Diskrimineringsnemnda
Postboks 208 Sentrum
5804 Bergen
1. september 2022
Vibeke Kapstad Botilsrud, 22, vibekeb13@gmail.com
Marie Carlsen, 26, Marie_anton96@hotmail.com
Julia Giæver, 23, julia.giaver@gmail.com
Victoria Elisabeth Lau, 23, victorialau@live.no
Søren Mortensen, 25, soeren197@gmail.com
Siri Martinsen, leder av NOAH – for dyrs rettigheter, siri@dyrsrettigheter.no
Dag Øistein Endsjø, professor ved Universitetet i Oslo, d.o.endsjo@hf.uio.no
Som tre representanter for den unge generasjonen, anmelder herved Vibeke Kapstad Botilsrud, 22, Marie Carlsen, 26, Julia Giæver, 23, Victoria Elisabeth Lau, 23 og Søren Mortensen 25 den norske stat til Diskrimineringsnemnda for brudd på forbudet mot diskriminering på grunn av alder i §§ 6 og 24 i lov om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven). Anmeldelsen skjer sammen med Siri Martinsen, leder av NOAH – for dyrs rettigheter, og Dag Øistein Endsjø, professor ved Universitetet i Oslo.
1. Formelt grunnlag for anmeldelsen
Anmeldelsen gjelder hvordan statens klima- og naturpolitikk bidrar til en helt annen grad av alvorlig risiko mot grunnleggende rettigheter i løpet av deres liv for Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen, enn hva som er tilfelle for eldre generasjoner i løpet av deres liv. I stedet for å fremme politisk mer upopulære og på kort sikt mer kostbare tiltak for å redusere trusselen mot natur og klima som uforholdsmessig rammer dagens unge generasjon, preges statens politikk i all hovedsak av vektlegging av mer kortsiktige goder og økonomiske hensyn som primært gagner eldre generasjoner.
1.1 Diskriminering i sammenheng med ulike rettigheter
Statens klima- og naturpolitikk synes i denne sammenhengen å innebære diskriminering spesielt i forbindelse med hvordan den uforholdsmessig truer følgende seks rettigheter til Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som beskyttes i norsk lov og i menneskerettighetene:
- Retten til liv i henhold til Menneskerettsloven, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen § 2 og FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter § 6.
- «retten for enhver til den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk» i henhold til Menneskerettsloven og FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter § 12.
- Retten til respekt for privatliv i henhold til Menneskerettsloven, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen § 8 og FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter § 17, idet konsekvensene av klima- og naturødeleggelser vil innebære alvorlige begrensninger på dette for den unge generasjonen.
- Retten til «til å få nyte sin eiendom i fred» i henhold til § 2 i første tilleggsprotokoll til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
- «retten til for enhver til … å delta i det kulturelle liv» i Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter § 15, ut fra at dette også inkluderer retten til «nature’s gifts, such as seas, lakes, rivers, mountains, forests and nature reserves, including the flora and fauna found there, which give nations their character and biodiversity» ifølge FNs Komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
- Retten i Grunnloven § 112 «til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares» og til at «naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.»
Som eksempel på hvordan aldersdiskriminering relaterer til hver og en av disse rettighetene i sammenheng med økende natur- og klimaødeleggelser, kan man blant annet se til hvordan FNs Menneskerettighetskomité har slått fast at «[e]nvironmental degradation, climate change and unsustainable development constitute some of the most pressing and serious threats to the ability of present and future generations to enjoy the right to life,» samtidig som den understreket at «[l]egal protections for the right to life must apply equally to all individuals and provide them with effective guarantees against all forms of discrimination» – inkludert «age».
Her er det også relevant å se til det formelle innspillet til Europarådets Menneskerettighetskommisjonær i saken Duarte Agostinho mot Portugal og 32 andre land som nå behandles i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, der seks portugisiske ungdommer har anklaget 33 europeiske stater for å diskriminere dem på grunn av deres mangelfulle klimapolitikk:
The Court’s [Den europeiske menneskerettighetsdomstolens] existing case-law, notably under Articles 2 [retten til liv], 3 [retten til ikke å bli utsatt for tortur og umenneskelig behandling] and 8 [retten til privatliv] of the Convention suggests that the Convention already encompasses many elements of a right to a healthy environment. Together with the prohibition of discrimination enshrined in Article 14 of the Convention, it provides a solid legal framework to protect those who are suffering because of climate change.
Også FNs Høykommissær for menneskerettigheter har vektlagt det diskriminerende ved hvordan truslene mot klima og natur uforholdsmessig rammer yngre generasjoner gjennom deres livsløp:
Environmental damage, climate change and childhood exposure to pollution and toxic wastes present an urgent challenge affecting all children’s rights. Environmental degradation continues to occur globally due to worsening climate change, deforestation, biodiversity loss and the pollution and deterioration of the Earth’s air, land and water resources. A lack of clean air and water, exposure to hazardous chemicals and waste, the effects of climate change and biodiversity loss prevent children from enjoying their rights today and in the future, as their lifelong health outcomes, well-being and development are compromised.
Her kan man dessuten se til tredjepartsintervensjon fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) sammen med de europeiske nasjonale institusjonene for menneskerettigheter (ENNHRI) i saken Greenpeace Nordic og andre mot Norge i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen:
Hence, a failure to assess the long-term disproportionate effects on vulnerable groups such as children and indigenous peoples of a decision which may ultimately lead to extraction of fossil fuels, could amount to indirect discrimination.
1.2 Brudd på likestillings- og diskrimineringsloven
Utfra hvordan statens nåværende klima- og naturpolitikk bidrar til en alvorlig forskjellsbehandling av Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen og deres rett til best mulig fysisk og psykisk helse, til liv, til privatliv, til å nyte sin eiendom i fred, til «nature’s gifts, … which give nations their character and biodiversity,» «til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares», synes denne politikken å være i strid med både det generelle forbudet mot «diskriminering på grunn alder … på grunn av eksisterende, antatte, tidligere eller fremtidige forhold» i likestillings- og diskrimineringsloven § 6 og med påbudet i § 24 om at «offentlige myndigheter skal i all sin virksomhet arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering som nevnt i § 6.»
Det er i denne sammenhengen viktig å understreke hvordan likestillings- og diskrimineringslovens bestemmelser ifølge §§ 2 og 3 «gjelder på alle samfunnsområder» og «i hele riket».
Ingen av de nevnte forholdene om statens forskjellsbehandling av ulike aldersgrupper synes å komme inn under lovens unntak i likestillings- og diskrimineringsloven § 2, om «diskriminering på grunn av alder i forhold som reguleres av arbeidsmiljøloven kapittel 13 og skipsarbeidsloven kapittel 10.»
Statens tiltak som systematisk forskjellsbehandler Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen, kan ikke sees som forskjellsbehandling som ikke er i strid med forbudet i henhold til likestillings- og diskrimineringsloven § 9, som tillater forskjellsbehandling «når den har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles.» At staten tillater videre ødeleggelse av natur og klima for å sikre kortsiktige og begrensede økonomiske goder som primært gagner eldre generasjoner på bekostning av den unge generasjonen, synes ikke å representere «et saklig formål» i seg selv eller noe som «er nødvendig for å oppnå» et annet formål, men er derimot noe som nettopp «er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles.»
1.3 Relevante menneskerettslige prinsipper om diskriminering
Likestillings- og diskrimineringslovens forbud mot aldersdiskriminering speiles i hvordan forbudet mot diskriminering på grunnlag av «annen status» (other status) i Menneskerettsloven, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel § 14 og FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter § 26, også inkluderer alder i henhold til gjeldende praksis i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og FNs Menneskerettighetskomité.
Her kan man derfor også se til prinsippene slått fast i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og FNs Menneskerettighetskomité, om at det foreligger diskriminering når det ikke finnes noen objektiv eller saklig begrunnelse for forskjellsbehandlingen, når det ikke ligger noe legitimt mål til grunn eller når forskjellsbehandlingen er disproporsjonal med ønsket målsetning. Statens klima- og naturpolitikk med sin forskjellsbehandling av yngre generasjoner som innebærer en alvorlig reduksjon av deres rett til natur og sterkt økt risiko for deres rett til best mulig fysisk og psykisk helse, rett til privatliv, rett til å nyte sin eiendom i fred og rett til liv, synes klart disproporsjonal med den ønskede målsetningen om kortsiktige og begrensede økonomiske fordeler primært gagner eldre generasjoner. Det er vanskelig også å se at dette representerer et legitimt mål eller at det foreligger noen objektiv eller saklig begrunnelse for den uhyre disproporsjonale forskjellsbehandlingen av ulike aldersgrupper i befolkningen.
Når det gjelder hvordan menneskerettighetene berører klima og natur, kan man også se til hvordan Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har slått fast at for ikke å diskriminere, er staten generelt forpliktet «to strike a fair balance between the various conflicting interests at stake». Det er vanskelig å se at dette er tilfelle med statens nåværende klima- og naturpolitikk. På den ene siden handler dette om tidligere alminnelig aksepterte politiske tiltak som åpenbart gir økonomiske goder primært til eldre generasjoner, men som samtidig kan erstattes med politiske tiltak som gir bare noe mindre økonomisk uttelling, men som radikalt reduserer skade på klima og natur. Her kan man blant annet vise til at Statistisk sentralbyrå har estimert at stans i ny oljeleting innebærer at reallønn og konsum bare faller «beskjedent i forhold til forventet økning ifølge referansebanen.» På den annen siden handler dette om vissheten om at videreføring av disse tradisjonelle politiske tiltakene innebærer en alvorlig trussel mot Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen og noen av deres mest grunnleggende menneskerettigheter, som retten til best mulig fysisk og psykisk helse, til natur, privatliv, å nyte sin eiendom i fred og i ytterste instans retten til liv. Ser man disse motstridende interessene opp mot hverandre, finner man at dette ikke synes å representere en «fair balance» når denne uforholdsmessig inngripende trusselen mot disse grunnleggende menneskerettighetene for dagens unge generasjoner nedprioriteres, til fordel for videreføring av en politikk som bare gir noe mer økonomiske goder for eldre generasjoner enn hva ville være tilfelle med omlegging til en politikk som i større grad tar hensyn til klima og natur.
1.4 Sammenheng med Grunnloven § 112 – miljøparagrafen
Når man ser nærmere på hvordan statens klima- og miljøpolitikk synes å være diskriminerende i sammenheng med Grunnloven § 112, den såkalte miljøparagrafen, finner man at dette er en rettighet som er tett knyttet nettopp til likebehandling på tvers av generasjoner, ved den spesifikke vektlegging av «rett også for etterslekten». Dette understrekes ytterligere i lovens forarbeid, blant annet ved hvordan saksordfører i Stortingets utenriks- og konstitusjonskomités behandling av miljøparagrafen, Anne Enger Lahnstein, fastslo at «prinsippet om solidaritet med framtidige generasjoner … er nedfelt i [grunnlovs]forslagets første ledd,» og av hvordan utenriks- og konstitusjonskomiteen i sin behandling, knyttet bestemmelsen til det å «opprettholde økosystemer og beslektede økologiske prosesser som er livsviktige for at biosfæren skal funksjonere.»
