Takk til Jonas Gardell

Vil bare si tusen takk til Jonas Gardell som med sin fantastiske bokserie og tv-serie Torka aldrig tårar utan handskar har satt ord på hva som skjedde da aidsen kom til Sverige - til Skandinavia - på 1980-tallet. Ingen har klart å formidle den tidens fortvilelse og kjærlighet, fordømmelse og mot, som ham. Fortellingene om alle som forsvant bare fordi de hadde elsket eller forsøkt å elske. Som han selv sier «At jeg lever er ren flaks». At jeg ikke var fem år eldre og slik også ville endt opp midt i denne epidemien, er like mye flaks.

Ingen har som Gardell brukt sin flaks, bedre enn ham. Nettopp i å fortelle om alle de som ikke hadde hell - og som kanskje ville vært glemt om det ikke var for ham.

At Gardell av en eller annen grunn nevner at han i sitt arbeid med dette verket har fått noe ut av hva jeg har skrevet, er noe av det største jeg har opplevd. Tusen takk for det.

Gambia – Afrikas magiske rike

Velkommen til landet der presidenten fremstiller seg selv som udødelig, mener at han kan kurere aids – og astma – og at han egenhendig har bragt nasjonen fra mørke til lys. Å besøke det magiske Gambia, er ikke helt som andre land jeg har vært i. (Artikkelen ble opprinnelig publisert i Ny Tid 8. november 2013)

De fleste turistene som kommer til Gambia, holder seg til de kritthvite strendene helt ute ved Atlanterhavskysten og ser ikke annet enn sol, sand og luksuriøse resorter. Men med en gang jeg beveger meg utenfor turistgettoen ser jeg et annet Gambia, fattige mennesker, nedslitte byer og en lite utviklet landsbygd. Jeg merker samtidig gradvis også noe annet. Som en av de få turistene som begir seg til Banjul, landets nedslitte hovedstad, ser jeg først en enorm triumfbue der byens hovedvei går tvers igjennom. Men rett før drosjen skal til å kjøre gjennom triumfbuen, svinger den til siden og tar en omvei gjennom slitne smågater. Omkjøringen er ikke tilfeldig. Å kjøre gjennom triumfbuen i Banjul er nemlig forbeholdt presidenten, Hans Eksellense Sjeik professor Alhadji dr. Yahya A.J.J. Jammeh. De usynlige sperringene som hindrer vanlige dødelige fra å kjøre hovedveien inn i hovedstaden, er bare ett av mange tegn på presidenten i dette populære turistlandet ikke er helt som folk flest.

Evig elsket president
Det er lite ved bakgrunnen til Jammeh som tilsier at han skal ha noen overnaturlige evner. Den unge offiseren og sjefen for det gambiske militærpolitiet, kom til makten i et ublodig militærkupp i 1994. Siden har han i tradisjonell diktatorstil holdt seg ved makten gjennom manipulerte valg, streng sensur og gjentatte likvidasjoner av brysomme opposisjonelle.

President Jammeh er overalt i det vesle landet sitt. Følger man med langs veiene, vil man snart finne bilder av ham i ulike fremtredende posisjoner. Store tavler proklamerer «Happy birthday, Mr. President» – selv måneder etter fødselsdagens hans. Andre digre oppslag viser presidenten mens han blir hyllet av en gruppe kvinner. «Gambiske kvinner elsker president Jammeh og vil samle seg bak ham i evig tid,» er den forklarende teksten. En prangende valgplakat fra 2011 som stadig er å se, indikerer hvor dypt psykologisk forholdet mellom leder og innbyggere går: «Du kan ikke fortsette å hate deg selv ved ikke å stemme på ham [Jammeh] i 2011.» En annen plakat som pryder store deler av hovedstaden viser Jammeh med nasjonalflagget i bakgrunnen. Budskapet her er ganske enkelt bare landets navn og den lange, offisielle tittelen på presidenten. Det er som om presidenten er selve landet.

De mange enorme offisielle bildene av presidenten og påstandene om hvor høyt han er elsket av sitt folk jeg ser overalt her, er ikke spesielt oppsiktsvekkende for en oppmerksomhetssyk enevoldshersker. Diktatorens mange titler er heller ikke et originalt grep, selv om han synes å være alene om å gi seg selv en professortittel helt ut av det blå. Alhadji kan han derimot rettmessig kalle seg etter å vært på pilegrimstur til Mekka. Og doktortittelen skyldes et æresdoktorat mottatt for å ha skjenket gambiske «borgere frihet til å leve i fred og harmoni» – forunderlig nok gitt diktatoren av et kanadisk universitet i 1999.

Med Allahs støtte – i en milliard år

Tittelen Jammeh bruker som man må merke seg mest med, er likevel sjeik. Dette refererer ikke til hans generelle herskerrolle, men til hans formelle posisjon som spesielt lærd muslim. Tittelen mottok han – om enn kanskje ikke helt spontant – av Gambias Øverste Muslimske Råd i 2009. Det er lite som tyder på at Jammeh besitter noen spesielt omfattende teologisk innsikt, selv om han liker å krydre talene sine med koranvers. Men Jammeh har spilt en viktig rolle for å fremme islam i Gambia. Ikke minst for å skaffe seg lojalitet blant de ulike folkeslagene, har han systematisk fremmet islamsk rolle i det offentlige. Besøk Gambia i fastetiden ramadan, og hvert spisested utenfor turistgettoen vil være stengt. Ifølge presidenten må alle gambiere «gå sammen» i sin tro på Allah. I 2008 lovet han at Gambia ville bli strengere enn Iran i sin oppfølging av muslimske antisex-lover. Han beordret alle homofile om å forlate landet og sa at han ville «hugge hodet av» enhver homo som ble igjen.

