Det andre juleevangeliet

Donald Duck på julaften er en del av hva som kan sees som det andre juleevangeliet. «When you wish upon a star.»

I år ble en viktig del av julen reddet i siste liten. Det så lenge ut til at NRK ikke ville få rettighetene til å sende den tradisjonelle Donald Duck og vennene hans på julaften. Så, i siste liten, ble det en ny avtale mellom Disney og NRK. Slik kunne over åtte hundre tusen nordmenn igjen få gjort som de alltid gjør på julaften.

Like sikkert som at nettene blir lange, kommer de årlige klagene om at Jesus ikke får nok plass i julen. Disney-kavalkaden er på alle måter et typisk eksempel på hva så mange Jesus-tilhengere mener tar plass fra Jesus. Selv om julaften desidert er den dagen flest nordmenn går i kirken, er det likevel flere som ser på Donald på TV den dagen.

Men Jesus vs. Donald representerer ingen enkel dragkamp mellom religion og sekularitet, som man gjerne kan bli forledet til å tro. Disney-kavalkaden summerer opp mye av hva den populærkulturelle julen handler om, men populærkultur er på ingen måte identisk med sekularitet. Den populærkulturelle julen er full myter, ritualer og trosforestillinger som er vanskelig å se som annet enn nettopp religiøse. Donald Duck og vennene hans på julaften er slik en del av hva som kan sees som det andre juleevangeliet.

«Alt hva julen står for»
Men hva i all verden er religiøst ved Disney-kavalkaden? Hva har Snøhvit eller Askepott i det hele tatt med julen å gjøre? Selve nøkkelen for å forstå dette kommer mot slutten av programmet. Det å vende seg mot en stjerne og ønske seg noe, erklærer Timmi Gresshoppe, «symboliserer tro, håp, og alt hva julen står for.» «When you wish upon a star, gjør det ingen forskjell hvem du er. Alt hva ditt hjerte begjærer vil bli oppfylt for deg.» Timmis sang er i seg selv ganske enkelt en liten troserklæring. En erklæring om hvordan det viktigste er troen i seg selv. Bare man tror, håper, ønsker seg noe, ektefølt og inderlig nok, «vil dine drømmer bli oppfylt». «Hvis ditt hjerte er i din drøm, er ikke noe ønske for stort.» Slik gjør Disney julen til troen på sine drømmer og på troens kraft.

Disneys juletro er en tro uten noen gud. Det er skjebnen, ikke Gud, som kommer «som et lyn fra klar himmel … og hjelper deg.» Den utdefinerer ikke det guddommelige, men det guddommelige er fullstendig irrelevant. Det er dette vi ser igjen og igjen i Disney-filmene som klippene i julekavalkaden er hentet fra: Som når Askepott synger, «Uansett hvor mye ditt hjerte sørger, hvis du bare fortsetter å tro, vil drømmen du drømmer gå i oppfyllelse.»

Juletroen
Troen på det gode, på at noe vidunderlig skal skje og på julen i seg selv, er sentral i hele den populærkulturelle julefeiringen. Du finner denne troen igjen og igjen presentert i juleklassikere som Miracle on 34th Street, How the Grinch stole Christmas og Santa Clause-filmene. Den kanskje viktigste av alle populærkulturelle julefortellinger, Charles Dickens’ A Christmas carol, handler om hvordan gnieren Scrooge blir omvendt til å tro på julen. I denne fullstendig Jesus-fri beretningen går Scrooge fra å mene at julen er «humbug», til å omfavne ikke bare høytidens moral om glede og gavmildhet, men å erklære at «jeg vil ære julen i mitt hjerte og forsøke å holde den hele året.»

Julenissen, den populærkulturelle julens aller viktigste skikkelse, dukker vanligvis også opp i Disney-kavalkaden. Han speiler også trosforestillinger, om enn i den nokså spesielle formen der barn er forventet å tro, men voksne ikke er det. Julenissen, den gamle helgenen Sankt Nikolas som har beveget seg langt vekk fra sin opprinnelige kristne kontekst, presenterer det samme moralske julebudskap om godhet og gavmildhet som Dickens og Disney.

Same procedure as every year
Bare det å se på Donald Duck og vennene hans er for mange av oss minst like viktig for den dickensianske julestemningen som selve innholdet. Det hører med til julen vår nettopp fordi vi «alltid» har gjort det. Det skal være «same procedure as every year» for å sitere Grevinnen og hovmesteren, et annet program som gjennom å bli vist igjen og igjen er blitt minst like viktig i mange nordmenns julefeiring.

Tradisjoner er en svært sentral del av det populærkulturelle juleevangeliet. Det er en ritualitet som speiler religiøse mønstre. Den populærkulturelle julens tradisjoner er paradoksalt nok, ofte knyttet til tradisjoner med svært kort historie. Julen som vi kjenner den i dag, med julegaver og julestemning, juletrær og julenisser, julekort og kommersialiserte julesanger, er for stor del noe som oppsto i 1800-tallets Storbritannia og USA. Men den populærkulturelle julens begynnelsen er samtidig en begynnelse som gjorde alt hva den kunne for å skjule sin egen opprinnelse. Den nylig oppkonstruerte viktorianske julefeiringen skulle selv fra starten være slik den «alltid» hadde vært. Den nye viktorianske middelklassen oppfant ikke bare den engelske julen og slik grunnlaget for all senere julefeiring, de oppfant også «tradisjonen» som de selv påsto de bare gjenoppvekket.

