Dette betyr en helt ny klimapolitikk

Klimaminister Bjelland Eriksen legger opp til en ny norsk klimapolitikk, når han forsikrer at Norge skal etterleve Menneskerettighetsdomstolen føringer i den ferske klimadommen mot Sveits. Den nåværende norske klimapolitikken er nemlig til forveksling lik den Sveits ble dømt for. Opprinnelig publisert i Dagsavisen 16. april 2024.

Av Dag Øistein Endsjø, professor i religionsvitenskap, Universitetet i Oslo

Da KlimaSeniorinnen, en organisasjon av eldre sveitsiske klimaforkjempere, akkurat fikk medhold i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), var det forbi Sveits har brutt deres rett til privatliv. Sveitsiske myndigheter gjør ikke nok for å hindre de alvorlige klimaendringene som sterkt rammer de eldre kvinnene organisasjonen representerer. Dette er første gang EMD har dømt et lands mangelfulle klimapolitikk for å være i strid med menneskerettighetene. Men klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen har allerede skjønt at dommen har generelle menneskerettslige konsekvenser og forsikrer følgelig at «Norge skal etterleve føringene som Den europeiske menneskerettsdomstolen gir». Dette vil faktisk innebære en ny norsk klimapolitikk.

Hver stats totale utslipp
Saken handler i sin essen om hvorvidt et lands totale utslipp av klimagasser nå og i nær fremtid, er innenfor rammene av hva som må til for å holde klimaendringene under 1,5 graders økning. Dette er hva staten er ansvarlig for å sikre.

Innenfor disse totale rammene, står myndighetene fritt til å prioritere hvordan kutt fordeles mellom f.eks. landbruk, industri, transport eller råvareproduksjon. Samtidig understreket EMD at man kan ikke kjøpe såkalte klimakvoter fra andre land, for å sminke eget klimaregnskap.

EMDs formelle utgangspunkt er hvordan Sveits, akkurat som Norge og nesten alle andre land, er bundet av Parisavtalens mål om å holde den globale temperaturøkningen under maksimum 1,5 grader. Selv om klimaendringene er et globalt fenomen, viser domstolen til at forpliktelsene baserer seg på hver enkelt stats «felles, men differensierte ansvar».

Sveits krenket innbyggernes privatliv
Hver stat som ikke følger opp sine internasjonale forpliktelser for å tilstrekkelig redusere sine klimagassutslipp, er ifølge EMD ansvarlig for at deres innbyggere utsettes for omfattende klimaendringer og hva dette medfører av «ekstremvær … som overveldende hetebølger, tørke, voldsom nedbør, sterk vind og stormer, som igjen gir opphav til katastrofer som skogbranner, flom, jordskred og snøskred.» Siden dette gir innbyggerne økt helserisiko, ødelagte eiendommer og en vanskeligere hverdag, representerer det følgelig et brudd på statens forpliktelse til å beskytte deres rett til privatliv i henhold til artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Sveits ble derfor dømt fordi deres totale utslippskutt verken frem til nå eller hva som er planlagt, er tilstrekkelig for å holde temperaturstigningen under 1,5 grader og slik krenker privatlivet til deres egne innbyggere.

Norge i tilsvarende situasjon
Ser man på de harde fakta, finner man at forholdene i Norge er nærmest identiske med de i det EMD-dømte Sveits. At det på detaljnivå handler mer om olje og aluminium enn klokker og sjokolade, gjør ingen forskjell. For ifølge Miljødirektoratet, statens eget forvaltningsorgan, innebærer den nåværende norske klimapolitikken at kuttene bare vil være på 27 % av 1990-nivå innen 2035, ikke 55 % som lovet og påkrevd allerede for 2030 – og enda lenger unna de 80 % Miljødirektoratet selv mener er nødvendig.

Norges nåværende klimapolitikk er slik minst like lite i overensstemmelse med menneskerettighetenes beskyttelse av innbyggernes privatliv, som den til Sveits. Det kunne like godt ha vært Norge som hadde tapt i EMD overfor Besteforeldrenes klimaaksjon eller Natur og Ungdom, om noen av disse hadde startet en tilsvarende sak mot den helhetlige norske klimapolitikken.