Presidenten advarer gjerne mot religiøs påvirkning utenfra. Religion i Gambia skal være rent og ubesmittet. Men det er nettopp i forbindelse med religion, muslimske Jammeh gjør de mest radikale omfortolkninger – samtidig som han fremmer seg selv. En enorm valgplakat fra 2011 som stadig er å se langs hovedveiene proklamerer at «En stemme på ham er en hellig plikt for alle gambiere.» «Ham» er selvfølgelig presidenten selv, som smilende pryder oppslaget. Alle gambiere skal være gode troende, om ikke muslimer som ni av ti, så kristne. Og som sanne troende kan man ikke gjøre annet enn å stemme på presidenten i de regelmessige og lite demokratiske valgene der han stadig blir gjenvalgt. Sann religion og Jammehs ledelse henger uløselig sammen. Og slik vil det fortsette i mer enn overskuelig fremtid: «Jeg vil styre dette landet i en milliard år, om Allah vil det slik», forklarte presidenten for BBC i 2011. Med Allahs velsignelse, som han så åpenbart har, er døden noe som er uendelig fjernt for ham. Det er altså ikke uten grunn at gambiske kvinner ifølge offentlig propaganda «vil samle seg bak ham i evig tid.»

Fra mørke til lys
En annen kjempeplakat som jeg ser her og der, viser presidenten i bønn med blikket fromt vendt mot himmelen. Men heller ikke dette er noen fremstilling av tradisjonell tro. «Fra mørke til lys med president Jammeh», er budskapet med store bokstaver. Den fromme presidenten har med andre ord forløst selve landet fra historiens dunkelhet og bragt det frem i solen. Glem at Gambia fremdeles er blant verdens fattigste land. At det er de europeiske turistene som har økt velstanden så vidt er et faktum som er irrelevant sammenlignet med hva Jammehs guddommelig opplyste ledelse har fullbragt. Forbedringer skjer alene fordi Jammeh beordrer det. Et nylig forbud mot import av frosne kyllingben vil umiddelbart ikke bare fremme jordbruket, men også folkehelsen. Et planlagt forbud mot risimport i 2016 vil ytterlige fremme «god helse». Når det satses på fotball i VM-tider, heter det i propagandaen «Gambia for gull» og «Det er vår tur nå», selv om landet aldri har klart å kvalifisere seg til en internasjonal turnering og for tiden ligger på 136. plass på FIFAs rankingliste.

Troens mirakler

Miraklene stopper likevel ikke her. I 2007 kunne Jammeh erklære at han kunne kurere både astma og aids. «Innen tre dager må man teste personen igjen og jeg kan forsikre dere at han/hun vil være negativ,» forklarte ham. I 2011 hadde president også oppnådd evnen til å helbrede sterile kvinner og på Gambias offisielle nettsider vises det til mange slike kurerte kvinner.

De presidentkurerte pasientene blir selvfølgelig ikke friske. Diktatorens mangelfulle refleksjonsevne i intervjuer undergraver enhver påstand om hans store lærdom. Landet er og blir like lutfattig på tross av alle påstander om hvordan lederen har ført landet ut av mørket. Verken gambiske kvinner flest – eller menn for den del – synes å inneha den kjærligheten for Jammeh propagandaen tilskriver dem.

Likevel henger det hele forunderlig nok logisk sammen. Det handler om en magisk rasjonalitet. Akkurat som i Disneyland der drømmer blir oppfylt bare fordi man tror på dem, blir alt fantastisk bare man tror på president Jammehs overmenneskelige evner. Det handler om religiøs overbevisning. Allah har sett i nåde i den vesle vestafrikanske staten. Helbredelsene, de få økonomiske forbedringene og de offisielle proklamasjonene, viser alt til det samme. Gjennom Guds utvalgte og kanskje udødelige leder, vil landet stadig gjøre nye – og like så mirakuløse – fremskritt. Om enn fremskritt bare synlige for nettopp de som tror.

Vil de også omskjære jentebarn?

Alle de viktigste argumentene for å tillate omskjæring av guttebarn kan brukes for å forsvare omskjæring av jentebarn.
Skrevet sammen med Anne Kalvig, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger. Opprinnelig publisert i Aftenposten 31. oktober 2013.

De siste ukene har enkelte religiøse talspersoner og religionsforskere i klare ordelag forsvart foreldres rett til å omskjære sine guttebarn på grunn av sin religiøse overbevisning. De avviser de nordiske barneombudene og barnemedisinske eksperter som mener at omskjæring ikke kan tillates før man er myndig og selv kan samtykke.

Mens tilhengerne av aldersgrense forsvarer barnets rett til kroppslig integritet, mener motstanderne at foreldre har rett til å utøve religiøse ritualer på sine barn, selv når dette utsetter dem for helserisiko. Men slik gjenåpner de en gammel diskusjon. Skal også omskjæring av jentebarn tillates?

Det er ikke bare foreldres rett som gjør det relevant å se dette i sammenheng. Alle de viktigste argumentene for å tillate omskjæring av guttebarn kan brukes for å forsvare omskjæring av jentebarn.

Tegn på tilhørighet
Religionsforsker Cora Alexa Døving mener at «å få et tegn på kroppen som signaliserer tilhørighet til et mange tusenårig fellesskap» er viktigere enn kjønnsorganets reduserte «følsomhet» – en vanlig konsekvens av all omskjæring. Og kvinnelig omskjæring eller kjønnslemlesting er også et urgammelt tegn på tilhørighet for mange muslimer, kristne, jøder og andre religiøse grupper, spesielt i Afrika.

«Barnets beste» kan ikke defineres utelukkende «etter medisinske kriterier», argumenterer Døving. Hvordan kan man da forby omskjæring av jentebarn? De fleste formene for kvinnelig kjønnslemlesting er selvfølgelig klart mer risikable enn mannlig omskjæring. Men i det muslimske Indonesia finnes former for jenteomskjæring som er mindre alvorlige. Skal det norske helsevesenet dermed tilby dette for jentebarn, tilsvarende hvordan den alvorlige risikoen ved omskjæring av guttebabyer blir noe redusert når det skjer på sykehus?

Professor i religionshistorie Torkel Brekke mener at forslaget om aldersgrense for mannlig omskjæring viser at «det er blitt politisk korrekt å insistere på at religiøse minoriteter må tilpasse seg stadig snevrere sekulære verdier», mens Espen Ottosen fra Skaperkraft ser dette som «forakt for religiøse tradisjoner» og «ekstrem, norsk selvgodhet». Men innebærer ikke motstand mot jenteomskjæring da det samme?

Aftenposten på lederplass hevder at aldersgrense for mannlig omskjæring «vil føre til at vår jødiske befolkning … ikke vil kunne praktisere sin religion». Mener de det samme om de i Norge med røtter i Afrika og Sydøst-Asia som tradisjonelt har «praktisert sin religion» nettopp ved å omskjære sine døtre? Den norske stat kan ikke behandle religiøse skikker som kan støtte seg til tekst (mannlig omskjæring i jødedom og i mindre grad islam), som mer «verdige» enn religiøse skikker uten tekst (kvinnelig omskjæring).