Tradisjonene som tradisjoner fikk med julen altså en verdi i seg selv – tradisjonene ble selve julestemningen. Man gjør som man gjør fordi det er forbundet med en forestilling om at dette er hvordan dette alltid er blitt gjort. Dermed kunne også den nye TVen lett fått innpass i julens tradisjoner. Tradisjonene behøver ikke engang å gå tilbake til fjernsynets barndom for å føles som eldgamle. Selv om Disney-kavalkaden ble vist på NRK første gang i 1979 og først årlig siden 1997 (med unntak av 2002), sitter vi likevel igjen med følelsen av at slik har det alltid vært.

Hva ville Jesus si?
Gjennom julens tro på tradisjonens kraft blir Donald, julenissen og alle de andre nyere juletradisjonene like mye en del av julen som Jesus og det opprinnelige juleevangeliet. Begge juleevangeliene handler samtidig om glede og det å være gode mot hverandre. Sånn sett ville kanskje ikke Jesus selv funnet noen grunn til å klage over at han ikke er alene om oppmerksomheten i julefeiringen. Kanskje han også, i stedet for å akke seg, bare ville si: From all of us to all of you. God jul.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 27. desember 2012.

Sannhetsord fra kjærlighetens profetinne

Jeg kan ikke huske at en og samme person noensinne er blitt kalt både «hatefull», «fanatisk» og «patetisk» i ett og samme avisinnlegg.

Dette kunststykket står Fritt Ord pris-vinner Nina Karin Monsen for. Og det er jeg som blir gitt alle disse karakteristikkene. Åpenbart med grunnlag i sin underkjente doktorgradsavhandling i filosofi - for flere formelle kvalifikasjoner har hun ikke - tillegger Monsen meg også et så «ekstremt sinne» at hun definerer det som en diagnose.

Nina Karin Monsen, hele Norges selverklærte «elskende menneske», joho. Saken sto opprinnelig i Dagbladet 19. november 2012.

Monsen hudfletter meg fordi jeg ikke har tatt med sidetall når jeg siterer diverse angrep på minoriteter fra hennes bok Kampen mot ekteskapet. At sidehenvisninger aldri har vært skikk i norske avisinnlegg betyr selvfølgelig ingenting, fordi hennes tekster står i en særklasse. Det er bare å beklage. At jøder, nei homofile var det visst, er noe annet enn «normale mennesker» er på side 108. De er «medfødt uføre» på side 134. Homoekteskap er «kaosskapende» og «inhumant» på side 87. Takket være de «demoniske» homovennlige lovene (141) må gode kristne nå kjempe i et samfunn preget av «løgnen og ondskapen» (234).

Men Monsen misforstår når hun sier at jeg «går løs på» henne. Jeg har aldri angrepet henne noe sted. Min kritikk har alltid vært rettet mot Fritt Ord, for at de ærer en person som stempler minoriteter som demoniske og inhumane og som definerer enhver kritikk av seg selv som forfølgelse og sjikane. Monsen selv, med det jeg har forstått som hennes grenseløse forakt og hjelpeløse mangel på logikk, har jeg først og fremst sett som ren underholdning - sånn på linje med «Du skal høre mye» eller «Skal vi danse».

Men nå undres jeg om jeg ikke har tatt fullstendig feil. Når alle som er uenige med henne er «hatefulle» og «fanatiske», må jo Monsen selv være kjærlighetens profetinne. Selv når hun diagnostiserer meg for å ha et «ekstremt sinne», legger hun til i sin grenseløse omsorg at «vi får håpe at han får hjelp i tide.» Når hun nå kommer ut av skapet som tidligere samboende, viser hun at hun ikke en gang står tilbake fra å refse sine egne tidligere synder idet hun plasserer samboere sammen med blant annet homofile, pedofile, utro, rusmisbrukere og humanetikere i en kamp mot «åndelige verdier, mening, sannhet og god moral» ensbetydende med den gamle ekteskapsloven (side 20 og 17).

Monsen definererdet meste av kritikken mot seg selv og prisen som «verbal vold». Som hun slår fast, «homofile, heller ikke deres mødre, eller andre slektninger og venner, har ingen rettigheter som gir dem fullmakter til å være verbalt voldelige» (fra Monsens blogg). Ikke noe fritt ord, nei. Vi må bare holde kjeft.

Mor Monsen er vår tids svar på Mor Go’hjerta. Vi må bare forstå at det er kjærlighetens budskap hun fremmer med sine personangrep og minoritetskritikk. Hun vil bare skape en bedre verden. Noe som selvfølgelig bare er mulig om alle mener det samme som henne.