Jeg er i den slovenske landsbyen Podkoren som akkurat nå er full av flere titalls underlige dyriske skikkelser. Dette er parkeljni, krampuser og følgesvenner til Pehta Baba. Noen av dem ser ut som lodne dyr på to bein, andre av vesenene har groteske ansikter, enorme neser og kvasse tenner. Alle har horn, gjerne to eller fire enorme horn, andre hele tolv. De brøler, de skriker, de bråker med enorme kubjeller bundet rundt om på kroppen.
Både lokale og tilreisende som meg selv, er kommer for å bivåne det hele. Provisoriske stålgjerder er satt opp for å holde de truende skikkelsene på behørig avstand, uten at det hjelper noe videre. De river i gjerdene, de dytter dem og hopper over dem for å angripe tilskuerne. For angrepet blir vi. De skubber, rister deg, slår løs med pisker og bjerkeris – om enn ikke fullt så hardt på de minste barna.
Flere har fakler som de veiver skjødesløst rundt, men som samtidig gjør det litt lettere å se hva som kommer sigende ut av vintermørket. Noen trasker med brennende jernkuler slepende etter seg. Andre igjen spruter ild. Ingen av oss er helt trygge.
En kristen ramme
Opptog som dette er det å finne hver førjulstid ikke bare her i Podkoren, men i mange andre små og halvstore fjellbygder i Slovenia, Østerrike og Syd-Tyrol. Hvor disse vesenene har sitt opphav og hvordan de er oppstått, vites ikke. Det kan være forbindelser tilbake til førkristne guddommer. Det kan være forestillinger som er blitt til mer parallelt med kristendommen.
Men uansett hvor de kommer fra, hører de alle til godt innenfor en tradisjonell kristen ramme og har gjort det i århundrer. Menneskene som har feiret disse opptogene i generasjoner, har også gått i messe og feiret livets overganger i kirkens regi.
Kirken har heller ikke fordømt disse kaotiske vinterfeiringene. Dette har nok også sammenheng med den tradisjonelle overbevisningen om at det var de som hadde brutt ulike kristne moralregler som var mest utsatt, når fjelldalene ble invadert av disse dyriske skikkelsene.
Sankt Nikolas
Innimellom alle de underlige og kaotiske figurene, finner ofte en helt annen skikkelse, en som understreker nettopp den kristne kjernen i det hele: Sankt Nikolas. Den gamle greske biskopen fra Myra i Lilleasia, som siden utviklet seg til Santa Claus og julenissen. Her kommer han i en mer original versjon, i bispedrakt, men med det samme hvite skjegget typisk for hans mer populærkulturelle inkarnasjon.
Med Sankt Nikolas i sitt midte, ser man også et klarere mønster. De som har vært gode i året som var, får fine små gaver av ham. De som har vært mindre gode, må passe seg for hans mange mer dyriske følgesvenner. Alt kaoset opprettholder slik først og fremst en kristen verdensorden.
Kaotisk toleranse
Samtidig speiler feiringen med parkeljniene, krampusene og Pehta Babas følge, en stor grad av toleranse overfor vår menneskelige ufullkommenhet. Alle synes å sette stor pris på disse dyriske figurene. Å bli slått løs på av dem, er ingen moralsk katastrofe. De fleste av oss gjør stadig feil året igjennom, så sånn sett blir straffen som kommer i form av å bli angrepet av disse skikkelsene, noe man lett kan leve med.
Dagens markering er kanskje mest av alt blitt en feiring i seg selv. Det er noe både lokale og tilreisende ser frem til med forventning. Markeringene er blitt bare større med årene, etter som flere og flere setter pris på de eldgamle skikkene og hvordan disse setter spørsmål med hele vårt tradisjonelle skille mellom dyr og mennesker. Stadig flere ønsker å være disse skikkelsene og uendelig mange flere ønsker å oppleve dem. På nært hold. De er dyriske, hårete og samtidig svært menneskelige. Først og fremst hører parkeljniene, krampusene og følgesvennene til Pehta Baba med oss.
Hvor er julebukkene?
Vi hadde lenge lignende markeringer også i Norge. Men man finner bare rester av dette i dag. Som i at enkelte barn går såkalt «julebukk» fra hus til hus, mer eller mindre utkledd. Og som i underlige dyremasker man finner på noen folkemuseer her og der.
Men maskene og det å gå rundt fra dør til dør, hørte opprinnelig sammen. Også her var det dyriske skikkelser – de virkelige julebukkene – ute og vandret i vinternatten. Hvor eksakt disse kom fra, vet vi heller ikke. Men de var der, ute i mørket, gjerne i følge med tusser, underjordiske og selveste oskorsreia. Men det var julebukkene som kom helt frem til dørstokken.
Bare ikke nå lenger.
I den norske julefeiringen der så mange ustanselig leter etter nye tradisjoner å fylle høytiden med – være seg julemarkeder, fjernsynsopplevelser og dyre julekalendere – er det nesten litt underlig at ingen tar opp igjen det som virkelig er en gammel norsk juleskikk. Å la julebukkene igjen vende tilbake fra vintermørket, der de antagelig fremdeles er ute et sted. .