Ingen homogen størrelse
Religiøse grupper er heller ikke homogene størrelser. Men mens de som tar avstand fra egne religiøse tradisjoner stadig fremheves i sammenheng med jenteomskjæring, usynliggjøres den økende motstanden mot gutteomskjæring i de respektive trossamfunnene. Å hevde at religiøse fellesskap automatisk vil tolke aldersgrense som forbud, er videre en stigmatiserende og essensialiserende måte å omtale sammensatte grupper på.

Flere debattanter, som Aftenposten-redaksjonen (i lederen 20. oktober), Brekke og hans Civita-allierte Bård Larsen, trekker linjene til norsk historisk antisemittisme for å stigmatisere sine motstandere. Dette er ikke bare en alvorlig avsporing. Hvis man skal ta det til følge kan man like godt hevde at forbudet mot kvinnelig kjønnslemlestelse handler om tradisjonell norsk rasisme mot mennesker med afrikansk og asiatisk opphav.

En vekker
De aller fleste har innsett at omskjæring av jentebarn ikke er akseptabelt, uavhengig av hvor sterkt de troende foreldrene er overbevist om at dette er til barnas beste. Men når alle de viktigste argumentene for å tillate omskjæring av guttebarn har like stor gyldighet for omskjæring av jentebarn, burde det være en vekker. Eller er det sånn at disse debattantene også ønsker å tillate jenteomskjæring?

Å totalforby mannlig omskjæring vil klart være i strid med religionsfriheten. Å tillate omskjæring bare for dem over 18 år, vil derimot sikre generell trosfrihet, kjønnslikestilling, foreldrenes rett til å oppdra barna i den tro at omskjæring er riktig, barnas egen trosfrihet og barnas rett til selv å bestemme over egen kropp og å avgjøre om de vil utsette seg for risikoen ved omskjæring – når de er voksne. De nordiske barneombud, og en nær samlet barnemedisinsk ekspertise, opererer slik innenfor en nyansert forståelse av både religion og menneskerettigheter, når de krever aldersgrense for omskjæring av menn.

Hva man vil høre

Vår nye likestillingsminister Solveig Horne har møtt mye kritikk. Uttalelser fra fortiden er alle blitt tatt i verste mening. Færre har brydd seg om hva hun sier nå. Nå som hun er likestillingsminister. «Jeg vil fortsette arbeidet med nulltoleranse for diskriminering.» «Jeg skal selvsagt gi alt. Jeg skal være statsråd for homofile, heterofile, lesbiske og transseksuelle.»

Man hører hva man vil høre. Det er ikke uvesentlig hva hun har sagt før. Men det er kanskje hva Horne sier som likestillingsminister man helst bør lytte til.

Og likestillingsministeren sier: «Jeg forholder meg til regjeringsplattformen›. Og hva står så der? «Regjeringens mål er at alle skal ha like muligheter og frihet til å treffe egne valg.» Når Høyre og FrP snakker om likestilling, gjelder det ikke bare kjønn. De vil ha alle med. De «vil rette særlig oppmerksomhet mot utsatte grupper, som kvinner, barn, religiøse minoriteter, funksjonshemmede og seksuelle minoriteter.» De vil «aktivt motarbeide LHBT-diskriminering.» De vil ha tiltak for bedre å inkludere funksjonshemmede og innvandrere i arbeidslivet.

Det er ikke sånn at FrP motvillig er med på dette. I våres da Stortinget behandlet de rødgrønnes forslag om lov mot diskriminering for seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, gjorde FrP mer enn bare å stemme for. De gikk sammen med Høyre og KrF og sa at likestillingslovene ikke bare skulle beskytte visse grunnlag som kjønn, funksjonsevne, etnisitet og seksuell orientering. De ønsket også vern for «diskriminering på grunn av andre liknende vesentlige forhold ved en person.»

FrP har nemlig fått med seg at om man blir diskriminert pga alder, sosial bakgrunn, overvekt eller noe annet som ikke er eksplisitt nevnt i loven, er det ikke ulovlig i Norge – selv om det er i strid med menneskerettighetene. Og i motsetning til de rødgrønne, ønsker FrP å gjøre noe med dette.

Sammen med Høyre og KrF gikk også FrP inn for én felles likestillingslov for å understreke at all likestilling er like viktig. Diskriminering er usaklig forskjellsbehandling, og er like alvorlig uansett. Det enkelte individ skal beskyttes uansett identitet.

Løftet om én felles likestillingslov – at alle skal beskyttes mot diskriminering – er ikke glemt. Det ble gjentatt i regjeringserklæringen. Dette ligger nok langt oppe i saksbunken til vår nye likestillingsminister. Solveig Horne kan slik bli den likestillingsministeren som sørger for at loven for første gang fremmer nulltoleranse for all diskriminering. Med dette vil Hornes rolle i norsk likestillingshistorie overskygge ikke bare hva enn hun måtte ha sagt før, men også de fleste av sine forgjengere. Det er altså god grunn til å lytte til hva Horne sier nå.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 21. oktober 2013.

Tro, penger og glasshus

Dyre billetter til Lisa Williams? Jo da. Men hvorfor skal vi betale lønnen din, biskop Reinertsen? Den norske kirkes kritikk av billettprisene til selverklærte klarsynte, aktualiserer hele statens finansieringsordning av tro og livssyn.
Agder-Biskop Stein Reinertsen kritiserer det selverklærte mediet Lisa Williams for hennes kommersielle kulturhusturné. «Det er betenkelig dersom noen tjener seg rike på å formidle kontakt med de døde», sier han til Vårt Land. I Kristiansand kulturhus har Williams nesten solgt ut alle plassene til 575 kroner billetten.

Både Reinertsens folkekirkekristendom og Williams’ kontakt med de døde handler om tro. Deres respektive trosforestillinger er begge hinsides hva som kan empirisk bevises. Den norske stat mener likevel at tro representerer viktige samfunnsverdier. Som Stålsett-utvalget sa da de strødde sand på Stortingets kirkeforlik: Tro og livssyn «ivaretar ritualer i viktige faser i livet og bidrar til et samfunnsmessig engasjement i og en felles offentlig refleksjon om verdier og om tros- og livssynsspørsmål». Tro og livssyn har «en verdi for samfunnet som helhet.»

