Paulus og kjøtt
Paulus’ brev, som de eldste bevarte kristne tekstene, har et klart negativt syn på kjøtt. «Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike» skriver han i 1. Korinterbrev 15. Ved oppstandelsen vil vi i stedet få en «åndelig kropp – sôma pneumatikon». Det er heller ikke noen egentlig kontinuitet med vår opprinnelige kropp – et frø var nok. Siden Jesus forespeiler den oppstandelsen som kan bli alle til del, inkluderte heller ikke Jesu oppstandelseskropp kjøtt og bein – ifølge Paulus.
Paulus speiler her samtidig jødisk skepsis til kjøttet. Jødiske oppstandelsestro inkluderte vanligvis ikke kjøtt. Bare i 2. Makkabeerbok vil Gud klart la kjøttet gjenoppstå – ved å gjenskape det. Paulus selv var fariseer, en gruppe som ifølge alle andre kilder enn evangeliene, var negative til kjøttet og så kun sjelen som udødelig.
Greske utfordringer
Utfordringen for Paulus’ budskap om en åndelig oppstandelseskropp, var at det ga lite mening for tilhengere av tradisjonell gresk religion – som preget hele det østlige Middelhavet. I motsetning til gresk filosofisk tenkning som aldri fikk noe gjennombrudd i befolkningen generelt, var tradisjonell gresk religion klar på at udødelighet alltid inkluderte både sjel og den fysiske kroppen. De greske gudene var nettopp av kjøtt og bein. Som jeg viser i boken Greek resurrection beliefs and the success of Christianity, innebar udødeliggjøring i gresk religion alltid absolutt fysisk kontinuitet.
Sjelen uten kroppen var ganske enkelt å forstå som død – selv om den kunne fortsette å eksistere. Når Paulus lovet en åndelig oppstandelseskropp, ville grekere flest heller forstå dette som et gjenoppstått spøkelse.
Kjøttet i evangeliene
I motsetning til Paulus, innebærer oppstandelsen i de senere evangeliene nettopp den fysiske kroppen. Det er uvisst om dette også skyldes påvirkning av tradisjonelle greske ideer – konsekvensen var uansett at evangelienes budskap hadde en helt annen appell enn Paulus for datidens grekere.
Fokuset på at kjøttet skulle gjenoppstå ble siden bare enda sterkere, og selv Paulus ble snart forstått som å mene dette. Budskapet om kjøttets oppstandelse kan slik ha bidratt til kristendommens gjennombrudd. Jo større vekt det ble lagt vekt på at kjøttet skulle gjenoppstå, desto flere grekere ble kristne.
Allerede i Markus er Jesu grav tom – indikasjon om en fysisk kontinuitet man ikke finner hos Paulus. Kvinnene i Matteus beviser den gjenoppstandne Jesu fysiske natur, da de «omfavnet føttene hans». I Lukas blir disiplene vettskremte når de først møter den gjenoppstandne Jesus, «fordi de trodde de så en pneuma». Selve begrepet Paulus knyttet til oppstandelseskroppen, blir hos Lukas ensbetydende med et spøkelse – noe den greske retorikeren Lukian viste man gjerne kunne ende opp som om man ble hengt, halshugget eller – nettopp – korsfestet.
Disiplene i Lukas blir først beroliget da den oppstandne Jesus beviser sin fysiske natur: «Ta på meg og se! En pneuma har ikke kjøtt og bein, som dere ser at jeg har.» Bare ved den absolutte fysiske kontinuitet, er han fremdeles seg selv: «Se på hendene og føttene mine. Det er jeg.» I Johannes blir Thomas til og med oppfordret til å kjenne på sårene. Akkurat som i tradisjonell gresk religion, ga oppstandelsen i evangeliene bare mening med «kjøtt og bein» og absolutt fysisk kontinuitet. Frelsen er og blir løftet om en udødelig og fullkommen fysisk kropp.
Kjøtt og oversettelser
Moderne kristendom har oftere mindre vekt på den absolutte fysiske kontinuitet frelsen innebar i evangeliene. Det er dette som speiles i oversettelser som erstatter «kjøtt – sarx» med andre ord. På norsk har vi i tillegg den særegne forståelsen av et bibelsk «kjød», fordi våre bibeloversettelser opprinnelig var på dansk – der jo «kjød» heller ikke er annet enn kjøtt.
Når den kjente kokken Andreas Viestad mener at mange kan «komme til å tenke på biff», er det slik ikke så langt fra hva evangeliene faktisk mener. Det handler om kjøttet som Gud selv lot seg inkarnere som, for å frelse nettopp menneskenes kjøtt. Det er antagelig derfor at Johannes poengter at «Ordet ble kjøtt.»
Om Viestad og andre finner dette problematisk, får de heller trøste seg med Paulus – som altså mente noe annet.