Grunnloven § 112 understreker i tredje ledd også myndighetenes forpliktelse til å sikre disse rettighetene: «Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.» Som poengtert av utenriks- og konstitusjonskomiteen i sin behandling av grunnlovsparagrafen, er dette knyttet til «rett til en viss miljøkvalitet, plikt til å unngå miljøforringelse og miljøskade, aktsomhetsplikt … og integrering av miljøhensyn i beslutningsprosesser.»
Som høyesterett fastslo i sin vurdering av Grunnloven § 112 i 2020, er både retten til natur og myndighetenes tiltaksplikt knyttet til en materiell, om enn «svært høg» «terskel» for statens klima- og naturpolitikk. Mens staten ifølge høyesteretts forståelse av paragrafen i utgangspunktet synes å ha et «politisk handlingsrom» for hvilke prioriteringer de gjør innenfor klima- og naturpolitikken, synes paragrafen å sette en klar ramme for den totale klima- og naturpolitikken, idet høyesterett slår fast at paragrafen «må … forståast som ein tryggingsventil», når statens myndigheter har «grovt … sett til side pliktene sine etter § 112 tredje ledd.» Det er vanskelig å se annet enn at en klima- og naturpolitikk som i stor grad truer en rekke av den unge generasjonens mest grunnleggende menneskerettigheter – her altså tilgang til natur, rett til best mulig fysisk og psykisk helse, rett til privatliv, rett til å nyte sin eiendom i fred og i ytterste instans deres rett til liv – må sees nettopp som et eksempel på at myndigheter har «grovt … sett til side pliktene sine etter § 112 tredje ledd» til å sikre «naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.»
1.5 Miljørettslige krav om føre-var-prinsippet
Det er viktig i denne sammenhengen at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen legger et miljørettslig krav om føre-var-prinsippet. Menneskerettighetsdomstolen gjorde dette i saken Tătar mot Romania og Öneryıldiz mot Tyrkia. I den førstnevnte saken ble det vist til myndighetenes
forpliktelse til å vurdere på forhånd mulige risikoer ved den aktuelle aktiviteten og til å gjøre tilstrekkelige tiltak som kan beskytte de berørte personenes rettigheter og respekt for deres privatliv, hjem og mer generelt gleden av et sunt og beskyttet miljø.
I saken Öneryıldiz mot Tyrkia, viste domstolen på lignende vis i sammenheng med miljøspørsmål til den
positive obligation on States to take appropriate steps to safeguard the lives of those within their jurisdiction … must be construed as applying in the context of any activity, whether public or not, in which the right to life may be at stake.
Også i FN-systemet vektlegges føre-var-prinsippet som relevant for statenes menneskerettslige forpliktelser på miljøområdet. Som fem av FNs menneskerettighetskomiteer understreket i en felles erklæring i 2020:
Under the Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women, the International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights, the International Convention on the Protection of the Rights of All Migrant Workers and Members of Their Families, the Convention on the Rights of the Child, and the Convention on the Rights of Persons with Disabilities, States parties have obligations, including extraterritorial obligations, to respect, protect and fulfil all human rights of all peoples. Failure to take measures to prevent foreseeable harm to human rights caused by climate change, or to regulate activities contributing to such harm, could constitute a violation of States’ human rights obligations.
Naturmangfoldloven § 9 har et tilsvarende føre-var-prinsipp formulert som sådan:
Foreligger en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak.
Dette må dessuten sees i lyset av hvordan FNs Menneskerettighetskomité har slått fast at «[i]mplementation of the obligation to respect and ensure the right to life, and in particular life with dignity» – og da både for «present and future generations» – «depends, inter alia, on measures taken by States parties to preserve the environment and protect it against harm, pollution and climate change caused by public and private actors.»
Her kan man også vise til at Nasjonal institusjon for menneskerettigheter har slått fast at i sammenheng med klimakrisen er Norge
forpliktet etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 2 og 8, jf. Grunnloven §§ 93 og 102, til å avverge reell og nærliggende risiko for tap av liv eller helse, og må iverksette tiltak som er «necessary and sufficient». Etter EMK artikkel 8 plikter staten å iverksette adekvate og nødvendige tiltak for å avverge risiko for fremtidig og hypotetisk forurensningsfare som står i «sufficiently close link» med privatlivs- og familielivsinteresser, som for eksempel helsefare.
2. Statlig diskriminering i sammenheng med klimakrisen
Klimaendringer på grunn av utslipp av klimagasser påvirker allerede Norge og vil gjøre dette stadig mer i fremtiden på en måte som altså vil ramme Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen i løpet av deres liv i uforholdsmessig mye større grad enn for eldre generasjoner i løpet av deres liv.
2.1 Statens generelle forpliktelser på klimaområdet
Staten har ratifisert Paris-avtalen, der det formelle målet er at den globale temperaturøkningen skal holdes godt under 2˚C, og å tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5˚C sammenlignet med førindustriell tid. Staten har mer spesifikt forpliktet seg til å redusere Norges direkte klimautslipp med 55 % av 1990-utslipp innen 2030 og at landet skal være klimanøytralt innen 2050, for at vi skal kunne følge opp de nødvendige nasjonale forpliktelser i samsvar med internasjonale forpliktelser.
Som part i High Ambition Coalition for Nature and People, har norske myndigheter erklært at de «will … commit to a goal of protecting at least 30 percent of world’s land and ocean by 2030.» Dette er en forpliktelse i samsvar med at FNs Klimapanel har understreket at «[s]afeguarding biodiversity and ecosystems is fundamental to climate resilient development, in light of the threats climate change poses to them and their roles in adaptation and mitigation», ut fra hvordan «[r]ecent analyses, drawing on a range of lines of evidence, suggest that maintaining the resilience of biodiversity and ecosystem services at a global scale depends on effective and equitable conservation of approximately 30% to 50% of Earth’s land, freshwater and ocean areas, including currently near-natural ecosystems.»
Staten er, som nevnt, også generelt bundet av Grunnloven § 112, den såkalte miljøparagrafen, som fastslår at
Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten … Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.
2.2 Politikk som endrer klima ytterligere
Som vist av Miljødirektoratet, har klimaendringer allerede bidratt til at temperaturen i Norge i 2020 var 2,4 grader over normalen og nedbøren 26 % over normalen.
Frem til 2020, er det vanskelig å se at staten har hatt noen klimapolitikk som reelt imøtegår de faktiske klimautfordringene, idet norske utslipp mellom 1990 og 2020, ifølge Miljødirektoratet, ble kuttet med bare 4,2 %. Myndighetene er også politisk bevisste om sin egen mangelfulle klimapolitikk, som blant annet kan sees av påpekningen av klima- og miljøminister Espen Barth Eide i Vårt Land 17.1.2022: «Vi har gjort en altfor dårlig jobb alle sammen i alle år, på tvers av partilinjer. Vi har visst om klimakrisen lenge, men vi har gjort for lite.» Hans forgjenger som klima- og miljøminister, Sveinung Rotevatn (2020-2021), understreket samtidig at «det har ikke gått fort nok» med reduksjon av norske utslipp.
Når det gjelder statens nåværende politikk, bidrar denne direkte til ytterligere klimaendringer, idet Norges offisielle selvpålagte forpliktelser for 2030 på 55 % kutt av 1990-utslipp i 2030 er utilstrekkelige i samsvar med nåværende utslipp ifølge utregninger som ble lagt frem på klimatoppmøtet i Glasgow i 2021 av analysebyrået Climate Action Tracker (CAT). Denne analysen påpeker i stedet at «Norway’s climate policies and action in 2030 need substantial improvements to be consistent with the Paris Agreement’s 1.5˚C temperature limit. If all countries were to follow Norway’s approach, warming would reach over 2˚C and up to 3˚C.» Samtidig viser statens faktiske politiske tiltak, at den egentlig ikke legger opp til sine egne forpliktelser verken for 2030 eller 2050. Ifølge utregning av DNV og Norsk Industri, innebærer den planlagte politikken at kuttene av 1990-nivå vil bare være på 24 % innen 2030 (ikke 55 % som lovet) og bare 79 % innen 2050 (ikke klimanøytralt som lovet). De faktiske utslippskuttene i 2021 indikerer også at Norge på ingen måte er på vei til å oppfylle sine måltall. I dette året var utslippskuttet kun 2,5 % og ifølge Miljødirektoratet ville vært enda lavere om det ikke hadde vært for konsekvenser av koronaepidemien og at «Hammerfest LNG ikke har vært i drift etter brannen i 2020.»
Statens selverklærte mål, om de hadde vært fulgt, vil ifølge Climate Action Tracker (CAT) altså bidra til at verden styres mot 2,7 grader oppvarming, ikke «godt under 2˚C» som er det absolutte kravet i Paris-avtalen. Siden statens reelle politikk ikke oppfyller egne måltall ifølge DNV og Norsk Industris anslag, bidrar denne altså til enda større grad av oppvarming.
Norske myndigheter følger heller ikke opp at den som part i High Ambition Coalition for Nature and People, har erklært at de «will … commit to a goal of protecting at least 30 percent of world’s land and ocean by 2030» i samsvar med anbefaling fra FNs Klimapanel om å bevare mellom 30 og 50 prosent av jordens overflate for å hindre videre klimaendringer. Dette berører også naturkrisen direkte og vil følgelig bli nærmere behandlet i del 2 av anmeldelsen om dette.
2.3 Konsekvenser av klimakrisen for Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen
Som påpekt av FNs Klimapanel (IPCC), selv «[w]arming of 1.5°C is not considered ‹safe› for most nations, communities, ecosystems and sectors and poses significant risks to natural and human systems as compared to the current warming of 1°C (high confidence).» Klimaendringene som staten altså ikke har gjort og fortsatt ikke gjør tilstrekkelig for å forebygge, vil true retten til best mulig fysisk og psykisk helse, retten til natur, privatliv, å nyte sin eiendom i fred og i ytterste instans rett til liv for Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen i løpet av deres liv, i uforholdsmessig større grad enn for eldre generasjoner i løpet av deres liv. Idet klimaendringene innebærer en alvorlig trussel mot biologisk mangfold og hele økosystemer, truer endringene også retten til «nature’s gifts … which give nations their character and biodiversity», «til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares» for Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen, i uforholdsmessig større grad enn for eldre generasjoner.
Noe av måtene den unge generasjonen uforholdsmessig – sammenlignet med eldre generasjoner – utsettes for av trusler mot deres rett til best mulig fysisk og psykisk helse, rett til privatliv, å nyte sin eiendom i fred, liv og natur, vises i en utredning gjort av Cicero og Vestlandsforsking på oppdrag fra Miljødirektoratet, for å «sammenstille det eksisterende kunnskapsgrunnlaget om konsekvenser av klimaendringer for Norge»:
- «Kraftig nedbør vil skje oftere og når det først kommer vil nedbøren bli kraftigere. … For eksempel vil den relative økningen i intensiteten for kraftig nedbør over en 3-timersperiode være nesten dobbelt så stor for episoder som oppstår bare en gang hvert 200 år versus episoder som skjer to ganger i året. Altså er det de hendelsene som kan gjøre mest skade som vil øke mest.»