Det er likevel én grunnleggende forskjell mellom troen til biskopen og mediet. Mens Den norske kirke og de andre statsgodkjente trossamfunnene får milliarder over statsbudsjettet hvert år, får de uorganiserte trosuttrykkene ikke en krone. Når biskop Reinertsen, som mottar hundretusener av staten for å forkynne sin religion, hiver stein mot finansene til Williams og hennes likesinnede, singler det i glasshuset.

Kirkens kritikk av Lisa Williams som lar folk betale for å høre henne kommunisere med de døde, aktualiserer mest av alt hele statens finansieringsordning. Hvorfor skal tro ikke bare subsidieres, mens finansieres fullt og helt, bare så lenge det finner sted innenfor rammene av tradisjonelle tros- og livssynssamfunn. Er ikke tro utenfor de institusjonelle rammene like viktig? Har ikke dette også «en verdi for samfunnet som helhet»?

Det er jo ikke slik at folk flest bryr seg mindre om spiritisme, engletro og andre forestillinger i den ikke-institusjonelle religiøsiteten, enn om tradisjonell statskirkekristendom. Mens Åndenes makt på TVNorge har over 400.000 seere hver uke, følger bare vel 80.000 påskegudstjenestene på NRK. Rent kvantitativt bruker de fleste nordmenn mye mer tid på religion utenfor de tradisjonelle rammene – i film, TV, musikk, litteratur, interiør og alternativmesser.

Om du ikke tror på Lisa Williams’ evne til å snakke med våre avdøde, kan selvfølgelig 575 kroner billetten virke drøyt. Men det ingen som tvinger deg til å betale. Når det gjelder Stein Reinertsens budskap om evig frelse og litt lett homofobi, har du derimot ikke noe valg. Med mindre du ikke liker noen av de andre statsgodkjente tros- og livsynssamfunnene bedre, er du nødt til å være med på å finansiere lønnen hans over skatteseddelen. Om du ikke er medlem i noe som helst tros- eller livsynssamfunn, hvorfor må du likevel være med på å finansiere dem? Og hvorfor fortjener ikke Lisa Williams og vennene hennes statsstøtte like mye som alle landets prester, imamer og biskoper?

Dyre billetter til Lisa Williams? Jo da. Men hvorfor skal vi betale lønnen din, biskop Reinertsen?

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Aftenposten 10. september 2013.

Grådighetens evangelium

Når KrF frir til småbarnsfamiliene med sitt verdiprat og flerfoldige milliarder, er det grådighetens evangelium vi får presentert? «
Det er noen verdier som er viktigere enn kroner og ører», sier KrFs finanspolitiske talsmann Hans Olav Syversen til NRK. Som at «familien føler at de får tid sammen». Dette er altså utgangspunktet for KrFs forslag om å bruke ytterligere milliarder på kontantstøtte og andre tiltak for småbarnsforeldre utenfor arbeidslivet. For forslaget, som ifølge de fleste økonomer vil skade norsk økonomi og som selv KrFU og flere av KrFs egne fylkeslag mener er alt for dyrt, handler ikke egentlig om penger. Men om verdier. Retorisk mesterlig, men hva er innholdet?

I sin retorikk hever KrF sine kostbare forslag over hele den finansielle debatten. Jo, det er dyrt, men det er fullstendig uviktig, for dette dreier seg om verdier. Og med verdier begynner vi å nærme oss selve kjernen i det KrF-ske budskapet. De evige verdiene. Hvem er det som vil gå mot det viktigste vi har i vår menneskelige eksistens?

KrF er retorikkens mestere. Det fikk vi til fulle se på 1990-tallet, da de feide inn i regjeringskontorene ved å overbevise velgermassen om at samfunnets mest grunnleggende verdier var ensbetydende med hva som enn sto i KrFs gjeldende partiprogram. Om enn ikke like suksessfull i dag, har retorikken blitt bevart og bidratt til å holde Norges selverklærte verdiparti over sperregrensen.

Men hva er egentlig den økonomiske kjernen i KrFs verdibaserte familiepolitikk?

Nabofamilien tar regninga
Om en i et foreldrepar dropper ut av arbeidslivet for noen år, er det selvfølgelig ikke gratis. Spørsmålet er bare hvem som skal betale. Om ikke politikerne hadde lagt seg opp i dette, ville paret selv automatisk være de som tok konsekvensene av dette. Man måtte ha kuttet her og der. Både kontantstøtte og gullpensjon til hjemmeværende, er derimot basert på at nabofamilien betaler. Mens det ene foreldreparet tar godt vare på barna sine samtidig som de begge er ute i full jobb, går mesteparten av skattepengene deres til naboene der den ene dropper å arbeide mens barna er små.

Disse høyverdige verdiene er altså i realiteten milliarder av skattekroner hvis eneste direkte resultat er at tusener forsvinner ut av arbeidslivet og slik betaler enda mindre skatt.

KrFs vakre ord om verdier skjuler alt dette. For småbarnsforeldrene som dropper arbeidslivet for å få mer tid sammen med familien på naboens bekostning, er det vidunderlig å bli fortalt at deres valg er «verdier som er viktigere enn kroner og ører». De kan håve inn og likevel føle at det er de som er de mest rettferdige.

Verdier og mammon
Med sin mesterlige retorikk, klarer KrF å fri til både våre høyeste prinsipper og laveste drifter – mens de skjuler det siste. Småbarnsforeldrene som stemmer KrF kan si til seg selv at de støtter evige verdier, «verdier som er viktigere enn kroner og ører». Belønningen er i mangehundretusenkronersklassen.

KrFs sammenblanding av verdier og mammon, representerer en fascinerende kombinasjon av religion og penger, høyverdighet og rå materialisme. Når KrF frir til småbarnsfamiliene med sitt verdiprat og flerfoldige milliarder, er det grådighetens evangelium vi får presentert?

Saken ble opprinnelig publisert på nrk.no, 6. september 2013.

Oppfølging - Norsk velsignelse av menneskerettighetsbrudd

Etter at jeg påpekte Utenriksdepartementets fullstendig mangelfulle reaksjon på norske Marte Dalelv som ble utsatt for menneskerettighetsovergrep av De forente arabiske emirater, er det fint å notere at flere etter hvert også fulgte opp med lignende kritikk, slik som Erna Solberg og andre personer i opposisjonen.

