: “‘Uimotståelig’ is the most awful entry in the final. Dreadful singing. Theatrical. This is not the typical Eurovision-song, but a change for the worse.” We’re being made up for the dress rehearsal. Being the penultimate entry in the presentation means a lot of waiting down in the dressing room. Jahn Teigen and Tor Endresen play the guitar and sing for each other and for Elisabeth Andreass0n. We pass the time together with the other lesser known artists watching ourselves performing.

VG gives us a 2 for style, or lack of it. Ouch.

Just behind the stage. I hear them: The many Eurovision fans who have come to cheer us through the dress rehearsal. All I dare to look at is the cameras. We perform and return backstage. After the choreographer has done Elisabeth Andreasson’s part on stage, all the artists are summoned to the green room for a phony voting procedure (which “Duett” wins) and a final pep-talk. Eating and more waiting. We’re being interviewed by the 7’30 Dagsrevyen news, as one of the nine non-favourites. We rehearse quietly for ourselves. Wait some more, and then, as “Gi meg et tegn” is being performed, the song before ours, we climb the hidden stairways behind the stage. We are handed our microphones. Then our clue comes. We enter the stage.

The rest is Eurovision history.

SubDiva and “Uimotståelig” placed eighth – out of ten.

“But out in the streets of Oslo late Saturday night, the people were singing ‘Ui-ui-ui-ui-ui’” Bergens Tidende, 28 March 1994.

As originally published in OGAE news

The whole performance on Youtube. Just about 400,000,000 hits more before we pass Ylvis.

Når noen blir sporløst borte

Flight MH370 har forsvunnet sporløst, mens det oppstår stadig nye teorier om hva som har skjedd. Tidligere har mennesker som har blitt borte, skapt forestillinger som har totalt forvandlet vår virkelighet.

Forsvunnet og nesten udødelig - i Shangri La. Fra filmen Tapte horisonter fra 1937.

Malaysia Airlines Flight MH370 har vært helt borte siden 8. mars. «All right. God natt», sa annenpiloten og siden har vi ikke hørt noe som helst.

Jo lenger flyet har vært borte, desto mer originale synes teoriene å bli. Noen mener at det er blitt fløyet til Nord-Korea i et plott av landets gale leder. Andre at flyet har forsvunnet i et nytt Bermuda-triangel, dette legendariske området der fly og båter gjerne blir mystisk borte. Ufo-bortføring av hele flyet med både besetning og passasjerer, er en annen teori.

Ethvert samfunn har sine egne forestillinger om hva som kan ha skjedd når noen forsvinner. Ufoer, Bermuda-triangler og hemmelige agenter, hører med til slike forestillinger i vårt eget samfunn – selv om ikke folk flest er overbevist, kjenner vi i alle fall til hva det handler om.

For så lenge ikke noen er funnet, kan jo det meste være tilfelle – rent teoretisk. Dermed er det fritt frem for de mest underlige konspirasjoner. Det å motbevise selv de villeste teorier, er jo egentlig umulig, når vi ikke vet hva som faktisk har skjedd.

Forsvinningen som forandret verden
For nesten to tusen år siden forandret en enkel forsvinning verdenshistorien. Etter at et par kvinner hadde gått til graven til sin tidligere mester og funnet den tom, oppsto raskt beretninger fra ulike mennesker om at de hadde sett ham gjenoppstått. Disse forestillingene om at det forsvunne liket av Jesus egentlig innebar at han var våknet opp igjen, fysisk udødelig, ble jo som kjent utgangspunkt for kristendommen og forandret verden fullstendig.

Men overbevisningen om hvordan Jesus’ tomme grav egentlig innebar at han var blitt en mektig og udødelig skikkelse, hørte også sammen med utbredte forestillingen i hans samtid. At noen som forsvant sporløst, var ført bort av gudene til en evig tilværelse et annet sted var noe som hadde skjedd igjen og igjen ifølge hellenistisk tradisjon. Flere som forsvant på havet, ble angivelig forvandlet til sjøguder; andre forsvunne var blitt bortført til Olympen selv. Folk ble udødelige idet de forsvant fra lukkede rom og sine egne begravelser, og enkelte av dem kom for en kort tid også tilbake – akkurat som Jesus – for å formidle noen guddommelige sannheter til folk flest.