- «Kvikkleireskred kan også påvirkes av klimaendringer siden risikoen økes ved langvarige nedbørsperioder og stor vannføring. Klimaendringene vil i hovedsak påvirke områder som allerede i dag opplever skred, men endret nedbørsmønster vil også kunne øke risikoen for flomskred og sørpeskred i områder som ikke har vært utsatt tidligere.»
- «Risikoen for skogbrann øker også ved klimaendringer, ikke bare fordi tørkeperioden og periodene med markvannunderskudd vil bli lengre. Økt frekvens av lynnedslag vil også bidra. I Norge får Sørlandet og Østlandet en markert økning i skogbrannrisiko, med en fordobling av antall dager med skogbrannrisiko på Østlandet allerede i 2050.»
Miljødirektoratet viser hvordan klimaendringene vil redusere fysisk og psykisk helse og personlig sikkerhet – og slik også rett til privatliv, rett til å nyte sin eiendom i fred og i ytterste instans rett til liv – til Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen i løpet av deres liv, på en helt annen måte enn til eldre generasjoner i løpet av deres liv:
- «kritisk infrastruktur som for eksempel veier, telefonforbindelse og kraftforsyning svikter på grunn av ekstremvær,» noe som igjen innebærer «økt risiko for dødsfall og skader.»
- «Ekstremværhendelser vil kunne påvirke framkommelighet til og tilgjengelighet av helse- og omsorgstjenester, inkludert hjemmebaserte tjenester.»
- «Klimaendringer kan påvirke psykisk helse enten direkte eller indirekte. … Økt forekomst av posttraumatisk stresslidelse, depresjon og angst er påvist i etterkant av naturkatastrofer som flom, tørke, hetebølger og ekstremvær.»
- Matsikkerheten i Norge reduseres ved at «mer ekstremvær kan forverre vilkårene for forsyning av drikkevann og matproduksjon» og «matproduksjonen på land og i sjø kan bli mer sårbar på grunn av klimaendringer og ekstremvær.» I tillegg kan «endringer i matproduksjon i andre land … påvirke tilgjengelighet og pris på ulike matvarer i Norge og redusere matsikkerhet også i Norge.»
- «Sykdom som overføres via en biologisk bærer (for eksempel mygg, flått eller snegler) … kan bli vanligere både hos mennesker og dyr i nye områder av landet. … [F]lere vil bli smittet når utbredelsen øker» av flått som «sprer bakteriesykdommen borreliose og virussykdommen skogflåttencefalitt … [S]ykdommer som spres gjennom fremmede arter [vil] gjøre sitt inntog i kystområdene i Sør-Norge,» som «asiatisk tigermygg, som sprer denguefeber.»
- «Det er forventet en økning i vekst av muggsopp som kan produsere mykotoksiner i fôr og mat. Mykotoksiner kan forårsake akutt forgiftning eller langvarige negative helseeffekter hos mennesker og dyr.»
- «Økt temperatur og fuktighet, mer nedbør og flomskader vil også bidra generelt til fuktproblemer innendørs, i norske hjem, skoler og næringsbygg. Fukt kan øke problemer med luftveisplager og astma på grunn av bedre vilkår for innendørs muggsoppdannelse og husstøvmidd.»
- «Økt temperatur vil også kunne gi økte nivåer av bakkenært ozon. Høye konsentrasjoner av ozon kan gi helseeffekter som nedsatt lungefunksjon, flere tilfeller av bronkitt og astma, og økt risiko for luftveisinfeksjoner, og økt dødelighet fra lunge- og hjertekarsykdommer. Hetebølgen i Europa i 2003 viste at en sammenheng mellom temperaturøkning og bakkenært ozon bidro til økt dødelighet.»
Her kan man også se til høyesteretts uttalelse om klimaendringene fra 2020:
Risikobiletet for Noreg inkluderer meir turke, høgre tregrenser og auka skogbrannfare på grunn av meir torevêr. Snøfordelinga vil bli endra, isbreane vil krympe ytterlegare, og hava vil bli varmare og surare. Det sistenemnde omstendet vil ha store konsekvensar for marine artar og økosystem. Havnivået vil stige, og konsekvensane av stormflo vil bli større.… Det er ikkje tvilsamt at fylgjene av klimaendringar i Noreg vil kunne føre til tap av menneskeliv, til dømes ved flaum eller jordras.
2.4 Klimapolitikken og brudd på likestillings- og diskrimineringsloven
Konsekvensene av statens klimapolitikk frem til 2021 er allerede forholdsmessig inngripende overfor Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen, ved hvordan de bidrar til betraktelig større fremtidig risiko for retten til best mulig fysisk og psykisk helse, rett til natur, privatliv, å nyte sin eiendom i fred og i ytterste instans rett til liv i løpet av deres liv, enn for eldre generasjoner i løpet av deres liv. Slik synes følgelig denne politikken å ha vært klart diskriminerende i strid med forbudet i likestillings- og diskrimineringsloven § 6 mot «diskriminering på grunn alder» og med kravet i likestillings- og diskrimineringsloven § 24 om at «offentlige myndigheter skal i all sin virksomhet arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering som nevnt i § 6.»
Idet konsekvensene av statens nåværende klimapolitikk er uforholdsmessig inngripende overfor Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen og innebærer at de vil utsettes for ytterligere større risiko for deres rett til best mulig fysisk og psykisk helse, rett til natur, privatliv, å nyte sin eiendom i fred og i ytterste instans rett til liv i løpet av deres liv, enn for eldre generasjoner i løpet av deres liv, synes også den helhetlige nåværende politikken å være i strid med forbudet i likestillings- og diskrimineringsloven § 6 mot «diskriminering på grunn av alder» og med kravet i likestillings- og diskrimineringsloven § 24 om at «offentlige myndigheter skal i all sin virksomhet arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering som nevnt i § 6.»
Det er relevant å se her at statens helhetlige klimapolitikk heller ikke synes å være i overensstemmelse med Grunnloven § 112, som krever «Statens myndigheter skal iverksette tiltak som» sørger for at «[n]aturens ressurser … disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten» og ivaretar at «[e]nhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.» Når statens helhetlige klimapolitikk legger opp til «høgre oppvarming enn 2 °C» – 2,7˚C ifølge Climate Action Tracker (CAT)s estimering av nåværende internasjonal politikk – «ligg det føre», som høyesterett har understrekke «ein reell fare for at fleire kritiske vippepunkt vil bli passerte,» som igjen truer den yngre generasjonens rett til best mulig fysisk og psykisk helse, rett til natur, privatliv, å nyte sin eiendom i fred og i ytterste instans rett til liv. Her kan må også se til at Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), har slått fast at
Føre-var-prinsippet tilsier at grunnlovsnormen tar 1,5-gradersmålet som utgangspunkt. Under enhver omstendighet kan tålegrensen ikke overstige «well below» 2-gradersmålet.
Det er slik vanskelig å se annet enn at den helhetlige nåværende klimapolitikken som ifølge Climate Action Tracker (CAT) bidrar til hele 2,7°C temperaturøkning, er et eksempel på at myndighetene – ifølge høyesteretts forståelse – «grovt … sett til side pliktene sine etter [Grunnloven] § 112 tredje ledd,» noe som igjen innebærer at hele Grunnloven § 112 er brutt siden den skal «forståast som ein tryggingsventil.» Dette er noe som kan sees å ytterligere understreke i hvor stor grad myndighetenes totale klimapolitikk synes å diskriminere Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen.
Mens hovedformålet for både statens nåværende klimapolitikk og den frem til 2021 synes å være kortsiktige økonomiske hensyn, er det vanskelig å se at det å holde tilbake tiltak for å hindre ytterligere klimaendringer er nødvendige for å oppnå dette formålet, idet det å holde tilbake slike tiltak på lengre sikt vil medføre adskillig større økonomiske utfordringer enn de nødvendige tilrettelegginger i dag.
Statens nåværende helhetlige klimapolitikk er altså i stor grad utenfor hva som er nødvendig for å sikre at temperaturøkningen ikke blir mer enn 1,5˚C og slik sikre at Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen ikke utsettes for diskriminering i strid med likestillings- og diskrimineringsloven §§ 6 og 24. Av denne grunn synes statens «politiske handlingsrom» som høyesterett forstår Grunnloven § 112 å legge opp til i den generelle miljøpolitikken, å være i så stor grad begrenset at det er vanskelig å se at staten har mulighet til å velge bort noe som helst betydelig tiltak som vil forbedre klimapolitikken. Statens «politiske handlingsrom» kan bare sees å vedrøre muligheten til å velge alternativer innenfor en ramme av den totale klimapolitikken der staten ikke «grovt … sett til side pliktene sine etter § 112 tredje ledd,» ikke utenfor. En rekke mer spesifiserte politiske valg som har spesielt klimaskadelige konsekvenser, synes følgelig å representere direkte diskriminerende handlinger overfor Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen i strid med likestillings- og diskrimineringsloven §§ 6 og 24. Blant slike politiske tiltak som klart må endres for å ikke lenger å fungere diskriminerende, kan man identifisere følgende:
- At 93 prosent av statens jordbruksstøtte går til subsidieringen av kjøtt- og melkeproduksjon. Her støtter staten ikke bare direkte svært klimaskadelig virksomhet, men går inn med sterke økonomiske intensiver som dreier jordbruket bort fra det Arbeidsgruppen for biodiversitet og klimaendringer nedsatt av FNs Klimapanel (IPCC) og FNs Naturpanel (IPBES) har slått fast er en nødvendig omstilling til mer plantebasert matproduksjon av klimahensyn. Som påpekt i den statlige rapporten Klimakur 2030, er redusert konsum av rødt kjøtt blant de mest effektive enkelttiltak for klima. Utslippsreduksjonspotensialet for 2021-2030 er på 3 millioner tonn CO2-ekvivalent, 7,8 % av «det totale potensialet som er utredet».
- Opphevelsen av forbudet mot dyrking av myr i 2021, på tross av at dyrket myr, som påpekt i den statlige rapporten Klimakur 2030, er en av de største faktorene for klimagassutslipp i jordbruket. Dette kan også sees i sammenheng med hvordan statens jordbrukspolitikk primært subsidierer klimaskadelig produksjon.
- At norske myndigheter ikke har konkrete planer for nasjonal oppfølging av hvordan de i tilslutning til High Ambition Coalition for Nature and People, erklærte at de «will … commit to a goal of protecting at least 30 percent of world’s land and ocean by 2030» i samsvar med hvordan FNs Klimapanel har slått fast at «[r]ecent analyses, drawing on a range of lines of evidence, suggest that maintaining the resilience of biodiversity and ecosystem services at a global scale depends on effective and equitable conservation of approximately 30% to 50% of Earth’s land, freshwater and ocean areas.»
- At Statskogs eiendommer (59 000 km², 18 % av Fastlands-Norge) ikke reguleres primært av hensyn til klima og naturmangfold, men i stedet av hensyn til jakt og ikke-bærekraftig skogbruk, spesielt med tanke på at Statskogs samlede resultat før skatt i 2020 var fullstendig uten betydning for statens finanser – under 55 million kroner.