Fra UDs tragiske behandling av Dalelv som om hun faktisk skulle vært en norsk kriminell i utlandet, er det faktisk også et fremskritt at utenriksminister Espen Barth Eide til slutt fikk seg til å innrømme at dette også er «problematisk fra et menneskerettighetsperspektiv», selv om hovedpoenget hans likevel var bare at dette «strider mot norsk rettsoppfatning».

Norsk velsignelse av menneskerettsbrudd?

Norske Marte Deborah Dalelv er blitt utsatt for de groveste menneskerettighetsbrudd av De forente arabiske emirater, mens norske myndigheter forholder seg til dette som om hun skulle være hvilken som helst annen norsk lovbryter i utlandet. Det er hun som har gjort feil mener UD, ikke overgrepslandet.

Er norske borgere fritt vilt for menneskerettighetsbrudd med en gang de er utenfor Norges grenser? Det kan virke slik etter at en nordmann er blitt utsatt for de groveste menneskerettighetsbrudd av De forente arabiske emirater. Det er ikke snakk om noen som helst sanksjoner fra norske myndigheter mot Emiratene. Norge gidder ikke en gang å kritisere overgriperlandet.

Norske Marte Deborah Dalelv sitter nå dømt til seksten måneders fengsel i Dubai i De forente arabiske emirater for sex utenfor ekteskapet. Hele saken startet etter at hun anmeldte en voldtekt. Voldtekt er ikke alltid like lett å bevise – ikke minst i et rettssystem som krever fire mannlige eller åtte kvinnelige vitner til forbrytelsen. Da Dalelv ikke ble trodd av de emiratiske myndighetene, var hennes anmeldelse derimot ensbetydende med en tilståelse om sex med noen hun ikke var gift med – en forbrytelse ifølge emiratisk lov.

Problemet med at Emiratene definerer utenomekteskapelig sex som en «forbrytelse», er at ifølge menneskerettighetene er dette alt annet enn nettopp dette. Tvert imot har alle rett til å ha sitt private sexliv i fred ifølge menneskerettighetenes rett til respekt for privatliv. Ingen land har rett til å arrestere noen for sex utenfor ekteskapet – uansett om det gjelder heterosex, homosex eller til og med gruppesex. Hva Dalelv er dømt for er ingen forbrytelse. Det er Emiratene som har brutt menneskerettighetene ved å sikte og dømme henne. Og hva er Norges offisielle reaksjon? «Det jeg kan si, er at vi på generelt grunnlag bistår med praktiske spørsmål til norske statsborgere som fengsles eller siktes i utlandet,» opplyser Utenriksdepartementets Kjetil Elsebutangen til NRK. «Utover dette kan jeg ikke kommentere enkeltsaker», sier han til VG.

Norske myndigheter forholder seg altså til Dalelv som om hun skulle være hvilken som helst annen norsk lovbryter i utlandet. Ikke et ord om at dette ikke er noen kriminalsak. Ikke et ord om at dette ganske enkelt bare handler om at Emiratene bryter Dalelvs mest fundamentale menneskerettigheter.

I stedet for å forholde seg til menneskerettighetene som den absolutte størrelsen de representerer, relativiserer Utenriksdepartementet dem: «Utenriksdepartementet anbefaler folk til å sette seg inn i lover og regler i de landene de reiser til, fordi det vi tenker på som uskyldig, kan være ulovlig i et konservativt land.» Det er ikke det menneskerettsstridige lovverket til Emiratene som er problemet, men at Dalelv var så dum å anmelde en voldtekt når hun burde visst at Emiratene straffeforfølger utenomekteskapelig sex.

Dalelv er på ingen måte det eneste voldtektsofferet som er fengslet for sex utenfor ekteskapet. Dette er vanlig i mange islamske land som i strid med menneskerettighetene fortsatt straffer sex utenfor ekteskapet. For eksempel i Afghanistan er norskbygde kvinnefengsler fulle av voldtatte kvinner dømt for utenomekteskapelig sex. Norge har altså indirekte lenge støttet slike menneskerettighetsbrudd begått av en av sine nærmeste allierte. Nå som en norsk borger er blitt utsatt for et tilsvarende menneskerettighetsbrudd, blir det nærmest ironisk.

At norske myndigheter fortsetter å godta at ofre for menneskerettighetsbrudd blir definert og behandlet som kriminelle – uansett om de er norske eller ikke – er derimot ikke ironisk. Det er bare tragisk.

Saken er opprinnelig publisert på nrk.no 18. juli 2013.

Nesten likt diskrimineringsvern for de fleste

I dag ble diskrimineringsloven om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk enstemmig vedtatt av Stortinget sammen med stor grad av harmonisering av lovene for kjønn, etnisitet og funksjonsevne. Dette betyr altså at diskrimineringsvernet på alle disse grunnlagene er nesten likt. Selv om jeg selvfølgelig håpet på en felles lov som fjernet alle forskjeller også inkluderte andre liknende vesentlig grunnlag, er jo dette viktig og flott. Spesielt når jeg har mast om det selv såpass lenge.

Husker tilbake til landsmøtet i LLH i 2002 da jeg som de første ba om slutt på kampen for å få gjennom den ene eller den andre homodetaljen i lovverket: Som jeg påpekte handler dette om grunnleggende menneskerettigheter og med det til grunn skal man ikke være takknemlig for smuler. Man skal forlange slutt på at vår menneskerettslige likestilling blir holdt tilbake for oss, uansett om det handler om ekteskap eller diskrimineringsvern.

Siden har det nok vært litt hakk i platen fra min side når jeg igjen og igjen har gjentatt det samme om at likestilling må gjelde alle i diverse aviser, i stortingshøringer, i møter med regjerings- og stortingsmedlemmer, ombud og andre institusjoner, i høringsnotater, i referansegruppen til diskrimineringslovutvalget, i ulike prosjektgrupper, i seminarer og diverse annet og ikke minst som leder av Menneskerettsalliansen der tretten viktige likestillingsorganisasjoner har gått sammen om å få gjennom dette.

