I begynnelsen var pasta

En ny og verdensomspennende religion har på et par år utviklet seg fra det som opprinnelig var en original kritikk av amerikansk undervisning av den kristne skapelsesberetningen i skolens naturfagtimer. Møt Det flygende spaghettimonsterets kirke.

Ved universiteter og colleger over hele Nord-Amerika kler studenter seg ut som sjørøvere og forkynner et budskap om guddommelighet og toleranse. I parader ifører menn og kvinner seg pasta, enorme kjøttboller og store øyer på stilk, som tegn på sin overbevisning. Fredsdemonstranter har på seg t-skjorter som forkynner at «Jeg tror» og bærer plakater som forlanger «Noodles, not nukes», «Nudler, ikke atomvåpen».

Alle disse menneskene representerer en av verdens nyeste religioner. De er alle blitt omvendt av Det flyvende spaghettimonsteret. De har blitt rørt av Hans nuddelaktige lemmer og har tatt til seg det nye budskap om at all dogmatisme og intoleranse er av det onde. Pastafarierne, som de også kaller seg, er kanskje den sterkest voksende religiøse bevegelsen i dag. Under to år etter den første åpenbaringen, regner allerede tusener av mennesker seg som troende.

En usannsynlig profet
Bobby Henderson, som nylig avsluttet sin bachelorgrad i fysikk ved Oregon State University, er den nye bevegelsens atypiske og halvveis ufrivillige grunnlegger. Som så mange religionsstiftere før ham, hadde Henderson aldri i tankene å starte en ny tro.
Startsskuddet var Hendersons respons til Kansas Skolestyre som hadde vedtatt at skolene i delstaten skulle undervise i den såkalte intelligent design-teorien, side om side med evolusjonisme. Intelligent design er en kristenfundamentalistisk teori basert på ideen om at et intelligent vesen står bak skapelsen av universet.

I stedet for å argumentere mot den grunnleggende mangel på vitenskapelighet i intelligent design, gikk han rett inn i den kristenfundamentalistiske måte å argumentere på. Som han skrev til Kansas Skolestyre, «Hvis intelligent design-teorien ikke er basert på tro, men er en annen vitenskapelig teori, som det hevdes, da må dere også tillate at vår teori blir undervist, siden den også er basert på vitenskap, ikke tro.»

Spaghettimonsteret skapte verden
«Vår teori» som Henderson refererte til, er teorien om at Det flyvende spaghettimonsteret skapte verden for fem tusen år siden, men på en slik måte at vi skal bli forledet til å tro at verden er uendelig mye eldre. Alle tegn på at det har vært en evolusjon, er plantet av Spaghettimonsteret. Hans hellige nuddelhet narrer vitenskapen blant annet ved å gjøre om på karbon 14-målingene. «Hva vår vitenskapsperson ikke innser er at hver gang han gjør en undersøkelse, er Det flyvende spaghettimonsteret der og endrer resultatene med Sine nuddelaktige lemmer.» Henderson la også ved en nå verdensberømt skisse om hvordan Spaghettimonsteret frembragte verden. I begynnelsen skapte Han et fjell, en skog og en dverg.

Det geniale med Hendersons indirekte angrep på de som ønsker å fremme kristen evolusjonisme i undervisningen, er at han i en håndvending skapte en teori som logisk sett er mer solid enn den til de tradisjonelle kreasjonistene. Å referere til en guddom som med overlegg har skapt en verden som fremstår som milliarder av år eldre enn det den egentlig er, er selvfølgelig mer logisk enn å referere til en guddom som egentlig forkynner sannhet, men som har gjort det praktisk talt umulig å bevise at verden ikke er uendelig gammel.

Ikke helt uventet fikk Bobby Henderson aldri noe svar fra Kansas Skolestyre, så han la brevet ut på nettet slik at det ikke skulle være fullstendig forgjeves. Det var her det tok av.

