Det lille landet som det egentlig er

Som en del andre, ble jeg oppfordret av Bergens Tidende til å skrive en tekst til ungdommen i ettertid av hva som hendte 22. juli. Her er det jeg skrev.

Alt har sin faste tid. En tid til å gråte, en til å le. Nå er en tid til å gråte.
Men når tårene igjen slutter å komme, kan vi se rundt oss, puste dypt inn og være glade for at vi bor i et av verdens mest fantastiske land.

Det er når det er som vanskeligst man ofte ser hvordan ting egentlig er. Og det var akkurat da det var som vanskeligst, at vi så hvordan vårt lille land egentlig er.

Forskjellige terrorangrep rundt om i verden de siste tiårene har skapt hat og hevnlyst, skråsikkerhet og intoleranse, kriger og hundretusener av flere døde.

Terrorangrepene i Norge 22. juli førte til et uendelig hav av blomster. Hundretusener, millioner av blomster. Hat ble besvart med kjærlighet. Intoleranse med toleranse. Forakt med respekt.

Vi kan dessverre aldri hindre enhver som vil forsøke å skade oss. Dere som er unge vil oppleve nye triste og meningsløse hendelser, forhåpentligvis aldri så ille som dette, men likevel. Men som vi har sett nå, ingen slike hendelser behøver å ødelegge det som virkelig er viktig: Samhold og kjærlighet, demokrati og toleranse, frihet og mangfold. Disse mest viktige av alle ting, kan bare ødelegges om vi selv ødelegger dem.

Vi er et lite, men uhyre sammensatt land. Vi vil aldri være enige om alt. Men dette behøver aldri å hindre at vi holder sammen når det gjelder, at vi samler oss om det som er aller viktigst.

Ta vare på hverandre, uansett kjønn, funksjonsevne, hudfarge, religion, seksuell orientering, alder, kjønnsidentitet eller hva det nå skal være. Slik vil dere som er unge fortsatt kunne la dette forbli et av verdens mest fantastiske land.

Vi nordmenn er ofte litt for flinke til å se oss selv som eksemplariske for resten av verden. Men denne gangen behøver vi ikke å si så mye. Vi kan la bildene tale for seg selv.

Så send dem ut til hele verden, bildene av blomsterhavet, og håp at blomsterbildene også vil få andre til å ønske å gjøre sine land like fantastiske som vårt.

Teksten sto opprinnelig i Bergens Tidende 2. august 2011.

Ingen homovenn

Likestillingsminister Audun Lysbakken liker å kalle seg homominister. Han fremstiller seg selv som alle homoers venn og har akkurat oppdaget at også transpersoner er hyggelige folk. SV skal ha stor ære for å ha lansert felles ekteskapslov i Stortinget i 2004, men dette begynner å bli veldig lenge siden. Som likestillingsminister har Lysbakken derimot direkte motarbeidet homolikestilling, mens han synes det er helt greit at SV-ministrene i andre departementer gir fullstendig blanke i både homoer og transpersoner. Hvis homominister skal være en hedersbetegnelse, er det vanskelig å se hvordan Lysbakken fortjener den.

Lysbakken brukte homodagene i Oslo som anledning til å erklære at han har torpedert et lenge eksisterende lovarbeid for full likestilling mellom seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk og andre diskrimineringsgrunnlag. Stolt som en hane erklærte Lysbakken i stedet at det skulle bli en egen homo- og transdiskrimineringslov, selvfølgelig uten å presisere at dette vil bli en annenrangs lov, med mindre vern enn den eksisterende [kjønns]likestillingsloven. Også funksjonsevne, etnisitet, alder vil fortsatt ha et annenrangs vern i loven, mens andre diskrimineringsgrunnlag utelates fullstendig.

Ingen homolikestilling
Den direkte foranledningen for Lysbakkens homosvik synes å være sterkt press fra LO og et par mindre kvinneorganisasjoner, som slett ikke ønsker at andre diskrimineringsgrunnlag skal få like sterkt vern som kjønn. Det mer grunnleggende problemet er at Lysbakken ikke klarer å se at diskriminering er et generelt fenomen, at det er like alvorlig uansett på hvilket grunnlag man blir diskriminert. En kort titt på Likestillingsdepartementets nettsider, demonstrerer departementets åpenbare mangel på helhetlig forståelse. Mangfold og inkludering er tilsynelatende bare et etnisk anliggende, likestilling gjelder i all hovedsak bare kjønn. Likestilling og mangfold gjelder åpenbart ikke homofile og funksjonshemmede. Disse gruppene presenteres i stedet som problemer i seg selv. Alder og andre mindre diskrimineringsgrunnlag er fullstendig usynliggjort.