Nå er jeg heldigvis på ingen måte den eneste som sier dette igjen og igjen, Jeg håper likevel jeg kanskje har bidratt litt på min måte. Tror nok ikke et enstemmig Storting ville ha vedtatt dette i 2002.

For selve loven se sakens side på Stortinget.

Ikke helt likestilling likevel

Om du diskriminerer noen, er nøyaktig den samme handlingen straffbar, bare ulovlig eller faktisk lovlig alt etter hvem du rammer. Dette er den absurde tilstanden i norsk lov i dag. Det er derfor noe helt nytt – og desto mer gledelig – når likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen slår fast at «behovet for et effektivt diskrimineringsvern er det samme for alle som utsettes for diskriminering.» Endelig skal loven bli lik for alle, er signalet.

Grunnen til disse uttalelsene er regjeringens lovforslag for å harmonisere og likestille diskrimineringsvernet. Fire i prinsippet parallelle diskrimineringslover skal nå gi samme vern for kjønn, nedsatt funksjonsevne, etnisitet, religion, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

Team Thorkildsen fortjener honnør for sitt initiativ for å rydde opp i dagens ulogiske og faktisk diskriminerende diskrimineringsvern. Men de synes å ha glemt flere områder i prosessen.

Selv om kjønnsdiskriminering er forbudt også i familieliv skal det fortsatt være fritt fram for annen diskriminering på dette området. Kravet om at læremidler skal fremme likestilling gjelder bare kjønnslikestilling, grove diskriminerende handlinger utført av flere straffes bare om det gjelder etnisitet og fullt diskrimineringsvern gjelder ikke for funksjonshemmede på Svalbard. Bestemmelser om lik lønn for likt arbeid gjelder bare kjønn og aktivitetsplikten for arbeidsgivere er også skjev.

Mange andre lover vil også fortsatt ha likestillingsbestemmelser som ikke inkluderer alle diskrimineringsgrunnlag. Dette gjelder blant annet helseforetaksloven, markedsføringsloven, opplæringsloven, privatskoleloven, universitetsloven, personsopplysningsloven, samt paragrafene om hatkriminalitet i den nye straffeloven.

Alle disse lovbestemmelsene der det ene eller det andre diskrimineringsgrunnlaget på underlig vis har falt ut, bør være lett å rette opp. Men selv om dette blir gjort, vil diskrimineringsforbudet fortsatt ikke gjelde alle. En felles lov som også ville beskyttet «andre vesentlige liknende diskrimineringsgrunnlag» slik som sosial bakgrunn, kropp og alder, ble ifølge Thorkildsen droppet bare fordi kvinnebevegelsen og LO mente «at det er viktig å holde fram kjønn som et spesielt område.» Regjeringen forkastet selve prinsippet om likestilling i likestillingslovgivningen bare fordi forkjempere for den gruppen som har hatt mest fordeler av likestillingspolitikken fram til nå, ønsker å dra stigen opp etter seg.

Vi får håpe Stortinget rydder opp i dette.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 4. april 2013.

Ikke helt homolikestilling

Regjeringens forslag om ny diskrimineringslov for seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk er et stort skritt fram for likestilling på dette området.

Endelig går regjeringen inn for prinsippet om at homodiskriminering skal være forbudt generelt i samfunnet. Og for alle første gang får man et lovvern for kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.



Som likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen sa da hun lanserte lovsforslaget: «Diskriminering kan skje overalt, i idrettslag, i skolegårder og på legekontoret. Jeg er derfor stolt og glad for å kunne foreslå en lov som forbyr diskriminering av homofile på alle samfunnsområder.» Og selv om hun glemte bifile og kjønnsminoriteter i sin begeistring, gjelder den nye loven dem også.

Loven tar oss likevel ikke helt fram. Det kan virke som om Barne- og likestillingsdepartementet ganske enkelt har oversett flere områder. Selv om kjønnsdiskriminering er forbudt også i familieliv og andre rent personlige forhold, er det fritt fram for homo- og kjønnsminoritetsdiskriminering her.

Det er heller ingen påbud om kjønnsminoritets- og homolikestilling i læremidler, tilsvarende hvordan kjønnslikestilling er påbudt her. Arbeidsgivere må først ha over femti ansatte før det er noen aktivitetsplikt for seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, mens det er ingen slike begrensninger på kjønnsområdet.



Den nye diskrimineringsloven for seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk er del av et større revisjonsforslag som i utgangspunktet skulle harmonisere diskrimineringsvernet for alle, uavhengig av om det gjaldt kjønn, etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk.

De mange manglene på homo- og kjønnsminoritetsområdet er resultatet av denne bebudede harmoniseringen ikke er fullstendig fulgt opp. Det er følgelig tilsvarende mangler for de andre diskrimineringsgrunnlagene. Full likestilling for seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk innebærer altså at alle andre områder også må få full likestilling. All diskriminering er akkurat like alvorlig.

Det er også en hel rekke likestillingsbestemmelser i mange andre lover som heller ikke er rettet opp, slik at det også gjelder alle diskrimineringsgrunnlag. Dette gjelder blant annet i helseforetaksloven, markedsføringsloven, opplæringsloven, privatskoleloven, personsopplysningsloven, universitetsloven, samt paragrafene om hatkriminalitet i den nye straffeloven.

Det er ikke bare hyggelig, men viktig prinsipielt at lovforslaget også gir diskrimineringsvern for heterofile og ikketranspersoner. Det er ikke slik at bare minoriteter kan utsettes for hets og diskriminering. Alle har rett på samme respekt for sin identitet og sine livsvalg. Men i den sammenheng er det en utfordring at lovforslagets forståelse av seksuell orientering utdefinerer bdsm- og fetisjorientering. Selv om SMil Norge kunne vise til flere alvorlige diskriminerings- og trakasseringssaker, var departementets svar å utelukke dem fra alt vern.

Dette føles kanskje som noe som ikke er så nøye. For oss som ikke har en bdsm- eller en fetisjorientering, kan dette fremstå som både underlig og rett og slett ubehagelig. Men disse følelsene understreker nettopp bare behovet for vern her.

Noe som også er viktig å ha med seg er at det opprinnelig skulle ha vært bare én felles diskrimineringslov – ikke bare for de grunnlagene som nevnes i dette lovforslaget, men for alle som blir utsatt for diskriminering. Som for eksempel på grunn av sosial bakgrunn, kropp, alder eller andre forhold. Dette forslaget ble ifølge Thorkildsen droppet bare fordi kvinnebevegelsen og LO mente «at det er viktig å holde fram kjønn som et spesielt område.»