Gjennom internett fikk brevet snart massiv oppmerksomhet og Henderson ble oversvømmet av eposter fra hele verden. På grunn av responsen, satte så Henderson i juni 2005 opp nettsiden for Det flyvende spaghettimonsterets kirke, www.venganza.org. I desember 2005 fikk Henderson en halv million kroner i forskudd for å skrive Det flyvende spaghettimonsterets evangelium. Pengene han tjener, vil han bruke på å kjøpe et ekte sjørøverskip og seile jorden rundt og forkynne pastaens gode budskap.

Klassiske religiøse elementer
Gradvis har den flyvende spaghetti-kulten tatt opp i seg en rekke elementer man finner i mer tradisjonelle religioner. Henderson sier nå selv at Det flyvende spaghettimonsteret åpenbarte seg for ham første gang i en drøm. At guddommelige skikkelser kontakter oss gjennom drømmer, er typisk for svært mange religioner, også kristendommen.

Himmelen i Det flyvende spaghettimonsterets virkelighet kombinerer tradisjonelle ideer om evig salighet med hva salighet egentlig innebærer for unge studenter i dag. Himmelen består blant annet av en enorm ølvulkan og fabrikker som stadig frembringer nye strippere av begge kjønn, men de mannlige stippere «er usynlige for ikke-homo gutta».

Pastafarierne har også tatt til seg en rekke forskjellige symboler. Piratantrekk, av slaget man kan kjøpe på Nille i Halloween-tider, er den hellige klesdrakten. Dette begrunnes teologisk. Siden nedgangen i antallet sjørøvere korrolerer med økt global oppvarming, vil en økning av antallet medvirke til at klimaet stabiliserer seg igjen.

Ikke ulikt hvordan andre nyreligiøse bevegelser konstruerer historiske forbindelse til diverse tidligere bevegelser, slik som gnostikere, hekser og tempelriddere, holder Det flyvende spaghettimonsterets kirke de klassiske sjørøverne som sine teologiske forgjengere. I god nyreligiøs ånd, innebærer også denne forestillingen en sterkt revisjonistisk historieforståelse. Sjørøverne var nemlig slett ikke blodtørstige forbrytere, mener pastafarierne, men gode skikkelser som delte ut sukkertøy til barn. Piratenes dårlige rykte skyldes ene og alene antipastarianske krefter i historien.

Pasta-læren
Grunnprinsippet i Spaghettimonsterets lære er motstand mot alle former for dogmatisme og intoleranse. Sterke påbud hører dermed dårlig inn i en slik sammenheng, og Det flyvende spaghettimonsteret opererer følgelig med ingen Ti bud. I stedet har Spaghettimonsteret gitt oss åtte «jeg skulle egentlig ønske du ikke gjorde». Det første «jeg skulle egentlig ønske du ikke gjorde» speiler Bibelens «Du skal ikke ha andre guder enn meg». Men Spaghettimonsteret sier i stedet: «Jeg skulle egentlig ønske du ikke oppførte deg som en skinnhellig helliger-enn-deg dust når du beskriver Min nuddelaktige guddommelighet. Hvis noen mennesker ikke tror på meg, er det helt greit. Jeg er virkelig ikke så forfengelig.» Toleranse fremmes i anbefaling nummer to: «Jeg skulle egentlig ønske du ikke brukte min eksistens som grunn for å undertrykke, underlegge, straffe, lemleste, og/eller, du vet, være slem mot andre».

I typisk religionshistorisk tradisjon har de første skismaene allerede inntruffet. En av de kjetterske gruppene kritiserer for eksempel forståelsen av sjørøvere som forbilledlige og mener at rettroende heller skal ikle seg ninja-kostymer ved seriøse anledninger. En annen utbrytergruppe, mener mummitroll representerer idealet.

Mer utradisjonelt synes Henderson selv at oppsplittingen av kirken hans er fullstendig utmerket. Han hjelper til og med med gode råd, om det skulle ønskes. I motsetning til så mange andre religionsstiftere, synes Henderson å skjønne at han ikke kan styre hvordan de religiøse forestillingene han er opphav til, vil utvikle seg.
Og hvordan troen på Det flyvende spaghettimonsteret vil utvikle seg er vanskelig å forutse. Det gjenstår å se om bevegelsen vil svinne hen eller om enda flere vil bli rørt av Hans hellige nuddelaktige lemmer.

Denne saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 24. januar 2007.