- At flatehogst og den nesten like totale typen frøtrestillingshogst ifølge Nibio (Norsk institutt for bioøkonomi) i «2019 utgjorde henholdsvis … 71 prosent og 20 prosent av det totale hogst- og foryngelsesarealet,» selv om blant annet en studie fra Lunds Universitet viser at dette fører til «significant emissions» av klimagassene CO2, dinitrogenoksid og metan fra jordsmonnet.
- Generell tillatelse til og subsidiering av hogst i gammelskog, selv om denne typen skog ifølge NINA «er viktig for bevaring av … skogens karbonlager.»
- Statlig subsidieringen av oljeleting. Forbrenning av olje og gass representerer de største utslippene av klimagasser. At staten blant annet bidrar med subsidiering av oljeleting generelt og ga ekstraordinære skattefordeler i sammenheng med koronaepidemien, er ikke bare konkurransedreiende overfor utviklingen av mer klimavennlig energiproduksjon, men synes også å ha bidratt til utbygging av områder som ellers ville vært ulønnsomme, som Wisting-feltet i Barentshavet.
- Generelt utbygging av nye felt for olje- og gassutvinning, idet FNs Spesialrapportør for menneskerettsforpliktelser relatert til et trygt, rent, sunt og bærekraftig miljø i 2019 ba alle utviklede stater av hensyn til det at «[c]learly, emissions from fossil fuels need to be reduced, beginning immediately,» om å avvise «any other expansion of fossil fuel infrastructure» og å forby «the expansion of the most polluting and environmentally destructive types of fossil fuel extraction, including oil and gas produced from … the Arctic or ultra-deepwater.» Dette kan også sees i lyset av at FNs Komité for sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter i sin rapport om Norge i 2020, «recommends that the State party reconsider its decision to increase oil and natural gas exploitation and take its human rights obligations as a primary consideration in its natural resource exploitation and export policies.» Ut fra at det primært ligger økonomiske grunner til utbygging av nye felt for olje- og gassutvinning – noe som altså primært gagner eldre generasjoner – må man samtidig se til at Statistisk sentralbyrå har estimert at stans i ny oljeleting vil innebære at reallønn og konsum bare faller «beskjedent i forhold til forventet økning ifølge referansebanen.» Her bør man også se til høyesteretts beslutning fra 2020. som erklærte at det at det blir «gjeve – løyve til utbygging og drift» etter «opninga eller av leitinga» i nye områder, er noe som kan bidra til «globale miljøkonsekvensar» og følgelig kan være i strid med Grunnloven § 112.
- En omfattende kompensasjonsordning for CO2-avgifter for industrien.
- Åpning av oljevirksomhet i Wisting-feltet som ifølge Equinor «vil teoretisk kunne bidra til det globale metanutslippet,» en av de mest skadelige klimagassene. Altså en reell risiko, selv om «[k]vantifiseringen av slike bidrag er svært komplisert».
- Statlig støtte av flyindustrien. At staten subsidierer flyvirksomhet generelt – og spesielt under koronaepidemien – innebærer en subsidiering av transportformen som klart gir de største utslippene. Flyvirksomhet subsidieres dessuten indirekte ved at fly brukt i pendlervirksomhet gir fradrag.
- At staten skjermer bilister for 65 % av CO2-avgifter.
- Tillatelse av svært energikrevende utvinning av kryptovaluta – en virksomhet helt uten samfunnsøkonomisk verdi – samt subsidiering av strøm til slik virksomhet.
- Mangelfull regulering av ekstremt CO2-utslippende aktiviteter, som bruk av privatfly.
Ved hvordan alle disse politiske tiltakene bidrar betraktelig til at den norske klimapolitikken er i samsvar med en global temperaturøkning på 2,7˚C, representerer hver og et av dem en direkte trussel mot den unge generasjonen og deres rett til best mulig fysisk og psykisk helse, rett til natur, privatliv, å nyte sin eiendom i fred og i ytterste instans rett til liv. Hvert av disse politiske tiltakene synes slik å diskriminere Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen, ved hvordan de alle prioriterer klart kortsiktige goder (som oljeinntekter, inntekter av ikke-bærekraftig skogbruk, billigere bensin, fly, kjøtt og melk, samt spesielle fritidsinteresser som jakt og bruk av privatfly) som primært gagner eldre generasjoner, på bekostning av en langsiktig prioritering som vil redusere risikoen for fysisk og psykisk helse, rett til natur, privatliv, å nyte sin eiendom i fred og i ytterste instans rett til liv for den unge generasjonen.
Det er vanskelig å se at det foreligger noen objektiv eller saklig begrunnelse for den uhyre disproporsjonale forskjellsbehandlingen hver og et av disse tiltakene utgjør for Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen. Det er slik også vanskelig å se at de ulike tiltakene som til sammen utgjør dagens mangelfulle klimapolitikk kan forstås som nødvendige for å gagne dagens eldre generasjoner. Dermed er det også vanskelig å se at målene for disse tiltakene er legitime, at forskjellsbehandlingen er proporsjonal med ønsket målsetning eller at statens politikk generelt innebærer en «fair balance» mellom de ulike interessene, men at den i stedet er uforholdsmessig inngripende overfor den unge generasjonen som forskjellsbehandles.
3. Statlig diskriminering i sammenheng med naturkrisen
Som er uttrykkelig gjort rede for blant annet av FNs Naturpanel (IPBES), står vi allerede overfor en naturkrise som truer jordens økosystemer og biologiske mangfold og slik – i ytterste instans – også menneskeheten selv. En million arter er truet, mens antallet landdyr er allerede redusert med 40 % siden 1970, dyr i havet med 35 % og dyr i ferskvann 85 %. Som IPBES oppsummerer:
The global rate of species extinction is already at least tens to hundreds of times higher than the average rate over the past 10 million years and is accelerating.
Menneskeheten som sådan er avhengig av en sunn natur. Som understreket blant annet i Kunming-erklæringen – vedtatt i forbindelse med FNs Biodiversitets-konferanse i 2020 – handler naturkrisen følgelig om «an existential threat to our society, our culture, our prosperity and our planet.»
3.1 Statens generelle forpliktelser på området natur
Staten er forpliktet både av norsk lov og internasjonale konvensjoner til å verne om innbyggernes rett til natur. Grunnloven § 112 fastslår følgende:
Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.
Det er viktig i denne sammenhengen å også huske hvordan denne grunnlovsbeskyttede rettigheten er tett knyttet til nettopp likebehandling på tvers av generasjoner, ved den spesifikke vektlegging av «rett også for etterslekten». Som understreket av utenriks- og konstitusjonskomiteen i sin behandling av grunnlovsparagrafen, innebærer dette også «rett til en viss miljøkvalitet, plikt til å unngå miljøforringelse og miljøskade, aktsomhetsplikt … og integrering av miljøhensyn i beslutningsprosesser.» Som høyesterett slo fast i 2020, må Grunnloven § 112 «forståast som ein tryggingsventil», når Stortinget har «grovt … sett til side pliktene sine etter § 112 tredje ledd,» altså at «Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»
Norges forpliktelser til å sikre innbyggernes rett til en sunn natur, kan også sees i sammenheng med den menneskerettslige beskyttelse av retten til liv og respekt for privatliv når myndighetene ikke har gjort eller gjør tilstrekkelig for å sikre at disse rettighetene ikke krenkes på grunn av ødeleggelse av natur og miljø. Her kan man blant annet se til følgende saker fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen: López Ostra mot Spania (1994), Guerra o.a. mot Italia (1998), Öneryıldız mot Tyrkia (2004), Taşkın o.a. mot Tyrkia (2004), Fadeyeva mot Russland (2005), Öçkan o.a. mot Tyrkia (2006), Giacomelli mot Italia (2006), Ledyayeva, Dobrokhotova, Zolotareva og Romashina mot Russland (2007), Budayeva o.a. mot Russland (2008), Tătar mot Romania (2009), Dubetska o.a. mot Ukraina (2011), Kolyadenko o.a. mot Russland (2012), Dzemyuk mot Ukraina (2014) og Otgon mot Moldova (2016).
Norge er forpliktet av at FNs Komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter har fastslått i General comment 21 i 2009 at artikkel 15 i FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som krever at konvensjonspartene ivaretar «retten til enhver til … å delta i det kulturelle liv,» også innebærer retten til et mest mulig opprinnelig naturmiljø:
The following are necessary conditions for the full realization of the right of everyone to take part in cultural life on the basis of equality and non-discrimination. (a) Availability is the presence of cultural goods and services that are open for everyone to enjoy and benefit from, including … nature’s gifts, such as seas, lakes, rivers, mountains, forests and nature reserves, including the flora and fauna found there, which give nations their character and biodiversity.
Her må det dessuten vektlegges hvordan denne formelle kommentaren baserer rettigheten til natur på det generelle prinsippet om «likestilling og ikke-diskriminering» («on the basis of equality and non-discrimination»), noe som relaterer direkte til Norges generelle forpliktelse om å hindre diskriminering på dette området med hensyn til alder.
Det er i denne sammenhengen også relevant å se til hvordan FNs Høykommissær for menneskerettigheter knytter «the right to a healthy environment» til at «[a]ll children should enjoy the rights … to enjoy the certainty that the biodiversity of the natural world will remain for future generations.» Som påpekt av FNs Spesialrapportør for menneskerettigheter og miljø, kan «[t]he failure of States to prevent the degradation of an ecosystem or the extinction of a species» følgelig «violate children’s rights to life, health, culture and a healthy environment.»
Staten er videre forpliktet både av norsk lov og internasjonale konvensjoner til å verne naturen i seg selv. Naturmangfoldloven § 5, første ledd, forplikter staten på følgende vis:
Målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelsene som de er avhengige av.
Som medlemsstat i High Ambition Coalition for Nature and People har Norge erklært at de «will … commit to a goal of protecting at least 30 percent of world’s land and ocean by 2030.» Med «protecting» menes at naturen «must be kept in a natural state» ifølge koalisjonens egen presisering. Selv om denne offisielle forpliktelseserklæringen («Norway will … commit») i utgangspunktet gjelder naturen globalt, er det vanskelig å se annet enn at dette også innebærer at en omtrent tilsvarende del av land- og havområdene må vernes i Norge – blant annet i lyset av hvordan landet er blant verdens tynnest befolkede land per km2. Norge har dessuten gått inn som part i Global Ocean Alliance, der målet er «to protect at least 30% of the global ocean in Marine Protected Areas (MPAs) and Other Effective area-based Conservation Measures (OECMs) by 2030.»
Ved å ratifisere FNs Konvensjon om biologisk mangfold, har Norge forpliktet seg til «så langt det er mulig og hensiktsmessig» blant annet å «fremme vern av økosystemene, naturlige habitat og opprettholdelse av levedyktige bestander av arter i deres naturlige omgivelser» (§ 8d), «rehabilitere og gjenopprette ødelagte økosystemer, samt fremme gjenoppbygging av truede arter» (§ 8f), og «hindre innføring av, kontrollere eller utrydde fremmede arter som truer økosystemer, habitat eller arter» (§ 8h).