På grunn av dette vil mye diskriminering fremdeles være lov i Norge – noe som også vil ramme mange homofile og kjønnsminoritetspersoner, siden mange av oss blir utsatt for disse typene diskriminering. En slik lov ville også ha gjort det lettere å få belyst problemer med multippel diskriminering.

Alle mennesker har jo ikke bare en seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, men også kjønn, etnisitet, funksjonsevne osv, og kan jo bli diskriminert på grunn av en kombinasjon av sine ulike identiteter.

Et annet problem er at Likestillings- og diskrimineringsnemda, det øverste uavhengige antidiskrimineringsorganet, fremdeles ikke har noen sanksjonsmyndighet. Du kan vinne så mange diskrimineringssaker du bare vil i Nemda, men arbeidsgiverne behøver ikke å bry seg. For at det skal få noen konsekvenser må du risikere det enorme økonomiske sjansespillet det er å gå gjennom domstolene.

Men dette er altså ingen endelig lov ennå. Stortinget skal også si sitt. Og nå er det opp til oss å opplyse våre allierte der at det dessverre ikke holder med bare litt mer likestilling. Nå er tiden for å gå hele veien fram.

Saken ble opprinnelig publisert på gaysir.no 26. mars 2013.

Din kropp, min ære

Over hele verden bruker mennesker vold, trusler og lovverk mot de som ikke oppfører seg i samsvar med deres æresbegrep. Vi i vestlige kulturer liker gjerne å tro at dette er noe vi i all hovedsak har lagt bak oss, men det er ikke så enkelt.
Saken sto opprinnelig på trykk i Aftenposten 21. mars 2013.

Motstand mot både kvinnefrigjøring og homoseksualitet, sexkjøp og stripping, hijab og niqab, handler ofte langt på vei om det samme. Om hvordan mange føler at hva andre gjør med sine kropper, truer dem selv og deres ære.

Hva du gjør med din kropp, kan krenke min ære. Rart? Utidig? Selvfølgelig kan det virke sånn. Men dette er hvordan millioner av mennesker tenker. Den største utfordringen er likevel at så mange bruker trusler, vold og lovforbud for å sørge for at du gjennom dine personlige valg ikke skader deres ære på noen måte.

Vold for å gjenopprette ære
Over hele verden mishandles og drepes kvinner av egne familiemedlemmer fordi de ikke oppfører seg i samsvar med familiens ære. Hva som fryktes mest er sex før ekteskapet, men alt som bare antyder noe i denne retning er nok til de sterkeste tiltak for å gjenopprette familiens ære.

Selve prinsippet om at kvinner skal bestemme over eget liv og egen kropp, truer æren til både familie og hele fellesskapet i mange mer tradisjonelle samfunn. Kvinnefrigjøring som sådan blir en umulighet. Som Det muslimske brorskap i Egypt nylig understreket i ti punkter, er det essensielt for hele samfunnet at kvinnens seksualitet begrenses og hennes oppførsel reguleres av mannlige formyndere.

Vestlig kritikk av kvinneundertrykking i mange land blir gjerne møtt med anklager om at vestens kvinnefrigjøring har ført til at kvinner mister sin ære ved å være lettkledde og oppføre seg fritt seksuelt. Kvinner må i stedet beskyttes mot seg selv gjennom lovverket, trusler og – i siste instans – gjennom vold. Bare slik kan samfunnets ære opprettholdes.

Den sårbare mannskroppen
Heller ikke menn er immune mot denne æresreguleringen. Om kroppene deres blir utsatt for handlinger som krenker deres mannlighet, krenkes æren til det fellesskapet de tilhører. Å være passiv seksuelt er den største utfordringen. Menn som mistenkes for dette, krenker ikke bare sin egen mannsrolle, men æren til familien, samfunnsenheten og selve det mannlige kjønnsfellesskapet.

Om du lar homofile eller feminine menn være i fred i familien din, landsbyen din, i landet ditt, er din ære plettet. Og du må gjøre ditt for å gjenopprette din ære.

Farlige strippere
Vi i vestlige kulturer liker gjerne å tro at dette med din kropp, min ære er noe vi i all hovedsak har lagt bak oss. Men i de siste årene har vi i stedet sett en stigende tendens til at mange forsøker å endre lovverket for å beskytte sin egen ære.

Ser man nærmere på argumentasjonen for forbud mot sexkjøp, stripping og porno, er det logikken om din kropp, min ære man finner. Disse forbudene handler ikke om å forhindre verken trafficking eller mishandling, for dette er allerede forbudt i norsk lov og i strid med alle menneskerettigheter. Det handler ikke en gang om sexkjøp, stripping og porno som sådan, men bare om kvinners rolle i dette. Det som trues er en feministisk forståelse av kvinnelig ære.

Opp gjennom historien har prostitusjon og eksponering av kvinnekroppen ofte vært en måte mange kvinner er blitt misbrukt på. At enkelte kvinner selv velger å gå inn i roller så tett forbundet med tradisjonelle undertrykkende strukturer, blir slik ikke bare totalt uforståelig for mange feminister, men noe som truer deres egen kvinnelige ære. Akkurat som mange menn tradisjonelt føler at deres kjønnsære blir ødelagt av menn som ikke er mannlige nok, torpederes mange feministers kjønnsære av at enkelte kvinner selv velger å gå inn i roller de ser som uløselig knyttet til kvinneundertrykking. Derfor skal det forbys.

Hvordan ingen av forbudene er fulgt opp med tiltak for å hjelpe de som forbudene definerer som ofre, viser at heller ikke omsorg ligger til grunn for forbudsønsket. Tvert imot. SV som akkurat har foreslått å forby stripping og som frontet forbudet mot sexkjøp, torpederte i 2011 lovforslaget som ville gi prostituerte og strippere beskyttelse mot diskriminering. Det manglende diskrimineringsvernet i loven gjør kvinnene det rammer desto mer sårbare for vold og trusler i samfunnet. Slik brukes loven for å straffe dem ytterlige for å oppføre seg i strid med andre kvinners æreskodeks.