Men nasjonalromantikken var ikke død

Etter overskriftene i mediene kunne man lett tro at regjeringen akkurat er blitt stoppet i å rasere store deler av landet. I visshet om at nasjonen aldri lenger ville bli det samme, reiste folket seg massivt mot regjeringen som ville ofre all natur på fremskrittets alter.

I realiteten innebar regjeringens opprinnelige forslag at kraftlinjer ville bli trukket i hovedsak godt borte fra selve Hardangerfjorden og kun over et par av de trangeste og minst populære fjordarmene. Alternativet med sjøkabel synes faktisk å få større konsekvenser for vel så mye natur og for flere mennesker, der disse kablene vil gå opp og ned av vannet. Brudeferd i Hardanger i Theodor Kittelsens mer realistiske strek.

Regjeringen falt for en folkeoppstand, men det var et folk som handlet verken i egeninteresse eller for et generelt vern av naturen som sådan. Det var en annen faktor som var avgjørende her. Akkurat da vi trodde at kulturrelativismen og det multikulturelle synes å ha overtatt vår identitet, oppdaget vi at nasjonalromantikken slett ikke var død.

Stoltenberg & Co tapte ikke for radikale miljøforkjempere, men for Tidemand og Gude og deres Brudeferd i Hardanger. Regjeringens planer ble ikke slått tilbake med logiske argumenter, men blåst bort av de emosjonelle naturkreftene som feier gjennom I.C. Dahls hardangermalerier. Milliardene fyker av gårde ikke takket være sterke pressgrupper, men på grunn av kraften i bunader og fjordlandskap og nasjonale drømmer.

Mer enn noe annet definerte nasjonalromantikkens malere hva vår norskhet besto av. Noen landskaper er nemlig ikke bare viktigere enn andre, de er mer norske enn andre. Og Hardanger er det norskeste av det norske. Høyspentmasser går allerede på kryss og tvers over det ganske land, over fjell og åkre, rett gjennom granskogen i Nordmarka, gjennom forsteder og potetåkre, men dette har aldri nådd verken overskrifter eller regjeringskontor. Lørenskog, Åsane og Spydeberg er nemlig ingenting mot den nasjonale kraften som Hardanger ble i besittelse av, takket være det vellykkede nasjonalromantiske og nasjonsbyggende prosjektet.

Det er likevel en nokså selektiv forståelse av hvordan selve det norske urland skal ivaretas, der de norskeste av alle nordmenn, innbyggerne i dette norskeste av Norge sitter med mye av definisjonsmakten. Mens kraftledninger over et par av de minst kjente hardangerfjordarmene likestilles med nasjonens endelige moralske forfall, er derimot en bro rett over Norges nasjonalfjord i god nasjonal ånd. Alle gode nordmenn må forstå hvordan monstermaster ødelegger Norges nasjonallandskap, mens en monsterbro forskjønner det. For de av oss som ikke tar denne nasjonale logikken intuitivt, har hardingene hjulpet oss ved å møte opp i nasjonalbunader foran Stortinget for i sann nasjonal ånd å kjempe for bro og mot kraftlinjer.

Nå som regjeringen har tapt for nasjonalromantikken og må utrede seg vekk fra kraftlinjene over Hardangerfjordens ytterarmer, står andre samfunn i kø for at ytterligere milliarder skal brukes til å få alle kabler mest mulig vekk fra alt og alle slik at man fremdeles kan tro at man lever i Tidemand og Gudes glansperiode. Men her har regjeringen likevel minimalt å frykte. Like lite som nasjonalromantikkens kunstnere brydde seg om kysten av Trøndelag, skogene på Østlandet eller Finnmarksvidda, berører dette essensen av vår nasjonale bevissthet i dag. Folket kan følgelig ikke bry seg mindre.

Saken sto på trykk i Dagbladet 16.8.2010 under tittelen «Nasjonalromantikk».

Hva slåss vi for?

Hvordan er krigen i Afghanistan en «kamp for menneskerettigheter», når vi tolererer at regimet systematisk fornekter noen av de mest grunnleggende menneskerettighetene?

Se hele saken i Aftenposten.