En ny politikk
Når klimaminister Bjelland Eriksen sier «Vi må nå lese dommene grundig for å se hvilken begrunnelse domstolen har, og hva de eventuelt innebærer for Norge,» vil han se at regjeringen må radikalt endre den norske klimapolitikken for å sikre at den følger opp hva EMD nå krever. Når han lover å «etterleve føringene» fra EMD, innebærer det at Norge helt og holdent innfrir sine internasjonale forpliktelser for å sikre at det ikke blir mer enn 1,5 grader varmere og at nordmenns privatliv ikke lenger krenkes.

Om regjeringen mot formodning likevel ikke følger EMDs klare forordninger, vil nok et par organisasjoner snart være klare til å sette i gang en ny omfattende sak for å få Norge dømt på samme grunnlag som Sveits. Oppskriften ligger allerede der i en gruppe ungdommers anmeldelse av statens helhetlige klima- og naturpolitikk, som Diskrimineringsnemnda likevel nektet å behandle fordi de hevdet saken var for omfattende. Også norsk rettsvesen må ta dommen i Menneskerettighetsdomstolen til etterretning, så det er stor sjanse for at en domstol i Norge instruerer regjeringen å følge sine klimaforpliktelser, slik at det ikke en gang går til EMD.

Klimaministerens klare forsikringer gir likevel håp om at regjering og Storting nå vil gjøre sitt ytterste for å sikre at Norge følger sine menneskerettslige forpliktelser og at de selv ikke ender opp med å bli dømt i EMD.

Jakt er ingen menneskerett, men det er natur

Menneskerettighetene beskytter enhvers rett til natur. Ethvert land har følgelig full mulighet til å forby jakt, ifølge menneskerettighetene. Midt i en naturkrise kan dette ha konsekvenser. Opprinnelig publisert i Vårt Land 2. januar 2024.

Av Dag Øistein Endsjø, professor i religionsvitenskap ved UiO og forfatter av Religion og menneskerettigheter

Å forby jakt er ikke i strid med menneskerettighetene. Å drepe ville dyr i jakt beskyttes verken av retten til privatliv eller av forsamlingsfriheten, som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen slo fast i Friend o.a. mot Storbritannia i 2009. At det kan handle om lange kulturelle tradisjoner – som med den erkebritiske revejakten i tilfelle her – veier på ingen måte tungt nok. Jaktforbud krenker heller ikke eiendomsretten til de som ønsker å jakte på egen grunn, presiserte domstolen.

Heller ikke i FNs menneskerettighetssystem, synes jakt å være beskyttet for andre enn visse urfolk som lever tradisjonelt. Dette speiles bl.a. i hvordan ingen av de menneskerettslige komiteene i FN har kritisert land som India, Costa Rica og Colombia, som har forbudt all rekreasjonsjakt.

Ethvert land har følgelig full mulighet til å forby jakt, ifølge menneskerettighetene.

Natur, privatliv og best mulig helse
Det er samtidig et spørsmål om menneskerettighetene innebærer at visse typer jakt faktisk må forbys – selv om menneskerettighetene altså handler om mennesker og ikke om dyr. For menneskerettighetene beskytter nemlig enhvers rett til natur. Idet vi står midt i en naturkrise, er denne rettigheten viktigere enn noensinne.

I en hel rekke dommer har Den europeiske menneskerettighetsdomstolen fastslått at retten til liv og privatliv også innebærer en rett til sunn natur. Denne kan krenkes når ikke myndighetene gjør nok for å opprettholde en sunn natur, slik at mennesker direkte eller indirekte blir skadelidende. Rett til en sunn natur følger også av FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 12, som forplikter staten å sikre enhvers rett til høyest oppnåelig helsestandard.