Homoekskludering
Selv om han er regjeringens koordineringsansvarlig for homo- og andre likestillingsspørsmål, tolererer Lysbakken likevel at andre SV-ministere systematisk ignorerer homoer og andre. Etter å ha blitt rystet av et TV-oppslag, initierte kunnskapsminister Kristin Halvorsen en omfattende satsing mot antisemittisme og rasisme i skolen – men bare mot disse fordommene. Hadde ikke dagsrevyoppslag vært Halvorsens primære kilde til hva som skjer ute i skolegården, ville hun lett ha fått med seg at «homo» er og blir skjellsord nummer én, at unge funksjonshemmede ofte er helt nederst på den harde sosiale rangstigen, at mange barn og ungdom er blitt så mobbet for å være homo at de har byttet skole, at en del funksjonshemmede er så marginalisert i klasserommet at de har støttekontakt. Heller ikke Lysbakken påpekte at å utvide satsingen mot rasisme i skolen til også å gjelde homofobi, transfobi, fordommer mot funksjonshemmede og andre grupper, på ingen måte ville skade fokuset på rasisme. Det ville derimot vise sammenhengen mellom fordommene.

Forskningsminister Tora Aasland er en annen av SV-erne som Lysbakken lar fare vilt i sin homoignoranse. Så lenge hun har sittet i stolen har hun systematisk usynliggjort alt som har med likestilling og diskriminering å gjøre, unntatt akkurat det som gjelder den sosiale gruppen hun selv tilhører: Hvite, heterofile, ikkefunksjonshemmede, middelaldrende kvinner. Mens Aasland har brukt store deler av sin tid på å forsøke å tvinge gjennom en så radikal form for kvinnekvotering som selv EFTA-domstolen har dømt som kjønnsdiskriminerende, har hun ikke løftet en finger for å gjøre noe med tradisjonell underrepresentasjon eller systemisk diskriminering av funksjonshemmede, homofile, transpersoner, etniske minoritetspersoner eller personer med lavere sosial bakgrunn. Dette er en konsekvent politikk som hun også setter pris på hos andre. Da Universitetet i Bergen i 2007 offisielt avskaffet sin likestillingspolitikk for å slippe å utvide sitt likestillingsarbeid til å gjelde annet enn kjønn, belønnet Aasland dem med selveste Likestillingsprisen.

Som heterovenninna
Lysbakkens såkalte homoengasjement er syltynt og amatørmessig. Han er akkurat som den heterofile venninna som synes det er så gøy å henge med homofile fordi de er «så frigjorte, kule og alternative lissom», men hvis forståelse av hva dette egentlig dreier seg om er så grunn at hun like gjerne kan støtte homofobe utspill bare fordi hun ikke vet bedre. Akkurat som den arketypiske heterovenninna, er Lysbakken alltid der når det er gøy å være med homoene, som under Skeive dager, men fraværende når det gjelder.

Når det gjelder Lysbakkens grunnleggende forståelse av andre diskrimineringsgrunnlag han har ansvaret for, som for eksempel funksjonsevne, synes den å være enda mindre. Lysbakken har ennå til gode å gå i den funksjonshemmede stolthetsparaden og har på ingen måte signalisert at han ser seg selv som funksjonshemmetminister – selv om han formelt også er dét. Lysbakkens holdninger synes å bekrefte at funksjonshemmede dessverre har langt å gå selv for å oppnå samme kulhetsfaktor blant kulturradikale og politisk korrekte som homoene.

