Hvor fantastisk er egentlig påstandene om englefjær? Er dette bare gammelt nytt eller noe som fortjener kritikken det har fått? Eller er dette faktisk noe som virker?Forestillingene Engleskolen presenterer passer godt innenfor rammen av tradisjonell new age-tro. Ikke bare har kontakten med engler vært sentral her i flere tiår, men selve troen på at det finnes et hemmelig religiøst univers som åpner seg for deg bare du selv tar initiativet, er et av de mest typiske trekkene i new age generelt. Märtha og Nordeng påstår heller ikke selv at det de gjør er enestående: Litteraturlisten bakerst i boken viser til en rekke titler som gir lignende veiledninger om hvordan man kontakter engler.
Duoens kurs og publikasjoner er likevel unike fordi prinsessens status innebærer at den alminnelige offentligheten setter fokuset på denne nyreligiøse tradisjonen. Ikke minst demonstrerer kritikken mot Märthas engasjement hvor kompleks forståelsen i Norge i dag er av hva som forstås som religion generelt og av hva som kan tillates innenfor rammen av statskirkekristendom. Men ser man bort fra den generelle skepsisen til at en i tronfølgen kan si noe som helst annet enn det som er gjengs i Den norske kirke, blir Märtha først og fremst kritisert for sin forståelse av at en åndelig dimensjon kan bryte igjennom i den fysiske virkeligheten og for å love ting hun angivelig ikke kan oppfylle.
Fjær og den åndelige essens
Märthas univers er et sted der det åndelige kan sanses ganske så konkret. Hun mener selv å se engler på tastaturet, høre tordenrøster, oppleve fantastiske lukter, og ikke minst: Hun finner fjær overalt, englefjær. Som da hun og makkeren mediterer med en gruppe ute i naturen og plutselig «var alle dekket av fjær. Noen på hodet, andre på klærne, i håret, på beina.» Selv om Nordeng mistenker at enkelte av fjærene kan stamme fra dunjakken prinsessen alltid går med om vinteren, er de begge overbevist om at de fleste av fjærene kommer nettopp fra englene som stadig omgir dem.
Märtha og Nordengs overbevisning om at det åndelige kan få slike fysiske manifestasjoner, er noe av det som oftest fremstilles som mest absurd. Men dette sier mest av alt noe om den allmenne uvitenheten om religion generelt. Selv om selve kjernen i den religiøse opplevelsen er referansen til dimensjoner som ikke kan empirisk bevises, er nettopp troen på fysiske beviser – slik som Märthas fjær – en sentral forestilling man igjen og igjen finner i religiøse tradisjoner. Ikke bare finnes det en utbredt mirakeltro, men den troende vil ofte kunne se sin rettroendehet bekreftet i at det går bra i hans eller hennes liv helsemessig og materielt. Gudene straffer og belønner angivelig, ikke bare enkeltpersoner, men også hele folkeslag, etter reglene de selv har satt opp. Selv ikke den åndelige, ikke-materielle dimensjonen er tradisjonelt hinsides det sanselige. Tvert imot: Religiøse mystikere kan bevitne om de mest fantastiske syn, om vidunderligste lukter, så vel som både de liderligste og mest smertefulle sanseerfaringer.
Uansett hvor tradisjonell forståelsen er at det åndelige kan få materielle uttrykk, med en gang det oppstår slike forestillinger, møtes trosforestillingene samtidig av en helt annen type vitenskapelige verifikasjonsmetoder, som professor Hans K. Stenøien som har tilbudt seg å DNA-analysere fjærene som stadig dukker opp i Märthas tilværelse.
Det blir likevel feil å se de konkrete fjærene som avgjørende for Engleskolens budskap. Hovedpoenget er hvordan du selv velger å se på virkeligheten: «Du kan velge at verden er magisk og full av tegn og guddommelige tilfeldigheter – og plutselig er den det for deg. For oss er dette det mest magiske av alt – at slik du opplever verden, slik er den.» Dermed blir det opp til en selv om man velger å se disse fjærene som bare tilfeldig dun eller bevis på engler.
Engler som virker
Fysiske manifestasjoner er heller ikke den eneste måten troens konsekvenser kan vise seg ganske så konkrete. Ser man bort fra fjær og forsikringene om at tilværelsen er full av engler som så gjerne vil kommunisere med oss, sitter vi likevel igjen med det faktum at Märtha og Nordengs engler virker. Kjernen i deres englebudskap er at dette er en vei som kan radikalt forbedre selve ens tilværelse. De presenterer seg selv som de viktigste sannhetsvitner på dette. Uten at de lover tilsvarende konkrete resultater for alle som forsøker, ønsker de gjennom sine bøker og kurs å gi andre mulighetene å gjøre som de selv har gjort.
Begge forfatterne beskriver seg som personer som har slitt med dårlig selvbilde og som har fått et bedre liv ved englenes hjelp. Nordengs tidligere absolutte fravær fra medias søkelys, gjør at man ikke kan bekrefte hennes forvandling til den tilsynelatende vel balanserte personen hun er i dag. Märthas forvandling derimot, fra en keitete og usikker skikkelse med minimal utstråling til en person som formerlig stråler av selvsikkerhet og av både indre og ytre skjønnhet, har vi alle kunne bevitnet. Uansett om englene er ekte eller ei, blir prinsessen selv slik et bevis på at engletroen deres virker. Om ikke for alle, i alle fall for henne selv.
Som en åndelig aktør, uavhengig om den skal sees innenfor rammen av statskirkekristendommen (som de selv mener) eller noe ganske annet, kan Engleskolen i siste instans bare vurderes i sammenligning med andre religiøse bevegelser. Da sitter vi igjen med en bevegelse som faktisk synes å kunne forbedre ens tilværelse, som ikke fordømmer andre, som ikke krever at andre skal leve som de vil og som mener at det viktigste er at hver og en står fritt til å definere sitt verdensbilde. Hvis man så mener at disse aspektene er grunnleggende forkastelige, får man så kritisere Märthas engasjement på dette grunnlaget.
Saken ble opprinnelig publisert i Aftenposten 21. februar 2012.
