Å forby jakt er ikke i strid med menneskerettighetene. Å drepe ville dyr i jakt beskyttes verken av retten til privatliv eller av forsamlingsfriheten, som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen slo fast i Friend o.a. mot Storbritannia i 2009. At det kan handle om lange kulturelle tradisjoner – som med den erkebritiske revejakten i tilfelle her – veier på ingen måte tungt nok. Jaktforbud krenker heller ikke eiendomsretten til de som ønsker å jakte på egen grunn, presiserte domstolen.
Heller ikke i FNs menneskerettighetssystem, synes jakt å være beskyttet for andre enn visse urfolk som lever tradisjonelt. Dette speiles bl.a. i hvordan ingen av de menneskerettslige komiteene i FN har kritisert land som India, Costa Rica og Colombia, som har forbudt all rekreasjonsjakt.
Ethvert land har følgelig full mulighet til å forby jakt, ifølge menneskerettighetene.
Natur, privatliv og best mulig helse
Det er samtidig et spørsmål om menneskerettighetene innebærer at visse typer jakt faktisk må forbys – selv om menneskerettighetene altså handler om mennesker og ikke om dyr. For menneskerettighetene beskytter nemlig enhvers rett til natur. Idet vi står midt i en naturkrise, er denne rettigheten viktigere enn noensinne.
I en hel rekke dommer har Den europeiske menneskerettighetsdomstolen fastslått at retten til liv og privatliv også innebærer en rett til sunn natur. Denne kan krenkes når ikke myndighetene gjør nok for å opprettholde en sunn natur, slik at mennesker direkte eller indirekte blir skadelidende. Rett til en sunn natur følger også av FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 12, som forplikter staten å sikre enhvers rett til høyest oppnåelig helsestandard.
Vår helse og hele vår overlevelse er avhengig av mest mulig komplette økosystemer. Dette er blant hva som ligger til grunn for en rekke internasjonale naturkonvensjoner, så vel som for opprettelsen av FNs Naturpanel (IPBES). Dette er ytterligere aktualisert med klimakrisen, siden denne truer flere økosystemer og opprettholdelsen av robuste økosystemer er noe av det viktigste for å forhindre ytterligere klimaendringer og for å forebygge ødeleggelser av klimaendringene.
Å tillate jakt på truede arter og arter i bestandnedgang midt under en global naturkrise, er slik vanskelig å se i overensstemmelse med nettopp vår rett til en mest mulig komplett og sunn natur.
Retten til natur som kulturell rettighet
FNs Komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fastslo i 2009 at retten til kultur – som beskyttet i artikkel 15 i FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter – også inkluderer retten til å oppleve natur, «inkludert flora og fauna som finnes der og som gir landene sin karakter og biodiversitet.»
Dette er en rett som per i dag er sterkt redusert for det massive flertallet av Norges befolkning – fordi staten tillater den omfattende jakten som bare 2,5 prosent av befolkningen utøver. Jakt som ofte dreper de sterkeste dyrene, all skadeskytingen og det stresset jakten påfører dyrene, skaper et unaturlig landskap der de fleste dyr er mer eller mindre usynlige. Det utrolige dyrelivet alle kan bevitne i nasjonalparker i land der jakt faktisk er forbudt i de vernede områdene (i motsetning til i norske nasjonalparker), demonstrerer hva vi alle går glipp av.
Natur og diskriminering
Retten til natur kan også handle om aldersdiskriminering i strid med menneskerettighetene, om ikke staten gjør nok for å forhindre at dagens barn og unge får dårligere tilgang til natur enn eldre generasjoner. Å kunne oppleve «den naturlige verdens biodiversitet» er en rettighet til «alle barn», understreker FNs Høykommissær for menneskerettigheter, mens FNs Spesialrapportør for menneskerettigheter og bærekraftig miljø påpeker at «staters unnlatelse til å forhindre forringelse av et økosystem eller utryddelse av en art, krenker barns rettigheter til liv, helse, kultur og et sunt miljø».
Svært mange av de dyrene som utsettes for jakt i dag, har enten allerede truede bestander, (som alle rovdyr), bestander i sterk nedgang (som fugler generelt i hav, jordbrukslandskap og fjell – inkludert ryper), mens andre smådyr ofte har usikre bestander. FNs Spesialrapportør for menneskerettigheter og bærekraftig miljø, kritiserer også Norge direkte for at jakten på rovdyr «hindrer disse artene i å komme opp til bærekraftige nivåer.» Dette gjelder også andre arter.
Det er slik dessverre liten grunn til å ha stor tiltro til informasjonssjef i Norges Jeger- og Fiskerforbund, Espen Farstad, når han påstår «at ingen jegere kommer til å skyte den siste rypa.» Dette har allerede skjedd enkelte steder. Som på øya Sula, der hele bestanden av ryper ble utryddet av en nidkjær jeger i 2016.
Den oppvoksende generasjon på Sula vil aldri få oppleve å se ryper i sitt nærområde. Slik vil det kunne bli mange andre steder med ulike arter. Jakten bidrar slik direkte til at dagens unge får oppleve mye mindre dyreliv enn vi eldre.
Oppfølging
Siden dagens regjeringen systematisk nedprioriter naturen, må klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen være spesielt nøye med å se til at jakt- eller annen naturpolitikk ikke er i strid med menneskerettighetene. Man må også kunne forvente at pressen, rettsvesenet og Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) begynner å se myndighetenes tillatelse av jakt og andre aktiviteter som skader naturen, i sammenheng med den menneskerettslige beskyttelsen av natur gjennom retten til privatliv, liv, best mulig helse, kultur og ikke-diskriminering.
Snart vil nok også noen politiske partier omfavne det scenariet en jaktfri norsk natur faktisk innebærer. Dette er ikke bare essensielt midt i en naturkrise, men noe som kan være forlokkende på de 97,5 prosent av den potensielle velgermassen som ikke jakter.