Den satiriske retorikeren Lukian gjorde et eksperiment etter at han hadde sett en berømt vismann hive seg på et stort bål og bli oppslukt av flammene. Mens han gikk bort fra det hele, sa han til tilfeldige mennesker at han akkurat hadde sett en gribb stige opp av flammene idet den erklærte: «Jeg er ferdig med jorden, nå farer jeg til Olympen». Effekten lot ikke vente på seg etter som folk begynte å snakke om dette. Snart møtte han andre som faktisk mente de hadde sett gribben han selv hadde funnet på. Litt etter det igjen, traff han mennesker som mente å ha møtt den gjenoppståtte vismannen i sin opprinnelig form, udødeliggjort og klokere enn noensinne. Ved å spille på de tradisjonelle forestillingene, skapte Lukian slik en ny myte der og da.

Forsvinner stadig
Fantastiske forestillinger om mennesker som forsvinner, fortsetter stadig. Den flyvende hollender, er det legendariske skipet som ble sporløst borte og nettopp derfor stadig kan dukke opp igjen i de mest mystiske sammenhenger.

Ingen sikre kilder kan vise til Israels tapte stammer, etter at de ble ført bort til Assyria i 722 f.Kr. Siden har det ikke manglet på forestillinger om hvor de ble av. I middelalderen mente en del at de var å finne langt borte i Asia, mens i 1666 ble det observert skip med hjemvendte jøder nord for Skottland. Mormonerne på sin side, mener at de tapte stammene dro til Amerika og ble til indianerne.

Mennesker som blir uforklarlig borte i dag – spesielt for kortere perioder – blir stadig forklart med ufo-bortføring. I en verden der direkte guddommelig inngripen ses som usannsynlig av de fleste, er gudenes gamle rolle blitt erstattet av utenomjordiske skapninger som ennå ikke er motbevist at eksisterer. For de som virkelig tror på ufoer, handler det ofte om en tro nettopp innenfor en vitenskapelig diskurs. Den viktigste grunnen til at vi ennå ikke har fått bevist at ufoer eksisterer, er at vår vitenskap ligger så mye lenger bak deres. Ifølge denne troen.

Når jorden åpner seg
En kveld i fjor i Florida etter at en mann ved navn Jeffrey Bush hadde lagt seg, åpnet bakken seg under huset hans og han forsvant. I det enorme hullet der soverommet hans en gang hadde vært, fant de aldri ham igjen. Han var fullstendig borte.

Utover nyhetsoppslag verden over, oppsto det ikke videre spekulasjoner. At folk forsvinner i spektakulære synkehull, skjer med jevne mellomrom og ender opp i kategorien tragiske, men merkverdige nyheter. Hadde dette derimot vært i det gamle Hellas, er det stor sannsynlighet for at man slett ikke ville trodd at liket hans fantes et eller annet sted i det enorme synkehullet. Flere greske fortellinger om hvordan bakken plutselig åpnet seg og slukte den ene eller andre, kan godt vise til faktiske hendelser. Men når disse beretningene ble gjenfortalt, var det alltid med den klare forståelsen av at den som var forsvunnet var blitt gjort fysisk udødelig av gudene: De levde fremdeles som mindre guddommer under bakken.

Shangri-La
Om Flight MH370 aldri blir funnet, vil antagelig ikke så mange i dagens samfunn tro at gudene har grepet inn og gjort passasjerene fysisk udødelige. De fleste vil nok heller anta at flyet ligger et sted på havets bunn. Men det finnes også forestillinger om andre forsvunne fly som kan påvirke vår forståelse av hva som har skjedd. For de som kjenner boken eller filmen Tapte horisonter, vil beretningen om et fly som muligens kan ha forsvunnet et sted i Sentral-Asia, kunne synes gjenkjennelig. Kanskje også dette flyet er blitt bortført slik at passasjerene kan tas med til et hemmelig idealsamfunn et sted mellom fjellene i Himalaya, selve Shangri-La, og leve praktisk talt udødelig der.