Norge har dessuten ratifisert Bernkonvensjonen og slik forpliktet seg blant annet til å «treffe nødvendige og egnede lovgivnings- og administrative tiltak for å sikre det spesielle vern av arter av vill flora som er angitt i Vedlegg I» (§ 5) og «sikre det spesielle vern av arter av vill fauna som er angitt i Vedlegg II. Det følgende vil særlig være forbudt for disse arter: alle former for forsettlig fangst og fangenskap og forsettlig dreping; å forsettlig skade eller ødelegge ynglesteder eller hvilesteder; å forsettlig forstyrre vill fauna» (§ 6).
3.2 Politikk som ødelegger natur ytterligere
Den generelle statlige naturpolitikken preges av stadig nedbygging av natur og mangel på tilstrekkelig vern. Her kan man blant annet vise til følgende:
- At norske myndigheter ikke følger opp at den som part i High Ambition Coalition for Nature and People, har erklært at de «will … commit to a goal of protecting at least 30 percent of world’s land and ocean by 2030.»
- Riksrevisjonen viser til at «arealstatusen og arealutviklingen i Norge på flere områder ikke ivaretar Stortingets mål for å sikre en bærekraftig arealdisponering,» som blant annet bidrar «til å ivareta biologisk mangfold». «For eksempel skjer det nedbygging av dyrket jord, i strandsonen og snaufjellet i strid med det Stortinget har forutsatt.» Det er også en videreføring av det som ifølge Riksrevisjonen er «en kontinuerlig reduksjon og oppsplitting av større sammenhengende leveområder for planter og dyr som følge av vegbygging og spredt bebyggelse.»
- Naturindeks for Norge 2020 viser til at «stadig større naturarealer påvirkes av arealinngrep,» at arealer med naturskog er i «sterk nedgang», «naturindeksen for fjell synker gradvis,» og at «naturindeksen for åpent lavland» trues av blant annet «arealendringene i jordbruket … skogplanting, forurensing og fremmede arter.»
- Staten tillater jakt på rødlistede og truede arter og arter med usikre bestander.
- Staten subsidierer generelt virksomhet som er skadelig for bevaring av natur og naturmangfold.
3.3 Konsekvenser av klimakrisen for Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen
Naturkrisen gjør seg allerede gjeldende på en rekke områder i Norge som innebærer at Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen i løpet av sitt liv vil få betraktelig mer redusert «right to … nature’s gifts» i samsvar med FNs Komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter forståelse av Konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter § 15 og betraktelig mer redusert «rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares» ifølge Grunnloven § 112, enn det eldre generasjoner får i løpet av sitt liv.
Som understreket i Kunming-erklæringen – vedtatt i forbindelse med FNs Biodiversitets-konferanse i 2020 – handler naturkrisen om «en eksistensiell trussel», som følgelig truer Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen og deres rett til best mulig fysisk og psykisk helse, rett til natur, privatliv, å nyte sin eiendom i fred og i ytterste instans rett til liv, i uforholdsmessig større grad enn eldre generasjoner:
the unprecedented and interrelated crises of biodiversity loss, climate change, land degradation and desertification, ocean degradation, and pollution, and increasing risks to human health and food security, pose an existential threat to our society, our culture, our prosperity and our planet.
Staten har også selv påpekt den fremtidige eksistensielle faren naturkrisen representerer – og følgelig vil ramme Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen i uforholdsmessig større grad enn eldre generasjoner. Som klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn erklærte i sammenheng med Norges formelle tilslutning til High Ambition Coalition for Nature and People 23.4.2021:
The accelerating loss of nature is as big of a threat to humankind as that of climate change. The science is perfectly clear. We face a choice. We either continue with business as usual. And face the dangerous effects of climate change and the risk of ecosystem collapse. Or we take care of our forests and oceans. Stop biodiversity loss. And cut emissions. Putting us on track to reach the Sustainable Development Goals.
Som FNs Klimapanel har understreket, er forebygging av klimaendringer og skadene av dette uløselig forbundet med vern av biodiversitet og økosystemer, og anbefaler i den sammenhengen «maintaining the resilience of biodiversity and ecosystem services at a global scale depends on effective and equitable conservation of approximately 30% to 50% of Earth’s land, freshwater and ocean areas.» I norsk sammenheng, viser NINA at det å «ta vare på økosystemer er den mest effektive og billigste løsningen for å lagre og øke opptaket av karbon,» mens regjeringen har påpekt at «bevaring av naturmangfold sikrer robuste økosystem og gjør norsk natur bedre rustet mot klimaendringer.»
Klimaendringene, som altså staten ikke gjør nok for å hindre (se seksjon 2 over), bidrar dessuten til ytterligere ødeleggelser av natur og biodiversitet i en ond sirkel der klima- og naturødeleggelser stadig forsterker hverandre, som blant annet påpekt av fem av FNs menneskerettighetskomiteer i 2020:
Further, climate change will continue to have multiple and increasing effects on biodiversity and the natural balance of our ecosystem for years to come, thereby impacting the youngest amongst us more.
At norsk natur ikke vernes tilstrekkelig, men i stedet fortsatt reduseres, forsterker slik altså klimakrisen og gjør samfunnet generelt ytterligere sårbart for konsekvensene av klimaendringene, slik dette er påpekt som et generelt prinsipp av blant annet FNs Klimapanel. Dette berører følgelig også Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensens rettigheter i uforholdsmessig større grad enn dem til eldre generasjoner‚ som «rett til et miljø som sikrer helsen» i henhold til Grunnloven § 112, den mer generelle «retten for enhver til den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk» i henhold til Menneskerettsloven og FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter § 12, samt retten til natur, privatliv, å nyte sin eiendom i fred og i ytterste instans rett til liv.
3.4 Naturkrisen og tilstanden i Norge
Når det gjelder i hvilken grad naturkrisen allerede berører Norge, kan man blant annet se til følgende negative utviklingstrekk som i sterk grad begrenser den unge generasjonens rett til natur:
- antallet arter på rødlisten i Norge er 4.957 (21 %) av 23.405 arter vurdert i 2021. Av disse er 2.752 (12 %) direkte «truet» og 112 var å anse som «regionalt utdødd».
- Ifølge Miljødirektoratet, er det «40 % nedgang i fugler i jordbrukslandskapet fra 2000 til 2020» og «20 % nedgang i fugler i fjellet fra 2007 til 2020». Mens «24 % av all sjøfugl som hekker i Europa hekker her [i Norge]», «forsvant 30 prosent av sjøfuglene på fastlandet … bare i løpet av tiårsperioden 2005-2015.» Den sterke nedgangen i den norske fuglestanden, må også sees i sammenheng med at populasjonen av hekkende fuglearter i Europa fra 1980 til 2017, minsket med mellom 17 og 19 % – et tap på mellom 560 og 620 millioner fugler.
- Ifølge Artsdatabanken er alle store norske landrovdyr enten «sterkt truet», som bjørn, gaupe, jerv, eller – enda mer alvorlig – «kritisk truet» som ulv. Som påpekt i Naturindeks for Norge 2020, bidrar den svært lave bestandstilstanden på naturens toppredatorer til «en lavere indeksverdi» på norsk natur. Naturvernforbundet knytter på lignende vis den lave rovdyrbestanden til «en natur ute av balanse», med blant annet negative konsekvenser for fjellreven og andre åtseletere, for store og mindre friske bestander av store hjortedyr og hva dette fører til av overbeiting på skog og spredning av flått.
- Rapporter fra Europa viser betydelig nedgang i antallet insekter. Tallene er ikke like presise for Norge, men Miljødirektoratet legger til grunn at forholdene kan være sammenlignbare i Norge i utlysning av prosjekter for bedre kartlegging av norske forhold. Som Miljødirektoratet påpeker, vil slik nedgang «få betydelig effekt i økosystemene på grunn av insektenes sentrale rolle som matkilde, nedbrytere og givere av andre økosystemtjenester.»
- Naturindeks for Norge 2020 viser at «indeksen for amfibier viser en klar nedgang fra 1990 til 2019.»
- Skogen er det økosystemet med dårligst naturtilstand ifølge Naturindeks for Norge 2020 (0,41). «Det anslås at ca. 60 % av Norges anslagsvis 40 000 kjente arter er knyttet til skog, og på Rødlista for arter er omtrent 50 % av de truete og nær truete artene skoglevende.»
Som vist blant annet av FNs Naturfond (IPBES), er ødeleggelse av naturarealer den største trusselen mot artsmangfold og økosystemer internasjonalt. Dette er også tilfelle for Norge, som påpekt av NINA:
for ni av ti arter på den norske Rødlista er arealinngrep angitt som den største trusselen. … Effektene av arealinngrep omfatter endringer av egnetheten til artenes leveområder og direkte reduksjon og fragmentering av gjenværende leveområder, med svært negative effekter på en rekke ulike arter.
Når det gjelder status på arealinngrep, kan man se på følgende:
- Regjeringen påpekte i 2021 at «[n]orske verneområder inneholder ikke nok areal av alle naturtyper til at vi kan si de er representative. De ivaretar heller ikke truet natur i tilstrekkelig grad.»
- Naturindeks for Norge 2020 viser til at «stadig større naturarealer påvirkes av arealinngrep, og det anslås at arealandelen av norsk villmarkspreget natur har blitt redusert fra omtrent 50 % til 11,5 % de siste 100 årene.»
- Naturindeks for Norge 2020 viser at «det antas at så mye som 7000 km2 myr har blitt drenert til skog- og landbruksformål. I tillegg forsvinner myr stadig som følge av torvuttak til jordforbedring, veibygging, utbygging av infrastruktur til energi og bolig- og hyttebygging.»
- Naturindeks for Norge 2020 viser at «[f]or skog er det tydelig at skogbruket i stor grad påvirker skogarealene, og det er i dag lite igjen av det som kan kalles ‹naturskog› i Norge» og at arealer med naturskog er i «sterk nedgang».
- Naturindeks for Norge 2020 viser at «naturindeksen for åpent lavland har en lav verdi (0,44) for 2019. … I tillegg til arealendringene i jordbruket er utbygging, skogplanting, forurensing og fremmede arter også viktige påvirkningsfaktorer på naturtypene og det biologiske mangfoldet innen åpent lavland.»
- Naturindeks for Norge 2020 viser at «naturindeksen for fjell synker gradvis, og indeksen er nå 17 % lavere enn den var i 1990. … Fysiske inngrep i form av utbygging av hytteområder, kraftutbygging og økt turisme, samt bruksendringer ved opphør av tradisjonell jordbruksdrift, kan antas være de viktigste faktorene knyttet til arealinngrep i fjellet.» Dette har blant annet sammenheng med bygging av over 34.000 hytter og fritidsboliger mellom 2011 og 2021, idet «mer enn 40 % av [det totale antallet på 440.443 i 2021] ligger i alpine og subalpine områder.» Fra 2015 til 2020 ble det også opprettet over 2.500 kilometer løyper for rekreasjonskjøring med snøskuter. Naturindeks for Norge 2020 viser til at «alle disse inngrepene fragmenterer fjellområdene ytterligere. Rein er særlig sårbare for inngrep som splitter opp deres leveområder» og «moderne infrastruktur kan fremme etableringen av generalistarter i fjellet, som kan påvirke stedegne alpine arter negativt gjennom intensivert konkurranse og økt predasjonstrykk.»
