Da Kirken slo tilbake

Saken sto opprinnelig i Dagbladet 24. juli 2012
Minnegudstjenesten 22. juli åpenbarte at den nye grunnlovsreformen har gitt oss en offisiell folkekirke, som viser at deres primære formål ikke er å nå ut til alle, men å fremme et kristent budskap – selv på en dag da landet virkelig skulle stå samlet.

I intervjuet ett år etter 22. juli, roste Jens Stoltenberg Kirkens rolle som allmenn seremonimester i året som har gått: «Den norske kirke var den folkekirke som vi ønsker at den skal være». En samlende institusjon hevet over «et mangfoldig Norge, der mennesker tilhører forskjellige trossamfunn.» Hvordan statsministeren, som selv ikke er medlem av noe trossamfunn, uttrykker sånt et direkte ønske om hvordan Den norske kirke skal være, kan muligens føles problematisk for Kirken selv. Men denne politiske visjonen var en av grunnene for årets grunnlovsreform der statskirken per definisjon ble en folkekirke.

For alle de som håpet at grunnlovsreformen ville gjøre Kirken til en nasjonal, stemningsskapende og i realiteten livssynsnøytral seremonimester, må minnegudstjenesten i Oslo Domkirke ha slukket alle illusjoner. I Oslo domkirke var Kirken en kristen kirke igjen. Og ingenting annet.

Ofrene fra 22. juli ble verdig og behørig æret med fine ord. Men alt skjedde innenfor en klart definert kristen ramme. «Lyset som skinner i mørket» var identisk med «Kristus» som er «verdens lys». Bare «Guds hjerte … er stort nok for vår sorg og vår klage». Da vi ble bedt om å ønske hverandre fred, var det «Guds fred». Alle salmene var vendt mot den kristne Gud.

Igjen og igjen ble hele forsamlingen ledet i ekskluderende kristne bønner. «Herre Jesus … Du samler dine troende i ditt rike.» «Herre hør vår bønn. … Vi ber: Led oss i våre liv.» Det stille minuttet til minne om ofrene, kom rett etter den kristne trosbekjennelsen.

Gudstjenesten ble avsluttet med nattverd, den mest kristne av alle seremonier – som om dette skulle være hvilken som helst alminnelig gudstjeneste. Etterpå snakket biskop Ole Christian Kvarme faktisk bare til de som hadde tatt nattverden: «Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus har nå gitt oss sitt hellige legeme og blod … Fred være med dere. Vi takker deg himmelske far … forén oss i din kjærlighet.»

Ingen andre religioner eller livssyn var representert. Minnegudstjenesten ble fremført som om det ikke var noen fra andre religioner eller livssyn til stede. «La oss alle be … Evige Gud …. forlat oss aldri i sorgen og savnet over dem vi har mistet.» Det er vanskelig å se den overveldende kristelige ettårsmarkeringen som Kirkens svar til hvordan Stoltenberg og andre politikere ønsker å styre den i retning av ren seremonimester. Men kanskje ikke Kirken kan noe annet – hvis den fremdeles skal være en kirke.

Minnegudstjenesten åpenbarte den enorme avstanden mellom visjonen til norske politikere om en allmenn folkekirke og Kirkens egne ønsker. Etter grunnlovsreformen sitter vi igjen med en offisiell folkekirke, som viser at deres primære formål ikke er å nå ut til alle, men å fremme et kristent budskap – selv på en dag da landet virkelig skulle stå samlet. Men kanskje noe annet ikke er mulig når man faktisk har gitt en kristen kirke rollen som offisiell nasjonal seremonimester.

Bibelsk og evolusjonistisk tegnefilmstrid

Saken ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 5. juli 2012.
Sommerens store tegnefilm, Istid 4. Kontinenter på avveie, presenterer en utfordring for naturvitenskapene. Kontinentaldriften blir plutselig satt i gang ved en ulykke forårsaket av det vesle sabeltannekornet Scrat. I løpet av noen få øyeblikk skapes kontinentene som vi kjenner dem. Ifølge ordinær geofysikk er dette en uhyre langsom prosess som har foregått over hundrevis av millioner av år.

For kreasjonistene, de som tar Bibelens skapelsesberetning bokstavelig, er kontinentaldramaet i Istid 4 lite nytt. Ifølge kreasjonistiske teorier ble nemlig urkontinentet som samlet all landmasse, oppsplittet i løpet av kort tid under den bibelske syndfloden.

For nordmenn flest fremstår troen på at jorden bare er noen få tusen år gammel – fordi det står i Bibelen – som nokså absurd. For millioner i USA er dette harde fakta. Pseudovitenskapelige teorier som forsøker å gi bibeltro forklaringer på fenomener som dinosaurer, neandertalere og kontinentaldrift, er viktige i deres verdensbilde.

Om den fjerde og seneste Istid-filmen gir en viss grunn til kreasjonistisk begeistring, har de tidligere filmene vært mer problematiske. I Istid 2, for eksempel, overlevde alle verdens dyr en enorm oversvømmelse ved hjelp av en gigantisk båt, men uten at verken Gud eller Noah var inne i bildet.

De uhyre populære fortellingene fra en fiktiv urtid i Istid-filmene, representerer en generell utfordring for de bibeltro. Bibelens fortellinger fra den fjerne fortid har lenge vært deres sterkeste kort. Disse grunnfortellingene i vår kultur har en massiv kraft og appell, som ikke minst har vært viktige for å få barns oppmerksomhet til kristendommen. Gjenfortalt gjennom barnebibler, film og andre medier, har bibelfortellingene stått nokså alene i sin mest populære og dramatiske narrative presentasjon av urtiden. Den enorme populariteten til Istid-filmene er således en direkte konkurranse til bibelfortellingene. Den raske og plutselige kontinentaldriften i Istid 4 og hvordan dinosaurer blir fremstilt som samtidige med istiddyr og hulemennesker i Istid 3, er likevel en kreasjonistisk trøst.

Kanskje ønsker kreasjonistene at tegnefilmevolusjonen hadde stoppet med familien Flintstone, der steinaldermennesker ikke bare interagerte med dinosaurer, men der 1950-tallets moral og kjønnsroller ble presentert som evige og uforanderlige siden urtiden. Men aller helst ønsker jo kreasjonistene å stoppe all evolusjon.