Hijab mot frihetsidealer
Selv om påtvunget hijab og niqab selvfølgelig er en konsekvens nettopp av æresreguleringen av andre menneskers kropp, kan den absolutte motstanden mot disse plaggene også være motivert av samme tankegang. Det franske totalforbudet mot hijab i skolen og i niqab i alle deler av samfunnet, er ofte begrunnet med at dette strider med franske frihetsidealer.Selve den franske æren trues av kvinner som ønsker å bruke kroppene sine på en måte som faller utenfor det franske kvinneidealet. På denne måten bruker den franske staten loven for å fremme det samme prinsippet om din kropp, min ære, som de i utgangspunktet ønsker å motarbeide.

Respekt for egne valg
Alle forsøkene på å styre andre menneskers kropper og liv ved bruk av kollektive æresbegrep, blir likevel ikke stått uimotsagt. Flere og flere står opp mot alle forsøk på å bruke vold, trusler og lovforbud for å regulere hva man kan gjøre med egne kropper. Mange homofile og transpersoner har allerede lenge marsjert i både lakk og lær, drag og høye hæler, for å understreke i hvilke grad de gir blanke i hva andre måtte mene de skulle gjøre.

Prostituerte, strippere og pornoskuespillere snakker ut om egne erfaringer og forlanger respekt for retten til å gjøre som de selv vil. Muslimske aktivister brenner hijaber og demonstrerer med niqab og miniskjørt, for å vise sin forakt for både påbud og forbud mot slike plagg. Mange kvinner og menn over hele den vestlige verden går i såkalte slut walks – luddertog – for å vise at den enkelte person selv må bestemme hvordan man skal få oppføre seg og se ut – og at alle skal respekteres for sine valg.

Respekt for egne valg. Det skulle vært så selvsagt. Men det er det dessverre ikke.

Fido forever

Om det blir mulig å la Fido leve i evig tid, hva gjør vi da?

Saken sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 4. februar 2013.

I Tim Burtons nye film Frankenweenie tar en liten forstadsgutt og gjenoppvekker sin trafikkdrepte hund. Ved hjelp av nål og tråd, litt lyn og sindig bruk av hva en guttunge klarer å samle sammen, våkner hunden opp som sitt gamle jeg.

Dette er selvfølgelig regissørens hyllest til de klassiske Frankenstein-filmene. Gutten selv heter Victor Frankenstein. Men filmen speiler samtidig hvordan barns verden gjerne er. Det er store hemmeligheter og sterke følelser. Det forferdelige er veldig fordelig, det fantastiske helt utrolig fantastisk. Og det er ingen grense for hva man kan forsøke å gjøre. Vanligvis blir det med forsøkene. Men her, i Tim Burtons univers, er det mirakuløse mulig. Det utrolige, er noe vi bare må forholde oss til.

Mest av alt er dette likevel en fortelling om en gutt og hans hund. Om det inderlige båndet mellom menneske og dyr. Om to uadskillelige bestevenner. Et uløselig bånd som likevel blir revet brått i to av det meste endelige av alt: Døden.

Men den unge Frankenstein nekter å godta dødens realiteter og gjør tvert om. Hvem ville ikke gjøre det samme? Om vi bare kunne. Eller, ville vi?

At vi vil kunne holde våre kjæledyr i live så lenge vi selv bare måtte ønske, er noe som snart ikke lenger bare er science fiction. Vi kan snart stå overfor den samme reelle muligheten som unge Frankenstein i Tim Burtons film. Enorme medisinske fremskritt eliminerer den ene dødsårsak etter den andre for oss mennesker og gjør at vi kan skifte ut og fornye stadig flere deler av kroppen. Selv om ingen har oppnådd fysisk udødelighet ennå, hører vi stadig ofte at dette kan bli en reell mulighet en gang i nær fremtid. Og om nesten-udødelighet blir mulig for oss, er det ingenting som i prinsippet hindrer oss fra å gjøre det samme med våre kjæledyr.

Et ressursspørsmål
Som vi stadig blir minnet på, har vi ikke ubegrensede ressurser. Om vi skulle bruke store ressurser på å holde i live kjæledyrene i nærmest evig tid, ville dette selvfølgelig påvirke muligheten for i hvilken grad vi ville kunne gjøre dette med alle mennesker. Økonomisk ressurser vil være avgjørende for liv og død. Men dette er jo samtidig heller ikke noe nytt. Økonomi speiles allerede i vår helse, i våre sykdomsforløp og i siste instans i vår levealder. Dette er også noe som allerede har konsekvens for forholdet mellom mennesker og dyr. Kjæledyr i den vestlige verden har allerede en livsløpsstandard som den til mange mennesker i den tredje verden.

Om Fido aldri dør, vil det bety at etterspørselen etter nye hunder blir betraktelig redusert. Vil det å ha med oss Fido for alltid bety slutten på nye valper? Det er igjen et ressursspørsmål. Like lite som planeten vår er stor nok for stadig nye generasjoner av udødelige mennesker, er det heller ikke plass nok til stadig nye generasjoner av udødelige kjæledyr.

Hunden med i himmelen
I siste instans blir det et spørsmål om vi virkelig ønsker å ha våre kjæledyr rundt oss til evig tid – uansett hvor mye vi føler for det akkurat nå. Den svenske countryartisten Hasse Andersson hadde på begynnelsen av 1980-tallet en større hit med låten Änglahund, hvor han stilte en teologisk problemstilling som sjelden drøftes: «Når vår Herre slukker livets ild og det dags å forlate denne jorden. Får man ta med seg hunden inn i himmelen?» Den burde jo kvalifisere: «Han er snill og har vært en virkelig venn.»

Om den trofaste hunden fortjener evig liv, er ett spørsmål. Et annet spørsmål er om det er en slik evig tilværelse vi selv ønsker.

Frankenweenie beskriver så presist den smerten så mange av oss gikk gjennom som små da det høyt elskede kjæledyret ikke lenger var blant oss. Men barnets tilværelse er også en helt annen tilværelse enn vår egen. En tid da sommeren varer nesten evig, da alt som er godt er forventet å vare evig, da man selv lever som om man skulle være evighetens håp.

Men om det nå finnes en himmel, vil det så være et sted vi ønsker å møte igjen alle våre kjæledyr. Hver hund? Hvert hamster? Hver eneste gullfisk også?

Eller, kanskje, er det slik at det evige farvel har en verdi i seg selv?