Vår helse og hele vår overlevelse er avhengig av mest mulig komplette økosystemer. Dette er blant hva som ligger til grunn for en rekke internasjonale naturkonvensjoner, så vel som for opprettelsen av FNs Naturpanel (IPBES). Dette er ytterligere aktualisert med klimakrisen, siden denne truer flere økosystemer og opprettholdelsen av robuste økosystemer er noe av det viktigste for å forhindre ytterligere klimaendringer og for å forebygge ødeleggelser av klimaendringene.

Å tillate jakt på truede arter og arter i bestandnedgang midt under en global naturkrise, er slik vanskelig å se i overensstemmelse med nettopp vår rett til en mest mulig komplett og sunn natur.

Retten til natur som kulturell rettighet
FNs Komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fastslo i 2009 at retten til kultur – som beskyttet i artikkel 15 i FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter – også inkluderer retten til å oppleve natur, «inkludert flora og fauna som finnes der og som gir landene sin karakter og biodiversitet.»

Dette er en rett som per i dag er sterkt redusert for det massive flertallet av Norges befolkning – fordi staten tillater den omfattende jakten som bare 2,5 prosent av befolkningen utøver. Jakt som ofte dreper de sterkeste dyrene, all skadeskytingen og det stresset jakten påfører dyrene, skaper et unaturlig landskap der de fleste dyr er mer eller mindre usynlige. Det utrolige dyrelivet alle kan bevitne i nasjonalparker i land der jakt faktisk er forbudt i de vernede områdene (i motsetning til i norske nasjonalparker), demonstrerer hva vi alle går glipp av.

Natur og diskriminering
Retten til natur kan også handle om aldersdiskriminering i strid med menneskerettighetene, om ikke staten gjør nok for å forhindre at dagens barn og unge får dårligere tilgang til natur enn eldre generasjoner. Å kunne oppleve «den naturlige verdens biodiversitet» er en rettighet til «alle barn», understreker FNs Høykommissær for menneskerettigheter, mens FNs Spesialrapportør for menneskerettigheter og bærekraftig miljø påpeker at «staters unnlatelse til å forhindre forringelse av et økosystem eller utryddelse av en art, krenker barns rettigheter til liv, helse, kultur og et sunt miljø».

Svært mange av de dyrene som utsettes for jakt i dag, har enten allerede truede bestander, (som alle rovdyr), bestander i sterk nedgang (som fugler generelt i hav, jordbrukslandskap og fjell – inkludert ryper), mens andre smådyr ofte har usikre bestander. FNs Spesialrapportør for menneskerettigheter og bærekraftig miljø, kritiserer også Norge direkte for at jakten på rovdyr «hindrer disse artene i å komme opp til bærekraftige nivåer.» Dette gjelder også andre arter.

Det er slik dessverre liten grunn til å ha stor tiltro til informasjonssjef i Norges Jeger- og Fiskerforbund, Espen Farstad, når han påstår «at ingen jegere kommer til å skyte den siste rypa.» Dette har allerede skjedd enkelte steder. Som på øya Sula, der hele bestanden av ryper ble utryddet av en nidkjær jeger i 2016.

Den oppvoksende generasjon på Sula vil aldri få oppleve å se ryper i sitt nærområde. Slik vil det kunne bli mange andre steder med ulike arter. Jakten bidrar slik direkte til at dagens unge får oppleve mye mindre dyreliv enn vi eldre.

Oppfølging
Siden dagens regjeringen systematisk nedprioriter naturen, må klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen være spesielt nøye med å se til at jakt- eller annen naturpolitikk ikke er i strid med menneskerettighetene. Man må også kunne forvente at pressen, rettsvesenet og Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) begynner å se myndighetenes tillatelse av jakt og andre aktiviteter som skader naturen, i sammenheng med den menneskerettslige beskyttelsen av natur gjennom retten til privatliv, liv, best mulig helse, kultur og ikke-diskriminering.

Snart vil nok også noen politiske partier omfavne det scenariet en jaktfri norsk natur faktisk innebærer. Dette er ikke bare essensielt midt i en naturkrise, men noe som kan være forlokkende på de 97,5 prosent av den potensielle velgermassen som ikke jakter.