- Statistisk sentralbyrå viser at det i perioden 2015-2020 ble gitt årlig mellom 3.328 og 4.108 igangsetningstillatelser til bygging i strandsonen. «På denne måten har et område på størrelse med 11.900 fotballbaner forsvunnet fra den frie strandsonen de siste 20 årene,» har NRK utregnet.
3.5 Naturpolitikken og brudd på likestillings- og diskrimineringsloven
Ved sin systematiske nedbygging og ødeleggelse av natur og konsekvensene av dette, innebærer statens naturpolitikk altså at Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen får en helt annen rett i løpet av sitt liv enn eldre generasjoner til «nature’s gifts, … which give nations their character and biodiversity,» «til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares», «til den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk», til å nyte sin eiendom i fred, privatliv og i ytterste instans til liv. Dermed synes hele den nåværende helhetlige politikken å være i strid både med forbudet i likestillings- og diskrimineringsloven § 6 mot diskriminering på grunn av alder og med kravet i likestillings- og diskrimineringsloven § 24 om at «offentlige myndigheter skal i all sin virksomhet arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering som nevnt i § 6.» Det er vanskelig også å se annet enn at den helhetlige nåværende naturpolitikken, også er et eksempel på at myndighetene – ifølge høyesteretts forståelse – «grovt … sett til side pliktene sine etter [Grunnloven] § 112 tredje ledd» om at «naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten,» noe som igjen innebærer at hele Grunnloven § 112 er brutt siden den skal «forståast som ein tryggingsventil.» Dette er noe som kan sees å ytterligere understreke i hvor stor grad myndighetenes totale naturpolitikk synes å diskriminere Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen.
Statens nåværende helhetlige naturpolitikk når altså i stor grad ikke opp til hva som er nødvendig for å reversere naturkrisen og forebygge videre skader på naturen og slik sikre at Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen ikke utsettes for diskriminering i strid med likestillings- og diskrimineringsloven §§ 6 og 24. Av denne grunn synes statens «politiske handlingsrom» som høyesterett forstår Grunnloven § 112 å legge opp til i den generelle miljøpolitikken, å være i så stor grad begrenset at det er vanskelig å se at staten har mulighet til å velge bort noe som helst tiltak som vil radikalt forbedre naturpolitikken. Statens «politiske handlingsrom» kan bare sees å berøre muligheten til å velge alternativer innenfor en ramme av den totale naturpolitikken der staten ikke «grovt … sett til side pliktene sine etter § 112 tredje ledd,» ikke utenfor. En rekke mer spesifiserte politiske valg som har spesielt naturskadelige konsekvenser, synes følgelig å representere direkte diskriminerende handlinger overfor Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen i strid med likestillings- og diskrimineringsloven §§ 6 og 24. Blant slike politiske tiltak som klart må endres for å ikke lenger å fungere diskriminerende, kan man identifisere følgende:
- At staten ikke er i gang med å følge opp på nasjonalt nivå sin forpliktelseserklæring ved tiltredelsen til High Ambition Coalition for Nature and People om at «Norway will … commit to a goal of protecting at least 30 percent of world’s land and ocean by 2030.»
- At arealnøytralitet med henhold til natur ikke er innført som prinsipp i naturforvaltningen, idet naturen i hele fastlands-Norge er under betraktelig press og som påpekt av NINA: «for ni av ti arter på den norske Rødlista er arealinngrep angitt som den største trusselen.»
- At rødlistede og truede arter blir fortsatt utsatt for jakt og desimering.
- At det for de fleste arter er ingen plan for hvordan oppnå god status og myndighetene gjør liten bruk av verktøyet «prioriterte arter».
- At, som påpekt av Riksrevisjonen, «arealstatusen og arealutviklingen i Norge på flere områder ikke ivaretar Stortingets mål for å sikre en bærekraftig arealdisponering», som blant annet bidrar «til å ivareta biologisk mangfold». Her kan man spesielt se til hvordan boligutbygging ifølge Artsdatabanken påvirker 341 truede arter negativt, infrastrukturutbygging 316 arter og utbygging i forbindelse med rekreasjon og turisme 199 arter.
- At det, som Riksrevisjonen påpeker, generelt «bygges i strandsonen … i strid med det Stortinget har forutsatt gjennom lovgivning.»
- At regjeringen legger opp til ytterligere svekking av vernet i strandsonen ved å «ha en mer differensiert forvaltning av strandsonen, med økt handlefrihet og større muligheter for næringsutvikling og bosetting i spredtbygde strøk langs kysten i strandsonens sone.»
- At det, som Riksrevisjonen påpeker, generelt «bygges … i snaufjellet i strid med det Stortinget har forutsatt gjennom lovgivning.»
- Videreføring av det som ifølge Riksrevisjonen er «en kontinuerlig reduksjon og oppsplitting av større sammenhengende leveområder for planter og dyr som følge av vegbygging og spredt bebyggelse.»
- Regjeringens målsetning i 2021 om å ytterligere redusere vernet av naturarealer ved i større grad å «sikre lokalsamfunn innflytelse over egne naturressurser som stilles til rådighet for verdiskaping.»
- Opphevelsen av forbudet mot dyrking av myr i 2021.
- At det fremdeles er tillat å bygge ned dyrket mark og, som Riksrevisjonen påpeker, at det generelt «skjer … nedbygging av dyrket jord … i strid med det Stortinget har forutsatt gjennom lovgivning,» utfra hvordan dette både truer artsmangfold knyttet til dyrket jord og bidrar til ytterligere press på naturområder.
- At Statskogs eiendommer (59.000 km², 18 % av Fastlands-Norge) ikke reguleres primært av hensyn til klima og naturmangfold – men i stedet av hensyn til jakt og skogbruk som i hovedsak gagner eldre generasjoner – spesielt med tanke på at skogen er det økosystemet med dårligst naturtilstand ifølge Naturindeks for Norge 2020 og at de økonomiske konsekvensene her er minimale, idet Statskogs samlede resultat før skatt i 2020 var under 55 million kroner.
- At Norge har vernet kun 4 prosent av den produktive skogen, til tross for at Stortinget har vedtatt at 10 prosent av skogen skal vernes, selv om skogen er det økosystemet med dårligst naturtilstand ifølge Naturindeks for Norge 2020 (0,41). Som påpekt av Naturindeks for Norge 2020, «antas [skogbruket å] ha negativ påvirkning på … 975 arter på den norske Rødlista.»
- At staten generelt subsidierer virksomhet som er skadelig for bevaring av natur og naturmangfold.
- At 93 prosent av statens jordbruksstøtte går til subsidieringen av kjøtt- og melkeproduksjon, på tross av at Arbeidsgruppen for biodiversitet og klimaendringer nedsatt av FNs Klimapanel (IPCC) og FNs Naturpanel (IPBES) har slått fast at omstilling til mer plantebasert matproduksjon av hensyn til klima og biodiversitet er nødvendig, IPBES har presisert at «dietary preferences … towards 50% less meat» er blant «pathways for ambitious biodiversity targets» ut fra hvordan kjøttproduksjon innebærer så mye større arealbruk enn annen matproduksjon og av at IPBES også har definert dagens kjøttforbruk som «high pandemic risk consumption». Her kan det også vises til at dagens jordbruk ifølge Naturindeks for Norge 2020 «antas [å] ha negativ påvirkning på … 335 arter på den norske Rødlista.»
- Tillatelse til og subsidiering av at sauer beiter i nasjonalparker, der de ifølge et forskningsprosjekt finansiert av Miljødirektoratet smitter villreinen med ulike parasitter – i tillegg til å påføre villreinens kjerneområder for betraktelig beitetrykk – og slik representerer en ytterlige trussel mot den rødlistede arten.
- «Miljøskadelige subsidier, slik som støtte til hogst og veibygging i bratt og vanskelig terreng», som ifølge Naturvernforbundet, Natur og Ungdom, WWF og Sabina «rammer systematisk uberørte skogsområder med lav lønnsomhet og reduserer naturmangfold.»
- Regjeringens beslutning om ytterligere svekking av skogvernet ved at «i områder hvor vern er aktuelt, må verneprosessene foregå slik at lokaldemokratiet og grunneierne får økt innflytelse. Skog som vernes på privateid grunn skal være frivillig vern.»
- Regjeringens beslutning i 2021 om å «auke satsinga på skogsbilvegnettet», som vil bidra til ytterlige reduksjon av villmarkspreget natur.
- At det ikke er forbud mot bruk av fremmede treslag og andre plantearter, på tross av at FNs Naturpanel (IPBES) har fastslått at «invasive alien species» er blant de største faktorene som bidrar til nedgang i biodiversitet.
- Fortsatt tillatelse av bunntråling som ifølge Naturindeks for Norge 2020 «forringer eller ødelegger bunnhabitater.»
- Fortsatt tillatelse av fiskeoppdrett i åpne merder som ifølge Miljødirektoratet gir «utslipp av næringssalter, organiske partikler og miljøfarlige stoffer som kan forurense miljøet rundt anleggene,» mens «rømming av laks og lakselus fører til negativ påvirkning på vill laksefisk», en art som ble rødlistet i 2021.
- At staten i sin regulering av fiskeoppdrett, indirekte subsidierer miljøskadelig virksomhet ved å se bort fra det grunnleggende prinsippet om at forurenser betaler for miljøødeleggelser.
- Tillatelse av nye deponier av gruveavfall i fjorder (som et av bare en håndfull land i verden), som ifølge Miljødirektoratet fører til alvorlig forurensing og tap av habitat for skalldyr og fisk, som også kritisert av FNs Spesialrapportør for menneskerettigheter og miljø i 2019.
- Fortsatt tillatelse av vannskutere etter opphevelsen av vannskuterforskriften, noe som påpekt av Naturvernforbundet, «er en trussel mot fugle- og dyreliv … i den sårbare perioden med ruging og små unger spesielt. Forskning viser at fuglene langt på vei tilpasser seg småbåttrafikk som i stor grad følger faste seilingsleder, mens skuternes totalt uforutsigbare kjøring stresser dem på en helt annen måte.»
- Fortsatt åpning for kommunal tillatelse til å øke bruken av snøskuter, som er blant inngrepene som Naturindeks for Norge 2020 viser til «fragmenterer fjellområdene ytterligere».
- At myndighetene ikke gjør mer for å reversere nedgangen i insekter, idet denne nedgangen som påpekt av NINA i sin rapport på oppdrag av Miljødirektoratet, risikerer å «få betydelig effekt i økosystemene [generelt] på grunn av insektenes sentrale rolle som matkilde, nedbrytere og givere av andre økosystemtjenester.»