Forskjellsministeren
Helt generelt synes Lysbakken å mangle en grunnleggende forståelse av hva likestilling er. Likestilling er ikke bare kjønn. Likestilling heller er ikke snakk om å identifisere den ene eller andre befolkningsgruppen som det liksom er synd på, og så å gi dem noen smuler. Likestilling innebærer at man arbeider systematisk for at alle skal ha de samme mulighetene uavhengig av identitet. Når Lysbakkens utgangspunkt er at kjønnslikestilling er viktigere enn likestilling på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk, funksjonsevne, etnisitet og andre lignende vesentlige forhold, er ikke bare begrepet homominister misvisende. Han er ikke en gang en likestillingsminister. Lysbakken er og blir en forskjellsminister.

Denne saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 20. juli 2011

Sviket mot de svakeste

Likestillingsminister Audun Lysbakken sviker systematisk de mest utsatte i sitt revisjonsforslag av lovens diskrimineringsvern. Og skryter av det.

Det skal ikke være noe generelt diskrimineringsvern i norsk lov, har Lysbakken slått fast. Om du diskrimineres på grunnlag av annet enn et klart begrenset utvalg av diskrimineringsgrunnlag, skal du ikke ha noe vern i lovverket. Overvektig, taper, krigsbarn, tidligere straffedømt, rusbruker eller prostituert? Bare glem det. Stigmaet ditt skal du alltid bære med deg. Ingen lov eller ombud skal beskytte deg mot diskriminering. Samfunnets aller mest utsatte får klare seg selv i kampen mot all hets, fordommer og diskriminering de måtte utsettes for.

Det skal heller ikke være noe likestilling av de diskrimineringsgrunnlagene som nevnes i loven. Kjønn er og blir viktigst, så får det være så som så med resten.

Mange har lenge ment at ingen er tjent med at ikke alle har samme vern mot diskriminering. Derfor satte regjeringen ned diskrimineringslovutvalget i 2007 med støtte fra Høyre, KrF og Venstre. Men nå er denne prosessen stoppet. Utrolig nok påstår Lysbakken at grunnen er «uttrykt bekymring for om en samlet diskrimineringslov ville svekke diskrimineringsvernet for kvinner, innvandrere og funksjonshemmede.» Hvor har han det fra? Ingen av innvandrerorganisasjonene mente dette, bare én av funksjonshemmetorganisasjonene, mens kvinneorganisasjonene var delt på midten. Det massive flertallet av høringsinstanser ønsket en felles lov med likt vern for alle. Med bare tre korte setninger i et skriv til Stortingets rødgrønne, avfeier Lysbakken all argumentasjon for et felles diskrimineringsvern fra diskrimineringslovutvalget, Likestillingsombudet, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, advokatforeninger, Politidirektoratet, Helsedirektoratet, Den norske kirke, Humanetisk forbund og det massive flertallet av involverte antidiskrimineringsorganisasjoner.

Lysbakken mener likevel at han har grunn til å skryte. I stedet for et likestilt diskrimineringsvern lanserer han en egen diskrimineringslov for seksuell orientering og kjønnsidentitet og -uttrykk. Mer enn 32 år etter at likestillingsloven ble innført mener han altså at det er fantastisk at om enda et par år får homoer og transpersoner et lovvern som gir oss samme nivå som Serbia og Albania.

Men det er likevel ingen likeverdig lov Lysbakken presenterer. Homoer og transpersoner skal ikke ha samme diskrimineringsvern som andre diskrimineringsgrunnlag. Han sier ingenting om aktivitetsplikt eller likelønn og opplyser at loven ikke vil gjelde i familielivet og andre personlige forhold fordi «dette er det samme som gjelder for andre diskrimineringslover». Dette er blank løgn, fordi kjønnslikestillingsloven har nettopp et slikt vern.

I stedet for et helhetlig diskrimineringsvern som dekker alle diskrimineringsgrunnlag får vi altså bare nok en særlov med mangelfulle særbestemmelser preget av at de relevante pressgruppene aldri har nådd helt opp.

I stedet for et oversiktlig og harmonisk lovvern, må arbeidsgivere, ombud, etater og enhver som diskrimineres måtte forholde seg til et lappverk av ulike lover som nå blir enda mer komplisert.

I stedet for et diskrimineringsvern som beskytter alle som trenger det, sementeres et system der graden av vern bestemmes av graden av politisk innflytelse og der de aller mest utsatte faller helt igjennom.

Alt takket være likestillingsminister Audun Lysbakken.

Denne saken var opprinnelig publisert i VG 5. juli 2011