Nå har akkurat noen mistenkelige gjenstander blitt funnet i Det indiske hav. Viser det seg at dette er flyet, vil vi selvfølgelig ha en endelig forklaring. Men avklaringen vil samtidig sette stopper for alle de ulike beretningene. Og MH370 vil ha kommet tilbake fra mytenes verden.

Saken ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 23. mars 2014.

Ikke så farlig

Hatkriminalitet mot homofile er ikke så farlig. Det har vi nå lært gjennom det rungende fraværet av reaksjoner på den famøse rasismedebatten på NRKs Trygdekontoret. Mens flere har påpekt Elisabeth Norheims smakløse sammenstilling av holocaust og den mytiske jødiske rikdommen, overser de samme kritikerne (med unntak av et par på facebook) fullstendig hvordan hun bagatelliserer hatvold mot homofile. Som hun sa: «Hvis han somaliske mannen på Grønland banker deg fordi du er homofil, kan han ikke fucke opp hele livet ditt … Han kan gi deg en på trynet. Og det er der det stopper.» Saken sto opprinnelig på trykk i Aftenposten 25. mars 2014.

Vel, én ting har hun rett i, det er nettopp noen ganger «der det stopper». Bare på 1990-tallet ble seks homofile menn drept i Norge, tilsynelatende bare fordi de var homofile. Går man lenger tilbake i historien, finnes det nok av lignende drap som i ettertid bare er blitt klassifisert som alminnelige mord. Men, nei da, dette er ikke så farlig.

Homovold er på ingen måte så alvorlig som den «strukturelle diskrimeringen» svarte mennesker utsettes for i Norge, ifølge Norheim. Hun har selvfølgelig rett i at diskriminering av etniske minoriteter er fremdeles et stort problem i Norge og absolutt noe som fortsatt må bekjempes. Men i sin absolutte evne til ikke å se annen urett enn den som rammer mennesker akkurat som henne selv, er Norheim helt blind for at lignende former for strukturelle diskriminering også rammer homofile, så vel som andre grupper som funksjonshemmede og transpersoner. Ingen har heller påpekt denne bristen i Norheims fordomsfulle argumentasjon.

Men Norheim har sluppet unna med mer enn dette. Rasistisk vold mot hvite er heller ikke så nøye, ifølge henne: «Går ikke an å sammenligne. Jeg orker ikke å høre på det en gang.» Det er greit å vite for de hvite ungguttene som blir banket opp av gjenger med ikke-hvit ungdom i Groruddalen. Den «strukturelle diskrimineringen» svarte nordmenn ifølge Norheim har monopol på, er også verre enn dette.

Det er flott at en norsk offentlighet er påpasselig å sette noen på plass når de videreformidler antisemittiske myter. Vi har heldigvis også en offentlighet som skriker opp når fordommer mot svarte dukker opp, som med Plumbos dårlige mokkamann-spøk overfor Madcon. Men Madcon er dessverre selv blant dem som viser at det ikke er samme spontane reaksjon på hets av alle grupper i offentligheten, med hvordan de selv har sluppet unna med å bruke «mongo» og «bleiking» som skjellsord. Hvordan Norheim går fri etter sin bagatellisering av selv hatvold mot homofile, viser virkelig hvor skjevt det offentlige reaksjonsmønsteret mot fordommer og diskriminering er.

Jeg trodde at vi hadde kommet litt lenger mot en forståelse av at all diskriminering og trakassering er like alvorlig, uansett hvem som rammes. Det er bare å si takk til Elisabeth Norheim, som med sine fordommer og bagatellisering av hatvold, har vist hvor langt unna vi ennå er.