- At myndighetene ikke har tiltak for å dempe befolkningsveksten i Norge, men på grunn av kortsiktige økonomiske hensyn som primært gagner eldre generasjoner i stedet oppfordrer til videre økning, selv om FNs Naturfond (IPBES) identifiserer den globale befolkningsøkningen siden 1970 som en av de viktigste faktorene som truer naturen og Norges befolkning i samme periode har økt med 40 %.
Ved hvordan alle disse politiske tiltakene bidrar betraktelig til at den norske naturpolitikken i sin helhet ikke reduserer naturkrisen, representerer hver og et av dem en direkte trussel mot den unge generasjonen og deres rett til best mulig fysisk og psykisk helse, rett til natur, privatliv, å nyte sin eiendom i fred og i ytterste instans rett til liv. Hvert av disse politiske tiltakene synes slik å diskriminere Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen, ved hvordan de alle prioriterer kortsiktige goder som primært gagner eldre generasjoner på bekostning av en langsiktig prioritering som vil redusere risikoen for fysisk og psykisk helse, rett til natur, privatliv, å nyte sin eiendom i fred og i ytterste instans rett til liv for den unge generasjonen.
Man kan her se nærmere på hver av de forskjellige aspektene og vurdere de opp mot de gjeldende kriteriene for diskriminering. Som for eksempel følgende:
- Det er vanskelig å se at det foreligger et legitimt mål, en objektiv eller saklig begrunnelse eller noen som helst «fair balance» når staten på grunn av kortsiktige prioriteringer som primært gagner eldre generasjoner, ikke følger opp sine forpliktelser og innfører arealnøytralitet og verner minst 30 % av land og havområder – deriblant Statskogs områder – idet dette ifølge FNs Klimapanel og High Ambition Coalition for Nature and People er et minimum for å forhindre en ytterligere forverring av klima- og naturkrisen – noe som igjen sterkt vil redusere den yngre generasjonens grunnleggende rett til natur, liv, privatliv, å nyte sin eiendom i fred og fysisk og psykisk helse.
- Det er vanskelig å se at det foreligger et legitimt mål, en objektiv eller saklig begrunnelse eller noen som helst «fair balance» at staten på grunn av kortsiktige økonomiske prioriteringer som primært gagner eldre generasjoner, ødelegger myr og dyrket mark, samt subsidierer natur- og klimaskadelig kjøttproduksjon, fiskeoppdrett, et ikke-bærekraftig skogbruk, samt oppfordring til videre befolkningsvekst, og slik sterkt reduserer den yngre generasjonens grunnleggende rett til natur, liv, privatliv, å nyte sin eiendom i fred og fysisk og psykisk helse.
- Det er vanskelig å se at det foreligger et legitimt mål, en objektiv eller saklig begrunnelse eller noen som helst «fair balance» at staten på grunn av kortsiktige økonomiske prioriteringer som primært gagner eldre generasjoner, tillater alvorlig forurensing og miljøødeleggelser gjennom blant annet bunntråling, fiskeoppdrett i åpne merder, beiting i nasjonalparker, tillatelse av spredning av fremmede arter og deponering av gruveavfall i fjorder, og slik sterkt reduserer den yngre generasjonens grunnleggende rettigheter, som blir brutt om dagens politikk fører til at enkeltarter og det generelle biologiske mangfoldet trues.
- Det er vanskelig å se at det foreligger et legitimt mål, en objektiv eller saklig begrunnelse eller noen som helst «fair balance» i hvordan dagens politikk på mange områder systematisk prioriterer fritidsinteresser forbundet med jakt, hyttebygging og skuterkjøring, fremfor den fremtidige opprettholdelsen av den yngre generasjonens grunnleggende rettigheter, som blir brutt om dagens politikk fører til at naturen som sådan, dyrearter og det generelle biologiske mangfoldet trues.
Ut fra at opprettholdelsen av det biologiske mangfoldet er uløselig knyttet til naturkrisen som sådan og hvilken negative konsekvenser denne kan medføre for Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen, handler forringelse av dette ikke bare om rett til «nature’s gifts, … which give nations their character and biodiversity» og «til en natur der … mangfold bevares», men også om rett «til et miljø som sikrer helsen,» «til den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk», rett til privatliv, å nyte sin eiendom i fred og i ytterste instans rett til liv. Blant slike diskriminerende tiltak som direkte reduserer det biologiske mangfoldet er følgende:
- Opprettholdelse av maksimale bestandsmål på landrovdyrene bjørn, gaupe, jerv og ulv, som gjør at de fortsatt vil være «sterkt truet» eller «kritisk truet».
- Til tider fri jakt på «sterkt truede» rovdyr i visse regioner.
- Fortsatt jakt på andre arter med sterk bestandsnedgang, som harer, idet Artsdatabanken antar at «nedgangen i harebestanden har vært på minst 15 % de siste tre generasjoner (10 år).»
- Fortsatt jakt på fugler generelt og tillatelse av eggsanking, ut fra hvilken betydelig nedgang antallet har hatt i alle økosystemer, både i Norge og i Europa – «40 % nedgang i fugler i jordbrukslandskapet [i Norge] fra 2000 til 2020» og «20 % nedgang i fugler i fjellet [i Norge] fra 2007 til 2020», «30 prosent [nedgang] av sjøfuglene på fastlandet [i Norge] 2005-2015.» Dette inkluderer jakt på ryper, idet «tilstandsverdiene for lirype og fjellrype er redusert kraftig i perioden, med henholdsvis 58 % og 39 % fra 1990 til 2019,» jakt på ærfugl, idet den er rødlistet som «sårbar» i fastlands-Norge ifølge Artsdatabanken og bestanden ifølge NINA er i nedgang, og jakt på svartand som er vurdert som «nær truet» og ifølge NINA har en negativ bestandsutvikling.
- Fortsatt tillatelse av jakt på mindre pattedyr, utfra usikkerhet om bestander i sammenheng med naturkrisen og utfra hvordan klima- og miljødepartementet identifiserer overhøsting som en av de fem «viktigste … påvirkninger på natur» som virker negativt.
- Opprettholdelse av hogst i hekke- og yngletid til fugler og andre dyr, hvorav mange arter allerede er i nedgang, på tross av naturmangfoldloven § 15 fastslår at «[v]ed enhver aktivitet skal unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi unngås» og § 14b fastslår at «[d]et er forbudt å … hensette dyr i hjelpeløs tilstand.»
- Generell tillatelse til og subsidiering av hogst i gammelskog, selv om denne typen skog ifølge NINA «er viktig for bevaring av … biologisk mangfold.»
- Fortsatt jakt på selartene havert og ringsel som ifølge Artsdatabanken er definert som «sårbare». Subsidiering og tillatelse av jakt på grønlandssel, på tross av at bestanden i Østisen ifølge Miljødirektoratet er «blitt sterkt redusert» på 2000-tallet, mens i Vesterisen viser «[u]ngetellinger gjennomført i 2018 … en nedgang på nærmere 40 % fra tilsvarende tellinger i 2012» ifølge Havforskningsinstituttet.
Hvert av disse politiske valgene diskriminerer Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen, ved hvordan de innebærer klart kortsiktig prioritering av utnyttelse av natur som primært gagner representanter for eldre generasjoner – for eksempel ved jakt og hensyn til kjøttproduksjon i jordbruket som i seg selv skader klima og natur – på bekostning av en langsiktig prioritering som vil bevare retten til «nature’s gifts, … which give nations their character and biodiversity» og «til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares» og dempe trusselen mot retten «til et miljø som sikrer helsen,» til best mulig fysisk og psykisk helse, til retten til privatliv og til å nyte sin eiendom i fred og i ytterste instans retten til liv for yngre generasjoner.
Siden hvert dyreslag som enten blir utryddet, blir rødlistet eller får sin rødlistekategori forverret, innebærer en diskriminering av den unge generasjonens rett til natur i løpet av deres liv, sammenlignet med den samme retten til eldre generasjoner i løpet av deres liv, synes alle enkelttiltak som forringer det biologiske mangfoldet også å være i strid med likestillings- og diskrimineringsloven §§ 6 og 24.
Det er for eksempel vanskelig å se at det foreligger et legitimt mål, en objektiv eller saklig begrunnelse eller noen som helst «fair balance» i hvordan dagens politikk på mange områder systematisk prioriterer hensynet til jakt for eldre generasjoner (i 2020 var 84 % av aktive jegere over 30 år, 97 % over 20 år), fremfor den fremtidige opprettholdelsen av noen av den yngre generasjonens grunnleggende rettigheter, som blir brutt om dagens politikk fører til at ulike dyrearter og det generelle biologiske mangfoldet trues.
Det er slik vanskelig å se at det foreligger noen objektiv eller saklig begrunnelse generelt for den uhyre disproporsjonale forskjellsbehandlingen den nåværende politikken for biologisk mangfold representerer for rettighetene til Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen, sammenlignet med rettighetene til eldre generasjoner. Det er slik også vanskelig å se at de ulike tiltakene som til sammen utgjør dagens mangelfulle naturpolitikk kan forstås som nødvendige for å gagne dagens eldre generasjoner. Dermed er det også vanskelig å se at målene for disse tiltakene er legitime, at forskjellsbehandlingen er proporsjonal med ønsket målsetning eller at statens politikk generelt innebærer en «fair balance» mellom de ulike interessene, men er i stedet uforholdsmessig inngripende overfor den unge generasjonen som forskjellsbehandles.
4. Statlig diskriminering i sammenheng med norsk aktivitet som truer klima og miljø utenfor landets grenser
En viktig del av statens klima- og naturpolitikk, er hvordan dette berører forhold utenfor Norges grenser som igjen rammer Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen gjennom konsekvensene av globale klima- og naturødeleggelser.
Som vist i Sustainable Development Report for 2021 om «spillover score» i 165 av FNs medlemsstater, kommer Norge på 155. plass i rangeringen av landenes positive effekt på andre lands mulighet til å oppfylle sinne bærekraftmål. Mens de beste landene på denne rangeringen får 99,99 av 100 mulige poeng, får Norge 58,71. Her kan man blant annet se til at hver norske innbygger i 2007 hadde et kombinert miljøavtrykk på 10,3 tonn CO2 – hvorav omtrent 60 % er utenfor Norge, et avtrykk på 37,2 kvadratkilometer produktiv mark – hvorav omtrent 75 % er utenfor Norge, et materielt avtrykk på 18,6 tonn – hvorav omtrent 75 % er utenfor Norge, og 473 millioner liter vann – hvorav omtrent 90 % er utenfor Norge.
4.1 Statens generelle forpliktelser på området
Statens forpliktelser til å ikke akselerere klima- og naturkrisen globalt gjennom sin generelle politikk følger av Norges ratifisering av Paris-avtalen, der det formelle målet er at den globale temperaturøkningen skal holdes godt under 2˚C, og å tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5˚C sammenlignet med førindustriell tid og av hvordan norske myndigheter som part i High Ambition Coalition for Nature and People, har erklært at de «will … commit to a goal of protecting at least 30 percent of world’s land and ocean by 2030.»
