– Kirken må kjenne populærkulturen

De religiøse forestillingene som barn og unge først møter i dag kommer ikke fra tradisjonell religion, men fra populærkulturen.
Intervju med Liv Ingeborg Lied og meg om boken vår Det folk vil ha i Dagen 14. mars 2011 av Johannes Reindal.

Fredag ble det arrangert «bokprat» på Menighetesfakultetet, med forfatterne av boken «Det folk vil ha - religion og populærkultur». Førsteamanuensis Liv ingeborg Lied fra MF og professor Dag Øistein Endsjø fra universitetet i Bergen har sammen skrevet den første boken i Norge, som bredt tar opp kryssningene mellom religion og populærkultur. En konklusjon peker seg tydligere ut en noen annen: Her trengs mer forskning.
– Det er behov for mer teoretisering av feltet og mer metodisk tilnærming. I koblingen mellom populærkultur og religion er det arbeid for flere forskere, sier Lied.
De siste 10 årene har det likevel vært mer fokus på emnet, og det kommer flere bøker i nær fremtid.

Boken viser hvordan filmer, musikk, reklame og TV-programmer spiller på óg bruker religiøse fortellinger, aspekter og symbolikk. Óg hvordan populærkulturen er blitt stedet hvor folk flest møter religion - tradisjonelle og nyreligiøse. Det er altså ikke tradisjonell kristendomsformidling som i dag vil gi barn deres første møte med en ark som redder dyrene fra en oversvømmelse. Det vil skje gjennom filmer som Istid 2. Dette skaper utfordringer for kirkens møte med barn og unge.
– Hvordan skal kirken forholde seg til det?
– Tradisjonelle religioner bruker jo mange populærkulturelle uttrykk. Men de er nok mer populære innad i kirken enn utad. Jeg vet ikke om det er så mye mer tradisjonelle religioner kan gjøre. Det synes å være endringene i de sosiale strukturene som gjør at de går tilbake, ikke direkte konkurranse fra populærkulturen. Samtidig ser vi et stort behov for religion, sier Endsjø.
Han stusser over at kirken ikke benytter seg mer av enkelte av sine fortrinn.
– Dødsforestillinger er jo et av kirkens sterkeste kort, og populærkulturen er full av fremstillinger av dette som får stor oppmerksomhet. Det er rart at kirken ikke snakker mer om dette.

- Hvorfor det er blitt slik i Norge, at religion blir «det som folk vil ha»? Sitter kirkens selv med ansvaret for å nøre opp under at folk får det de vil, uten at det stilles for mange spørsmål?
– Det er riktig at Den norske kirke i stor grad har lagt seg etter det den tror folk vil ha. På mange måter kan man jo si at det ikke har virket, menighetene har jo ikke fått økt tilsluttning, sier Endsjø.
– Samtidig har religion i populærkulturen nettopp stor suksess med sin direkte markedstilpasning. At Den norske kirke ikke har hatt en tilsvarende suksess kan dermed ikke forklares med dens vilje til å tilpasse seg, men kanskje heller med at Kirken ikke har lykkest med å identifisere hva slags religion folk vil ha.

For hele intervjuet se Dagen 14. mars 2011.

Vinger over Europa

Dagbladet dro til Italia på englekongress med prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Samnøy. Og så snakket de litt med meg i sammen slengen.

Her er intervjuet slik det ble publisert i Dagbladet:

Hva er en engel?
—I utgangspunktet er en engel Guds sendebud, men innen nyreligiøsiteten er engelen blitt et aktivt mellomledd mellom mennesket og det guddommelige, sier religionshistoriker Dag Øistein Endsjø ved Universitetet i Bergen.

—Er fokuset på engler nytt?
—Den nyreligiøse troen prinsesse Märtha Louise representerer, tok av for omtrent 20—30 år siden. Vi har hatt tv-serier som «Touched by an angel», en amerikansk dramaserie om en gruppe engler sendt til jorda av Gud for å hjelpe til. Og slike møt-din-engel-kurs er heller ikke noe nytt.

—Har du selv møtt en engel?
—Nei, dessverre.

—Har du åpnet opp for det?
—Nei, jeg har egentlig ikke det. Men jeg er sikker på at prinsesse Märtha Louise selv er overbevist om at hun møter engler. Dette er ikke noe hun har funnet på. Jeg har ikke gått på disse kursene selv, men for en religionshistoriker er det spennende å se hva de forespeiler, og hva folk tror at de opplever.

—Hva tror du at de opplever?
—Folk har forskjellige oppfatninger av virkeligheten, og når noen har subjektive opplevelser av å møte engler, så er det ikke opp til oss å si: «Nei, nei, det har aldri skjedd». Da Trygve Hegnar kritiserte prinsesse Märtha Louise for å lure folk og gi løfter som hun ikke kunne oppfylle, så kunne han like gjerne rettet kritikken mot religioner generelt. Dette er jo ting som ikke kan bevises empirisk.

—Hvordan stiller Den norske kirke seg til englene?
—Problemet for kirken er ikke englene i seg selv, for englene har alltid vært en del av kirken. Problemet oppstår hvis det viser seg at folk mener prinsessens englekurs virker. Hvis man virkelig er overbevist om at man får kontakt med engler og det guddommelige, hvorfor i all verden skal man da gå i kirka hver søndag? I den forstand er hun en radikal forlengelse av Martin Luther og det protestantiske syn: Vi trenger ingen kirke, for kontakten med det guddommelige er opp til hver enkelt av oss.

—Prinsessen og kirka spiser av det samme grøtfatet?
—Ja, statskirka er jo den største kommersielle religiøse aktøren, og de er nok ikke begeistret for konkurranse fra andre aktører. Märtha er jo bare en av mange. Hun skiller seg ikke kvalitativt ut i forhold til de andre aktørene, men på grunn av sin kongelige status stiller hun i en klasse for seg selv. Hun får et mediefokus som andre kan drømme om, og det er nok derfor hun var hovedattraksjonen på plakaten i Torino.Hele saken er å finne i Dagbladet 7. mars 2011