Hvordan statens politikk får konsekvenser for klima- og naturkrisen utenfor Norges grenser på måter som kan begrense egne innbyggeres grunnleggende menneskerettigheter, kommer også inn under statens generelle menneskerettslige forpliktelser på området natur og klima. Dette gjelder blant annet konsekvenser som truer norske innbyggeres rett til best mulig fysisk og psykisk helse, til natur, privatliv, liv og å nyte sin eiendom i fred, Som fem av FNs menneskerettighetskomiteer understreket i en felles erklæring i 2020:
Under the Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women, the International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights, the International Convention on the Protection of the Rights of All Migrant Workers and Members of Their Families, the Convention on the Rights of the Child, and the Convention on the Rights of Persons with Disabilities, States parties have obligations, including extraterritorial obligations, to respect, protect and fulfil all human rights of all peoples. Failure to take measures to prevent foreseeable harm to human rights caused by climate change, or to regulate activities contributing to such harm, could constitute a violation of States’ human rights obligations.
4.2 Konsekvenser av norsk aktivitet som truer klima og miljø utenfor landets grenser, for Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen
Hvordan Norges totale forbruk slik bidrar til betraktelig større klimautslipp og press på naturen også utenfor landets grenser, synes slik å innebære en diskriminering av Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen, ved at konsekvensene av dette bidrar til at de får mindre «rett til et miljø som sikrer helsen» i henhold til Grunnloven § 112, rett til privatliv, rett til liv, samt «rett for enhver til den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk» i henhold til Menneskerettsloven og FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter § 12, i en uforholdsmessig mye større grad enn for eldre generasjoner.
Her kan man også se til – som blant annet understreket av FNs Naturpanel (IPBES) i sin rapport IPBES Workshop on biodiversity and pandemics – at den eksisterende og pågående ødeleggelsen av global natur den mangelfulle norske klima- og naturpolitikken bidrar til, ikke bare allerede har forårsaket flere dødelige pandemier, men øker ytterligere risikoen for nye dødelige epidemier.
Unsustainable exploitation of the environment due to land-use change, agricultural expansion and intensification, wildlife trade and consumption, and other drivers, disrupts natural interactions among wildlife and their microbes, increases contact among wildlife, livestock, people, and their pathogens and has led to almost all pandemics.
Dette innebærer at Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensens – som representanter for den unge generasjonen – i uforholdsmessig større grad enn eldre generasjoner får sin rett til best mulig fysisk og psykisk helse, til liv og privatliv begrenset, blant annet ut fra hva hvordan Menneskerettsloven og FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter § 12.2d forplikter staten å «forebygge, behandle og kontrollere epidemiske, endemiske, yrkesmessige og andre sykdommer.»
4.3 Norsk aktivitet som truer klima og miljø utenfor landets grenser på måter som bryter likestillings- og diskrimineringsloven
I denne sammenhengen kan man vise til følgende hovedforhold som virker spesielt diskriminerende og som er klart innenfor statens mulighet til å regulere og slik diskriminerer Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen ved å utsette dem for betraktelig større risiko for retten til best mulig fysisk og psykisk helse, retten til privatliv og å nyte sin eiendom i fred og i ytterste instans rett til liv i løpet av deres liv, sammenlignet med eldre generasjoner i løpet av deres liv.
- At staten ikke legger opp til en nasjonal politikk som gjør at Norges forbruk kommer innenfor rammen av jordens fornybare produksjons- og resipientskapasitet. Ifølge Global Footprint Network, brukte verden globalt disse årlige fornybare ressursene opp allerede innen 29. juli i 2021, mens Norges såkalte Earth overshoot day for 2022 vil være 12. april. Ut fra at staten plikter ikke å diskriminere den unge generasjonen ved å bruke ressurser som vil være nødvendige for at de får en noenlunde lik levestandard som eldre generasjoner og ikke skader fremtidens klima og natur ved ikke-bærekraftig forbruk og alt hva dette truer av den unge generasjonens grunnleggende rettigheter til liv, helse, natur, privatliv og å nyte sin eiendom i fred, synes staten slik i stedet å være forpliktet til å fremme en politikk som systematisk arbeider for at Norges forbruk ikke overgår jordens fornybare produksjons- og resipientskapasitet, og slik sikre at Norges Earth overshoot day ikke kommer før 31. desember.
Dette synes følgelig å være i strid både med forbudet i likestillings- og diskrimineringsloven § 6 mot «diskriminering på grunn av alder» og med kravet i likestillings- og diskrimineringsloven § 24 om at «offentlige myndigheter skal i all sin virksomhet arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering som nevnt i § 6.»
Statens nåværende helhetlige politikk overfor norsk aktivitet som truer klima og natur utenfor landets grenser, er altså i stor grad utenfor hva som er bærekraftig i henhold til klima, natur og jordens fornybare ressurser og følgelig det som er nødvendig for å sikre at Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen ikke utsettes for diskriminering i strid med likestillings- og diskrimineringsloven §§ 6 og 24. Av denne grunn synes statens «politiske handlingsrom» som høyesterett forstår Grunnloven § 112 å legge opp til i den generelle miljøpolitikken, å være i så stor grad begrenset at det det er vanskelig å se at staten har mulighet til å velge bort noe som helst betydelig tiltak som vil forbedre denne politikken. Statens «politiske handlingsrom» kan bare sees å vedrøre muligheten til å velge alternativer innenfor en ramme av den totale politikken på dette området der staten ikke «grovt … sett til side pliktene sine etter § 112 tredje ledd,» ikke utenfor. En rekke mer spesifikke politiske valg som har spesielt skadelige konsekvenser for klima og natur utenfor Norges grenser, synes følgelig å representere direkte diskriminerende handlinger overfor Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen i strid med likestillings- og diskrimineringsloven §§ 6 og 24. Blant disse kan man identifisere følgende:
- At staten gjennom subsidier og lisenser til ny oljeleting, legger opp til økt eksport av fossil energi.
- At staten gjennom skatt og avgifter ikke legger opp til mer gjenbruk enn forbruk og slik bidrar til generelt økt import av varer som innebærer større press på klima og natur og hva dette kan medføre av risiko for retten til fysisk og psykisk helse, rett til privatliv og i ytterste instans rett til liv for Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den yngre generasjon sammenlignet med eldre generasjoner.
- At staten ikke gjør tilstrekkelig for å redusere det globale klima- og naturavtrykk i sektorer der dette er spesielt stort, som forsvaret og bygg-, mat- og klesindustrien, samt i relatert importvirksomhet.
- At staten tillater at norsk fiskeoppdrett og kjøttproduksjon i vesentlig del er basert på blant annet årlig import av omtrent én million tonn soyabønner til kraftfôr, hvorav nitti prosent kommer fra Brasil. Det er over en halv kilo soyabønner per nordmann om dagen – fullverdige proteiner som ikke brukes som mat, men som fôr. Den norske importen legger med dette beslag på anslagsvis 255.000 hektar dyrket mark i utlandet, mesteparten i regnskognære områder. At «Norge kjøper hele 17 prosent av all bærekraftig produsert soya globalt,» reduserer tilgangen til dette for andre aktører og innebærer slik større etterspørsel på ikke-bærekraftig produsert soya og dermed et større press på klima og natur.
- At myndighetene tillater at norsk fiskeoppdrett og kjøttproduksjon i vesentlig del er basert på årlig import av omtrent 330.000 tonn fiskemel og fiskeoljetilsvarende omtrent 1.030.000 tonn villfisk. Idet omtrent 90 prosent av denne fisken brukt til dette kunne ha vært benyttet direkte som menneskemat i stedet, innebærer den norske fiskeoppdrettsindustrien altså en systematisert reduksjon av ressurser hentet fra havet som kan brukes som menneskemat. I tillegg må også såkalt rensefisk som enten drettes opp eller fiskes vilt legges til i regnskapet. Dette bidrar følgelig til en generell trussel mot verdens fiskebestand og slik også til en fare for naturmangfold generelt. Som FNs Naturpanel (IPBES) påpeker: «In 2015, 33% of marine fish stocks were being harvested at unsustainable levels; 60% were maximally sustainably fished, with just 7% harvested at levels lower than what can be sustainably fished.»
- Hvordan den nasjonale naturpolitikken til et av verdens mest velstående land med stadige arealødeleggelser og jakt på truede arter, gir et negativt eksempel til etterfølgelse til økonomiske mer vanskeligstilte land, hvis natur kloden er fullstendig avhengig av å bevare, ikke minst i lys av det faktum at jakt og tap av habitat er de to største truslene mot biomangfold. Med dette følger også tillatelse og subsidiering av hvalfangst i strid med moratoriet til Den internasjonale hvalkommisjonen fra 1986.
- At norske myndigheter tillater import av jakttrofeer og deler av truede dyr, utfra at «marine, … terrestrial and freshwater biodiversity threats embodied in imports» er noe av det som trekker Norge ned på Sustainable Development Reports rangering av landenes «spillover score» og ut fra at FNs Naturpanel (IPBES) i sin rapport IPBES Workshop on biodiversity and pandemics i 2020, understreker at nettopp «wildlife trade and consumption» er en av hovedårsakene til «unsustainable exploitation» og en av faktorene som bidrar til forstyrring av naturen som «has led to almost all pandemics.»
- At den norske stat går inn for svakere vern enn andre stater av havområder i Arktis, Antarktis og Nord-Atlanteren.
Hver av disse politiske valgene diskriminerer slik Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen, ved hvordan de klart kortsiktig prioriterer goder (som forbruk generelt, jaktinteresser, billigere kjøtt og økonomisk gevinst for oppdrettsnæringen) som primært gagner representanter for eldre generasjoner på bekostning av en langsiktig prioritering som vil redusere risikoen for retten til best mulig fysisk og psykisk helse, retten til natur, privatliv, å nyte sin eiendom i fred og i ytterste instans retten til liv for yngre generasjoner.
Det er slik vanskelig å se at det foreligger noen objektiv eller saklig begrunnelse generelt for den uhyre disproporsjonale forskjellsbehandlingen den nåværende politikken overfor Norges klima- og naturavtrykk utenfor landets grenser representerer for Botilsrud, Carlsen, Giæver, Lau og Mortensen som representanter for den unge generasjonen opp mot interessene til eldre generasjoner. Det er slik også vanskelig å se at de ulike tiltakene som til sammen utgjør dagens mangelfulle politikk overfor Norges klima- og naturavtrykk utenfor landets grenser, kan forstås som nødvendige for å gagne dagens eldre generasjoner. Dermed er det også vanskelig å se at målene for disse tiltakene er legitime, at forskjellsbehandlingen er proporsjonal med ønsket målsetning eller at statens politikk generelt innebærer en «fair balance» mellom de ulike interessene, men er i stedet uforholdsmessig inngripende i sin forskjellsbehandling av den unge generasjonen.
•
Takk for at dere vurderer anmeldelsen.
Vennlig hilsen
Vibeke Kapstad Botilsrud, 22 (sign.)
Marie Carlsen, 26 (sign.)
Julia Giæver, 23 (sign.)
Victoria Elisabeth Lau, 23 (sign.)
Søren Mortensen, 25 (sign.)
Siri Martinsen, leder av NOAH – for dyrs rettigheter (sign.)
Dag Øistein Endsjø, professor ved Universitetet i Oslo (sign.)
